Er dette normalt?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har en datter på snart 14,som over natten omentrent forandret seg totalt. Fra et godt forhold med henne der hun kom til meg og fortalte om ting eller ville ha råd, så virker det som hun hater meg til de grader.

Nå er hun og søsteren i utlandet hos familie, de blir der i 4 uker tilsammen. Jeg har ringt hver dag men eldste vil ikke prate med meg. Hun sitter bare og lytter i en annen telefon mens jeg og andre datteren min prater sammen.

Eldste trakasserer min andre datter på telefonen. Sier stygge ting som: *** Skulle aldri ha vært født. Utbryter i midten av samtalene jeg har med min andre datter og sier ting som: Ja langt oppi ræva...

Og i dag da jeg ringte så ropte hun: Det er moren til *** som ringer.

Jeg som mor er så såret at det skjærer i hjertet mitt. For jeg finner ikke ut hva som er problemet og hvorfor hun er så hatsk mot meg.

Hun har et veldig stort problem med sjalusi og vil helst være "centre of attention" hele tiden. Når hun ikke får det som hun vil så blir hun forferdelig sint. Jeg har prøvd å få henne med på å feks bake med meg eller andre ting. Men hun gidd ikke. Da kommer min andre datter og lyser av glede for hun elsker å gjøre sånt sammen med meg. Vi har gode samtaler.

Hva skal jeg gjøre med dette?

[Gjest AnonymBruker]

Oi, dette var trist å høre.

Det virker som 14åringen er såret. Hormoner vettu, da reagerer man på den minste kommentar som kansje ikke en gang var ment som vondt, men kansje hun opplever å liksom bli "sviktet" av deg på en slags måte? Du virker som en varm snill og god mor, så dette er nok noe 14åringen har skapt selv basert på en liten kommentar eller noe. Har du fortalt at du er lei deg for at hun virker så opprørt? Si at du er så glad i henne og at du har lyst til å hjelpe henne med det som er vanskelig, og at hun kan godt snakke med henne om det er noe som plager henne. Spør om det er noe du har gjort for å forårsake negative følelser. Ikke vær redd for å gråte eller å vise følelser. Å gråte er å heles.

Lykke til

[Chiyo]

Ja det er helt normalt. Jeg var mye sint på foreldrene mine som ungdom. Jeg har kalt dem litt v hvert og sagt at jeg hater dem sikkert en million ganger. Jeg var rett og slett en drittunge. I dag er jeg 20 og har et helt fint forhold til mine foreldre.

[Gjest strykebrett]

Jeg har samme erfaring som Chiyo. Oppførte meg helt umulig i de verste tenåringsårene, men nå har eg et kjempefint forhold til både mamma og pappa. Drar ofte bort til de på kveldene bare for å sitte å skravle med dem. Så jeg tror det er normalt ja, jenta di roer seg sikkert etterhvert

[Piper]

Høres ut som en normal tenåring, hehe beklager, men hormonene raser, foreldre er bare gamle og forstår ikke noe, for vi har jo aldri vært der de er og som ene sier, det behøver ikke å ha noe med deg å gjøre i det hele tatt, foruten at du er mor.

Noen sier at man gjør en god jobb, om tenåringen hater en i tenåringstiden For da viser man at man setter grenser, og viser dem at man fortsatt er foreldre og ikke bare venner, for foreldre skal sette grenser, men tro meg det går over. De roer seg som regel ned etter en stund, men noen bruker noen år på det.

Fortelle henne hvor glad du er i henne, si klart i fra at du ikke aksepterer måten hun snakekr til søsteren sin på, og heller ikke til deg, for det skal ikek aksepteres at hun slenger drit rundt seg. ut over det, er det bare å være der, for hun blir den goe jenten din igjen

For å si det slik, ene dagen er jeg den verste moren de kan ha, men i neste øyeblikket er jeg den beste I begynnelsen ble jeg forferdelig såret, men måtte bare sleppe taket i den følelsen for å ikke gå rundt og være lei meg hele tiden. De mener det ikke, men hormoner raser i kroppen. Men det er veldig viktig å si klart i fra hva som er og ikke er akseptabelt, for selv om hormonene raser er det ikek dermed sagt at man får oppføre seg som man selv vil.

Endret 31. juli 2010 av Piper

[Gjest gjestdeluxe]

Hva skal jeg gjøre med dette?

Vær en sterk mor som bærer over med tenåringsdatterens ekstreme humørsvingninger. Vær der for henne alltid, men la deg aldri tråkke på, manipulere eller utnytte. Da mister hun all respekt. Om du viser at de harde ordene hennes går inn på deg føler hun seg dårlig, det er fint om du klarer å være den beherskede, voksne og ansvarsfulle. Når datteren din viser temperament, bør du være rolig.

Hun hater alt og alle, og selvsagt også deg, det må du bare tåle. Men du behøver ikke å tolerere respektløshet. Om hun ikke klarer å beherske utbruddene sine som angriper deg personlig kan du la det få merkbare konsekvenser. Tomme trusler er det verste man kan gi tenåringer, da mister de all respekt, og synes de voksne er døde som ikke en gang klarer å handle.

Tenåringer vil hele tiden teste ut hvor de har deg. Vis at du er sterk nok og at du vet at de behøver deg hele tiden. Bare på en annen måte, der du bør holde deg litt unna, samtidig som du er nær.

Endret 31. juli 2010 av gjestdeluxe

[Gjest 4-barnsmor]

Jo det er nok desverre ganske vanlig. Men det er selvfølgelig store individuelle forskjeller. Jeg har selv tre døtre som nå er rundt tyveårsalderen, og den ene av de fikk jeg ikke lov til å gi en klem engang på kanskje 3 år. Æsj, sa hun bare, og stakk av hvis jeg nærmet meg. Selv om de alle innimellom kunne være ganske så ufyselige, var nok hun den verste til å hate meg til tider.

Men jeg leste en gang noen ord som har stemt ganske bra på oss og som kanskje kan være en liten trøst:

"En datter mister du gjerne rundt 13-14 årsalderen men du får henne igjen rundt 17 års alderen".

Så hold ut disse tøffe årene, man kan noen ganger lure på hvor det ble av den søte lille jenta som var så snill og hjelpsom ol. og hvor i allverden den uspiselige tenåringen som har erstattet henne kom ifra? Men det blir bedre, de fleste kommer ganske helskinnet ut på den andre siden og får et fint forhold til sin mor igjen. Min datter som ikke tålte meg er nå 22 og jeg får både klemmer og nydelige bursdagskort, hvor hun skriver hvor glad hun er i meg osv.

[Yoshimi]

Det der er helt vanlig oppførsel. Jeg var en skikkelig drittunge mot min mor da jeg var tenåring. Det gikk over og nå har vi et kjempegodt forhold. Prøv å ikke ta deg nær av det hun sier til deg selv om det er vanskelig. Jeg garanterer deg at hun ikke egentlig mener det. Er hormonene som snakker

[I.am.me]

Da jeg var like gammel var jeg helt lik. I dag angrer jeg selvsagt. Jeg sa mange stygge ting, var frekk i kjeften, trodde at foreldrene mine tok feil om alt, osv. Men nå har jeg jo innsett at de hadde rett heletiden, jeg var bare for sta og for tenåring til å innse det. Det er en fase de aller fleste tenåringsjenter går gjennom, det er helt normalt. I dag har jeg et helt supert forhold til min mor, og jeg er veldig glad hun holdt ut med meg da jeg var på mitt verste. Den tanken traff meg ikke da, men nå gjør den det. Så husk det at hun er frekk og uinteressert i deg nå, men det forandres like fort som hun gikk fra barn til tenåring. Så fort kommer hun til å gå fra tenåring til voksen og da vil hun sette mer pris på deg enn du vet og tror.

Ikke fortvil og hva enn du gjør, ikke gi henne opp. Du skal selvsagt forklare henne og si fra at det ikke er akseptabel oppførsel, men det kommer nok ikke til å hjelpe heletiden. Det er noe med det å være i den alderen. Alt som foregår rundt er veldig overveldende for mange.

[Inger88]

Det er helt normalt at tenåringer gjør opprør, det er endel av det å løsrive seg og bli selvstendig. Jeg kranglet mye med foreldrene mine den gang, spesielt med min far. Var sur og grinete. Men nå har jeg et supert forhold til moren min og et fint forhold til faren min. Så det er nok bare for en periode:)

[lulle]

Helt normalt, men vondt for mor såklart. Mitt råd er at du bekrefter at hun kan ha de følelsene samtidig som du sier du er glad i henne. Utover det, ikke gå inn i diskusjoner som har med dette å gjøre. Jeg har hatt det helt likt i en kortere periode, nå skjer det aldri, jenta er nå 15, og vi har et veldig godt forhold.

[superior]

Jeg hatet mine foreldre fra jeg var ca. 13-18. Etter jeg ble voksen har jeg gått tilbake til å elske dem. Nå er det min søster som er i "hatefasen", så jeg tipper det er ganske normalt.

[Gjest fireflies]

Dette er helt normalt.

Jeg mener selv at jeg har verdens bete mamma og vi har mer et venninneforhold enn et mor-datter-forhold. Men det er nå.

Kjenner over hodet ikke meg selv igjen om fjortenåring, da jeg både truet henne med kniv og kalte henne de styggeste ting i vilt raseri. Hormoner er ikke noe å tulle med

[Gjest Helene_Mari]

Oi, da må jeg være den eneste her på Kvinneguiden som IKKE var jævlig da jeg var på den alderen. Er 18 år idag men jeg sa nesten aldri et vondt ord om min mor. Det kan jo kanskje være det med at jeg var mobbeoffer på skolen og at Mamma var den eneste personen jeg hadde