Litt spesiell "oppladning" til prøvetiden

[AnonymBruker]

Mannen min har en sykdom som behandles med en medisintype som affekterer sædcellene. Kort fortalt må han vente i 12 måneder etter avsluttet behandling før vi kan begynne å prøve. Han har gått på medisinene i to år, og det ser ut til at han får lov til å slutte på medisinene i løpet av et halvt års tid. Vi begynte å snakke om barn før han ble syk, men da var fokuset at han skulle bli frisk, så vi "glemte" hele barneønsket litt. Nå er det derimot tilbake. Vi har begge to veldig lyst på barn, men vi kan ikke begynne å prøve om tidligst halvannet år. Vi er 33 og 37, så vi føler egentlig ikke at vi har allverdens tid heller. Noen som har vært i en liknende situasjon, eller som bare har noen støttende ord å komme med? Jeg vet at det ikke er en menneskerett å få barn, og vi vet jo ikke en gang om vi får det til på egenhånd, men det er tøft å måtte vente på å prøve!

[Mercury]

Om det er noen trøst, så er det ganske mange par der ute som sliter med å bli gravide. Et vennepar av oss har nå prøvd i snart 5 år (tror jeg) og enda ikke greid å fått til noe selv om de har vært hos lege og hele sulamitten. En ganske mager trøst, men man får bruke tiden som hjelp!

Håper det går i orden for dere!