Samboeren vil forlate meg..

[Gjest Markus]

Samboeren min har vært "fjern og rar" de siste månedene. Vi har flere ganger snakket om hva grunnen til dette kunne være, og hun har hele tiden sagt at hun ikke helt vet, men beklager at hennes irritasjon og dårlige humør går utover meg.

Her om dagen kom det - det er rett og slett meg som er problemet! Etter snart fem år ser hun plutselig ingen fremtid sammen med meg. Mitt forslag at et vi går til en samlivsterapeut e.l. for å prøve å få ordnet opp i dette. Hun mener at det er grunnleggende personlige egenskaper ved oss begge som er så inkompatible at det ikke er vits i å prøve, og er "forlengst" ferdig med forholdet.

Jeg er helt i sjokk. Jeg synes vi har hatt det kjempefint i alle årene, minus de siste månedene der det har vært vanskelig å kommunisere pga hennes "fjernhet". Hun har nå reist bort et par dager så vi kommer bort fra hverandre.

Jeg vil absolutt ikke at dette skal bli slutt .. hva kan jeg gjøre..

[Piper]

Det beste du kan gjøre er å trekke deg helt vekk, gi henne friheten, og ikke mas på henne. Hun ahr bestemt seg, og forsøk fra din side, vil bare bli mas i hennes ører. Vild u ha en liten sjangse til å fikse dette, bør du trekke deg helt unna henne. Merkelig måte å gjøre tingene på, men det er tydeligvis den beste metoden for å fange det som eventuelt er igjen av interesse. Når du trekker deg helt vekk, vil hun kanskje få litt såret stolthet, som igjen kan være med å bygge opp interessen igjen. merkelig, men sant.

Fungerer ikke den metoden, er hun nok helt ferdig med deg, og du bør da gå videre. Det hjelper nok ikke å prøve å mase på henne, siden hun allerede har bestemt seg.

[Naxos70]

veldig enig med siste innlegg. Trekk deg unna. Det virker som hun har bestemt seg og da blir det ikke noe bedre hvis du henger etter henne og gjør alt for å beholde henne. Vis at du greier deg uten henne. Dette er dessverre slikt som skjer. Jeg kjenner meg veldig igjen, bortsett fra at jeg var dama som gikk. Jeg hadde bestemt meg på forhånd, så da bomben sprakk hadde han ikke sjans. Vi gikk til terapi, men de snakket til en vegg, jeg var ikke interessert fordi jeg allerede hadde bestemt meg. Synd at du må oppleve det, men sånn er livet dessverre!

[Gjest Markus]

Hei, så jeg skal prøve så godt jeg kan å late som om jeg ikke bryr meg spesielt, leve videre som normalt, og håpe at hun tar initiativet til å ordne opp?

veldig enig med siste innlegg. Trekk deg unna. Det virker som hun har bestemt seg og da blir det ikke noe bedre hvis du henger etter henne og gjør alt for å beholde henne. Vis at du greier deg uten henne.

[LukaFrost]

Innse at hun ikke vil mer og la henne gå.

[Katana]

Hei, så jeg skal prøve så godt jeg kan å late som om jeg ikke bryr meg spesielt, leve videre som normalt, og håpe at hun tar initiativet til å ordne opp?

Har hun bestemt seg, er det ikke så mye å gjøre med det annet enn å innse at forholdet er over. Hadde hun vært mottakelig for samlivsterapi, ville hun nok gitt uttrykk for det.

[Disturbed]

Jeg er nok enig med andre her at det lureste du gjør er nok å trekke deg unna og godta at hun faktisk ønsker det slutt. Gi både henne og deg selv litt tid til å fordøye det hver for dere. Hun er kanskje mer rede til å snakke om det når det har gått en liten stund dersom du har behov for det.

Men jeg fortvilelsen din veldig godt, og jeg hadde nok selv hatt vansker med å skulle akseptere et for min del plutselig brudd. Det handler litt om gjensidig respekt føler jeg, at selvom den ene er veldig sikker i sin sak og vil ut av forholdet, så er det jo ikke sikkert den andre føler det samme.

Er det da riktig at sistnevnte bare skal godta det sånn helt uten videre? Hvis man virkelig føler at det ikke er riktig å bryte opp, hvorfor skal man da stilltiende godta det bare fordi den andre parten vil?

Jeg synes man skylder den andre parten å jobbe litt dersom det er et ønske fra denne. Og særlig når bruddet kommer litt som regn fra skyfri himmel for den ene parten. Det må kunne gå an å kommunisere i et forhold; og det kan kanskje like gjerne gjøres i ettertid som underveis.

Jeg mener ikke nå at man på død og liv skal holde sammen, men da bør man iallefall forklare seg ordentlig så den andre også kanskje kan se hvorfor man gjør det slutt.

[Gjest freelove]

la henne få rom,men ikke så mye at hun tror du har gitt opp-om du forstår.

Om samboer virkelig vil ut,la h*n gjøre det selv om det gjør pokker så vondt.Du kan ikke tvinge noen til å elske deg

At dere burde ta en alvorsprat og finne ut hva dere skal gjøre sier jo seg selv.

[heie]

Enig. Hold deg unna. Men du har selvfølgelig rett til å få vite hvorfor, men ikke stress med det med en gang.

Det beste du kan gjøre er å akseptere det. Du vil jo ikke være sammen med noen som ikke vil være sammen med deg... Du fortjener bedre enn det Skjønner jo at det er hardt og kom brått på.

Det kan jo føles litt dårlig gjort av henne å ikke ta opp ting før, men det kan jo være fordi hun har vært usikker og tenkt på dette lenge.

Det er nok ikke lett for henne heller da hun helt sikkert er fryktelig glad i deg og synes det er fælt å såre deg.

Synes veldig synd på deg, men tiden leger alle sår. Prøv å lev livet videre, komme deg ut mest mulig å ha det gøy. Lykke til!

klem

[Gjest Markus]

Men alt dette virker jo helt ulogisk

Det er henne jeg vil være sammen med.. og jeg er 35 år og føler meg altfor gammel til å finne meg noen ny..

[heie]

Du får selvfølgelig gjøre som du føler for selv, men jeg tror ikke det hjelper å være "innpåsliten". Det lønner seg ofte å være litt hard to get... Det vet jeg med meg selv hvertfall... Men du kjenner henne best selvsagt. Ikke alle er sånn heller...

35 er ingen alder da!!!! IKKE tenk det hvertfall!!

Tror du at du har en mulighet til å få henne tilbake?

[Frk Snasen]

Vet det er nok vanskelig, men prøv og gi henne pusterommet hun ønsker, og ikke kontakt henne de dagene hun er borte. Dette rådet funker (hvis det er liv laga), og følger du dette er du på rett vei så IKKE mas.

alt for gammel? 35 er da ingen alder.

[I.am.me]

Det høres veldig rart ut at hun bare "gir opp" forholdet etter så mange år sammen, men kanskje den fjernheten hun har vist har vært hennes måte å hinte til deg i de månedene som har vært? Likevel synes jeg det beste du gjør er å bare trekke deg tilbake, sett deg ned, tenk over tingene og la henne vær på ferien i fred. Nå når hun er borte fra deg en stund vil hun enten savne deg, eller ikke. Dersom hun savner deg innser hun nok at det er mer å bygge videre på i forholdet, men hvis hun ikke savner deg er det nok helt slutt. For alt du vet så kanskje du ikke savner henne så mye heller?

Uansett hvordan følelsene dine er, husk at livet går videre og at det er ikke noen grunn for å gi opp på livet og bare sitte inne å sture. Mange tusenvis går gjennom det samme heletiden og ofte kommer personene ut av bruddet "bedre" enn de kanskje var i forholdet. Du må bare være en psykisk sterk person å se tilbake på de flotte minnene og tenk at forholdet deres var supert, men at det kanskje er over nå. Det har vært på måte som en lang reise som er slutt nå. Men husk at hver gang en reise slutter, starter et nytt. Det er som om et nytt kapittel i boka åpnes nå, hvor du i begynnelsen føler deg litt ensom og alene og kanskje litt fortvilet, men de følelsene vil etterhvert gå over til å bli gode følelser og den ensomheten vil fylles med noe eller noen andre.

Dere kan selvfølgelig snakke sammen om dette, og jeg syns det er dårlig gjort å bare gi opp uten videre, men noen personer takler ikke mekling på forholdet. Jeg ønsker deg bare lykke til videre

[Gjest Kevlarsjäl]

Kjipt!

Du må gjøre det beste ut av situasjonen.

Hun har reist et sted, du sitter igjen hjemme og depper.

Det hjelper ikke, verken for ditt humør - eller for hennes interesse at du sitter og ser på tv og griner og savner henne.

Gjør noe festlig. Dra på en utflukt til et sted du ikke har vært, med en god kompis.

Eller begynn med en ny hobby, begynn med en sport, eller bare aktiviser deg på noen måte.

Dette hjelper på to måter:

1) Du finner noe å gjøre, så du slipper å være så lei deg

2) Du får ny selvtilitt, som enten hjelper deg å vinne dama tilbake - eller hjelper deg å finne en ny når tida er moden for det.

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg tror jeg skjønner dama di veldig godt, da jeg nettopp har vært sånn ca der hun er (tror jeg). Etter 7 år sammen med min har jeg i noen mnd nå vært utrolig usikker på forholdet. Gnisten er borte, sex er det dårlig med, jeg blir lett betatt av andre og lurer egentlig på hva slags fisk det finnes i havet. Jeg har vært på nippet til å bestemme meg for å gjøre det slutt, men enn så lenge har jeg bestemt meg for at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på den andre siden og jeg vil jobbe for å se om vi kan finne igjen gnisten. Og her kommer det; samboeren min har ikke den fjerneste anelse om at jeg har hatt disse tankene, annet enn at han må ha merket at jeg har vært litt fjern. Hvorfor sier jeg ikke noe? Jeg ønsker ikke lage masse drama og gjøre han usikker uten at jeg vet selv hva jeg vil. Etter 7 år kan man nesten forvente en forbigående dal, og jeg ville derfor ikke gjøre noe forhastet. Kanskje dama di har følt på noe av det samme? Å skylde på inkompatible personligheter etter 5(!) år virker også noe merkelig.

[guttemann]

Men alt dette virker jo helt ulogisk

Det er henne jeg vil være sammen med.. og jeg er 35 år og føler meg altfor gammel til å finne meg noen ny..

Hun er KVINNE, selvfølgelig er ikke hennes handlemåte, tanker eller utsagn logiske på noe vis. Naxos70 er jo et godt eksempel på det. Man bestemmer seg, SÅ går man til familierådgivning. Gud forby å prøve å løse problemet først.

Hun har vårt lite real og behandlet deg dårlig, men på en måte kan det gjøre det lettere - du er i din fulle rett til å føle deg ille behandlet og vær sur på henne uten å ha dårlig samvittighet for det.

Hadde hun vært interessert i å redde forholdet, hadde hun tatt opp problemene med deg lenge før hun tok denne avgjørelsen (med mindre hun er en komplett idiot.) Så sannsynligvis er det beste du kan gjøre å glemme henne og gå videre. Men jeg skjønner godt at det kunne vært godt å få en forklaring - men det kan det hende hun synes er lettere å gi deg når bruddet er over, og kommet litt på avstand.

Endret 2. august 2010 av guttemann

[Gjest Markus]

Tror du at du har en mulighet til å få henne tilbake?

Vel, det er jo ikke slutt enda, egentlig..

[heie]

Hmm ok.. Trodde det jeg. Men jeg ser nå at det var feil.

Jeg synes du skal be om å få snakke med henne ordentlig. Si at du ikke forstår, og at du trenger å forstå... Uten å virke desperat.

Men vent til hun kommer tilbake. Trenger sikkert tid begge to på å tenke gjennom saker og ting..

Det er jo merkelig hvis hun ikke har tatt opp noen ting før. Ting som har irritert henne osv...?

Du skriver:

Her om dagen kom det - det er rett og slett meg som er problemet!

Har hun sagt det? Eller hvorfor er det det?

Endret 3. august 2010 av heie

[heie]

skrev feil jeg, kan man ikke slette det man har skrevet?

Endret 3. august 2010 av heie

[Gjest fur]

hvorfor i alle dager skal du "late som om du ikke bryr deg"?

du er 35 år - og tiden for spill er forbi forlengst.

du skal si hva du selv ønsker, uten å skjule eller legge på noe, men samtidig respektere at hun vil ut av forholdet.

det er jo utrolig kjipt selvsagt for deg - men er det ikke enda verre om hun blir enda lengre uten å ha de rette følelsene?

hun begrunner dette med å si at dere ikke er kompatible personlig sett. dette betyr nok at hun har gått lenge med vonde følelser, og forsøkt hardt å få dette til å fungere.

jeg er helt uenig i at hun har opppført seg dårlig - hun har faktisk hatt det vondt en god stund før hun har tatt det opp med deg.

jeg har selv vært i tvile-fasen etetr ti år sammen, og det var ubeskrivelig vondt.

jeg kunne ikke ta det opp med samboeren, for hva skulle jeg si? jeg vil ut av forholdet kanksje, jeg er ikke sikker, jeg vet ikke noe som helst, jeg har bare lyst å gråte hele tiden?

vi snakket ut om dette, og noe av det som gjorde det så mye enklere å bli var jo at nr 1: jeg haddde alle følelsene intakt, våre problemer handlet om andre ting - og 2: han sa klart og rolig hva han følte - hva han ville, men at han ikke skulle hindre meg i å ta en avgjørelse som var riktig for meg.

ingenting drama, ingen skjult agenda.

jeg tror, utfra hva du beskriver, at du ikke har noe å hente ut av å forsøke å få henne til å bli.

du vil finne en ny kjæreste, tro det eller ei, men det vil du.

det beste du kan gjøre er å akseptere at hun vil ut, akseptere at dette gjør utrolig vondt for deg - og med tiden forsøke å finne de punktene du kan bruke på en positiv måte i et nytt forhold.

hadde min samboer gjennom ti år nå kommet til meg og sagt at han ville ut av forholdet, så hadde ikke jeg brukt et sekund på å trygle ham om å bli.

jeg hadde visst at dette var gjennomtenkt, og at jeg ikke kan forandre noe han ikke føler - og han kan ikke tvinge frem noe som ikke er der.

det vil jeg ikke heller, jeg vil leve med noen som er like dedikerte til forholdet som meg.