Vil det fungere? Avstandsforhold i starten

[Gjest Gutt20]

La oss først starte med å si at jeg for en stund tilbake møtte en nydelig jente. En jente som jeg med en gang fikk et øye for og som jeg med en gang følte var spesiell - faktisk så spesiell at jeg aldri trodde jeg kunne få lov å bli kjent med henne. Du vet den type vakker jente som man bare faller pladask for - det var akkurat slik hun var for meg.

Jeg ble etterhvert kjent med denne jenta og egentlig klaffet det forbausende godt. Vi er ganske så like, har ganske så like interesser og begynner å skape noen felles venner her og der. Uansett har det etter en del uker blitt til at vi har begynt å bli litt mer seriøs og vi oppfører oss til tider som om vi er kjærester. Hun er ikke flau for å vise det heller, for hun satt på fest med meg her forleden med meg på fanget og kysset meg åpenlyst foran alle andre hun kjente, så jeg tar jo det som et lite tegn på at hun mener det. I tillegg merker jeg på kjemien at det er noe som stemmer

Alt dette her er jo flott, men så kommer det noe som kanskje ikke er like flott. Det har seg nemmelig slik at jeg har hatt ganske mye sommerperm og lignende fra militæret i det siste (Ja jeg er en av de gutta som springer rundt i grønn uniform og tjener 150,- kr dager for å forsvare landet mitt) og det har nettopp vært i disse permdagene jeg har møtt henne, vært med henne og generelt blitt ganske så godt kjent med denne fantastiske jenta.

Nå har hverdagen hentet meg inn og jeg sitter igjen tilbake på militærleiren. Etter bare 4 dager her får jeg følelsen av at jeg savner henne og at jeg går glipp av noe der hjemme. Hver dag har vi ringt til hverandre og sendt meldinger.. tonen er helt klart koselig og flørtete.

Militærleiren ligger desverre slik til at det ikke bare er å svippe en tur hjemom i helgene og permdagene er begrenset i løpet av året. Jeg bor såpass nært at det går ann å svippe hjemom ca annenhver helg (5 timer hver veg hjem) men jeg får teknsik sett bare 1,5 dager pga busstider og alt dette her.

Kort oppsumert blir jeg heller lite å se hjemme. Hver 14 dag kommer jeg nok til å reise hjem, så blir det jo litt perm her og der som i jula, tar ut noen permdager i vinter for å dra på hytteturer og litt sånn hips som haps.

Totalt sett har jeg vel ca 7 måneder igjen av førstegangstjenesten.

Alt dette her passer jo seg egentlig veldig dårlig når jeg nå har begynt å bli forelsket i en jente og føler at ting er ganske så bra med henne. Jeg er jo ikke overdramatisk av meg, men faktisk så føler jeg det at jeg bare ikke kan la denne jenta gå fra meg.

Så det jeg lurer på er om dette kommer til å fungere? Kan man bygge opp et forhold når jeg er så mye borte som jeg er? Det høres for meg litt vanskelig ut, men jeg har så absolut lyst og jeg tror også at vi skal klare det.

Aller helst skulle jeg jo vært der hjemme og kunne vært med henne i det daglige, men det lar seg jo da ikke gjøre slik min situasjon er nå. Situasjonen er jo ikke evigvarig, men som sagt varer den minst 6-7 måneder til.

Hun sier hun gleder seg sånn til jeg kommer hjem og jeg blir så sjarmert for at noen der hjemme gleder seg sånn over at jeg kommer hjem.

Trenger generelt tips om hvordan jeg skal få til et seriøst forhold når ting er som det er. Del også gjærne en historie om deg eller noe andre som har blitt kjærester i en lignende situasjon :D

Takker så meget for alle svar jeg kan få.

[Gjest Gutt20]

Ingen som har noen synspunkter å dele?

[Kråkesaks]

Jeg kjenner til flere tilfeller der forholdene startet med avstand. Dette kan absolutt gå fint. Hold så mye kontakt som dere kan og finn på koselige ting når dere er sammen. Lykke til!

[Most]

Da jeg ble sammen med kjæresten min var han i militæret på andre siden av landet. Da hadde han ca 6 mnd igjen. Da han var ferdig flyttet jeg til England i ett år. Så hverandre hver 1-3 mnd. Allikevel holdt vi det gående med telefon og brev (lite internettmulighet). Nå bor vi sammen og har vært sammen i snart 6 år. Ikke den letteste starten, men vi syns vi begge var verdt det

Lykke til!

[MonThe]

Hei:)

Ikke heelt samme situasjon, men når jeg og sambo ble sammen hadde jeg allerede planlagt en lengre tur med ei venninne. Vi hadde kjent hverandre ca ett halvt år, og vært gjensidig betatt av hverandre fra første stund,og alltid hatt en god tone. Jeg hadde ikke turt ta steget ,mye pga. den forestående turen, men tilslutt klarte vi ikke "være fra hverandre lengre", og bestemte oss for å satse. ..Etter tre måneder dro jeg på tur, og var vekke i 4 måneder backpacking med ei venninne) Det ble en tøff start på forholdet, men vi ble veldig godt kjent med hverandre, og kanskje på en annen måte enn vi ville blitt kjent med hveradnre enn om vi var hjemme sammen. Det ble mange lange samtaler, mange lange mailer, og en hel masse savn -- men vi var flinke til å fokusere på det positive, og det var en ekstra "trygghet" i å kjenne at savnet ikke ble noe mindre, heller tvert imot! Var aldri i tvil om at det var meg og ham som hørte sammen, og var heller aldri redd for at han ikke kom til å vente på meg..

Nå, to år etter er vi samboere, og planlegger bryllup til neste sommer!

Tror at en slik start på forholdet kommer til å gjøre dere enda sterkere, om det er dere to som er ment til å være sammen!

[<CupCake>]

Vel, det kommer helt ann på hva dere gjør det til.

Greia med sånne forhold er vel at man må legge litt ekstra i de.

Typen er i 'The Royal Navy' (han er brite). Når han kommer hjem nå på lørdag er det vel så har han vært borte en 2 nesten 3 mnd tid. Ellers er han hjemme fredag kveld/natt, lørdag og søndag morgen annenhevr uke eller hver uke om jeg er heldig.. Det funker fordi vi vil at det skal fungere. Ja, vi ofrer litt som at han er mindre med kompisene sine fra skipet fordi da kan han ikke reise hjem.. jeg flytter mest sannsynelig til der han kommer fra fordi da får vi mer tid med hverandre.

Forventer at så lenge han er i Storbritania at han ihvertfall ringen annenhver dag. MINST en gang i uka om han er lenger unna. Samtalene fra hans side inneholder OFTE: "What am I doing in this job?" og "You know, that if you cheat I have to kill the guy right?" - så sier seg selv at vi ikke elsker forholdene vi er i...men..

Han er uansett 'gutten min' - kan ikke tenke meg å være med noen andre enn han. Du sier du har 7 mnd igjen du egentlig skal være der.. han har 18 ÅR igjen på kontrakten sin om han blir ut hele.. Jeg tror ikke han blir i 18 år, men.. jeg er instilt på at om det er tilfellet så skal jeg likevel vente på han.. det er en instillings ting..

Dt er møkk, men.. jeg håper det går bra for dere.. høres ut som om du er veldig keen på at dette skal holde. Og som sagt, 7 mnd er jo egentlig ikke så lang tid.. stå på..

[Anglofil]

Kjæresten og jeg startet med avstandsforhold, der han bodde nesten seks timer unna meg med buss/tog. Og det fungerte helt greit. Klart, det er ikke en drømmesituasjon nødvendigvis, men det hva man gjør det til selv helt enkelt. Vi satset 100% på forholdet, og derfor gikk det også. Mot slutten av det første året vi var sammen ble vi temmelig lei, og jeg valgte å flytte nedover til der han bodde og studerte. I dag er vi samboere, nettopp vært sammen i ett år, og det kunne faktisk ikke vært bedre.

Avstanden styrket forholdet vårt på mange måter. Vi lærte å savne hverandre - og at det faktisk kan være en god ting, vi lærte oss å være tålmodige og vi måtte tidlig ta en avgjørelse med hvor vi ville hen i forholdet. Det ble også til at vi forlovet oss tidlig, fordi avstanden gjorde oss bare enda mer sikker på at dette skulle holde.

Jeg både hatet og elsket den tiden. Når vi først var sammen var det fantastisk, og jeg savnet ham grusomt i perioder. Samtidig så vil jeg ikke tilbake dit, vi er samboere nå og holder på bygge opp livet vårt sammen. Men jeg angrer ikke på det som har vært, og jeg føler meg faktisk svært priviligert som fikk oppleve det også. Det er en spesiell situasjon, ihvertfall var det det for oss, og det gjør at jeg virkelig vet å sette pris på den jeg er aller mest glad i.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Mange jenter går lei når gutten deres er i militæret, men det er jo selvfølgelig noen få som holder sammen.

[superior]

Mitt forhold startet med 6 timers avstand, og er forsåvidt det enda. Vi har vært sammen før da, så jeg visste hva jeg fikk, men vi ser hverandre sjelden likevel. Ingen varig løsning, men dette skal vi greie

[Gjest Gjest]

Avstandsforhold kan absolutt fungere. Når jeg traff min kjære bodde vi ca 8 timer fra hverandre. Vi traff hverandre ca annen hver uke. Som du også forklarer ble helgen forkortet av buss og tog. Han bodde ikke akkurat sentralt kan du si

Vi fortsatte med denne pendlingen i 3 1/5 år, og har nå vært sammen i 7 år og gift i 1 år Så det kan absolutt fungere!

[Capricorn]

Hvis dere begge vil få dette til å fungere så tror jeg ikke det er noe problem at du er borte så mye. Min kjæreste var i militæret og jeg så han kun når han hadde perm. Det var ikke noe problem for oss. Syns ikke syv mnd er så lenge heller.

Husk at det er ekstra koselig å se hverandre hvis det er en stund siden sist

Lykke til!