Hvordan er deres samliv mht bølgedaler?

[Gjest x]

Hei.

Jeg er en jente på 31 år som har vært sammen med kjæresten min i 4 år. Dette er det lengste forholdet jeg har hatt. Det siste halve året har hatt flere bølgedaler, eller nedturer enn det vi har opplevd tidligere. Disse nedturene kan vare i opptil en uke før alt er fint igjen. Med nedtur mener jeg at vi har et noe labert sexliv, dårlig kommunikasjon, og tvil fra min side (føler at jeg ikke blir sett, føler jeg ofrer mye, ønsker meg til tider mer fra ham enn det han kan gi meg).

Dette kan i perioder få meg til å lure på om jeg er med rett mann. Men. Så ser jeg rundt meg, særlig min nærmeste krets. Der ser det ut til å være en trend at man gjør det slutt så fort man treffer en kneik, eller forelskelsen er borte.

Jeg tror at forelskelsen har forsvunnet for min del. Men det kommer tilbake i ny og ne, så det er alltid flere dager i måneden hvor jeg føler meg ordentlig forelsket.

Har jeg sett for mange filmer og lest for mange bøker hvor kjærligheten seirer over alt?? Er det et forskrudd virkelighetssyn som gjør at jeg tenker at dette kanskje ikke er mannen i mitt liv iom at vi ikke har det supert hver eneste dag?

Jeg elsker ham. Jeg vet han elsker meg. Vi fungerer sammen, men vi er veldig ulike hverandre også, og vi liker å ha tid hver for oss, noe som gjør at vi ikke deler alt og er med på alt den andre vil gjøre.

Jeg vet ikke hva det er jeg spør om her. Er det vanlig å ha det kjipt til tider? Kjedelig til tider? Det må vel være vanlig! En kan vel ikke forvente spenning resten av livet??

Hvordan har dere det?

[AnonymBruker]

Her går det opp og ned

Har også vært sammen med min samboer i litt over 4 år, og det stunder hvor det er lite sex, lite kommunikasjon, vi holder oss hver for oss for å si det slik, men så er det stunder hvor vi ikke klarer å være fra hverandre, sexen er helt super og vi prater om alt.

Tror ikke det finnes et eneste (langvarig) forhold hvor man går rundt og er helt på topp hele tiden.

Så ja, helt normalt å ha det kjedelig til tider

[Havbris]

Hei TS!

Jeg har vært gift med samme mann i 19 år og jeg kan forsikre deg om at de fleste forhold har perioder der ikke alt gløder. I starten så drives forholdet av forelskelsen alene - det er kun følelser og adrenalin som får utspille seg. På et tidspunkt går dette over i noe annet, fordi hverdagen blander seg inn i denne rusen. Et langvarig forhold kan ikke drives av følelser alene - etterhvert må en også koble på vilje og evne til å gjøre en innsats når det butter imot, som mer handler om bevisste handlinger enn bare følelser.

Jeg tror det er viktig å ikke ta temperaturen på forholdet for ofte, det fører lett til slike bekymringer som du uttrykker her. Og ja - det kan nok være slik for mange, at man avslutter forholdet når det butter imot, og leter etter spenning et annet sted. Men jeg tror det er lurt av deg å bli bevisst dine egne forventninger til et langt forhold med kjæresten din, hva tror du det skal inneholde og hva ønsker du at det skal inneholde? Hvordan kan du selv bidra for å tilføre næring til forholdet? Snakker du med kjæresten din om dette? Det er viktig å snakke om dette underveis, det er ikke noe galt i å kjenne det slik du gjør det, men du må snakke om det uten å anklage eller bebreide ham.

Du sier du elsker han og han elsker deg. Da er jo plattformen i forholdet der - og dere trenger å bli mer bevisst hva dere skal gjøre for at forholdet ikke skal sovne. Ja - man kan bli lei hverandre og ønske seg noe mer spennende. Samtidig vil du - hver gang du kjenner at følelsene er der - bli mer sikker på at du har valgt riktig. Men ikke tro på Hollywood filmene.

[Vera Vinge]

Jeg tror det er normalt med bølgedaler, men at spekteret av hva som er "normalt" er ganske stort. Mao. at hvor dype svingningene er, kan variere. At følelsene ikke er like intense hele tiden er jo helt naturlig, og det er vel knapt noen som føler seg nyforelska hele tiden med mindre de har intatt ulovlige stoffer e.l.

Men må man jo selv vurdere om nedturene man evt. måtte ha veies godt nok opp av oppturene. Hvor dårlig man har det når ting er dårlig. Jeg hadde nok ikke orket et veldig ustabilt forhold, selv om ting også kunne være bra. Samtidig har jeg ikke noe behov for stabilitet absolutt hele tiden. Noen par krangler aldri, andre syns det er greit eller har behov for å krangle i blant (jeg tilhører nok sistnevnte kategori). Hos oss går for øvrig opp- og nedturene veldig raskt. Har mao. aldri hatt lange perioder som er dårlige.

Endret 3. august 2010 av Vera Vinge

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i snart 3 år og vi har ikke så mange lange dårlige stunder. Vi har dårlige stunder men de har hittil vart toppen ett døgn.

Vi er begge slik at vi må ha ro i kroppen og være utblåst for frustrasjon før vi sovner om kvelden..

Men dette kan jo selvsagt endre seg.

[Gjest ts]

Takk for svar Det hjelper å høre at ingen har det helt smashing konstant.

Ja, jeg regner med at jeg lever i et "normalt" forhold.

Og jeg mistenker at jeg har et uoppnåelig syn på romantikk, sex etc. I mine øyne er det ultimate forholdet der hvor man vil ha sex med hverandre hver dag, hvor man kan sitte sammen i timesvis og prate og filosofere over flere glass vin minst en gang i uken, hvor man vil dele alle opplevelser med hverandre, hvor man føler seg "hel" kun med denne ene personen og så videre.

Det er som om jeg forventer at han skal være alle mine venninner som i og for seg har sine roller, både hun som lytter, hun jeg kan gå på fylla med, hun som kommer til meg når hun trenger noen, hun som jeg alltid har det morsomt med, hun som er lunsjpartneren min, treningspartneren min, mentoren min osv osv.

Jeg må slutte å innbille meg at dersom jeg ikke er opp i skyene forelsket 24/7, så er vi ikke de rette for hverandre.

Jeg må vel også slutte å tenke som en fjortis som ikke skiller mellom såpe og virkeelighet :D

[Havbris]

Takk for svar Det hjelper å høre at ingen har det helt smashing konstant.

Ja, jeg regner med at jeg lever i et "normalt" forhold.

Og jeg mistenker at jeg har et uoppnåelig syn på romantikk, sex etc. I mine øyne er det ultimate forholdet der hvor man vil ha sex med hverandre hver dag, hvor man kan sitte sammen i timesvis og prate og filosofere over flere glass vin minst en gang i uken, hvor man vil dele alle opplevelser med hverandre, hvor man føler seg "hel" kun med denne ene personen og så videre.

Det er som om jeg forventer at han skal være alle mine venninner som i og for seg har sine roller, både hun som lytter, hun jeg kan gå på fylla med, hun som kommer til meg når hun trenger noen, hun som jeg alltid har det morsomt med, hun som er lunsjpartneren min, treningspartneren min, mentoren min osv osv.

Jeg må slutte å innbille meg at dersom jeg ikke er opp i skyene forelsket 24/7, så er vi ikke de rette for hverandre.

Jeg må vel også slutte å tenke som en fjortis som ikke skiller mellom såpe og virkeelighet :D

Det er nok smart å lære å skille mellom såpe og virkelighet. det betyr ikke at forholdet ikke kan inneholde alle de ingrediensene du ønsker - men ikke hele tiden og samtidig. Selv om man lever sammen så er man to individer med ulike behov for luft og rom, og det er ikke alltid slik at man har behov for å dele alt med sin kjære. Det er ikke det samme som at kjærligheten eller forholdet halter - men det betyr at man er to hele mennesker. Nyt det dere tilfører hverandre - og hent det andre hos venninner og venner. Ikke tildel dere roller dere ikke kan ha.

[Most]

Jeg har litt tro på at på et tidspunkt så må man bare bestemme seg for om dette er personen man vil være med eller ikke. Og da mener jeg virkelig bestemme seg.

Jeg har vært sammen med samboeren min i 5 år og som hos alle andre går forholdet i bølgedaler. Men vi krangler aldri. Er det noe som murrer så tar vi en diskusjon på det og så er det greit. Vi veksler mellom å oppføre oss som kjærester eller bare venner, alt etter hvor forelska vi føler oss på det tidspunktet. I perioder hvor det går langt mellom hver gang jeg føler at jeg er forelska i han så kan det være fristende å kjenne litt på forholdet og fundere litt på grønnfargen på den velkjente "andre siden". Men jeg slår meg til ro med at jeg har tatt min avgjørelse. Han er en veldig snill, interesant og omtenksom mann som jeg vet at jeg kan få et godt liv med. Men jeg tror at hvis jeg ikke hadde vært så bestemt med meg selv på at jeg har bestemt meg for han så tror jeg det hadde vært lett å gi opp i motbakker. Noe jeg sikkert ville angret på senere.

[Gjest ts]

Jeg er enig i de to siste svarene. Og jeg kan nok skille mellom virkelighet og såpe, det er vel mer det at jeg stiller spørsmålstegn til hvordan et forhold skal være. Jeg elsker min mann. Vi har det bra. Men vi har også våre perioder hvor ikke alt er bra. Dette MÅ være vanlig. Deretter har jeg venner som prater om at et forhold SKAL være slik og slik, konstant, hvis ikke så er det ikke den rette. Og så leser man om sexlivet, har dere sex to ganger i uken så er det for lite, vil han ikke mer enn det så er han enten homofil eller så tenner han mer på andre enn nettopp deg. Og slik fortsetter det. Og så begynner jeg å overanalysere alt, og til slutt så sitter jeg igjen med spørsmålet: Er dette egentlig ikke så bra som det burde være? Er det egentlig slik at det er ab fab hele tiden? Jeg har nok bestemt meg for at dette er mannen jeg vil dele resten av livet mitt med. Og så kan jeg lese, se elelr høre ditt og datt, og da er det lett for at eg "men tenk hvis..." sniker seg inn.

Men jo, greit. Alle forhold har sine opp- og nedturer. Det er også derfor det sies at man må JOBBE for forholdet. En dårlig uke betyr ikke at dette er feil partner. Fire dager uten sex betyr ikke at han ikke tenner på deg/meg. Det betyr heller ikke at dette er feil forhold. Ingen er perfekt, så da er det vel ingen vits i å forvente at kjæresten skal være det heller, eller at noen andre helt sikkert er det.

Og så er det bare for meg å fokusere på de positive sidene ved ham og meg og oss til sammen, og gjøre mitt beste for å tilføre gode ting i forholdet. Ja!

[Havbris]

Jeg tror mange av oss kvinner er mestere i å over-analysere det minste "avvik" fra det vi tror bør være normalt - og i neste omgang gir vi det altfor mye plass i tankene våre. Og det vi gir plass av bekymringer i hodet, har en tendens til å ta større og større plass etterhvert. Det kan være en stor utfordring for en partner som egentlig ikke ser det samme. Det kan bli kilde til konflikter etterhvert, det vet jeg av egen erfaring.

Det at det ikke gnistrer hver dag, - det at det kan gå dager (og uker) mellom deilig sex sammen, - eller det at mannen din ikke eksploderer i lyst når du har lyst - alt dette behøver ikke bety annet enn at det er variasjoner over det å leve lenge sammen, og tett på hverandre. I det øyeblikket man begynner å tillegge det slike ting som du beskriver (det du har hørt av andre) så sniker det seg inn elementer i forholdet som kan være begynnelsen på noe som ikke er bra for noen av dere.

Å være en partner til en kvinne som analyserer og problematiserer mye kan også være en utfordring - og kan etterhvert føre til en følelse av ufrihet, eller en følelse av å ikke kunne slappe av og være naturlig. Det er heller ikke godt å oppleve at partneren ikke synes han er god nok.

Ts - ikke problematiser og mistenkeliggjør det som for de fleste er naturlige og nødvendige variasjoner av dynamikken i et forhold. Du får det best da - og jeg tror det er best for mannen din også. Jeg snakker av erfaring.

[AnonymBruker]

Kunne ikke kjent meg bedre i gjen Ts!! men etter tusenvis (overdrivelse) beroligende svar fra Havbris har jeg slappet av igjen:klemmer: Nå har jeg virkelig innsett at jeg overanalyserer ALT for mye, og med en gang jeg er i en nedtur har jeg hatt som vane å sette alarmen på for fullt. Jeg klarer fortsatt ikke å slappe hundre prosent av med dette her og giftemål f.eks. skremmer vettet av meg. Men jeg tar det med ro og prøver å ikke tenke så mye, og gifter meg den dagen jeg har klart å legge disse urolige tankene enda mer ned.

jeg skjønner veldig godt hva du mener med at man føler at man virkelig er med den rette mannen , MEN så kommer noen å sier '' det skal være SÅNN og SÅNN, ellers er han nok ikke den rette. Når du møter den rette VET DU DET 110 prosent sikkert fordi ALT ER PERFEKT. At alt er perfekt er i mine øyne ikke annet enn å sveve på skyer. Som tidligere sagt her,nedturer kommer og går , men slik som jeg alltid sier til meg selv når jeg går tilbake til normalen (oppturen) : Hvordan kunne jeg noen gang tenke på å bry meg om disse ganske så kjipe nedturene når oppturene er så fantastiske.

Nedturer kommer alltid, men man må bare bestemme seg for å jobbe sammen med den ene personen.

Hvis det er slik at du ALLTID føler at du er i en nedtur, at du aldri har følt en dypere kjærlighet en stormforelskelsen, da vil jeg si det er en annen sak. Bortsett fra det- ikke bekymre deg! Og neste gang du kommer i en nedtur igjen, les denne tråden på nytt og tenk orgentlig om Lykke til!!

[Gjest wild bird]

Livet er virkelig ikke som på film, bøker eller slik venninner mener det SKAL være. Hvis man tror det, må man jo bli skuffet og hele tiden hige etter noe annet.

Om man skulle kutte ut et forhold hver gang det kom en liten hump i veien, kom man til å få det travelt med å bytte partner.

Alle forhold har sine opp-og nedturer. Noe annet ville jo være helt unaturlig. To forskjellige mennesker skal leve sammen ut fra sine forutsetninger, verdier, holdninger, følelser, praktiske utfordringer osv. Det sier seg selv at det er gi og ta, kompromisser, kommunikasjon, omtanke og raushet som må spille inn her.

Hvis de dårlige dagene kommer oftere enn de gode, bør man vurdere om dette er noe man ønsker og kan leve med.

Har man derimot mest gode dager, elsker hverandre og fungerer fint sammen, har man jo et godt samliv.

Mange trenger nok en reality check i blant, for å finne ut at livet består av flest hverdager. Det er hva man fyller disse hverdagene med, og hva man gjør for hverandre, som teller.

Endret 3. august 2010 av wild bird

[Gjest ts]

Dere kommer med gode svar, alle sammen, særlig du, Havbris. Takk!

Jeg skal ikke lenger høre på venninnene mine, og heller tenke at de sier disse tingene fordi de er single og (mistenker jeg) må rettferdiggjøre hvorfor det ble slutt i forrige forhold. Og som Wild Bird sier:

Livet er virkelig ikke som på film, bøker eller slik venninner mener det SKAL være. Hvis man tror det, må man jo bli skuffet og hele tiden hige etter noe annet.

Om man skulle kutte ut et forhold hver gang det kom en liten hump i veien, kom man til å få det travelt med å bytte partner.

Det er vel nettopp slike mennesker jeg ofte omgås, de som blir skuffet når ikke alt er perfekt. Og de kan da få meg til å føle at jeg tar til takke med second best fordi jeg blir i forholdet selv når det går dårlig, og påvirkelig som jeg til tider er så kan jeg lure på om de har rett.

Jeg skjønner nå at de ikke har rett, og at jeg skal stole på meg selv og de følelsene jeg har for mannen min, og at også disse vil gå i bølgedaler uansett hvor høyt vi elsker hverandre.

(De gangene jeg har bodd sammen med venninner så har jo vi også gått hverandre på nervene til tider. Det betyr jo ikke at vi slutter å være venner eller noe annet )

Jeg skal ikke tenke disse negative tankene, skal ikke la dem få vokse seg større inni huet mitt og bli et problem (som faktisk ikke engang har noen rot i virkeligheten) i forholdet vårt.

Jeg har en himla deilig mann, og selv om jeg noen ganger føler meg litt lei av ham og forholdet så varer det aldri lenge nok til at jeg glemmer hvilken nydelig fyr han alltid er.

[LineGourmet]

Hei Ts

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver, og kunne signert under hver eneste setning

Forholdet vårt er snart 4 år gammelt og jeg har også perioder (en dag eller 2) hvor jeg analyserer og er i tvil og stiller spørsmålstegn. Men så kommer "kjærlighetsfølelsen" min tilbake og da er alt bra. Så mitt utgangspunkt (eller grunnlag om du vil) er at min kjærlighetsfølelse for han er der, om ikke hele tiden, så ofte og stort sett

Jeg lurer også på om Havbris er familieterapeut eller psykolog?

[Gjest ts]

Hei Ts

Jeg kjenner meg utrolig godt igjen i det du skriver, og kunne signert under hver eneste setning

Forholdet vårt er snart 4 år gammelt og jeg har også perioder (en dag eller 2) hvor jeg analyserer og er i tvil og stiller spørsmålstegn. Men så kommer "kjærlighetsfølelsen" min tilbake og da er alt bra. Så mitt utgangspunkt (eller grunnlag om du vil) er at min kjærlighetsfølelse for han er der, om ikke hele tiden, så ofte og stort sett

Jeg lurer også på om Havbris er familieterapeut eller psykolog?

Hehe, ja, ikke sant?

Kanskje det er en liten 4-årskrise? Analyser for alt det er verdt nå som den ordentlige forelskelsen har lagt seg???

[tineline]

Det som fikk meg til å falle til ro, var tanken om at "jeg må ha lov til å være meg selv - ergo har kjæresten også lov til det". Hvis det betyr at man er mutt og sur en stund, så er det faktisk slik det må være! Tenk når du selv har en dårlig dag, som ikke har noenting med kjæresten å gjøre, men du har bare lyst til å være sur og daff selv med ham tilstede, og orker ikke prate om det. Det må jo være lov det! Ingen kan være smilende glade OG seg selv absolutt hele tiden. Da jeg kom på dette, klarte jeg å se forholdet vårt i et enda bedre lys: Vi tillater oss selv og hverandre å være mennesker, og vi er sammen nettopp fordi vi tillater hverandre og oss selv å være mennesker. Noe annet er for meg helt uholdbart. Man må kunne vise hele følelsesspekteret dersom man har behov for det, uten at det skal blinke varsellamper fordi den romantiske komedien på kino har en annen versjon. Husk at det er DU som lever i virkeligheten.

Det eneste som betyr noe, er: Har du det bra i forholdet? Er du deg selv? Kan du svare ja på begge disse spørsmålene, tror jeg ikke det er grunn til bekymring.

[Havbris]

Det som fikk meg til å falle til ro, var tanken om at "jeg må ha lov til å være meg selv - ergo har kjæresten også lov til det". Hvis det betyr at man er mutt og sur en stund, så er det faktisk slik det må være! Tenk når du selv har en dårlig dag, som ikke har noenting med kjæresten å gjøre, men du har bare lyst til å være sur og daff selv med ham tilstede, og orker ikke prate om det. Det må jo være lov det! Ingen kan være smilende glade OG seg selv absolutt hele tiden. Da jeg kom på dette, klarte jeg å se forholdet vårt i et enda bedre lys: Vi tillater oss selv og hverandre å være mennesker, og vi er sammen nettopp fordi vi tillater hverandre og oss selv å være mennesker. Noe annet er for meg helt uholdbart. Man må kunne vise hele følelsesspekteret dersom man har behov for det, uten at det skal blinke varsellamper fordi den romantiske komedien på kino har en annen versjon. Husk at det er DU som lever i virkeligheten.

Det eneste som betyr noe, er: Har du det bra i forholdet? Er du deg selv? Kan du svare ja på begge disse spørsmålene, tror jeg ikke det er grunn til bekymring.

Kloke ord fra deg tineline, og jegf synes mye av det som dras opp i denne tråden er viktige tema for oss kvinner. Jeg har levd ,med samme mann i 19 år og kjenner meg mye igjen i det mange av dere yngre kvinner skriver. Og jeg vet også hvordan det kan føles for partneren, siden mannen min og jeg har snakket mye om dette etter at jeg selv så hvordan jeg "peste" forholdet ved å ta temperaturen på det altfor ofte. Han følte seg ofte ufri og kunne ikke slappe av og være seg selv, og følte noen ganger at han var oppe til eksamen i sitt eget forhold. Å måtte vokte ordene sine fordi man kan komme til å si noe som blir problematisert, kan også føre til at man blir mer og mer ordknapp fordi man ikke orker analysene. Dette er satt på spissen, men det kan være nyttig å tenke etter hvordan det kan kjennes ut for partneren!

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat på samme måte også, men for meg er det omvendt. Alle venninnene mine med kjæreste er helt fornøyde å er sikre på at de er sammen med den rette- tenker barn og giftemål osv...De kan jo selvfølgelig ha litt opp og ned i forholdet å , men det virker så baggatell iforhold til hva jeg tenker av og til.

Jeg blir stressa bare av tanken på giftemål osv. Jeg er også en veldig lett påvirkelig person og ser filmer der alt er fantastisk og ment to be osv. Jeg er så redd for at jeg skal ha en soulmate et sted som jeg "går glipp av", en som passer helt perfekt med meg... Det er en veldig stor sjangse å ta isåfall, typen min er jo en fantastisk gutt. Tror jeg måtte ha møtt en annen før jeg evt gjorde det slutt, som tok meg med storm og som jeg følte var "the one". Det er igjen veldig dårlig gjort i forhold til partneren. Men igjen- det hadde jo vært dumt å rote det til, hvis det da var riktig person jeg var sammen med likevel Jeg roer meg ned med tanken at det som skjer det skjer fordi det er meningen... Jeg vet om en person som har gjort sitt livs tabbe på den måten fordi hun ikke fikk nok oppmerksomhet osv... Den feilen vil ikke jeg gjøre... (Ødela et ekteskap gjennom mange år, fordi hun ble for impulsiv og tok sjangsen) Hilsen gruble-analysefreak

[Gjest kvinne]

Da spesielt kvinner har denne tendensen til å overanalysere alt, og ta temperaturen på forholdet må jeg bare få sagt :

det er neimen ikke lett å være kvinne !!

skulle gjerne hatt en knapp hvor jeg kunne skru av alle grublende tanker for en stund

[LineGourmet]

Jeg har det akkurat på samme måte også, men for meg er det omvendt. Alle venninnene mine med kjæreste er helt fornøyde å er sikre på at de er sammen med den rette- tenker barn og giftemål osv... Hilsen gruble-analysefreak

Jeg tror jo også at det er litt tabu å snakke om for mange. At man tviler litt på forholdet i blandt. Og at mange heller fremstiller forholdet som et glansbilde....