Lykkelig som singel, og forundret over at andre synes det er rart

[Steinar40]

Jeg tror at mange reagere på folk som er lykkelig single fordi di selv aldri har opplevd det, at de kanskje er ensome når de selv er single.

Ja, jeg tror du har helt rett.

Flokkdyr-instinkt = ensom som singel.

[Gjest AnonymBruker]

De fleste kvinner får vel ikke panikk før de passerer det store 30-tallet

Jeg ville ikke hatt noen panikk hvis ikke samfunnet påpekte at jeg burde ha det. Ellers ville jeg levd lykkelig uvitende om at det var noe "gærnt" med meg

Dermed har jeg det sånn at jeg vet jeg er lykkelig men samtidig føler jeg at jeg burde egentlig ikke være lykkelig, og så føler jeg at jeg ikke er så lykkelig som jeg kunne vært om jeg hadde det folk mener jeg burde ha.

Det morsomme er folk som klager og stresser over tidsklemma og så titter på meg med et litt medlidende uttrykk og spør, gjør du noe som helst på fritiden du da eller er det ikke litt sånn stusslig iblant?

Ja nei du sier noe, jeg skulle ønske jeg ikke hadde tid til annet enn bleieskift og klesvask og middagslaging og kjøring til og fra aktiviteter og handling og rydding og husvask og sånt kos som du klager på. Jeg sitter bare i en krok og ser på klokka jeg, snufs.

Jeg opplevde forresten noe som tatt ut fra Wisteria Lane her en gang. Hadde kjøpt hus og flyttet inn, merket raskt på naboene at mange var skuffet over at jeg ikke var en barnefamilie. Greit nok, men jeg vant budrunden og har da rett til å bo der jeg ønsker jeg også. Eller er det sånn at single skal pent holde seg samlet i store boligblokker? De har blitt vant til meg nå og vi går greit overens men, en gang i vinter jeg hadde trøbbel med bilen så sto naboen og måkte, kom over til meg og spurte om han kunne hjelpe. Takknemlig og travelt til jobb sa jeg ja takk og vi satte igang. Da kom samboeren hans løpende ut og lurte på hvor i alle dager det ble av ham, han måtte da fryse her han sto (fullt påkledd da han allerede var ute for å måke), han måtte komme inn NÅ. Skal bare.. begynte han, men da så hun på meg og sa at dette har han ikke tid til dessverre, så dro hun ham med seg (måkingen hans var bare halvferdig men det var visst ikke viktig lengre). Jeg sto bare og måpte og tenkte, denne episoden har jeg da sett på tv?

Merker det av og til på enkelte venner også, etter de har etablert seg med mann og barn så er jeg ikke særlig interessant lenger. Pussig, jeg er da den samme som før..

Single er visst skumle dyr. Mulig noen tror det er smittsomt?

[Steinar40]

Jeg ville ikke hatt noen panikk hvis ikke samfunnet påpekte at jeg burde ha det. Ellers ville jeg levd lykkelig uvitende om at det var noe "gærnt" med meg

Dermed har jeg det sånn at jeg vet jeg er lykkelig men samtidig føler jeg at jeg burde egentlig ikke være lykkelig, og så føler jeg at jeg ikke er så lykkelig som jeg kunne vært om jeg hadde det folk mener jeg burde ha.

Ja, man blir påvirket av samfunnet. Man må ikke glemme det faktum at samfunnet vi lever i trenger nye generasjoner (arbeidskraft) for å holde hjula i gang. Og staten gir ikke penger til foreldrene bare fordi man syns det er så morsomt å surre bort enda mer penger

Det morsomme er folk som klager og stresser over tidsklemma og så titter på meg med et litt medlidende uttrykk og spør, gjør du noe som helst på fritiden du da eller er det ikke litt sånn stusslig iblant?

Ja nei du sier noe, jeg skulle ønske jeg ikke hadde tid til annet enn bleieskift og klesvask og middagslaging og kjøring til og fra aktiviteter og handling og rydding og husvask og sånt kos som du klager på. Jeg sitter bare i en krok og ser på klokka jeg, snufs.

Jeg opplevde forresten noe som tatt ut fra Wisteria Lane her en gang. Hadde kjøpt hus og flyttet inn, merket raskt på naboene at mange var skuffet over at jeg ikke var en barnefamilie. Greit nok, men jeg vant budrunden og har da rett til å bo der jeg ønsker jeg også. Eller er det sånn at single skal pent holde seg samlet i store boligblokker? De har blitt vant til meg nå og vi går greit overens men, en gang i vinter jeg hadde trøbbel med bilen så sto naboen og måkte, kom over til meg og spurte om han kunne hjelpe. Takknemlig og travelt til jobb sa jeg ja takk og vi satte igang. Da kom samboeren hans løpende ut og lurte på hvor i alle dager det ble av ham, han måtte da fryse her han sto (fullt påkledd da han allerede var ute for å måke), han måtte komme inn NÅ. Skal bare.. begynte han, men da så hun på meg og sa at dette har han ikke tid til dessverre, så dro hun ham med seg (måkingen hans var bare halvferdig men det var visst ikke viktig lengre). Jeg sto bare og måpte og tenkte, denne episoden har jeg da sett på tv?

Merker det av og til på enkelte venner også, etter de har etablert seg med mann og barn så er jeg ikke særlig interessant lenger. Pussig, jeg er da den samme som før..

Single er visst skumle dyr. Mulig noen tror det er smittsomt?

:ler:

Ja, det er ikke så greit i dette livet vettu! Det er nok ikke akkurat alle damer som stoler 100% på sin partner, og mange har nok ingen grunn til å gjøre det heller.

Ellers er problemet at singel-livsstilen som regel er veldig ulik parforhold-livsstilen. Man har ikke så veldig mange felles interesser og grensesnitt lenger. Derfor går som regel folk i parforhold (med barn) best i sammen.

En nabo som også har barn på ca samme alder som en har selv, er selvfølgelig veldig praktisk for begge par. Mindreårige unger kan med sin energi ta fullstendig livet av en voksen. Det har jeg faktisk opplevd et antall ganger Selv om jeg ikke har egne barn.

Endret 1. august 2010 av Steinar40

[Gjest AnonymBruker]

Javisst, stemmer det. Du har din flokk, men hadde du ikke hatt det, så hadde du følt det helt annerledes.

Jeg gjorde faktisk ikke den gang jeg ikke hadde barn heller. Var da faktisk også i en fase hvor jeg også skiftet ut store deler av vennene mine. Og jeg har alltid hatt det bra som singel. Familien min har jo alltid vært der, men jeg har da aldri sittet oppe på dem

Nei, jeg tenkte f.eks å reise på ferie etc. alene. Da føler man seg mer sårbar enn når man reiser i sammen med andre. Men andre kan da likeså godt være ens egne barn, fremfor en partner.

Hvis du ser hva jeg skrev i første innlegg så var jeg også alene på ferie, dvs uten barn. Har aldri følt meg sårbar når jeg reiser alene.

Tja, hvis du tenker på venner og bekjente etc. Men fremmede mennesker er det vanskelig å få noen særlig følelse av at man tilhører i noen større grad. Og denne følelsen øker med avstanden ifra der man vanligvis bor og lever.

De aller fleste har venner og beskjente, familie eller andre - en eller annen form for nettverk. De som virkelig er ensomme pga mangel av dette er en helt annen diskusjon mener nå jeg.

Vel, folk er selvfølgelig forskjellige, men det vil også avhenge av hva slags ferie man reiser på. Reiser man på en type ferie der mange er single, eller der man er mest alene selv, så fungerer det sikkert bra. Men reiser man til steder der man må omgås diverse andre par med barn etc., så tror jeg de fleste single vil føle seg rimelig utafor (sårbare).

Det avhenger vel ofte noe av alder, men også hvor mange andre jern man har i ilden (arbeid/hobby), og hvor mye omgang man har med venner og bekjente etc., vil jeg tro.

De fleste kvinner får vel ikke panikk før de passerer det store 30-tallet

Jeg har vært på ferie alene både til syden (typisk familiehotell), på fjelltur fra hytte til hytte, campingtur og storbyferie. Alltid har jeg kommet i kontakt med andre om jeg vil.

Igjen så er du inne på ensomhet, noe som absolutt ikke har med å være singel å gjøre. Om du er ensom som singel pga mangel på venner/bekjente, ikke hobby/arbeid, mm - så vil du være like ensom i et forhold. Selv om man er i et forhold er det veldig viktig å beholde sitt eget liv.

/Lykkelig singel

[Gjest AnonymBruker]

Ja, man blir påvirket av samfunnet. Man må ikke glemme det faktum at samfunnet vi lever i trenger nye generasjoner (arbeidskraft) for å holde hjula i gang. Og staten gir ikke penger til foreldrene bare fordi man syns det er så morsomt å surre bort enda mer penger

Det finnes mange som ønsker barn, og får barn. Dessuten er Norge et ganske attraktivt bosted for svært så reproduktive mennesker fra utlandet. Så ingen fare der. Og ingen rett til å nærmest diskriminere og mobbe de som ikke ønsker det samme.

Ellers er problemet at singel-livsstilen som regel er veldig ulik parforhold-livsstilen. Man har ikke så veldig mange felles interesser og grensesnitt lenger. Derfor går som regel folk i parforhold (med barn) best i sammen.

Tror ikke noe på at de plutselig mister interesse for alt annet enn barnerelaterte tema. De først månedene ja, men ikke senere. Noen virker som de mister seg selv litt underveis, men å gå bevisst inn for det er noe annet, den skjønner jeg ikke. Når vi treffes flere av oss så snakker de jo med de andre mødrene om det samme som de snakker med meg om.. Dette har nok også mye med alder å gjøre, vi er alle over tredve og har mange felles interesser fortsatt, det hadde nok vært noe annet om vi var i begynnelsen av tjueårene og jeg bare var opptatt av å fly på byen o.l.

MEN, jeg er jammen god å ha når de noen år senere er alene og/eller barna voksne! De burde tenke litt på at livet stadig endrer seg og det kan være greit å ha et nettverk med seg på veien..

[Gjest Eurodice]

En nabo som også har barn på ca samme alder som en har selv, er selvfølgelig veldig praktisk for begge par. Mindreårige unger kan med sin energi ta fullstendig livet av en voksen. Det har jeg faktisk opplevd et antall ganger Selv om jeg ikke har egne barn.

Dette blir en digresjon. Du sier at har opplevd en del ganger at mindreårige barn kan ta livet av en voksen ;-). Nå vet ikke jeg hva du regner som mindreårige, men man venner seg til alt. Jeg tror at kvinner takler barn og arbeidsliv bedre enn menn når de blir alene av en eller annen grunn.

Jeg var i praksis alene med mine fem barn fra min minste var 4 år og den eldste 12. Min mann døde to år etterpå, og da var jeg absolutt alene. Vi var ganske nyinnflyttet på et fremmed sted. Jeg måtte altså greie alt alene, ingen hjelp hverken praktisk eller på andre måter. Men vi overlevde. Heretter skal jeg "skumme fløten" som det heter og nyte livet og ikke påta meg mer enn jeg har lyst til .

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ville ikke hatt noen panikk hvis ikke samfunnet påpekte at jeg burde ha det. Ellers ville jeg levd lykkelig uvitende om at det var noe "gærnt" med meg

Dermed har jeg det sånn at jeg vet jeg er lykkelig men samtidig føler jeg at jeg burde egentlig ikke være lykkelig, og så føler jeg at jeg ikke er så lykkelig som jeg kunne vært om jeg hadde det folk mener jeg burde ha.

Det morsomme er folk som klager og stresser over tidsklemma og så titter på meg med et litt medlidende uttrykk og spør, gjør du noe som helst på fritiden du da eller er det ikke litt sånn stusslig iblant?

Ja nei du sier noe, jeg skulle ønske jeg ikke hadde tid til annet enn bleieskift og klesvask og middagslaging og kjøring til og fra aktiviteter og handling og rydding og husvask og sånt kos som du klager på. Jeg sitter bare i en krok og ser på klokka jeg, snufs.

Den tidsklemma konstant lurer jeg også på, og særlig når jeg får høre klaging fra foreldre som faktisk er to. Men alle opplever den nok til tider, single som de som er i parforhold med eller uten barn.

Men når toforelderfamilier klager til meg om at det er så utrolig mye hele tiden så undrer jeg meg. De har omtrent samme oppgaver som meg (2 barn). Det er kjøringer hit og dit, det er møter med skolen og det er henting og bringing. Jeg jobber fulltid og studerer på kvelden. Likevel er ungene mine med på aktiviteter, og jeg går aldri glipp av et foreldremøte om jeg ikke ligger dødssyk i senga. Men jeg føler sjelden at jeg er i noen tidsklemme. Det kan være i de hektiske ukene før jul og sommer med avslutninger på alle kanter. Ellers så organiserer jeg hverdagen så jeg ikke skal føle stress. Jeg streber ikke etter å ha et utstillingslokale som hjem. Hybelkaninene mine forsvinner ikke om jeg ikke støvsuger på minuttet, de venter der på meg.

Jeg opplevde forresten noe som tatt ut fra Wisteria Lane her en gang. Hadde kjøpt hus og flyttet inn, merket raskt på naboene at mange var skuffet over at jeg ikke var en barnefamilie. Greit nok, men jeg vant budrunden og har da rett til å bo der jeg ønsker jeg også. Eller er det sånn at single skal pent holde seg samlet i store boligblokker? De har blitt vant til meg nå og vi går greit overens men, en gang i vinter jeg hadde trøbbel med bilen så sto naboen og måkte, kom over til meg og spurte om han kunne hjelpe. Takknemlig og travelt til jobb sa jeg ja takk og vi satte igang. Da kom samboeren hans løpende ut og lurte på hvor i alle dager det ble av ham, han måtte da fryse her han sto (fullt påkledd da han allerede var ute for å måke), han måtte komme inn NÅ. Skal bare.. begynte han, men da så hun på meg og sa at dette har han ikke tid til dessverre, så dro hun ham med seg (måkingen hans var bare halvferdig men det var visst ikke viktig lengre). Jeg sto bare og måpte og tenkte, denne episoden har jeg da sett på tv?

Merker det av og til på enkelte venner også, etter de har etablert seg med mann og barn så er jeg ikke særlig interessant lenger. Pussig, jeg er da den samme som før..

Single er visst skumle dyr. Mulig noen tror det er smittsomt?

Ja det er smittsomt å være singel. Artig nabo du har forresten Du hadde sikkert ødelagt bilen selv for å kunne kapre mannen hennes

Men opplever også dette selv innimellom. Det er enkelte mødre til venner av ungene mine som ser stygt på meg om jeg prater med mennene deres, som om mitt eneste ønske her i livet er å kapre en opptatt gubbe.

Opplevde noe av det samme som deg her en dag forresten. Var på et lekeland med ungene, og der traff jeg en far fra ene klassen. Vi tok en kopp kaffe sammen og pratet om løst og fast. Plutselig kommer moren inn og sier at de må dra. Da hadde plutselig ungene vært der lenge nok, selv om de pleier å være der i mange timer.

I slike situasjoner tenker jeg i mitt stille sinn at jeg er glad jeg alltid har vært trygg på de partnerne jeg har hatt.

Og forresten, enslige mødre er pestbefengte i sosiale sammenhenger på skolen/barnehagen. Da er det nesten slik at man må finne en annen singel forelder for å ha noen å prate med. Har opplevd familier har flyttet seg fordi vi også satte oss ved bordet.

Heldigvis så har jeg omgangsvenner av begge kjønn, også par, hvor ingen tror jeg er ute etter mannen.

/Lykkelig singel

[Steinar40]

Jeg har vært på ferie alene både til syden (typisk familiehotell), på fjelltur fra hytte til hytte, campingtur og storbyferie. Alltid har jeg kommet i kontakt med andre om jeg vil.

Igjen så er du inne på ensomhet, noe som absolutt ikke har med å være singel å gjøre. Om du er ensom som singel pga mangel på venner/bekjente, ikke hobby/arbeid, mm - så vil du være like ensom i et forhold. Selv om man er i et forhold er det veldig viktig å beholde sitt eget liv.

/Lykkelig singel

Jo, som jeg skriver tidligere, så vil det alltid være mer eller mindre forskjell på folk. Noen er mer utadvendte og naturlig kontaktsøkende enn det andre er. Dessuten er det nok en viss forskjell på kvinner og menn. Kvinner er ofte mer sosiale av seg.

Ellers er jeg ikke helt enig med deg i det du sier her om å være like ensom i et forhold. Jeg er enig i at man skal beholde viktige deler av sitt liv - interesser etc. - men samtidig er det faktisk en forutsetning at en partner også blir ens beste venn. Hvis ikke, så blir det veldig feil i mine øyne. Jeg vil ikke ha en partner, og så skal begge fortsette med å oppføre seg som om man fortsatt var singel. Man skal ikke gjøre alt i sammen, men vesentlige deler.

[Gjest AnonymBruker]

Dette blir en digresjon. Du sier at har opplevd en del ganger at mindreårige barn kan ta livet av en voksen ;-). Nå vet ikke jeg hva du regner som mindreårige, men man venner seg til alt. Jeg tror at kvinner takler barn og arbeidsliv bedre enn menn når de blir alene av en eller annen grunn.

Jeg var i praksis alene med mine fem barn fra min minste var 4 år og den eldste 12. Min mann døde to år etterpå, og da var jeg absolutt alene. Vi var ganske nyinnflyttet på et fremmed sted. Jeg måtte altså greie alt alene, ingen hjelp hverken praktisk eller på andre måter. Men vi overlevde. Heretter skal jeg "skumme fløten" som det heter og nyte livet og ikke påta meg mer enn jeg har lyst til .

Nok en digresjon her fra meg. Min opplevelse er at menn som blir alene med barn får mye mer hjelp og støtte fra samfunnet rundt seg. Det er jo så synd på dem.

At barn til tider kan slite ut en voksen er vel helt klart, men det er da også viktig å finne sine små smutthull i hverdagen.

Og Belladonna: All honør til deg som fostret 5 barn alene i en tid hvor det sikkert også var stor sorg hos både deg og barna. Du fortjener å skumme fløten nå

[Gjest AnonymBruker]

Jo, som jeg skriver tidligere, så vil det alltid være mer eller mindre forskjell på folk. Noen er mer utadvendte og naturlig kontaktsøkende enn det andre er. Dessuten er det nok en viss forskjell på kvinner og menn. Kvinner er ofte mer sosiale av seg.

Ellers er jeg ikke helt enig med deg i det du sier her om å være like ensom i et forhold. Jeg er enig i at man skal beholde viktige deler av sitt liv - interesser etc. - men samtidig er det faktisk en forutsetning at en partner også blir ens beste venn. Hvis ikke, så blir det veldig feil i mine øyne. Jeg vil ikke ha en partner, og så skal begge fortsette med å oppføre seg som om man fortsatt var singel. Man skal ikke gjøre alt i sammen, men vesentlige deler.

Ja det er forskjell på folk, og det er nok derfor jeg også er lykkelig som singel.

Jeg har vært samboende i mange år og etterpå gift i flere år. I begge disse forholdene har jeg beholdt meg selv og mine interesser. Det har ikke vært snakk om å leve som singel, men beholde eget liv. Noe jeg også har gjort etter at jeg fikk barn.

Du skrev om folk som ikke har venner, jobb, hobby, etc. Og det var en respons på det. For om du ikke har dette som singel og heller ikke i parfoldet vil du føle deg ensom. Og har du ikke dette i et parforhold, vil du garantert føle at den andre part aldri tar hensyn, muligens bli fort sjalu og etterhvert vil forholdet ryke fordi du aldri kan gjøre deg avhengig av andre.

/Lykkelig singel

[Gjest Eurodice]

Nok en digresjon her fra meg. Min opplevelse er at menn som blir alene med barn får mye mer hjelp og støtte fra samfunnet rundt seg. Det er jo så synd på dem.

At barn til tider kan slite ut en voksen er vel helt klart, men det er da også viktig å finne sine små smutthull i hverdagen.

Og Belladonna: All honør til deg som fostret 5 barn alene i en tid hvor det sikkert også var stor sorg hos både deg og barna. Du fortjener å skumme fløten nå

Tusen takk for gode ord! Et av mine "smutthull" den gangen dette skjedde (og ellers i alle år) var en halvtimes daglig meditasjon hvor arbeidsdagens stress og mas ble renset ut, og jeg var klar for mine barn. Vi fant våre små gleder og atspredelser i hverdagen, og livet gikk etterhvert normalt.

[Gjest AnonymBruker]

Tusen takk for gode ord! Et av mine "smutthull" den gangen dette skjedde (og ellers i alle år) var en halvtimes daglig meditasjon hvor arbeidsdagens stress og mas ble renset ut, og jeg var klar for mine barn. Vi fant våre små gleder og atspredelser i hverdagen, og livet gikk etterhvert normalt.

Samme erfaring har jeg selv. En halvtime med antistressyoga før leggetid gjør at jeg sover bedre og får renset ut dagen.

Og de små gledene i hverdagen må man alltid ta med seg. Det er jo de som gjør livet verdt å leve

[Steinar40]

Du skrev om folk som ikke har venner, jobb, hobby, etc. Og det var en respons på det. For om du ikke har dette som singel og heller ikke i parfoldet vil du føle deg ensom. Og har du ikke dette i et parforhold, vil du garantert føle at den andre part aldri tar hensyn, muligens bli fort sjalu og etterhvert vil forholdet ryke fordi du aldri kan gjøre deg avhengig av andre.

/Lykkelig singel

Tenkte egentlig ikke at jeg skrev om folk som ikke har noen venner eller egne interesser. Hvis en person går inn i et parforhold for å være TOTALT avhengig av sin partner, så er selvfølgelig det usunt.

Men at partneren må være ens beste venn, og at man typisk vil gjøre mye sammen i fellesskap, det ser jeg på som en klar forutsetning. Hvis ikke, så har jeg ingen nytte av en partner, og da er det heller intet poeng med noe parforhold. Muligens derfor du er så lykkelig singel?

[Gjest AnonymBruker]

Men at partneren må være ens beste venn, og at man typisk vil gjøre mye sammen i fellesskap, det ser jeg på som en klar forutsetning. Hvis ikke, så har jeg ingen nytte av en partner, og da er det heller intet poeng med noe parforhold. Muligens derfor du er så lykkelig singel?

For meg er det å være i et parforhold noe helt annet enn det du skriver. For meg er en partner en jeg kan ha fysisk kontakt med, gjøre kjæresteting med og som jeg kan dele deler av livet med. Men vennene mine og interessene mine, de beholder jeg.

Og jeg var da like lykkelig i forhold som jeg nå er som singel, så lenge forholdet gikk bra da

[Steinar40]

For meg er det å være i et parforhold noe helt annet enn det du skriver. For meg er en partner en jeg kan ha fysisk kontakt med, gjøre kjæresteting med og som jeg kan dele deler av livet med. Men vennene mine og interessene mine, de beholder jeg.

Og jeg var da like lykkelig i forhold som jeg nå er som singel, så lenge forholdet gikk bra da

Noe helt annet?

Jeg ser ikke den helt store forskjellen i mellom det du skriver og det jeg skriver.

[Gjest AnonymBruker]

Noe helt annet?

Jeg ser ikke den helt store forskjellen i mellom det du skriver og det jeg skriver.

Formulerte meg vel litt kort da siden du mener det ikke er forskjell. For meg er ikke en partner min beste venn, det har jeg i vennene mine. Jeg trenger ikke dele vesentlige deler av livet med en partner, det deler jeg med venner og familie i stor grad. En partner for meg er en jeg gjør typiske kjæresteting med som romantiske middager, kjærlighetstur til Venezia, sex, etc.

[Gjest AnonymBruker]

Formulerte meg vel litt kort da siden du mener det ikke er forskjell. For meg er ikke en partner min beste venn, det har jeg i vennene mine. Jeg trenger ikke dele vesentlige deler av livet med en partner, det deler jeg med venner og familie i stor grad. En partner for meg er en jeg gjør typiske kjæresteting med som romantiske middager, kjærlighetstur til Venezia, sex, etc.

Høres ut som du ville passet som særbo da, og bare møtes for litt kjærestetid i ny og ne. Finnes jo noen som foretrekker dette også. Eller en KK?

Jeg for min del ser ikke poenget med en partner hvis han ikke er min beste venn og en å dele størstedelen av livet og tiden min med. Da klarer jeg meg fint med vennene mine som det er, om en kjæreste bare skulle fungert som en ekstra venn (+sex).

[Steinar40]

Formulerte meg vel litt kort da siden du mener det ikke er forskjell. For meg er ikke en partner min beste venn, det har jeg i vennene mine. Jeg trenger ikke dele vesentlige deler av livet med en partner, det deler jeg med venner og familie i stor grad. En partner for meg er en jeg gjør typiske kjæresteting med som romantiske middager, kjærlighetstur til Venezia, sex, etc.

Hmmmmm, det høres ikke fornuftig ut, syns jeg.

Jeg mener at partnere i tillegg må være bestevenner. Ellers går det ikke så bra i lengden. Men det betyr selvfølgelig ikke at man ikke kan ha andre venner og nære forhold til familien også.

Endret 1. august 2010 av Steinar40

[Gjest AnonymBruker]

Høres ut som du ville passet som særbo da, og bare møtes for litt kjærestetid i ny og ne. Finnes jo noen som foretrekker dette også. Eller en KK?

Jeg for min del ser ikke poenget med en partner hvis han ikke er min beste venn og en å dele størstedelen av livet og tiden min med. Da klarer jeg meg fint med vennene mine som det er, om en kjæreste bare skulle fungert som en ekstra venn (+sex).

For meg har det vært pga barna jeg bodde sammen med min eks-mann i utgangspunktet. Nå vil jeg ikke ha noen. Klarer meg fint som det er

[Gjest AnonymBruker]

Nå vil jeg ikke ha noen. Klarer meg fint som det er

Skjønner, men jeg refererte til det du anså som "funksjonen" til en kjæreste hvis du skulle hatt en. Da hadde du kanskje passet best med særbo eller KK