Dårlig forhold til barna

[Gjest AnonymBruker]

Dette temaet føler jeg er så personlig at jeg ikke engang tør skrive nicket mitt.

Saken er den at jeg er så lei meg fordi barna mine (i slutten av tenårene) og jeg(37) er så forskjellige. Vi forstår hverandre dårlig og det blir ofte lite trivelige diskusjoner. Begge er sterke personligheter med klare meninger og veldig flink å snakke for seg. De har gode holdninger og verdier, så det er ikke der det ligger.

En annen ting er at jeg ikke kan stole på at de holder avtaler osv., noe som gjør at jeg blir utrolig frustrert. Jeg føler at de tar meg for gitt og at det ikke er så nøye med det vi har avtalt.

Er det "lov" å være lei seg pga forholdet til barna sine ... ? Hva kan jeg eventuelt gjøre? Og er det andre som føler det likt?

[Kosteskaft]

Vet du, jeg har ikke tenåringsbarn (enda), men vi har her hjemme filosifert litt over dette temaet.

I tenåra og tidlig voksenalder så er man rett og slett ikke så interessert i foreldrene sine. Man er opptatt av å skape sitt eget "voksenliv", forme dette, erfare, gjøre gode og dårlige erfaringer, finne seg selv rett og slett.

MEN, trøsten er, at når man nærmer seg gifteklar alder, får barn, så går man tilbake til foreldrene, familie blir viktigere igjen. Og man finner en balanse som voksen, det å stifte egen familie, og det å ha venner.

Noen har selvfølgelig tett kontakt med sine foreldre hele tiden, men de fleste (99%?) av mine venner har hatt det slik jeg beskriver.

Helt naturlig altså, en del av frigjøringen fra foreldrene.

[Kosteskaft]

ps. javisst har du lov å være lei deg!

Men ikke treng deg på, vis at du er der for de hvis de trenger deg som mamma. Send en sms, eller ring en gang i blandt. Inviter de på middag hvis de ikke bor hos deg lengere. Gratis mat er som regel poppis for fattige studenter, hehe!

Lykke til!

[Gjest AnonymBruker]

TS, se på hva som de brenner for. Se deres synspunkt og ikke vær redd for å lære av barna dine. Hva gjør dere ulike, og går det an at du forandrer deg? Husk vi vokser alltid som mennesker

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vil også skrive som anonym.

Jeg føler det litt sånn med min pappa. Det har ingenting med alder eller at jeg ikke er familiekjær å gjøre. Jeg har et fantastisk forhold til min mamma og alle onkler og tanter og besteforeldre - kan snakke med de om hva som helst og besøker ofte og lenge på eget initiativ.

Allikevel har jeg et dårlig forhold til min pappa. Han er en fantastisk mann, men vi bare har ikke den gode kjemien og forståelsen for hverandre. Det er veldig veldig merkelig og vanskelige å forklare, for han har jo vært der fra jeg var liten og burde være en av de som kjenner meg best. Men så har jeg på en måte konkludert med at det er som med alle andre mennesker i denne verden - noen bare får man ikke den gode kontakten med, uansett hvor mye man ønsker og prøver. Det er dessverre ikke gitt at bare fordi man er i familie så forstår man hverandre. Jeg har prøvd og prøvd å få gof kontakt med ham, men vi fortsetter å misforstå hverandre. Jeg får stadig høre at han spør andre i familien om meg, eller forteller dårlige ting om meg. Rett og slett på grunn av misforståelser og fordi forholdet vårt er ikke godt nok til at han tør å snakke til meg direkte. Og jeg er aldri frekk, for å ha det nevnt, men det har liksom blitt og vært en høflig tone mellom oss - typisk sånn man har med fjerne onkler man ikke har sett på mange år.. Det er trist, men jeg har liksom slått meg til ro med at man kan ikke ha et godt og nært forhold til alle. Men det er klart man må få være trist pga det!

I ditt tilfelle kan det jo hende det går over - lykke til

[Gjest jomfrua]

Dette temaet føler jeg er så personlig at jeg ikke engang tør skrive nicket mitt.

Saken er den at jeg er så lei meg fordi barna mine (i slutten av tenårene) og jeg(37) er så forskjellige. Vi forstår hverandre dårlig og det blir ofte lite trivelige diskusjoner. Begge er sterke personligheter med klare meninger og veldig flink å snakke for seg. De har gode holdninger og verdier, så det er ikke der det ligger.

En annen ting er at jeg ikke kan stole på at de holder avtaler osv., noe som gjør at jeg blir utrolig frustrert. Jeg føler at de tar meg for gitt og at det ikke er så nøye med det vi har avtalt.

Er det "lov" å være lei seg pga forholdet til barna sine ... ? Hva kan jeg eventuelt gjøre? Og er det andre som føler det likt?

Jeg bare MÅ anbefale: Hver mandag kl 2130, tror jeg på TV Norge. Se den!!! THE FAMILY!!

Så fortviler du ikke like mye mer - mye er ganske naturlig, har jeg funnet ut

[tineline]

Jeg tror iallefall det er viktig å tillate barna å få være annerledes enn deg. Jeg fikk ikke lov til å ha andre meninger eller holdninger enn mamma da jeg vokste opp, og det har gjort at jeg syns det er vanskelig for meg å stå for mine egne meninger hvis noen jeg bryr meg om syns noe annet. Moren min og jeg er fundamentalt forskjellige i både personlighet og verdisyn, men det var ikke noe som ble tatt hensyn til under min oppvekst. I dag har vi ikke kontakt.

Jeg tror det kanskje er greit å ikke forsøke å være kul eller venninne-aktig nå - bare være en mor i bakgrunnen. Du kan jo også snakke med dem om det? Spørre hva det er ved deg som gjør at de irriterer seg, og om det er noe du kan gjøre? Si også dine synspunkter, men husk at de er inne i en finne-sæ-sjæl-prosess som du mest sannsynlig er ute av. Det er dermed ikke egentlig din plass å fortelle dem hvordan de skal oppføre seg.

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk for flere gode svar.

Jeg skal forsøke å være mer tilbakeholden. La de ta kontakt når de ønsker. Når jeg tenker tilbake til da jeg selv var på samme alder så betydde jo ikke foreldrene mine mye for meg.

Faren deres og jeg har hele tiden hatt delt omsorg og det gjør i praksis at samværet blir enda mindre. Jeg synes det er trist, det må jeg medgi, men det er vel slik det er ...