Psykiske problemer

[Jordbæra]

Dette er noe som er vanskelig å ta opp. Nr tre i rekken faktisk. Saken er den at jeg føler jeg kontrollerer kjæresten min for mye, kanskje jeg manipulerer han også? Eller kanskje jeg ikke mener det sånn. Jeg tror ikke det i hvert fall. Jeg skriver rett fra hjertet, så det kan være noen skrivefeil eller rare setninger.

Jeg er redd hver gang han er ute med gutta aleine. Jeg er redd hver gang jeg ser at han kikker på ei annen jente. Jeg kikker selv ekstremt mye på de jentene igjen da, hva de har og jeg ikke har. (Ja, jeg vet at jeg har dårlig selvtillit.)

Vi bor sammen og har gjort det i ett halvt år. Jeg har en dårlig fortid som har skadet meg psykisk. Han har vært forståelsesfull, faktisk har han vært den beste.

Jeg har prøvd å jobbe med alt dette. Holde igjen, men det går ikke. Jeg tenker hele tiden at han kommer til å forlate meg, at han ikke er glad i meg til tider, at jeg blir for intens med mine problemer, eller at han bare ikke kommer hjem en kveld fordi han ikke vil hjem til meg.

Jeg forteller han om disse tankene, jeg prøver å ha god kommunikasjon fordi han syns det er det viktigste og fordi han ser hva som er galt hver eneste gang.

Nå har vi vært sammen såpass lenge at jeg føler jeg burde slutte å føle det sånn. Å tenke sånn. Fordi han beviser det motsatte av hva jeg tenker hver eneste dag. Han elsker meg og støtter meg, når jeg fortjener det minst. Han gjør faktisk alt for meg.

Så hvorfor kan ikke jeg slutte å tenke sånn. Det gjør vondt for meg å føle deg sånn, det gjør vondt for han å ha det hengende over seg hele tiden og det kan skade forholdet om det ikke tar slutt veldig snart.

Saken er jo den at jeg elsker han så mye, han er det beste som har skjedd meg. Vanligvis når det skjer meg noe godt så har jeg blitt for intens eller annet og det har gått i vasken.

Før var det sånn at alt jeg tenkte og følte, det skjedde. Nå er det blitt motsatt?

Uff, dette ble litt rotete, men jeg håper det er noen som har vært i samme situasjon? Eller bare har tips?

[Gjest AnonymBruker]

Du bør gå til en behandler i konitiv terapi for å få hjelp til å endre tankemønsteret ditt. Det er ikke nnoe hokuspokus, men veldig effektiv. ta kontakt med fastlegen og få en henvisning. Ingen grunn til at du skal gå og ha det vanskelig, men du må gjøre noe selv for å endre på situasjonen din.

[Gjest AnonymBruker]

Du bør gå til en behandler i konitiv terapi for å få hjelp til å endre tankemønsteret ditt. Det er ikke nnoe hokuspokus, men veldig effektiv. ta kontakt med fastlegen og få en henvisning. Ingen grunn til at du skal gå og ha det vanskelig, men du må gjøre noe selv for å endre på situasjonen din.

Skulle stå kognitiv.

[Jordbæra]

jeg har kikka litt på kognitiv terapi, jeg har også kikka på en bok av david Bruns i det tema.

Noe av det første jeg skal gjøre denne uken er å bestille time hos legen.

Jeg vet tankemønstret mitt er helt elendig og det har bare blitt verre.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har det akkurat likt som deg når jeg er i et forhold, har nok ødelagt og såret mangen med å være på den måten.. Hadde en vond barndom med en mor som aldri var der osv. Har det fint ellers, men ikke når jeg blir glad i noen. Jeg skal begynne hos psykolog til høsten, ta skikkelig tak i disse tingene! Både for andre og min egen skyld.. Hør med legen din, kan jo ikke skade å la noen proffe hjelpe til?

[Gjest AnonymBruker]

jeg har kikka litt på kognitiv terapi, jeg har også kikka på en bok av david Bruns i det tema.

Noe av det første jeg skal gjøre denne uken er å bestille time hos legen.

Jeg vet tankemønstret mitt er helt elendig og det har bare blitt verre.

Så bra! Lykke til! Når man har problemer så må man finne en måte å løse dem på og nå er du på god vei. Lykke til!

[Jordbæra]

Dette her er ett forhold jeg ikke vil ødelegge for alt i verden. Jeg gjør det også for meg selv, det er ingen god følelse.

Uten han her ender jeg opp med å ødelegge meg selv. Jeg har drevet med selvskading og var på randen til selvmord før jeg møtte han.

[Gjest AnonymBruker]

Hei Jordbæra.

Når jeg leser innlegget ditt er det som om jeg har skrevet det selv. Er som deg så redd for at kjæresten min skal bli lei meg, går fra meg eller være utro at jeg rett og slett ikke klarer å glede meg over det fantastiske mennesket han er, og det nydelige forholdet vi har. Tenker ofte på hvor mye jeg ville angre på de syke tankene mine om det virkelig BLE slutt, for hva har jeg igjen for dem da?

Nå har bestilt den boka, "tenk deg glad", og om det ikke hjelper å lese den skal jeg bestille time hos legen.

Takk for et veldig nyttig spark i baken, nå skal jeg ta tak i problemene mine!

Godt å se at andre kan ha det slik, og godt å tenke på at det finnes løsning på problemene.

Vi har en fantastisk kjæreste begge to, og de fortjener jo at vi har det godt med oss selv, slik at de kan få se oss fra vår beste side.

Ønsker deg lykke til med veien mot et bedre liv; )

[Jordbæra]

Det gjør meg letta å lese dette, at andre har det på samme måte, tenker det samme.

Hva gjør deres kjærester i saken? Hva sier de?

[Gjest AnonymBruker]

Kjæresten min vet hvordan jeg har det, jeg har valgt å være helt ærlig mot ham om tankene mine.

Det har hjulpet meg enormt, han har en etter en plukket de syke tankene mine fra hverandre og bevist for meg at han er trofast, at jeg kan stole på ham og at han er ærlig mot meg. Selv sier han at dette har fått ham til å bli mye ærligere enn han har vært i tidligere forhold, og at han synes det er en bra ting. Likevel er jeg redd han skal bli lei av min evige usikkerhet..

Han vet at jeg får vondt i magen når han skal på guttetur e.l., og tar slikt opp på en forsiktig måte, og forsikrer meg, uten at jeg trenger å spørre, om at ikke noe galt vil skje. Og så ringer han meg når han er borte fra meg.

Dette har hjulpet meg veldig, men jeg kjenner jo at tankene er der likevel "han kommer til å bli lei en dag og finne seg en som er sikker på seg selv og ikke trenger stadige bekreftelser..".

Det som gjør meg veldig trist i forhold til kjæresten min er at jeg merker at han kvier seg for å tilbringe tid med gutta uten meg. Han vet at jeg har det vondt når vi er fra hverandre, derfor sier han ofte nei til kompisene sine. Jeg er redd han skal miste venner på dette. Sier til ham at han bare skal dra, men han mener det er viktigere å bygge opp tilliten mellom oss.

Jeg elsker ham for det, men ser jo også at jeg trenger "trening" for å lære å hanskes med tankene mine, altså at han faktisk drar bort fra meg av og til, slik at jeg kan se at han kommer tilbake til meg og fortsatt elsker meg. Jeg tror det vil gjøre meg mer trygg med tiden, men vet ikke.

Det verste i hverdagen nå er tankene om at hvis jeg ikke blir glad og trygg snart, kommer hna til å bli lei av meg og bare dra fra meg. Er av og til redd han ikke skal komme hjem fra jobben, men bare sende en SMS om at han kommer for å hente sakene sine senere..

[Jordbæra]

Jeg og min har en dagbok som begge kan lese og skrive i. Der skriver jeg ned tankene mine når det er for vanskelig å snakke om. Så kan han lese det etterpå. Så snakker vi om det. Da er det liksom lettere å ta opp føler jeg.

Jeg prøver å oppmuntre han til å dra ut med gutta. Selvom jeg ikke liker det. Jeg prøvde å oppmuntre han til å si at han kunne ha jente venner. Men når han fikk det taklet jeg det ikke, han sier han ikke trenger jentevenner og at det ikke er noe han savner i livet.

Han har ingen ekser, han var jomfru da han møtte meg. Han er 20 snart 21 og jeg fyller 18.

Han sier han venta på den rette og at jeg var den rette for han.

Jeg burde føle meg elsket, jeg burde ha tillit til han, jeg burde la han og jeg kunne finne på ting hver for oss iblant. Det hele blir til at jeg sitter hjemme når han skal ut med gutta. Det er klart jeg kunne prøve å finne på ting med folk, men det er ikke lett uten bil her jeg bor.

Hver dag er ett bevis på at han elsker meg.

Jeg har ikke vært så flink til å snakke åpent om ting med han, jeg føler meg ofte sytete og fæl. At jeg alltid maser om noe. Så derfor holder jeg ting for meg selv, jeg burde jo være litt selvstendig. Likevel sier folk at det er han jeg skal lene meg på, men hvem skal han da lene seg på?

Mange negative tanker ute å går..

Jeg jobber hver dag med å kunne snakke med han om ting. Hvorfor skal jeg egentlig la være å fortelle han hva som er galt..