Bare vennskap, eller kan det være fortsatt kjærlighet?

[Gjest AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 12 år, gift i endel av dem.

Men jeg var 17 da vi ble sammen.

Nå i det siste har jeg begynt å lure på om vi har det kjærlighetsforholdet vi "burde" hatt.

Sex er fortsatt en gang hver uke/annenhver uke, ikke ofte altså, men ikke uteblitt heller. Det er godt men ikke noe å juble over likevel.

Vi blir sittende om kveldene, høre på musikk, prater om musikk osv som veldig gode venner kjenner jeg. Men hvor er de romantiske følelsene....?

Jeg skjønner at etter mange år så dabber det litt av og er ikke så lidenskapelig. Men føler at jeg mangler den: åh... jeg elsker deg innimellom.

Jeg er superglad i han, og tanken på å si at jeg kanskje bare har vennskaplige følelser for han gjør rett og slett vondt dypt i hjertet.

Og da tenker jeg kanskje det ikke er sånn kanksje det er bare en laber periode?

Vi har også barn sammen.

For noen år siden var jeg utro, men det ordnet vi opp i og jobbet oss gjennom det og kom ut av det sammen.

Men nå har det skjedd igjen, og det er en person jeg har hatt et godt øye til lenge, men ikke gjort noe såklart fordi det er i samme gjengen og vi er gift.

Men det skapte følelser i meg som jeg ikke hadde trodd jeg skulle kunne føle, altså utover småforelskelsen jeg har hatt i personen i noen år nå... aldri hatt sånn lyst, begjær, og aldri gått for meg så fort før heller...

Det skjedde og kommer ikke videre fra noen av oss pga mannen min og vennegjengen.

Men det har fått meg til å tenke mer seriøst over hva slags følelser jeg sitter med ovenfor mannen min....

[lille-lure]

Jeg synes du skal være oppriktig og ærlig med mannen din. Kanskje han sitter med de samme tankene, men ikke tør å fortelle det til deg.

Siden du forteller at du har vært utro før og igjen synes jeg dette er en sak som bør tas opp.

Rett og slett at en skal respektere hverandre. Var nok tøft nok for han å komme videre den første gangen.

Veldig enkelt å ta han sin side her, men jeg forstår at du er tvilsom i din sak også. Slike situasjoner er aldri enkle.

Romantikken forsvinner ofte fordi en blir så gode venner og da glemmer vi kanskje det som tenner oss hos den andre.

Hva med å sette av kvelder hvor dere faktisk skal gjøre noe romantisk eller noe koselig. Hva med å tenne levende lys i hele leiligheten, lage en bedre middag og nyte en vinflaske i sofaen etterpå uten musikken. Men hvor dere er nødt til å prate sammen?

Spill et spill..

Gjør noe som oftest blir til litt flørting. Det er det ingen som har vondt av.

Men jeg synes du skal gå dypt i deg selv og tenke over situasjonen. som sagt, kanskje han føler det samme.

[Gjest Jan]

En gang utro alltid utro, eller?

Jeg er så lei av jenter som skriver at de er utro og at de vurderer forholdet pga. manglende følelser.

Hva med å gå inn i deg selv? Ta i et tak for forholdet selv.

Grunnsteinen i et forhold er ærlighet og tillit, noe som du har krønsja veldig bra.

Tillit er ikke noe du får det er noe du gjør deg fortjent til.

Typen din er ikke tankeleser og kan for det du vet synes at alt er perfekt i forholdet.

I mitt forhold hadde vi det samme men uten at noen var utro(takk og lov!).

Vi har brukt mye av tiden til å snakke om forholdet, følelser og tanker.

Vi sendte barna til besteforeldre og reiste bort en helg hvor vi koset oss og hadde det moro sammen. Følelser har blomstret opp igjen og vi skjønner at vi er skapt for hverandre.

Men jobben er å holde dette vedlike.

For all del så synes jeg du skal sette av tid for å snakke med typen din(uten at ungene svirrer rundt). Vær ærlig og ikke legg de dårlige utroskapfølelsene over på han.

[Gjest AnonymBruker]

Legger absolutt ikke dårlige utroskapsfølelser over på han.

Jeg prøver så godt jeg kan å skille mellom følelsene i dette, for det er ikke noe som har noe med hverandre, skal hvertfall ikke påvirke hverandre.

Men ja, å bli litt flinkere til å lage rom for romantikk, flere ganger og se om det hjelper på er en bra ide...

For vi har våre øyeblikk også, men så kommer usikkerheten, jeg vet jeg er uendelig glad i han, han er min aller beste venn rett og slett. Og det vil jeg for alt i verden ikke miste, men er redd for at det er nettopp det som gjør at jeg blir i forholdet, sammen med å ikke ville bryte opp familien for vi fungerer forholdsvis greit med hverandre og har sjelden noen store uenigheter.

Nå vet jeg også vet et evt. brudd vil det bli slik at ungene bor hovedparten hos han. det er noe vi har blitt enige om på forhånd, pga min sykdom som gjør at jeg rett og slett i perioder er for dårlig til å ta meg av barna alene over lenger tid.

jeg er ganske sikker på at vi ville klart et godt samarbeid pga at vi har snakket mye om slike i verste fall greier også.

Jeg tror ikke han har det på samme måte, at han er usikker på følelsene i den grad jeg er hvertfall.

Men synes heller ikke det er riktig å bli her dersom jeg stadig vil trekkes mot andre, da er det vel noe som ikke er slik det bør være i følelseslivet, kjemien vår etc.

Denne personen jeg har vært tiltrukket av, betatt av, har jeg vært det i siden vi ble kjent med han og det har mannen min visst hele veien, at jeg er litt svak for han. Og det har alltid vært "vennskapelig" flørting fullstendig åpenlyst. (Hører med at vi er en vennegjeng som er veldig slik at vi koser hverandre, og viser at vi er glade i hverandre, og innimellom har en flørtete/ertende undertone... Uten at det har vært noe problem de siste 12 årene...

[Gjest AnonymBruker]

Må bare si at jeg vet hvor feil det er å være utro.

Er derfor jeg er i denne vurderingen, jeg trodde jeg var ferdig med det etter styret vi hadde sist, men når det skjer igjen og jeg ikke egentlig føler det noe ille, men så har jeg hatt øye for han i flere år, kanskje det er det som gjør det.

Men da begynner jeg å tenke på om det er noe som ikke stemmer i følelseslivet mitt i forhold til han når jeg rett og slett har det bra når jeg tenker på minnene....

Og er det da riktig at kjærlighetsfølelsene er borte, er det mulig å få de igjen?

Jeg mener man skal jobbe med forholdet og det har vi tydeligvis ikke gjort...

Men det smerter meg også å skulle si til han at jeg ikke lenger er glad i han som mer enn en venn. Hvertfall når jeg ikke er sikker på hva jeg føler selv engang.

Men jeg er generelt sett dårlig på å takle følelser...

[Gjest AnonymBruker]

Må bare si at jeg vet hvor feil det er å være utro.

Er derfor jeg er i denne vurderingen, jeg trodde jeg var ferdig med det etter styret vi hadde sist, men når det skjer igjen og jeg ikke egentlig føler det noe ille, men så har jeg hatt øye for han i flere år, kanskje det er det som gjør det.

Men da begynner jeg å tenke på om det er noe som ikke stemmer i følelseslivet mitt i forhold til han når jeg rett og slett har det bra når jeg tenker på minnene....

Og er det da riktig at kjærlighetsfølelsene er borte, er det mulig å få de igjen?

Jeg mener man skal jobbe med forholdet og det har vi tydeligvis ikke gjort...

Men det smerter meg også å skulle si til han at jeg ikke lenger er glad i han som mer enn en venn. Hvertfall når jeg ikke er sikker på hva jeg føler selv engang.

Men jeg er generelt sett dårlig på å takle følelser...

Samtidig setter jeg pris på å få konstruktive råd og meninger, for det er det som kan hjelpe meg i vurderinger frem og tilbake.

Dritt pga utroskap er ikke konstruktivt....

Det hjelper å lese andres erfaringer, meninger og råd i prosessen.

[AnonymBruker]

Av div grunner så har jeg snakket endel på tlf med denne fyren ikveld pga ting som skulle avtales og slikt. (ingenting som hadde direkte med oss to å gjøre).

Men idet vi hadde lagt på overrasket jeg meg selv; fordi jeg hvisket for meg selv, jeg elsker deg XXX...

Den kom ut av det blå føltes det som, følelsene jeg har hatt har roet seg mer, ikke sånn at jeg tenker konstant på han... men... jaja...

uansett har jeg snakket med mannen min om blant annet hva jeg føler mangler i forholdet og at vi må jobbe med ting sammen for å få det bedre og for at jeg skal klare å fortsette i forholdet rett og slett...

Og det så han selv også og den prosessen er begynt, men likevel er tankene på denne fyren umulig å komme bort ifra, det er så sterke følelser i sving... jeg er så glad i han at det gjør vondt...

[AnonymBruker]

Tror det er først ikveld jeg innså hvor sterke følelsene faktisk er.... skremmende....

[Havbris]

Når man lar et forhold sovne - så kan desverre veien mot utroskap være kort. Du er ikke den eneste som er i den situasjonen du beskriver. Det er mange før deg som har blitt fristet av spenning og lidenskap - og som har gjort sitt livs tabbe idet de har forlatt det forholdet de hadde til fordel for spenning og begjær og utsatt sin partner for stor smerte og sorg. Det er lett å forveksle dette. Fordi man opplever spenningen så tror man lett at det man har hjemme "bare" er vennskap mens det i virkeligheten handler om kjærlighet.

Tenk deg om mange ganger før du gjør noe du kan komme til å angre bittert på.

[Shinana]

Det er på en måte litt urettferdig å sammenligne et årelangt forhold med en "ulovlig" forelskelse. Det er to forskjellige dimensjoner liksom. Det er fristende å kaste seg ut i noe nytt der man føler at alt er mere på plass enn i det eksisterende forholdet. Saken er bare den at den ulovlige forelskelsen fort blir noe helt annet når hverdagen innhenter den. Når det i tillegg er innenfor en vennekrets så raserer man mye for andre også. Hvordan skal de ta stilling til dette? Så til det viktigste, uansett; barna. Skal de lide for at en av foreldrene har forelsket seg?

Når foreldrene er gode venner, og kan omgås hverandre på skikkelig vis så mener jeg at der finnes sterke forpliktelser overfor barna.

De er ikke vekslepenger i et foreldreregnskap; de er hovedpersonene.

Jeg mener at dere må forsøke alt dere kan for å komme dere igjennom dette, og at du bør hente frem dine gode og voksne sider, og rette tankene dine mere på familien din enn på deg selv og en annen.

Endret 9. august 2010 av Shinana

[AnonymBruker]

Jobber såklart med det vi har, vi har startet en prosess der.

Rådgivning/terapi har vi vært gjennom tidligere, men ingen av oss følte oss vel med det.

Og det er i hovedsak barna som har holdt meg igjen lenge nå.

Men jeg mener at klarer vi ikke å jobbe oss gjennom det denne gangen så vet jeg ikke om det er i verdt det i lengden. Da vil det være bedre å skilles som venner enn å holde ut i det lengste pga barna og at det isteden ender med et brudd fullt av krangler og uvennskap.

Vi voksne trenger også kjærlighet og nærhet og man kan heller ikke la alt annet gå foran.

Men ja man må virkelig prøve først.... men det er ikke lett når tankene hele tiden går til en annen... som det allerede har gjort i mange år...

[Shinana]

Nei, klart det ikke er lett, det skjønner jeg. Har vært i lignende situasjon selv. (Hvem har vel ikke det?)

Min mening er at det blir for lettvint å si at man evt. tar skrittet ut for at barna skal få det bedre.

Man har sammen tatt et valg om å sette barn til verden. I det øyeblikket man har skapt liv så har man samtidig plassert seg selv i annen rekke, mener jeg. Det er foreldrene som må ta støytene.

Så dersom støyten er at man må si farvel til en forelskelse så må man gjøre det. Sannsynligvis venter det en ny forelskelse et sted der fremme, og hva skal bli konsekvensen av den? Hopper man på nytt ut av et forhold fordi gresset ser grønnere ut på den andre siden?

Slik du skriver så tror jeg der finnes et godt grunnlag for deg og din nåværende partner til å få et godt liv. En forelskelse kommer du helskinnet igjennom, men du må ville det, og du må legge forholdene til rette for at det skal gå bra. Det klarer du!

Fortsetter du med å gi næring til forelskelsen din så vil du slite, og det vil de som du er mamma til gjøre også.

[AnonymBruker]

Vanskelig å unngå å gi den næring også siden dette er en person vi har mye med å gjøre, vi bruker mye tid sammen alle og det vil bare virke rart om jeg plutselig ikke vil det...

Men jeg prøver å dytte vekk tankene når de dukker opp, men ikke alltid lett for de sluker meg fullstendig til tider.

[AnonymBruker]

Og igår prøvde vi å skulle ha sex, men uansett hva så klarte jeg ikke bli tent, det nyttet bare ikke.....

[Gjest Gjest]

Nå vet jeg også vet et evt. brudd vil det bli slik at ungene bor hovedparten hos han. det er noe vi har blitt enige om på forhånd, pga min sykdom som gjør at jeg rett og slett i perioder er for dårlig til å ta meg av barna alene over lenger tid.

jeg er ganske sikker på at vi ville klart et godt samarbeid pga at vi har snakket mye om slike i verste fall greier også.

Jeg tror ikke han har det på samme måte, at han er usikker på følelsene i den grad jeg er hvertfall.

Vær klar over èn ting; teori og praksis er to helt ulike ting. Jeg og min x var også "enige" om hvordan ting burde være all den tid vi satt i det jeg trodde var et godt ekteskap og betraktet andre som gikk fra hverandre. Vi var så skjønt enige om hvordan det burde være med hensyn til samvær, samarbeid, respekt etc etc.

Så kom bruddet og jeg kan love deg at alle gode intensjoner føyk ut av vinduet! Min tidligere så pålitelige og fornuftlige mann gikk plutselig imot alle sine tidligere meninger. Han var utro og forlot meg og likevel har han satt i gang et helvete når det gjelder samvær, samarbeid og jeg kan love deg at det er ikke mye respekt ute å går!

[I Grosny]

Vanskelig å unngå å gi den næring også siden dette er en person vi har mye med å gjøre, vi bruker mye tid sammen alle og det vil bare virke rart om jeg plutselig ikke vil det...

Se rart ut er den dummeste unnskyldningen jeg har hørt. Når slike ting skjer så må man være tydelig , og kutte tvert.

Ellers så bare sklir du hjelpeløst inn i armene på feil mann.

Han blokkerer for din tenning på din egen mann. Det er neppe noe feil på mannen din, bortsett fra at han er blokkert bort.

[Gjest sammesituasjon]

Hei!

Vet du...jeg vet akkurat hvordan du føler det. Jeg er gift (vært gift i 12 år) og vi har tre barn. Vi er verdens beste venner og kolleger. Men vi er ikke kjærester lenger, og det skjærer meg i hjertet. Dette har vart i mange år, og nå føler jeg at jeg ikke klarer lenger. En har behov for å bli sett, en har behov for tilbakemeldinger, og for å føle seg elsket. Jeg har gått å tenkt på å forlate i et helt år nå, og slapp den store "bomben" for 14 dager siden - jeg fortalte ham at jeg ikke greide mer. Det kom som et sjokk for ham, selvfølgelig - fordi jeg har egentlig forbredt meg selv i et helt år. Jeg har i mange år tatt dette opp med ham, det å vise hverandre kjærtegn, oppmerksomhet og at en bryr seg - det koster så ufattelig lite - men betyr så uendelig mye. Det er selvfølgelig mange andre ting som spiller inn, og jeg har helt sikkert mine feil også. Men når kjærligheten tar slutt, er det da riktig at en skal holde ut?

Du har en annen person i livet ditt som opptar dine tanker, og da blir det jo selvfølgelig "vanskelig" å tenke klart. Det jeg vil anbefale deg er å glemme denne personen inntil videre - og finne ut av dine følelser for din mann. Ikke la en annen person være årsaken til at du skiller deg - la denne komme i andre rekke. Det tror jeg er sunnest i den situasjonen du er i. Dersom du absolutt ikke har noen følelser igjen for din mann, så er det ikke noe å tenke på. Men dersom du har en liten plass i hjerte som tilhører din mann, så synes jeg absolutt du skulle prøve av hele ditt hjerte. Det er utrolig vanskelig, jeg vet. Men lytt til ditt hjerte. Det tok meg et helt år, men nå er jeg sikker.

Lykke til

[AnonymBruker]

Se rart ut er den dummeste unnskyldningen jeg har hørt. Når slike ting skjer så må man være tydelig , og kutte tvert.

Ellers så bare sklir du hjelpeløst inn i armene på feil mann.

Han blokkerer for din tenning på din egen mann. Det er neppe noe feil på mannen din, bortsett fra at han er blokkert bort.

Kan hende det er den dummeste unnskyldningen du har hørt, men når man er i en sammensveiset gjengt. Så virker det noe snodig om jeg plutselig skulle si, nei, vil ikke, vil ikke se den pesonen mer.

Da bør man komme med en jævla god unnskyldning.

Så jeg må bare lære meg å omgås denne personen. Det er lett å si at man bare må kutte tvert, når man ikke står i situasjonen. Men sånn fungerer det ikke i virkeligheten, det er ikke bare å knipse og kutte ut personer.

Han blokkerer min tenning på en måte ja, men ikke han, MINE tanker om han blokkerer. Har ikke sagt at det er noe feil med min mann som gjør at jeg ikke tenner, det er mine tanker som blokkerer fullstendig for meg...

Men igår var vi på en øde strand sammen hele dagen, sex i vannet osv, så da var det ikke noe problem.

Så det er ikke hele tiden.

Og så til deg 'samme situasjon';

Godt å høre fra noen som har slitt med følelsene selv. Nå har jeg jo tatt opp dette med behov for å bli sett, kjærtegn, tilbakemeldinger osv.

Og han gjør en god innsats og det setter jeg virkelig pris på, jeg prøver selv også å snu ting.

Men resultatene ser man ikke med en gang tror jeg, men jeg kjenner det er godt å se at han tar det jeg sier alvorlig... at han tar det til seg...

For jeg er veldig glad i han uten tvil, men usikkerheten har kommet for om kjæresteforholdet kan hentes tilbake igjen og reddes.

Men nå har vi hvertfall begynt å jobbe med det... og er glad han ser behovet for endring. Nå er det bare å satse på at vi klarer å holde liv i det i lengden og at de gode følelsene kommer tilbake...