Hater xmannan min

[Gjest Sinna]

Jeg har den siste tiden fulgt en del tråder her på KG angående samlivsbrudd, det å komme seg videre etc. Dette fordi min (nå) xmann sørget for at jeg ble singel for 6 måneder siden; han bedro meg med en jentunge halvparten så gammel som meg. Svarene her på kg til de mange som er i samme situasjon er at man bare skal gå videre, ikke bruke tid og energi på verken hevntanker eller annet, at man skal være glad man er kvitt personen, være ”en bedre person” og forholde seg til vedkommende på en skikkelig måte osv.

Og mange sier at de nå er glad de er kvitt personen, at han er helt ubetydelig i deres liv nå, at de er glad det skjedde osv. Alle er så objektive, så nøytrale i sine meninger.

Jeg føler meg utrolig unormal som ikke klarer dette! Jeg gremmes ved tanken på at jeg må ha noen med han å gjøre i mange år framover pga ungene. Jeg hater han intenst fordi jeg på grunn av han ikke får se ungene mine hver dag. Jeg hater at han nå bor sammen med en tåpelig tøs som bevist la seg etter han selv om han var gift og hadde barn. (Og det er ikke noe jeg finner på – kjente av henne sier hun hadde sagt til venninner at ”han SKULLE hun ha, hun brydde seg ikke om verken kona hans eller ungene”). Jeg hater at ungene er hos dem. Noen ganger skulle jeg ønske han var død. I allefall at det går rett til h* både med han og henne. Henne hater jeg så intenst at det skremmer meg, skulle ønske hun døde. Eller at hun mister jobben eller blir syk eller at huset brenner ned eller noe annet fælt.... Uansett håper jeg en av dem svikter den andre, at de får kjenne på det helvete jeg har vært gjennom den siste tiden. Hver gang jeg møter han har jeg lyst til å knuse trynet på han.

Det eneste jeg klarer er å forholde meg ganske så nøytralt til han når det gjelder ungene, men nesten all kommunikasjon foregår på mail eller sms. Jeg har også klart å forholde meg rolig når det gjelder barna, har ikke sagt noe stygt om faren dere eller hans nye. Men jeg må innrømme at det holder hardt.

Jeg er så fylt av raseri og vonde følelser og bruker så mye energi på negative følelser at det sliter meg helt ut. Jeg er så langt nede som det går an og jeg ser ikke for meg at det skal bli noe bedre. Har forsøkt samtale på familievernkontor, men synes ikke det hjalp noe. Anne hjelp er ikke å få her vi bor.

Er det kun meg i hele verden som har det sånn? Og hva i all verden skal man gjøre for å komme seg videre?

[Havbris]

Det er vondt å lese det du skriver TS, og jeg tror ikke du er "unormal" i det hele tatt. Det du opplever av sterke følelser er nok ganske normalt i den situasjonen du er i nå. Samlivsbrudd er traumatisk og utløser voldsomme følelser som ikke nødvendigvis er rasjonelle. Samlivsbrudd utløser også en sorgprosess som det tar tid å komme seg igjennom.

Jeg tror ikke det er annet å gjøre enn å la tiden hjelpe deg igjennom prosessen. Hatet og sinnet vil dempes etterhvert, men du står i en krise og den må gjennomleves uansett hvor vondt det kjennes ut. Hvis du liker å skrive, så kan jeg anbefale deg å skrive dagbok, der du får tømt ut raseri, edder og galle. Bruk venner og familie som samtalepartnere.

[Gjest jomfrua]

Jeg tror det handler om å se realiteten i aggresjonen.

Hvor energikrevende det er, hvor lite det gir deg og at du ser at det egentlig er bare deg selv det går utover. Det er bare du som bruker så sinnsykt mye energi på det og det preger ditt liv MYE.

Den dagen du innser at det ikke har noe for seg annet enn at det mørklegger mye av ditt liv - så vil du kunne styre tankene dine mer fornuftig. Snu og gå en annen vei.

Jeg kan anbefale at du søker hjelp til den prosessen gjennom samtaler med en god psykolog. For i den tilstand du er nå - så lager du egentlig bare livet ditt mye vanskeligere enn det bør være.

Lykke til.

[Gjest Sinna]

Jeg tror det handler om å se realiteten i aggresjonen.

Hvor energikrevende det er, hvor lite det gir deg og at du ser at det egentlig er bare deg selv det går utover. Det er bare du som bruker så sinnsykt mye energi på det og det preger ditt liv MYE.

Den dagen du innser at det ikke har noe for seg annet enn at det mørklegger mye av ditt liv - så vil du kunne styre tankene dine mer fornuftig. Snu og gå en annen vei.

Jeg kan anbefale at du søker hjelp til den prosessen gjennom samtaler med en god psykolog. For i den tilstand du er nå - så lager du egentlig bare livet ditt mye vanskeligere enn det bør være.

Lykke til.

Jeg vet jo at dette ikke fører noe sted og at det kun er meg dette går ut over. Likevel fyller dette meg omtrent hvert minutt og det er så sinnsykt tungt.

Føler at jeg er i ferd med å "slite ut" de personene jeg har valgt å dele dette med, de synes vel det er på tide å komme seg videre. Og det synes jeg også! Jeg vet bare ikke hvordan!

Dessverre bor jeg sånn til at det er vanskelig å komme til psykolog (må kjøre ganske langt) så jeg må finne ut en måte å komme gjennom dette selv.

[Gjest herdis]

Dette var som å lese om meg selv.- For over tjue år siden. Jeg kjenner enda slike følelser dukke opp, selv om jeg oppfører meg fornuftig og rasjonelt. Og sier det ikke til noen, sjølsagt.

Saken er at man vet så godt at det gagner ingen, men å skille fornuft og følelser er jammen litt av en oppgave noen ganger.

At noen på den måten har tatt fra meg huset og hagen, miljøet rundt og snudd livet mitt oppned, er noen ganger svært tungt å akseptere. Selv om jeg med hånden på hjertet kan si at jeg har det bra idag.

Det som hjalp meg, var å snakke med lojale venner. Men her er det litt vanskelig å skille mellom de som kun er nysgjerrige og de som er oppriktige. Og som kan gi deg gode råd. Noen går lei av å være "søppelspann" også, husk det.

Så finn flere måter å få utløp for din frustrasjon, enten slik eller slik. Å skrive dagbok har hjulpet meg mye. Der kan du virkelig få utløp for ditt sinne og frustrasjon.

Men ville prøvd familieterapi også hvis det er mulig. Det er noe med å ha flere kanaler. Det er beundringsverdig at du greier å holde masken overfor barna. Det greidde jeg også,heldigvis og det nyter jeg godt av idag når de er blitt voksne.

[Kamikatze]

Kopier opp bilder av gubben, og kjøp deg luftpistol eller dartspiler. Så har du noe å fordrive tiden med, mens han har ungene.

Jeg har den siste tiden fulgt en del tråder her på KG angående samlivsbrudd, det å komme seg videre etc. [...] Svarene her på kg til de mange som er i samme situasjon er at man bare skal gå videre, ikke bruke tid og energi på verken hevntanker eller annet, at man skal være glad man er kvitt personen, være ”en bedre person” og forholde seg til vedkommende på en skikkelig måte osv.

Og mange sier at de nå er glad de er kvitt personen, at han er helt ubetydelig i deres liv nå, at de er glad det skjedde osv. Alle er så objektive, så nøytrale i sine meninger.

Disse rådene kommer fra folk som har vært der du er i dag, og som har gjennomlevd mye av det samme. De hadde det nok like ille mens det sto på, og rådene er nok lærdommen de fikk fra sin smerte.

Hvis ikke du er villig til å leie en torpedo til å pynte opp gubben, eller gjøre alvor av hevntankene, så er det rett som de skriver. Svarttankene dine skader ingen andre enn deg selv. Det gjør de ved at du hindres i å nyte livet ditt sammen med barna, og kanskje i å finne "den rette" hvis ikke du bla avskrekket av svilukta.

Personlig synes jeg det er helt greit å hate drittsekker. Bare vær bevisst på at du risikerer å gjøre ditt liv grått mens resten av verden lever videre, alle opptatt med sitt.

I din situasjon kan det kanskje være nyttig å google litt om posttraumatisk stressyndrom. Der vil du kanskje få dybdeforklart endel om dine reaksjoner og ditt forhold til omverdenen. Det gjelder ikke bare for ekssoldater og folk som arbeider med førsteinnsats.

[Gjest Gjest]

Jeg tror langt flere har det som deg etter ti år enn de tør å påstå. Det er ikke sosialt akseptert å ha slike følelser ut over tre uker...

Flere enn du tror tenker som deg, at mannen må ha knekt hjernen for å svikte på det viset.

Den gangen jeg opplevde dette så gikk jeg direkte "ut av huset", begynte på kurs. Fant nye venner, reiste på tur når barna var hos faren og ugla, og i det hele tatt tvang meg selv til å se fremover og oppover.

Nå mange år etter føler jeg ikke noe annet enn likegyldighet, men jeg er fortsatt rasende på barnas vegne. Jeg ser at rutina og hverdagen har tatt dem og... ;0) Nå synes jeg de to krekene fortjener hverandre, og hun fikk akkurat like mye av hans vrange sure ekle sider som jeg hadde. Intet nytt under solen der altså. I tillegg er hun temmelig kontrollerende og sjalu av seg.

[Gjest Sinna]

Takk for innspill. Vet at det jeg opplever er svært vanlig og at man kommer seg igjennom det etterhvert, men jammen er det tøft når det står på. Trodde aldri jeg/vi skulle komme i en slik situasjon!

Opplever også at de første reaksjonene etter at alt startet var veldig relatert til sjalusi; det vonde ved å bli bedratt, raseriet, følelsene av å bli ydmyket, dumpet til fordel for en yngre modell etc.

Nå etter at dette på en måte har lagt seg er det andre ting som gjør at dette fremdeles er tungt; det å miste hus, hage, naboer, hytte, venner osv. Nå opplever jeg i tillegg at det svir når jeg vet min xmann og ungene er i familiesammenkomster hos hans familie. Vet ikke om hun nye er med, men hun vil vel uansett om en stund ta "min plass" i den settingen. Og det er vondt; mennesker jeg har kjent flere tiår, som je er svært glad i og som jeg nå mister "retten" til. Det svir at jeg mister x antall dager pr måned samvær med mine barn og at hun nye får disse dagene med dem. Vet jo at de trenger sin far, men likevel....

Jeg gruer meg til minstemann skal konfirmeres om noen år; bare tanken på at hun og hennes barn skal være tilstede på en slik dag får det til å svartne for meg.

Mulig det er tanken på en framtid jeg trodde jeg hadde og som brått ble tatt i fra meg som gjør at dette er så vanskelig å komme over. Ser at det hjelper å skrive. Tror jeg skal følge rådet med å skrive dagbok, kanskje det kan hjelpe på.

[AnonymBruker]

Mulig det er tanken på en framtid jeg trodde jeg hadde og som brått ble tatt i fra meg som gjør at dette er så vanskelig å komme over.

Ja her er du nok inne på kjerneproblemet, både ved å bli sviktet og ved kjærlighetssorg: Man sørger over det som kunne blitt, aldri ble, alle forventningene, og over at han ikke var den man trodde. Dobbelt tap.

Det sies at det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet. Mulig du alltid kommer til å ha noen følelser for ham, han er jo far til dine barn, så noen stikk kommer nok alltid til å kjennes. Men den dagen du greier å se at hatet bare går ut over deg selv, og du greier å slippe taket, så gjør du deg selv en tjeneste. Det tar tid. Du er IKKE den eneste som føler det slik i lang tid, selv om mange kanskje prøver å gjøre det lettere for seg selv ved å ta på seg en jeg bryr meg ikke lenger-maske. Også fordi omgivelsene på en måte forventer at nå er det vel nok..

Mitt råd er å begynne å jobbe systematisk for å skape deg et nytt liv. Du er vel igang men konsentrer deg om å tenke på hva du ønsker deg nå, hva du trenger. Det hjelper å tvinge seg selv, ikke tillate seg selv å synke ned i selvmedlidenhet og bebreidelse. Ta med deg en stokk ut i skogen og bank noen trær, det gjorde jeg da jeg gikk gjennom noe lignende, gråt og hylte og bannet og herjet i vei, hadde noen sett meg ville jeg vel blitt sperret inne på lukket avd. Men mindre trøblete enn å ta med balltre inn på glassmagasinet.

Forresten flott at du greier å unngå å "sverte" ham overfor barna. Det kommer du til å være glad for senere.

Ønsker deg masse lykke til.

[allover]

Jeg forstår deg.. En ting er sviket overfor deg som kjæreste.. men at dette gjør at du får sett ungene mye mindre enn du noen gang drømte om når du fikk barn, fordi han gjorde som han gjorde er nok bittert.

MEN; kjære TS. Bitterhet spiser en opp.

Med tiden vil det blekne.. og du vil få et godt liv uten x mannen..

-et halvt år er ikke så lenge..

"plutselig" kjenner du at du kan si at "wow, har ikke hatet dem i dag!"

To ting;

Fake it till you make it.

Sett deg i førersete og styr den bilen dit du ØNSKER at den skal kjøre.

Du vil ikke bli spist opp av bitterhet vil du vel?

Ta kontroll over ditt eget liv

Ja, det er helt j*vlig.. men bare du kan komme deg ut av det.

If you`re going through hell, keep walking - hørte jeg en gang.. og jammen er det mye i det.

Hold ut - bedre tider kommer, men du kan være med på å påvirke hvor lenge du skal stå i dritten..

Endret 3. august 2010 av allover

[Sign]

[Gjest Gjest]

En mann som oppfører seg slik, kan da ikke være skikket til å ha omsorg for barn. Det må da gå an å få ham fradømt retten til samvær med barna? Du sier at han gikk etter kvinner på halvparten av din alder - kan han ha pedofile tendenser? Om slikt kan mistenkes, må han iallfall fradømmes rett til å være sammen med egne (eller andres) barn.

[Gjest Sinna]

En mann som oppfører seg slik, kan da ikke være skikket til å ha omsorg for barn. Det må da gå an å få ham fradømt retten til samvær med barna? Du sier at han gikk etter kvinner på halvparten av din alder - kan han ha pedofile tendenser? Om slikt kan mistenkes, må han iallfall fradømmes rett til å være sammen med egne (eller andres) barn.

Hun er ung, men gammel nok til å ha produsert unger selv.

[Hanselot]

En mann som oppfører seg slik, kan da ikke være skikket til å ha omsorg for barn. Det må da gå an å få ham fradømt retten til samvær med barna? Du sier at han gikk etter kvinner på halvparten av din alder - kan han ha pedofile tendenser? Om slikt kan mistenkes, må han iallfall fradømmes rett til å være sammen med egne (eller andres) barn.

LOL!?

[Havbris]

Ts - jeg anbefaler deg virkelig å skrive dagbok. Jeg har ikke selv opplevd et samlivsbrudd slik som du opplever nå, men jeg har opplevd en utroskapshistorie som utløste et hav av følelser som var så voldsomme at jeg i utgangspunktet ikke skjønte hvordan jeg skulle komme meg igjennom det. Da begynte jeg å skrive, jeg skrev ut alle følelser og tanker hver dag, jeg raste og gråt og brukte innimellom et språk som ikke er vanlig her i huset... Det gjorde utrolig godt for hver gang jeg fikk tømt meg. Det gode med å skrive er at du ikke trenger å ta hensyn til noen tilhører, du kan gjenta og gjenta, banne og sverte. Jeg har i ettertid lest det jeg skrev, og ser jo at innholdet forandret seg underveis, det vil si at jeg hele tiden var i en prosess som endret seg.

Jeg tror du ikke bare bærer på mye sinne, men også mye sorg. Du skal igjennom en sorgprosess - en sorg som ingen gir deg blomster for. Det er brutte forventninger og sorg over at han ga livet ditt en retning du aldri hadde tenkt, og at du uforskyldt har havnet i denne gjørma. Og det kan faktisk føles litt "godt" å tvilholde på disse følelsene - uansett hvor rart det høres ut. Vi kan lett tro at følelser lever sitt eget liv, men vi kan også lære oss tankemessige grep som gjør at vi kan ta kontroll over de også. Har du forsøkt å snakke med en psykolog som har erfaring med kognitiv terapi?

[Gjest Sinna]

Ts - jeg anbefaler deg virkelig å skrive dagbok. Jeg har ikke selv opplevd et samlivsbrudd slik som du opplever nå, men jeg har opplevd en utroskapshistorie som utløste et hav av følelser som var så voldsomme at jeg i utgangspunktet ikke skjønte hvordan jeg skulle komme meg igjennom det. Da begynte jeg å skrive, jeg skrev ut alle følelser og tanker hver dag, jeg raste og gråt og brukte innimellom et språk som ikke er vanlig her i huset... Det gjorde utrolig godt for hver gang jeg fikk tømt meg. Det gode med å skrive er at du ikke trenger å ta hensyn til noen tilhører, du kan gjenta og gjenta, banne og sverte. Jeg har i ettertid lest det jeg skrev, og ser jo at innholdet forandret seg underveis, det vil si at jeg hele tiden var i en prosess som endret seg.

Jeg tror du ikke bare bærer på mye sinne, men også mye sorg. Du skal igjennom en sorgprosess - en sorg som ingen gir deg blomster for. Det er brutte forventninger og sorg over at han ga livet ditt en retning du aldri hadde tenkt, og at du uforskyldt har havnet i denne gjørma. Og det kan faktisk føles litt "godt" å tvilholde på disse følelsene - uansett hvor rart det høres ut. Vi kan lett tro at følelser lever sitt eget liv, men vi kan også lære oss tankemessige grep som gjør at vi kan ta kontroll over de også. Har du forsøkt å snakke med en psykolog som har erfaring med kognitiv terapi?

Jeg tror også at det å skrive dagbok kan være med på å hjelpe meg i denne prosessen, så det har jeg faktisk tenkt å begynne med - i dag. Når det gjelder å snakke med noen så har jeg snakket med mine venninner, noen i familen, noen kollegaer etc; men kun de to beste venninnene vet hele saken - de andre vet bare at han bedro meg og nå bor sammen med henne. De vet jeg er forbannet, men jeg har nok tatt på meg "smile-ansikt" overfor mange. Det er svært få som vet hvor vondt jeg har det. Tilsynelatende har jeg gått videre og har det bra.

Jeg har ikke snakket med psykolog, i glisglente strøk er det mangelvare ;-)

Men jeg har vært hos familievernkontoret uten at jeg syntes det hjalp noe særlig. Kanskje det også var fordi jeg ikke turte å være helt ærlig mht hvor j* sint jeg er.

[Havbris]

Jeg tror også at det å skrive dagbok kan være med på å hjelpe meg i denne prosessen, så det har jeg faktisk tenkt å begynne med - i dag. Når det gjelder å snakke med noen så har jeg snakket med mine venninner, noen i familen, noen kollegaer etc; men kun de to beste venninnene vet hele saken - de andre vet bare at han bedro meg og nå bor sammen med henne. De vet jeg er forbannet, men jeg har nok tatt på meg "smile-ansikt" overfor mange. Det er svært få som vet hvor vondt jeg har det. Tilsynelatende har jeg gått videre og har det bra.

Jeg har ikke snakket med psykolog, i glisglente strøk er det mangelvare ;-)

Men jeg har vært hos familievernkontoret uten at jeg syntes det hjalp noe særlig. Kanskje det også var fordi jeg ikke turte å være helt ærlig mht hvor j* sint jeg er.

Hvis du skal snakke med en fagperson så må du være dønn ærlig med hvor vanvittig sinna du er. Jeg har selv gått og snakket med en psykolog i den fasen det var vanskelig for meg, og han sa at det er bedre å kanalisere følelsene inn i sinne, for derved å få de ut (agere på de) - enn at følelsene kapsles inn i sorg. Sorg kan bite seg fast og lamme deg, mens sinne gir energi og adrenalin som kan føre til beslutninger!

Kanskje du skulle gjøre et nytt forsøk på familievernkontoret - eventuelt be om å få snakke med en annen fagperson. I slike samtaler er det også kjemi som skal stemme for at du skal føle deg fri til å øse ut raseriet ditt. Jeg er overbevist om at du trenger å få lettet trykket mht raseriet ditt før du kan se fremover.

[AnonymBruker]

6 mnd er ingen ting,- vent litt... Det blir bedre!! Vi snakker nok mer om 24 mnd vil jeg tro. Du er normal, mer enn normal. Dette fikser du helt fint - til slutt. Det er lov å sørge. Gjør som jeg - sett dusjen på fullt når du gråter. Så hører ikke barna det.. Jeg glemmer ikke den tiden der, men nå? Nå er jeg så fit for fight atte.. Ta vare på ungene, prat ikke vondt om far, jeg har fått lønn for det og er stolt av måten jeg taklet nettopp det på. Jeg leget meg selv - tiden...

Lykke til kjære deg,- tiden går!

[Gjest Sinna]

6 mnd er ingen ting,- vent litt... Det blir bedre!! Vi snakker nok mer om 24 mnd vil jeg tro. Du er normal, mer enn normal. Dette fikser du helt fint - til slutt. Det er lov å sørge. Gjør som jeg - sett dusjen på fullt når du gråter. Så hører ikke barna det.. Jeg glemmer ikke den tiden der, men nå? Nå er jeg så fit for fight atte.. Ta vare på ungene, prat ikke vondt om far, jeg har fått lønn for det og er stolt av måten jeg taklet nettopp det på. Jeg leget meg selv - tiden...

Lykke til kjære deg,- tiden går!

Og jeg som trodde jeg var unormal som ikke var kommet meg videre når det var gått hele 6 mnd! Men 2 år...? Tror ikke jeg klarer å ha det sånn som nå så lenge...

Men er det ikke rart; hvorfor kan jeg bare ikke slippe taket, la sinnet og forbannelsen fare. Hvorfor bruker jeg så mye energi på en person som har sviktet, løyet, vist null respekt? Han valgte en annen istedefor meg, jeg kunne jo ikke tvinge han til å elske meg. Hvorfor bruke så mye energi på noe jeg ikke kan gjøre noe med?!

Mulig det hadde vært anderledes om vi ikke hadde barn sammen. Det er mye det å ikke se barna hver dag + vite at de leker lykkelig storfamile mens jeg sliter med å pusle livet mitt sammen igjen.

[Gjest navnelapp]

Eg har valt å sjå på det på denne måten; Når dei er hos han er mine friminutt. Plutseleg har eg tida mi for meg sjølv, eg kan slappe av og gjere ting som berre eg har glede av. Eg føler meg fri og uavhengig når dei er hos han. Eg veit dei har det bra, han har ansvaret, og eg har fått handlefridomen tilbake delar av tida mi, den som eg trudde var borte for alltid.