mama's boy!

[AnonymBruker]

"Du får meg til å tenke så mye, felle en tåre og ligge å gruble om natta. Livet mitt er helt forandret nå etter jeg traff deg"

Høres ut som noe som kunne smelte etterhvert kvinnehjerte?

Here goes..

Han er 30, jeg er 25. Vi har vært venner i evigheter, av og på med kontakt, bedre kontakt i det siste. Han er sjenert og stille av seg, men har noen få venner. Han har visst vært forelsket i meg lenge, og da jeg endelig slapp han (pga ting i historien min har jeg vanskeligheter med å slippe folk innpå meg), tilbringte vi en del tid sammen.

Vi har kysset, men ikke hatt sex. Jeg har sagt til han at jeg er usikker på følelsene mine, og vil være 100% sikker før jeg tar det steget. Før jeg tar noe steg, egentlig.

Jeg flytter om et halvt år, og det er vel ingen av oss som ser for seg noe avstandsforhold. Han sier at det blir veldig trist når jeg drar. Han har visst blitt veldig forelsket i meg, vil tilbringe hver eneste minutt i døgnet med meg. Og når vi ikke er sammen, sender han masse meldinger og ringer flere ganger.

Jeg er litt usikker på om jeg er nok glad i han til å fortsette dette frem til jeg flytter. Av erfaring vet jeg at det kun blir vanskeligere jo lengre tid som går.. Er selvfølgelig redd for å såre denne mannen, men det at jeg føler at jeg blir kvalt, demper de følelsene jeg skulle hatt. Jeg skulle vært stormforelsket nå, grudd meg til flyttingen og den dagen jeg må si hadet til han.

But I don't.

Hvordan kan jeg fortelle han, på en snill måte, at jeg føler jeg blir kvalt? Sier jeg det på den gale måten, så springer han sikkert bort. Finnes det andre måter jeg kan gjøre det på?

[AnonymBruker]

Skulle være ethvert..

[AnonymBruker]

Høres litt mer som om du er glad i han som en venn enn en potensiell partner. Tror det desverre er ganske vanlig at en av partene, ofte litt usikre menn, blir for interessert og tar litt for mye initiativ til kontakt, og dette oppfattes som du beskriver, som litt for klengete. Jeg tror du bør være ærlig med han ang. akkurat det, for det blir jo hverken rett for han eller deg dersom du lyver og sier du er mer interessert enn du virkelig er. Så, vær ærlig, si det som det er, men at dere fortsatt kan ha kontakt hvis du mener du kan bli interessert i han. Det er bedre å skape seg litt rom for seg selv slik at man kan kjenne på følelsene enn å forlede den andre og der resultatet likevel blir at man blir presset bort fordi man føler seg kvalt. Gjør du dette så kan det jo hende interessen din vekkes også.

Men, en annen ting er jo at om dere ender opp med å være tilstrekkelig interessert i hverandre så må dere jo også ta tak i at dette kan bli et avstandsforhold. Med utgangspunkt i at dere begge mener at dere ikke ønsker et avstandsforhold, så vil ikke dette forholdet ha noe grunnlag over tid, hvis dere ikke klarer å bygge opp nok gjensidig attraksjon før du flytter til å ombestemme dere da.

[Steinar40]

Jeg flytter om et halvt år, og det er vel ingen av oss som ser for seg noe avstandsforhold.

Et avstandforhold er ingen løsning.

Er du smart så starter du ingenting.