Lykkelig som singel, og forundret over at andre synes det er rart

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er singel, men har to barn fra tidligere. Etter at mitt siste forhold gikk i vasken, har egentlig ikke tanken på å finne en ny kjæreste vært i mitt hode. Jeg stortrives med livet mitt og savner egentlig ingen ting.

Mine hverdager er fylt av jobb, studier og barn. De helgene barna er hos faren så gjør jeg akkurat som jeg vil, enten det er å dra på kurs, en liten reise eller bare sitte i sofaen med pysjen på og se filmer.

Akkurat det med å være singel er visst noe veldig rart der ute i den store verden har jeg skjønt. Når jeg snakker med enkelte familiemedlemmer og venner så skjønner de ikke hvorfor jeg ikke skaffer en kjæreste. I deres hode har jeg det visst helt forferdelig.

Men det som virkelig fikk meg til å tenke mer på dette her, var noen episoder som skjedde i ferien.

#1 - venninnene til min datter skjønte ikke hvordan jeg kunne bo alene. Jeg måtte jo ha en mann som kunne gjøre ting for meg, som med bilen, sykler, etc. Da er jeg faktisk glad for at min datter ser at jeg er lykkelig som singel og skjønner at det å ha en kjæreste ikke er lykken i livet.

#2 - jeg var på ferie alene. Helt alene. Det er faktisk noe som passer meg utmerket. Jeg kommer fort i kontakt med andre om jeg ønsker sosial kontakt, og jeg får gjøre akkurat det jeg vil. Men det var mange jeg traff som virkelig reagerte på at jeg gjorde så mye på egenhånd. Ikke hadde med noen som jeg kunne støtte meg til.

#3 - var også på 2 ukers ferie alene med ungene. Hadde tatt med meg håndarbeid og lesestoff. Av erfaring vet jeg at jeg blir sittende mye alene når vi er på tur. Det var flere som bemerket at det var tøft gjort å reise på ferie alene med ungene, og at de aldri hadde gjort det om de ikke hadde hatt en kjæreste. Må si jeg bare måpte. For hva er alternativet? Holde ungene inne hele ferien?

Så nå har jeg hatt en tenkerunde rundt mitt valg om å være singel. Og neste gang noen kommer med en kommentar om at jeg trenger en mann, ja da har jeg motsvaret klart.

/Lykkelig singel

[Gjest AnonymBruker]

Herlig å lese hva du skriver. Jeg har litt blandete føleser rundt dette tema. Har så og si aldri vært singel og fant meg en ny ganske fort etter bruddet med min eksmann som jeg har 3 barn sammen med. Jeg er livredd for at jeg ikke kan gi ungene mine like mye aleine. Jeg trenger også hjelp til enkelte ting i heimen som jeg er vant til at min eksmann tok seg av, men alt kan jo læres og jeg har jo kamerater jeg kan ringe om det er noe. Jeg vet at jeg burde vært aleine. Skulle ønske jeg hørte på andres råd, men så sitter jeg her i et nyttt forhold og fremdeles i en sorgprosess etter skilsmissen. Jeg vet at man klarer alt om man må og det er jo ikke vits å sitte hjemme selv om man ikke har en mann. All ære til deg. Du er super flink og så bra å høre at du nyter singellivet

[Gjest AnonymBruker]

Det eneste som forundrer meg her at det virker som du tar deg nær av alt folk er forundret og synes du er tøff. Det viktigste er jo at du trives som singel, så at andre da er bekymret burde ikke ha noe å si.

[Gjest AnonymBruker]

Å være singel har da mange fordeler, kanskje bortsett fra økonomisk. Men jeg må også si jeg måper litt når jeg hører voksne folk si at de aldri hadde turt/klart å reise på ferie alene. Og hvis man ikke klarer de praktiske gjøremålene i hverdagen på egenhånd så har man virkelig et problem.

[MissStiles]

Jeg trives som singel. Selvfølgelig har jeg lyst på kjæreste men ikke hvem som helst. Jeg er heller singel enn i et forhold hvor jeg ikke har det bra med meg selv og den personen jeg er sammen med. Noen synes det er rart at jeg er singel og ikke er i et nytt forhold. Spesielt foreldrene mine. Men jeg bryr meg ikke så veldig mye om det. Så lenge jeg har det bra, så det viktigste.

[Gjest AnonymBruker]

Det eneste som forundrer meg her at det virker som du tar deg nær av alt folk er forundret og synes du er tøff. Det viktigste er jo at du trives som singel, så at andre da er bekymret burde ikke ha noe å si.

Tar meg nær av? Nei. Men jeg reagerer på at folk faktisk ikke tror at man kan ha det bra laene. Det forundrer meg at andre må kommentere.

Jeg kan faktisk ikke skjønne hvorfor jeg er mer tøff enn de som drar på ferie sammen, og ender med skilsmisse etter ferien.

[Steinar40]

Tar meg nær av? Nei. Men jeg reagerer på at folk faktisk ikke tror at man kan ha det bra laene. Det forundrer meg at andre må kommentere.

Jeg kan faktisk ikke skjønne hvorfor jeg er mer tøff enn de som drar på ferie sammen, og ender med skilsmisse etter ferien.

Man er mer sårbar alene enn i flokk. Mennesket er et flokkdyr.

[Gjest AnonymBruker]

Er singel/skilt på xte året, og har tenkt å fortsette med det.- Når jeg betrakter alle de lusne forholdene rundt meg, så må jeg si at jeg er sjeleglad for mitt valg. Har flyttet fokus og bruker tid og energi på helt andre ting. Ting som jeg vet er bra for meg.

Merker en tendens til tvangsspleising av og til, og får noen kommentarer, helst fra gifte menn. Noen kvinner prøver å trøste meg; "du som er så pen, finner deg sikkert en mann snart"! Jotakk.

Virker som om noen ikke helt greier å akseptere at jeg trives alene. Eller at det går an. Alle de praktiske tingene går det fint an å lære å gjøre selv. (som man ikke trenger eksperter til).

[Gjest AnonymBruker]

Man er mer sårbar alene enn i flokk. Mennesket er et flokkdyr.

Jeg har "flokken" min i barna jeg og venner, familie, mm. Trenger da ingen kjæreste for å ha et godt liv.

/Lykkelig singel

[Gjest AnonymBruker]

Er singel/skilt på xte året, og har tenkt å fortsette med det.- Når jeg betrakter alle de lusne forholdene rundt meg, så må jeg si at jeg er sjeleglad for mitt valg. Har flyttet fokus og bruker tid og energi på helt andre ting. Ting som jeg vet er bra for meg.

Merker en tendens til tvangsspleising av og til, og får noen kommentarer, helst fra gifte menn. Noen kvinner prøver å trøste meg; "du som er så pen, finner deg sikkert en mann snart"! Jotakk.

Virker som om noen ikke helt greier å akseptere at jeg trives alene. Eller at det går an. Alle de praktiske tingene går det fint an å lære å gjøre selv. (som man ikke trenger eksperter til).

Sier meg enig i deg at det er en del dårlige forhold, ser det selv. Og det kombinert med det at jeg trives med livet mitt, gjør at jeg også velger singellivet. Har ei venninne som også er skilt, og har barn. Hun klarer ikke være alene et sekund. I det den ene typen slår opp og hun sitter gråtende på telefonen, oppretter hun ny profil på match.no Og hun er kanskje den som mest kommenterer at jeg er singel. Men hvem vil vel ha ny kjæreste 5 ganger i året og utsette seg for de berg-og-dalbanene? Og ikke minst utsette ungene for den belastning det er å bli glad i en person som forsvinner fort igjen.

Ja det finnes absolutt eksperter som det går an å få hjelp av når det trengs. Uansett så hadde ikke en evt kjæreste fått lov til å ta arbeid som må gjøres av fagfolk (les elektriker og rørlegger).

Den spleisinga slipper jeg heldigvis nå mer. Men forrige gang jeg var langvarig singel var det mange forsøk ja. Nå er jeg glad jeg slipper. Kommer jeg til et stadie der jeg vil ut av singeltilværelsen så treffer nok jeg også noen - på egenhånd

/Lykkelig singel

[Steinar40]

Jeg har "flokken" min i barna jeg og venner, familie, mm. Trenger da ingen kjæreste for å ha et godt liv.

/Lykkelig singel

Javisst, stemmer det. Du har din flokk, men hadde du ikke hatt det, så hadde du følt det helt annerledes.

[Gjest Eurodice]

Man er mer sårbar alene enn i flokk. Mennesket er et flokkdyr.

Hva mener du med at man er mer sårbar alene? Om man har familie, er det ikke gitt at de bor i umiddelbar nærhet, slik at man få hjelp på øyeblikket, hvis det var noe sånt du tenkte på.

[Inx]

Man er mer sårbar alene enn i flokk. Mennesket er et flokkdyr.

"Flokken" kan da likså godt være samfunnet man er en del av. Selv om man er singel, barnløs og uten nær familie så er man ikke eremitt i villmarken...

Endret 1. august 2010 av Inx

[Gjest AnonymBruker]

Akkurat det med å være singel er visst noe veldig rart der ute i den store verden har jeg skjønt. Når jeg snakker med enkelte familiemedlemmer og venner så skjønner de ikke hvorfor jeg ikke skaffer en kjæreste. I deres hode har jeg det visst helt forferdelig.

Opplever akkurat det samme, spesielt når jeg drar "hjem" på ferie og møter folk jeg ikke har sett på en stund. Er voldsomt til mas på dem om akkurat dette. Og når jeg bare svarer nei, så blir de så stuss over at jeg ikke utbroderer. De forventer seg visst en eller annen spesifikk forklaring på hvorfor jeg er singel. For det er tydeligvis ikke noe man bare kan velge, og attpåtil være fornøyd med.

En ting som slo meg nå i sommer var at de som maste mest om dette er de som har det kjipest i sitt eget forhold. Så det fikk meg til å undres; har de et slags behov for å få bekreftelse på at alternativet er verre? Er de så redde for å bli alene at de ønsker å kunne trøste seg med at single har det enda kjipere? Den ene virket nemlig passe snurt over at jeg ikke hadde noe å klage på i samme setning som jeg svarte "nei", når hun spurte om jeg hadde funnet meg en mann ennå...

Så var det barn, da. Jeg har ingen. I slekta mi er det mange i min generasjon som har flere barn. Og det er et kaos uten like når vi møtes på ferie på hjemstedet. De er utslitte hele gjengen, av roping og kjefting og arrangering og fly hit og dit, og alt de ikke kan gjøre pga barna. Og der tusler jeg rundt og koser meg og gjør akkurat som jeg vil. Likevel presterer de å hinte om at det er synd på meg som ikke har barn, når skal jeg ta til vettet og skaffe meg noen? Meg bekjent er det ikke noe man bare går ut og bestiller (mann og barn), og så lenge jeg ikke har funnet den rette så sier det seg selv. I tillegg er det slik at jeg faktisk aldri har hatt lyst på barn, men det må jeg for all del ikke si høyt. Det er ikke LOV å ikke ha lyst på barn. Vel, min bror har magesår pga bekymringer over dårlig økonomi og barn de ikke klarer å oppdra slik de selv mente var så enkelt før de fikk noen, så jeg vet rett og slett ikke; mener de jeg skal få lyst på barn ved å observere deres situasjon?

Klart jeg savner innimellom det å ha noen der. Men jeg klarer meg fint uten, selv om noen synes å mene at det er synd på meg. Jeg er den samme, så det er jo trist om de går rundt og mener at min identitet som menneske må "bekreftes" av mann og barn.

[Steinar40]

Hva mener du med at man er mer sårbar alene? Om man har familie, er det ikke gitt at de bor i umiddelbar nærhet, slik at man få hjelp på øyeblikket, hvis det var noe sånt du tenkte på.

Nei, jeg tenkte f.eks å reise på ferie etc. alene. Da føler man seg mer sårbar enn når man reiser i sammen med andre. Men andre kan da likeså godt være ens egne barn, fremfor en partner.

[Steinar40]

"Flokken" kan da likså godt være samfunnet man er en del av. Selv om man er singel, barnløs og uten nær familie så er man ikke eremitt i villmarken...

Tja, hvis du tenker på venner og bekjente etc. Men fremmede mennesker er det vanskelig å få noen særlig følelse av at man tilhører i noen større grad. Og denne følelsen øker med avstanden ifra der man vanligvis bor og lever.

[Gjest AnonymBruker]

Nei, jeg tenkte f.eks å reise på ferie etc. alene. Da føler man seg mer sårbar enn når man reiser i sammen med andre. Men andre kan da likeså godt være ens egne barn, fremfor en partner.

Jeg reiser alene på ferie, og føler meg ikke sårbar.

Du skrev også til TS at hun ville følt det annerledes om hun ikke hadde barna. Hva med oss som ikke har barn, men som føler det akkurat som TS? Det eneste som er mer ubegripelig for folk enn frivillig singelstatus, er visst frivillig barnløshet

[Steinar40]

En ting som slo meg nå i sommer var at de som maste mest om dette er de som har det kjipest i sitt eget forhold. Så det fikk meg til å undres; har de et slags behov for å få bekreftelse på at alternativet er verre? Er de så redde for å bli alene at de ønsker å kunne trøste seg med at single har det enda kjipere? Den ene virket nemlig passe snurt over at jeg ikke hadde noe å klage på i samme setning som jeg svarte "nei", når hun spurte om jeg hadde funnet meg en mann ennå...

Dette er en bra teori

Flokkdyr-instinktet er nok sterkt i de fleste.

[Inger88]

Jeg tror at mange reagere på folk som er lykkelig single fordi di selv aldri har opplevd det, at de kanskje er ensome når de selv er single.

Jeg synes det er flott at noen kan nyte singellivet og ha det bra med seg selv:D For det er det viktigste, ikke om en har en partner eller ei. Lev livet du og drit i komentarene.

[Steinar40]

Jeg reiser alene på ferie, og føler meg ikke sårbar.

Vel, folk er selvfølgelig forskjellige, men det vil også avhenge av hva slags ferie man reiser på. Reiser man på en type ferie der mange er single, eller der man er mest alene selv, så fungerer det sikkert bra. Men reiser man til steder der man må omgås diverse andre par med barn etc., så tror jeg de fleste single vil føle seg rimelig utafor (sårbare).

Du skrev også til TS at hun ville følt det annerledes om hun ikke hadde barna. Hva med oss som ikke har barn, men som føler det akkurat som TS? Det eneste som er mer ubegripelig for folk enn frivillig singelstatus, er visst frivillig barnløshet

Det avhenger vel ofte noe av alder, men også hvor mange andre jern man har i ilden (arbeid/hobby), og hvor mye omgang man har med venner og bekjente etc., vil jeg tro.

De fleste kvinner får vel ikke panikk før de passerer det store 30-tallet