Tenker du mye på hvordan andre oppfatter deg?

[sophiaM]

Har tenkt litt på det i det siste... Det er så lett å dømme folk før man blir ordentlig kjent med de, og da er det mange som tenker ekstremt på hvordan de oppfører seg når de er med nye mennesker.

Syns det kan være litt morsomt å se andre mennesker prøver å være noen de ikke er, fordi de vil imponere nye bekjentskaper :gjeiper:

Hva tenker du om det? Gjør du mye for at andre skal få den "perfekte" oppfattelsen av deg, eller er du den samme uansett hva?

Kanskje dette ble litt rart formulert osv, men skrev et lite "haste"innlegg..

[Gjest Tina]

Kanskje dette ble litt rart formulert osv, men skrev et lite "haste"innlegg..

Redd for hvordan andre oppfatter deg? :gjeiper:

Men ok. Ja jeg ryr meg dessverre om hvordan andre oppfatter meg. Jeg er ikke trygg nok til å vær meg selv i alle sammenhenger, og noen mennesker/settinger gjør meg veldig usikker i perioder.

Jeg har snakket med mange som føler det samme. At noen mennesker er man rett og slett ikke seg selv rundt. Mens med andre sier det Klikk med det samme.

[Gjest brutal_mann]

Jeg forventer ikke annet enn at folk avskyr meg. Hva de faktisk mener er således revnende likegyldig.

[Gjest Bente]

Ja, jeg bryr meg om hva andre mener om meg, og det bidrar til at jeg ikke tør å være 100% meg selv før etter en god stund (fordi jeg har dårlig selvtillit og er redd for å skremme bort folk i begynnelsen, ha, ha!)

[eitrande]

Jeg tenker en del på hvordan folk oppfatter meg, men prøver alikevel ikke å være annerledes enn det jeg er. Jeg regner meg selv for å være en normal oppegående person som de fleste burde klare å komme overens med i det daglige, og hvis det skulle være noen som ikke liker meg, syns jeg de er vrange, og ikke jeg. Da ser jeg heller ikke poenget i å etterstrebe noe sosialt samvær utover det nødvendige med disse.

Jeg kan ikke fordra mennesker som ikke er seg selv. Kjenner en del jenter som gjør alt for at folk skal like dem, og som forandrer personlighet fra situasjon til situasjon. Det er sikkert ikke alltid så lett å se slikt når man blir utsatt for en "faker", men som betrakter på avstand er det null problem.

Jeg tror slike mennesker er usikre på seg selv, og har et dårlig selvbilde.

[AnonymBruker]

Bryr meg ikke om hva andre mener om meg, men jeg tar meg nær av hva andre evnt sier om meg, blikk de gir meg etc og blir jo selvfølgelig usikker pga det.

Sliter med hormonsykdom og andre sykdommer, hvorav førstnevnte gir meg en del plager som syns for andre og jeg har fått mange blikk som sier mer enn tusen sårende ord, og har til og med hørt folk "hviske" rett bak ryggen min.

Men det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Om folk har det så grusomt kjedelig med sitt eget liv at de må mene, synes og spekulere i andres, så hversågod.

Men ja, det sårer.

[The Kitten]

Jeg slappet av og er meg selv, men tenker fremdeles på hvordan andre oppfatter meg. Ønsker jo å fremstå som en hyggelig person.

[I.am.me]

Selvfølgelig bryr meg jo jeg har ingen interesse av å være usynelig eller bli oppfattet som en stygg, rar, uhyggelig eller avsosial person. Jeg både kler og ter meg på en passende måten utfra den situasjonen jeg er i. Men jeg sliter absolutt ikke med lav selvtillit så jeg tar det ikke til meg og blir lei dersom noen skulle gi inntrykk av at de ikke liker meg som person. Jeg er alltid meg selv, bare toner det enten ned eller opp alt etter hvordan settingen er.

[AnastasiaR]

Har tenkt litt på det i det siste... Det er så lett å dømme folk før man blir ordentlig kjent med de, og da er det mange som tenker ekstremt på hvordan de oppfører seg når de er med nye mennesker.

Syns det kan være litt morsomt å se andre mennesker prøver å være noen de ikke er, fordi de vil imponere nye bekjentskaper :gjeiper:

Hva tenker du om det? Gjør du mye for at andre skal få den "perfekte" oppfattelsen av deg, eller er du den samme uansett hva?

Kanskje dette ble litt rart formulert osv, men skrev et lite "haste"innlegg..

selvsagt opprører jeg meg ikke helt likt i nærheten av bestemor som med beste venninna. men slik tilpassninger gjør de alle fleste.

uten om det er jeg meg selv på godt og vondt. jeg legger nok inn et ekstra smil når jeg møter kameraten til typen første gang men om han f.eks gjør noe jeg missliker forteller jeg han like rett ut som hvis det var hvem som helst ellers. har merket at med svigermor og mange diskusjons forum hadde det vært enklere om jeg spilte litt mer normal. men det gjør jeg av prinsipp ikke.

[Gjest Gjest]

Ja det gjør jeg..Det er ikke det at jeg prøver å være en annen enn den jeg er men jeg holder meg veldig mye i bakgrunnen og er sjenert. Redd for å si ting som kan oppfattes galt.

Veldig slitsomt og jeg bruker mye energi på det.

[Gjest Gjest]

selvsagt opprører jeg meg ikke helt likt i nærheten av bestemor som med beste venninna. men slik tilpassninger gjør de alle fleste.

uten om det er jeg meg selv på godt og vondt. jeg legger nok inn et ekstra smil når jeg møter kameraten til typen første gang men om han f.eks gjør noe jeg missliker forteller jeg han like rett ut som hvis det var hvem som helst ellers. har merket at med svigermor og mange diskusjons forum hadde det vært enklere om jeg spilte litt mer normal. men det gjør jeg av prinsipp ikke.

Kanskje en avsporing men av ren nysgerrighet..

Siden du av prinsipp ikke klarer å spille litt mer normal så må det være snakk om ganske drøye ting vil jeg tro?

Man handler ikke ut av prinsipper pågrunn av små filleting?

[Loveangel]

jeg prøver å være meg selv mest mulig. men selfølgelig så tenker jeg jo på hvordan andre oppfatter meg. hva folk sier eller mener om meg bak ryggen min, det prøver jeg å ikke tenke noe på. For det vil alltid finnes mennesker som ikke liker deg, og mennesker som baksnakker. Det beste man kan gjøre er jo å bare være seg selv, hvis noen ikke liker det, så greit, man må jo ikke omgås hverandre da.

[Gjest gjestdeluxe]

Syns det kan være litt morsomt å se andre mennesker prøver å være noen de ikke er, fordi de vil imponere nye bekjentskaper :gjeiper:

Hva tenker du om det?

Hvordan vet vi at folk "ikke er noe"?

Jeg synes ikke det er det minste rart at folk prøver seg frem litt når de blir kjent med nye mennesker. Noen vil kanskje imponere litt, eller bare vise frem gode sider og positive gla'trekk.

Det betyr jo ikke at folk ikke er seg selv. Folk er seg selv så det svinger! De kan ikke være noen andre. Det er helt i orden at folk vil vise frem godsidene når de blir kjent med nye mennesker!

De mindre tiltrkkende egenskapene kommer alltids frem etterhvert uansett.

Jeg synes ikke folk bør være redde for å prøve ut nye sider ved seg selv og teste litt ut i forhold til nye bekjentskaper. Det er lov å spille på flere strenger og det å være "seg selv" høres bare så konstruert ut. Det virker jo som om folk i dette landet ikke får vært seg selv nok...men det går ikke an å være noe annet enn seg selv, og "seg selv" er mangfoldig og dynamisk.

Endret 3. august 2010 av gjestdeluxe

[Gjest Kevlarsjäl]

Tror jeg er veldig avslappa i forhold til mange ting.

Om jeg ser meg i speilet og føler meg stygg, går jeg fortsatt ut døra og tenker "jaja. hvis noen ikke liker meg, så samma det."

Om jeg ser meg i speilet og føler meg pen, går jeg ut døra og tenker "jaja, hvis noen liker meg og synes jeg er pen, så er det fint."

Men jeg vil gjerne bli oppfattet best mulig, og tenker mye på hvordan jeg kan få andre til å oppfatte meg slik jeg vil.

[AnastasiaR]

Kanskje en avsporing men av ren nysgerrighet..

Siden du av prinsipp ikke klarer å spille litt mer normal så må det være snakk om ganske drøye ting vil jeg tro?

Man handler ikke ut av prinsipper pågrunn av små filleting?

hehe det er ikke veldig drøye ting (mener jeg).

men jeg har en stor personlighet med b.la mye nyskjærrighet, veldig rett frem, selvsikker, diskuterende (og litt kverrulerende), finner humor i mange ting andre ikke gjør, og omvendt og sterke egene meninger som ikke blir servert med sukker på.

så slike ting legger jeg ikke til side for at andre skal like meg. prinsippet er at jeg er meg og jeg endrer det ikke for å være mer "lovable" for andre. jeg vil ikke at noen skal like meg men egentlig bare like fasaden, jeg vil ha ting ekte. og jeg hater når andre legger på overdrevende falske masker for å bli likt.

Endret 3. august 2010 av AnastasiaR

[Cordelia]

Tenktem mye mer på det før. Nå gir jeg mer blaffen, folk som ikke tar meg som jeg er, er egentlig ikke verdt å bli kjent med. Har et mer avslappet forhold til det idag enn før når jeg var mer sjenert.

Men det er klart en tenker på det iblant fremdeles. Tror det er en ganske naturlig reaksjon i møte med andre mennesker.

Ikke oppfører jeg meg likt i møte med forskjellige mennesker heller. Er ikke alle jeg ønsker skal se hele meg på godt og vondt. Må være komfortabel med personen. Samtidig tilpasser jeg meg ofte personen jeg snakker med. Er personen rolig, oppfører jeg meg og mer rolig etc.

Har ikke nødvendigvis noe med å være falsk, men mer å vise frem forskjellige sider ved seg selv.

[Bloody Mary]

Klart det, og det er helt normalt og et sunnhetstegn så lenge det ikke går helt til hodet på en og på selvtillitten løs. Jeg er mer bekymret for de som overhodet ikke bryr seg om hvordan de blir oppfattet.

[MissStiles]

Jeg tenker på det av og til når jeg blir kjent med nye folk. Selv er jeg ikke personen som dømmer noen før jeg har blitt kjent med den andre personen. Så jeg er alltid åpen for et nytt vennskap eller noe mer. Men av og til merker jeg at folk synes jeg ikke er åpen nok eller fremstår som veldig sjenert. Det kommer helt ann på type mennesker men man kan ikke komme godt overens med alle mennesker.

[Gjest *Maja*]

Tenker lite på hvordan folk oppfatter meg...er meg selv på godt og vondt. Enten liker de meg, de liker mer ikke eller vi har rett og slett ikke noe til felles. Tenkte nok mer over det nær jeg var yngre, men nå er jeg såpass voksen og trygg på meg selv at jeg ikke henger meg opp i hva folk sier og tenker om meg...Vil selvsagt komme overens med de fleste, og gjør vel det i mer eller mindre grad, men prøver ikke å komme overens med mennesker på noe dypere nivå om jeg ikke føler at vi har noe til felles....

[Gjest navnelapp]

Du ville ikkje bekymre deg så mykje om kva folk tenkte om deg viss du visste kor sjeldan dei gjer det. Dei fleste tenker mest på seg sjølv, og korleis dei blir oppfatta.