Min mor ønsker å ta sitt eget liv, og hater oss barna!

[AnonymBruker]

Vi har vært gjennom en grufull skilsmisse som har tæret på oss alle sammen. uten tvil. vi barna har holdt med mamma, for det var mamma som ble latt i stikken. pappa fant seg ny dame og familie og har egentlig ikke brydd seg så mye. Han er grunnen til at vi mistet hele familien og han! Noe kontakt har vi med han, men han ønsker oss hjem til den nye familien og det vil ikke vi. Vi forsøker å holde oss unna!

Nå har mamma fått et totalt sammenbrudd, selvom dette er lenge siden. hun sier at huin har holdt en maske siden alt skjedde, men nå orker hun ikke mer. alt var et skuespill, men nå orker hun ikke leve mer. hun sier det er best for alle parter at hun forsvinner, for da kan vi få kontakt med pappa og den nye familien. hun sier at hun har kastet bort livet, ødelagt det, ofret alt for han og ikke fått noe tilbake. at hunkunne ha gjort noe annet med livet sitt. at hun rett og slett har blitt lurt! Jeg har sittet å våket over henne i tre dager, mot hennes vilje. i det ene øyeblikket sier hun at jeg skal gå og at hun klarer seg, i neste ber hun om hjelp og at hun må få det ellers tar hun sitt eget liv. hun går på sovetabletter, fordi hun sliter med å sove. nå tar hun for mange av dem og blander med vin. på sitt værste, mens hun gråter ustoppelig sier hun at hun hater oss barna. så retter hun opp, sier at hun hater ikke oss personlig, men fordi vi aldri skulle vært unnfanget og fordi vi minner henne på livet som var. det er fryktelig vondt å høre dette, men allikevel ta seg sammen for å trøste sin egen mor.

Idag er første arbeidsdagen hennes ferie, hun holdt på til laaaangt på natt, tatt tabletter, snøvla i vei og truet med åta livet sitt. hun har sagt tidligere at jobben har holdt henne oppe, gir henne noe annet å tenke på. men at det er grusomt å komme hjem til tomt hus. hun misliker å være alene. men allikevel kledde hun på seg imorres og kom seg avgårde på jobb. jeg vet ikke hvor mye hun husker fra det som skjedde i går, av det hun sa osv. nå er jeg livredd for hvordan hun er når hun kommer hjem. jeg bor ikke hjemme, men velger å være der når hun kommer hjem. men redd hun avviser meg og setter i gang et nytt hysteri og tar for mange tabletter og ferdig med det. jeg er livredd! Jeg kan jo ikke sitte oppå henne hele tiden og passe på? jeg forsøker å si at hun ødelegger for oss barna nå, som har kommet oss videre - hun bare beklager og sier at hun er lei for det men orker ikke mer. jeg truet med å ringe legen når det var på sitt værste, kjøre henne på akutten, men da klikket det totalt for henne.

Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre Jeg er jo så glad i henne, og vil ikke miste henne. hun er ellers en meget meget fornuftig dame! Hadde aldri trodd dette kunne skje med henne.......... jeg er så lei meg

[Gjest damen]

Du ringer legevakte og forteller akkurat hva du sier i denne posten, og så gir de deg veiledning videre. Det ender nok med at hun blir innlagt for en kortere periode. Det er ikke dere barnas ansvar å "holde henne i live". Hun er tydelig helt ute av kontroll ut i fra hva du beskriver. Min mor var likeens, så jeg vet hvordan du har det nå.

Hun hater ikke dere, hun hater ikke livet sitt. Hun sitter fast i bitterheten og kommer seg ikke videre. Hun trenger hjelp, og den hjelpen kan ikke dere barna gi henne.

Vær så snill! Uansett hva andre her sier, eller hva slags andre råd du får. Ring legevakten.

[AnonymBruker]

Men når henne selv ikke vil ha hjelp fra lege, hva da?

[*Mocca*]

Jo, men det er vel likevel noe de kan gjøre.

Hvis man er til fare for andre eller seg selv, så kan man faktisk tvangsinnlegges.

Ring evt. også DPS i kommunen og hør om de har en akuttenhet, det vet jeg at de har i endel kommuner, og de skal kunne ta en kjapp vurdering. Skal såklart legevaken. Men desverre er det så mange som ikke blir tatt seriøst heller der.

Tror at hvis du kontakter og forteller det du sier her, så må de gjøre noe. Når hun stadig vekk virker som hun er på randen til å prøve å ta livet sitt så må noe gjøres.

Da er man gjerne heller ikke særlig villig til å motta hjelp, fordi de egentlig har planer om å gjøre noe, og det vet de at de ikke får gjort dersom de blir innlagt f.eks.

Man tenker ikke rasjonelt når man er kommet så langt.

Og så har du også noen som det virker som formen plutselig letter og det virker som alt brått går litt bedre, men som da benytter sjansen når de rundt ikke lenger er så oppmerksomme fordi ting virker bedre.

Har vært innom alt det der iforhold til ei psykisk syk venninne som har altfor mange forsøk bak seg.

[Gjest Cho]

Hvis du ringer ambulansen neste gang hun tar for mange piller, vil de komme og hente henne og legge henne inn. Det høres ut som om det er det beste for henne, og ikke minst for dere, barn skal ikke måtte passe på foreldrene sine.

Håper det ordner seg for dere, lykke til.

[AnonymBruker]

Jeg støtter innlegget om å kontakte legevakten. Moren din trenger hjelp.

Mental Helse har en hjelpetelefonfor de som trenger noen å snakke med. Kanskje du kan få henne til å ringe dit? tlf 116 123

[Gjest Gjest]

Ikke bruk helsevesenet som en trussel.

"Gjør du X, så gjør jeg Y. Jeg håper du oppsøker hjelp selv,eller klarer komme deg ut av det selv, men om du ikke gjør det er vi nødt i å enten skaffe deg hjelp, eller kutte kontakten med deg og la deg ta ditt eget liv. Hva ønsker du selv? Er du rasjonell nok til å ta dette valget nå?" Si dette til henne i rene ord, og følg det opp RASKT.

Spille på skyld ved å si "du ødelegger for oss" osv gjør ting bare verre. Dette er noe hun vet, og enten bruker hun det til å manipulere, eller så glir hun enda lengre ned pga skyldfølelse.

Jeg håper det løser seg og at hun klarer komme seg ut av dette

(Merk: Jeg har svært mange suicidale venner, og er suicidal i perioder selv. Det å ha levd på begge sider av dette i flere tiår har gjordt at jeg er generelt motstander av at andre skal tvinge noen til å holde seg i live. (Motivere? gjerne! Så lenge man ikke sliter seg ut med det er det fantastisk at noen faktisk klarer dette. Tvinge? Nei) Unntaket er når det er akutte situasjoner og det er ingen rasjonell bakgrunn for valget. Men det er mitt liv, og når jeg velger avslutte det så er det faktisk mitt valg. Grunnen til at jeg never dette er at du bør vite hva svaret mitt er "farget" av)

[Helen]

Tråden er ryddet.

Spørsmål ang. modereringen kan tas på Ris og Ros.

Helen, mod.

Endret 2. august 2010 av Helen

[Gjest Lille-pus]

Jeg ser på det TS skriver, og er nok enig med TS når hun sier at situasjonen til moren hennes er "totalt sammenbrudd". Det er vondt og ikke minst fortvilet vanskelig for dem som er rundt moren.

Alle parter trenger hjelp. Mental helses hjelpetelefon kan også TS ringe.

Hadde det vært meg så tror jeg at jeg ville forsøkt å ringe legevakten, eller fastlegen til mor (dersom jeg turde vente til i morgen).

Det er ikke alltid man er like klar over at man har behov for litt hjelp desverre, og da kan det være godt at noen assisterer. Det vil være godt for de nærmeste også, fordi man blir så fryktelig hjelpeløs som pårørende i en slik situasjon.

[Gjest Blondie65]

Hei trådstarter!

Hvordan går det?

Du skriver "hva når hun ikke vil ha hjelp".

Hun er så ute av seg nå at hun ikke snakker fornuft. Du burde ikke ha dette ansvaret og du trenger hjelp med dette. Du har fått flere forslag her om telefoner - jeg vil gi deg også et råd for din egen del: din mor er på en farlig vei mot rus. Ta kontakt med disse for råd og veiledning: Blåkors Tuba