Svelge angst!

[Gjest waldo]

Hvordan har julen og nyttårsaften vært for dere? Her har det gått mye i sobril til de måltidene som jeg absolutt må delta på. Lillejulaften, julaften og nyttårsaften. Jeg spiser meg aldri helt mett. Jeg klarer ikke å nyte mat, det er bare brennstoff for meg, og vil bli fortest mulig ferdig med det. Gruer meg som en hund til neste fredag, da fyller moderen år, og det vil være iallefall 18 gjester. Huff og huff. Siden jeg bor hjemme kan jeg ikke rømme eller plutselig få influensa.

[AnonymBruker]

Kan dere ikke bare komme dere til psykolog da, i stedet for å bare stappe i dere piller? Utrolig mange som har endt opp som junkies fordi de ikke har giddet/turt å oppsøke hjelp til å fikse roten av problemet.

Det heter forøvrig svelgeangst (om det i det hele tatt er et begrep), ikke svelge angst.

[Gjest waldo]

Jeg går til psykolog.

[Gjest waldo]

Det er ikke så lett å "bare dra til psykolog/ lege". Jeg måtte mote meg opp i flere måneder fra da jeg bestemte at "i år skal jeg søke hjelp" til jeg fikk meg legetime. Folk som ikke sliter med dette selv, vet/ har ikke forståelse på hvordan det er (dette er ikke ment som noen form for kritikk AnonymBruker).

[Gjest waldo]

Se denne tråden: http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=387834&st=0

[Gjest Anonym]

Hvordan har dere det med kaffe og andre koffeinholdige drikker? Jeg opplever at kroppen og halsen blir mindre anspent og da gjør det enklere når jeg ikke drikker det. Jeg elsker kaffe, men har kuttet det ut for å gjøre det litt lettere i alle fall.

[embla1807]

Jeg vet at denne tråden er gammel, men jeg sliter med akkurat dette problemet og jeg trenger å få det ut.

det hele startet med at jeg var utvekslingsstudent andre året på videregående i USA. Kort fortalt; vertsfaren min misbrukte meg psykisk. Aldri fykisk men han sa mye slemt til meg.. det var da jeg begynte å føle ubehag når jeg spiste middag med vertsfamilien min. jeg følte at mat satte seg fast i halsen, sikkert fordi jeg var veldig spent, redd og nervøs i kroppen når jeg var rundt han. Nå er jeg 22 år, og problemet har vart siden da.

Akkurat nå er jeg på vippepunktet. dette problemet har ødelagt så mye for meg, og jeg har ikke funnet så mange andre som sliter med dette på nett. det har gått så langt at folk tror jeg har anorexi, fordi jeg tørr ikke spise, og ser vanvittig utsultet og sliten ut. jeg er usunn pga dette problemet. drikker cola og spiser sjokolade for at jeg skal holde energien oppe i løpet av dagen, men etter en time er jeg slapp igjen. dette er rett og slett en ond sirkel om aldri stopper. Sannheten er jo at jeg elsker jo egentlig mat, og ville heller vært glad og chubby enn utsultet, slapp og tynn som jeg er nå. jeg unngår alle middager, kommer senere til selskaper for å slippe middager pga dette problemet. jeg må alltid late som jeg må jobbe når jeg er invitert i kjæresten min sine foreldre på middag.. det er et sant helvete, som ødelegger livet mitt.

når jeg drikker alkohol går det helt fint, da forsvinner all frykt! så det er jo ikke rart folk tror noe er galt med meg, når jeg aldri spiser edru men fråtser i meg pizza, kebab, chips og mer til når jeg har fått litt innabords.

med dette håper jeg bare at dere som har skrevet her før, eller noen andre som har/er kvitt problemet kan svare på om dere har fått hjelp, eller hvordan dere har eller prøver å bli kvitt det? dette har gjort meg svært deprimert, jeg er egentlig en veldig energisk, sosial og sprudlende person som gjerne vil bli kvitt dette problemet.. Har gått noen timer hos psykolog, men det har ikke funket så langt.

[Gjest navnelapp]

Kva gjer at du føler at det ikkje fungerer med psykolog? Har h*n ingen forslag til strategiar for deg, eller har dokke ikkje "komt dit"?

[embla1807]

Kva gjer at du føler at det ikkje fungerer med psykolog? Har h*n ingen forslag til strategiar for deg, eller har dokke ikkje "komt dit"?

Hun har ikke hørt om så mange med akkurat samme problem. Altså frykt for å svelge er jo ikke så veldig vanlig, så vi snakker om angsten, men tror kanskje jeg må finne en ny psykolog som kan mer om det konkrete problemet.

[Gjest navnelapp]

Hun har ikke hørt om så mange med akkurat samme problem. Altså frykt for å svelge er jo ikke så veldig vanlig, så vi snakker om angsten, men tror kanskje jeg må finne en ny psykolog som kan mer om det konkrete problemet.

Men er ikkje dette noko ein kan lese seg opp på då? Snodig. Be i tilfelle henne om å foreslå andre som kan ha rett kompetanse. Då kan ho sjekke blant kollegaer, og finne nokon som har hatt berøring med liknande tilfelle. Dessutan burde ho jo ha forslag til generelle mestringsstrategiar.

[embla1807]

http://www.dagbladet.no/2011/11/17/magasinet/hypokonder/angst/psykisk_helse/god_torsdag/19057980/

Fant denne artikkelen som er ganske beskrivende for hva jeg gjennomgår. Kanskje jeg borde kontakte psyologen hun hadde.

[saranghae]

dette var en av mine verste livsdempere før jeg begynte i kognitiv terapi, jeg fikk rett og slett ikke ned noe, og måtte kjøpe næringsdrikker på apoteket og suge på sugerør for å få i meg noe, jeg gråt hver eneste dag og hadde det helt forjævelig, angsten krøp innpå meg hvergang jeg skulle innta mat eller drikke, det hjalp ikke å ikke tenke på noe annet heller..så på kongnitiv lærte jeg noe effektivt!

SE en annen vei imens du drikker, les noe, studer noe annet, ikke tenk over at du svelger, svelgerefleksen er automatisk og den stopper ikke opp, faktisk en av de siste refleksene som blir borte når vi dør, så ikke TENK over at du drikker, spiser, les noe, se på noe annet, slik ble jeg kvitt min angst !!

[embla1807]

dette var en av mine verste livsdempere før jeg begynte i kognitiv terapi, jeg fikk rett og slett ikke ned noe, og måtte kjøpe næringsdrikker på apoteket og suge på sugerør for å få i meg noe, jeg gråt hver eneste dag og hadde det helt forjævelig, angsten krøp innpå meg hvergang jeg skulle innta mat eller drikke, det hjalp ikke å ikke tenke på noe annet heller..så på kongnitiv lærte jeg noe effektivt!

SE en annen vei imens du drikker, les noe, studer noe annet, ikke tenk over at du svelger, svelgerefleksen er automatisk og den stopper ikke opp, faktisk en av de siste refleksene som blir borte når vi dør, så ikke TENK over at du drikker, spiser, les noe, se på noe annet, slik ble jeg kvitt min angst !!

Tusen takk for svar det er det som holder meg oppe, jeg vet jo at jeg kan bli frisk. Synd at jeg gikk så lenge før jeg ba om hjelp.. ellers kunne det vært unngått at det ble så ille. sitter faktisk å drikker en sånn næringsdrikk nå.. Haha. Nå i det siste har jeg klart å spise fiskegrateng og lappskaus. Men må tygge sikkert 50 ganger før jeg tør å svelge. Pølser og biff er marerittet. Legen min sier at jeg ikke er næringsfattig hvertfall, men det er jo det sosiale som gjør meg deprimert. At jeg må unngå sammenkomster pga frykten min.

[cathrineline]

Jeg har også hatt angst for dette! da jeg var fire år gammel spiste jeg faktisk ingenting påto uker (ifølge foreldrene mine ) fordi jeg var redd for å sette mat i halsen. Da jrg var tenåring hadde jeg stadig drømmer om at jg hadde noe i munnen og at jeg ikke måtte svelge fordi da kom jeg til å sette det fast i halsen. Det pleide å ende med at jeg gikk i søvne inn til foreldrene mine og sto der og prøvde å forklare at jeg hadde satt fast noe noe i halsen. Har kommet over det nå, med unntak av en ting, nemlig appelsiner. Leste en sak om en mann som satt fast appelsin i halsen og dødd, så om jeg skal spise en så må den være kuttet i småbiter.

[AnonymBruker]

Den 21.12.2010 at 11.01, Gjest waldo skrev:

Har gjort mye research på nettet og trodde jeg var den eneste som slet med dette. Jeg har alltid vært kresen når det kommer til mat, og kan bli kvalm selv av lukten av lutefisk og blodpølse. Har slitt med angst, depresjon, tourettes i flere år, men det ble verre angående spisingen for ca. 3 år siden. Nå klarer jeg ikke å spise i samme rom som flere, ikke engang kjentfolk/ familien. Før kunne jeg spise med familien når jeg visste at jeg likte maten. Husker en gang jeg var på besøk hos sjefen min, og de hadde pizza. Jeg slet utrolig mye med et pizzastykke, jeg brekte meg men holdt det heldigvis inni munnen og fikk det ned igjen. Blir ofte kvalmt hvis jeg er på besøk og skal spise kake/ kjeks eller noe til f.eks. kaffe eller te, så da må jeg bare vente noen minutter før jeg kan fortsette, selv om jeg liker det jeg spiser.

 

Bare det å spise alene er en utfordring av og til. Frokost går som regel greit, men det blir verre utover dagen. Pølser/ kjøtt er absolutt det verste jeg kan spise, og bruker veldig lang tid på det. Av og til må jeg bare gi opp å spise, da det virker umulig å få ned, selv små biter. Halsen kjennes trang/ får kvelingsfornermelser- i selve svelge-øyeblikket eller rett etterpå, da må jeg av og til ta tak i noe med hånden eller hoste/ svelge flere ganger. Det hjelper litt med Sobril, som jeg er nødt å ta nå som julemiddagen nærmer seg. Det er grusomt å leve med dette, dette kommer nok av angsten som jeg har, men siden et av mine ticks i forhold til tourette er "snøfting", så har jeg et par ganger (ikke flere heldigvis) fått mat inni nesen, og må da bare spytte ut det jeg har i munnen og "frøse" resten ut gjennom nesen, dette er både skremmende og ekkelt. Det å ikke kunne spise normalt er verre enn selve angsten, depresjonen og tourettes. Veske har jeg ingen problemer med å få i meg, så fyller av og til magen opp med det, i stedet for å gå sulten.

 

For meg er dette så ille at jeg ikke vet om jeg rett og slett orker flere år med dette. Går i behandling hos psykolog, som er det siste jeg prøver før man "legger inn årene".

 

- waldo

I forbindelse med min depresjon for noen år siden så tok jeg blant annet sovetabletter i en periode. Den første kvelden så tok jeg en sovetabelett ca. kl. 23. Jeg var videre våken i ca en time før tabletten begynte å ordentlig virke, og fant da ut at jeg skulle spise litt før jeg la meg.

Da jeg i mange år har hatt alvorlige problemer med å svelge og da mest å drikke (to mer tynnflytende jo verre) så forberedte jeg meg på en liten kamp for å svelge denne kvelden. Men hva skjedde, maten gikk rett ned og det var ingen problemer med å spise eller drikke overhodet. Det var som nirvana. Så hver eneste kveld en time etter inntak av sovetabelett var det fest.

Så min konklusjon er at det er noen alvorlige spenninger som gjør at å svelge og spesielt å drikke blir et forferdelig problem.

Sovetabletter og andre medikamenter er jo noe svineri, så hva i alle dager kan man gjøre for å komme i en normal avslappet tilstand slik den sovetabletten fremkaller?

Jeg har passert 40 og bruker ikke medikamenter for alt i verden. Jeg kjemper heller i meg maten og drikken, men hva kan man gjøre? Det er jo en vanvittig anspenthet som forårsaker problemet, og hva skyldes denne anspentheten? Problemet med å svelge blir jo også større utover dagen og mot kvelden.

Alt som forårsaker anspenthet og stress må rykkes opp med roten og videre så er ensomhet og isolasjon stressfremkallende samt mye (negativ) tankevirksomhet. Om man skjønner at problemet skyldes anspenthet og at det ikke er noe galt med svelget så er man på rett vei mener jeg. 

Å svelge skal være det enkleste i verden, så det er anspenheten og stresset som må bort. Angst er muligens roten til stress, og angst er ikke noe man har men noe man er. Angst fremkaller muligens et tomt hjerte og angst er vel følelsen av frykt (tanker).

Å rydde opp i problemfylte famileforhold og sørge for å ha et best mulig sosialt liv er jo veldig viktig. Jiddu Krishnamurti snakker jo veldig mye om frykt og tanker og å observere sine tanker med mer. Videre så er det å være singel og uten en klem og et kyss stressende. Det er mange hormoner som gjør en avspent. Jeg stopper her, men blir man like avslappet som en sovetabelett gjør en etter en time så vet man at det er anspentheten som er årsaken. Om man virkelig forstår at det er anspentheten som er problemet så kan man fokusere på det og begynne å forstå at alt er som det skal, men at man bare er forferdelig anspent, mer enn man forstår.

Anspentheten har bygget seg opp gradevis til en usynlig mur. Muren må rives. Men, ikke gå i medikamentfella. Ta skikkelig tak i anspentheten fra alle vinkler og ikke gi deg før du er så avspent at du kan spise og drikke som om det var det enkleste i verden. Også følelsen av å være skikkelig avspent har man mistet av syne og glemt. Man må finne igjen denne følelsen. Det hjelper heller ikke å kun trene fysisk. Det er mange faktorer som spiller inn. Veldig mange. Reisen starter nå mot en avspent tilværelse. Jeg tror det også er noen usynlige faktorer som påvirker anspentheten og da spesielt problemer i familie og i det sosiale. Dette er dypgripende ting som påvirker oss mer enn vi tror - tror jeg. Det å nøste opp i de usynlige faktorer er en del av detektivarbeidet. Det er videre kanskje de færreste psykologer, psykiatere og leger som har hatt problemer med å svelge, så mange vet ikke hva de holder på med. Om man søker profesjonell hjelp så må jo et tips være å finne en psykolog eller tilsvarende som har hatt dette problemet og kommet seg ut av det uten medikamentell hjelp. Igjen et detektivarbeid.

Anonymkode: 0c8ce...10d

[AnonymBruker]

Den 21.12.2010 at 11.01, Gjest waldo skrev:

Har gjort mye research på nettet og trodde jeg var den eneste som slet med dette. Jeg har alltid vært kresen når det kommer til mat, og kan bli kvalm selv av lukten av lutefisk og blodpølse. Har slitt med angst, depresjon, tourettes i flere år, men det ble verre angående spisingen for ca. 3 år siden. Nå klarer jeg ikke å spise i samme rom som flere, ikke engang kjentfolk/ familien. Før kunne jeg spise med familien når jeg visste at jeg likte maten. Husker en gang jeg var på besøk hos sjefen min, og de hadde pizza. Jeg slet utrolig mye med et pizzastykke, jeg brekte meg men holdt det heldigvis inni munnen og fikk det ned igjen. Blir ofte kvalmt hvis jeg er på besøk og skal spise kake/ kjeks eller noe til f.eks. kaffe eller te, så da må jeg bare vente noen minutter før jeg kan fortsette, selv om jeg liker det jeg spiser.

 

Bare det å spise alene er en utfordring av og til. Frokost går som regel greit, men det blir verre utover dagen. Pølser/ kjøtt er absolutt det verste jeg kan spise, og bruker veldig lang tid på det. Av og til må jeg bare gi opp å spise, da det virker umulig å få ned, selv små biter. Halsen kjennes trang/ får kvelingsfornermelser- i selve svelge-øyeblikket eller rett etterpå, da må jeg av og til ta tak i noe med hånden eller hoste/ svelge flere ganger. Det hjelper litt med Sobril, som jeg er nødt å ta nå som julemiddagen nærmer seg. Det er grusomt å leve med dette, dette kommer nok av angsten som jeg har, men siden et av mine ticks i forhold til tourette er "snøfting", så har jeg et par ganger (ikke flere heldigvis) fått mat inni nesen, og må da bare spytte ut det jeg har i munnen og "frøse" resten ut gjennom nesen, dette er både skremmende og ekkelt. Det å ikke kunne spise normalt er verre enn selve angsten, depresjonen og tourettes. Veske har jeg ingen problemer med å få i meg, så fyller av og til magen opp med det, i stedet for å gå sulten.

 

For meg er dette så ille at jeg ikke vet om jeg rett og slett orker flere år med dette. Går i behandling hos psykolog, som er det siste jeg prøver før man "legger inn årene".

 

- waldo

I forbindelse med min depresjon for noen år siden så tok jeg blant annet sovetabletter i en periode. Den første kvelden så tok jeg en sovetabelett ca. kl. 23. Jeg var videre våken i ca en time før tabletten begynte å ordentlig virke, og fant da ut at jeg skulle spise litt før jeg la meg.

Da jeg i mange år har hatt alvorlige problemer med å svelge og da mest å drikke (to mer tynnflytende jo verre) så forberedte jeg meg på en liten kamp for å svelge denne kvelden. Men hva skjedde, maten gikk rett ned og det var ingen problemer med å spise eller drikke overhodet. Det var som nirvana. Så hver eneste kveld en time etter inntak av sovetabelett var det fest.

Så min konklusjon er at det er noen alvorlige spenninger som gjør at å svelge og spesielt å drikke blir et forferdelig problem.

Sovetabletter og andre medikamenter er jo noe svineri, så hva i alle dager kan man gjøre for å komme i en normal avslappet tilstand slik den sovetabletten fremkaller?

Jeg har passert 40 og bruker ikke medikamenter for alt i verden. Jeg kjemper heller i meg maten og drikken, men hva kan man gjøre? Det er jo en vanvittig anspenthet som forårsaker problemet, og hva skyldes denne anspentheten? Problemet med å svelge blir jo også større utover dagen og mot kvelden.

Alt som forårsaker anspenthet og stress må rykkes opp med roten og videre så er ensomhet og isolasjon stressfremkallende samt mye (negativ) tankevirksomhet. Om man skjønner at problemet skyldes anspenthet og at det ikke er noe galt med svelget så er man på rett vei mener jeg. 

Å svelge skal være det enkleste i verden, så det er anspenheten og stresset som må bort. Angst er muligens roten til stress, og angst er ikke noe man har men noe man er. Angst fremkaller muligens et tomt hjerte og angst er vel følelsen av frykt (tanker).

Å rydde opp i problemfylte famileforhold og sørge for å ha et best mulig sosialt liv er jo veldig viktig. Jiddu Krishnamurti snakker jo veldig mye om frykt og tanker og å observere sine tanker med mer. Videre så er det å være singel og uten en klem og et kyss stressende. Det er mange hormoner som gjør en avspent. Jeg stopper her, men blir man like avslappet som en sovetabelett gjør en etter en time så vet man at det er anspentheten som er årsaken. Om man virkelig forstår at det er anspentheten som er problemet så kan man fokusere på det og begynne å forstå at alt er som det skal, men at man bare er forferdelig anspent, mer enn man forstår.

Anspentheten har bygget seg opp gradevis til en usynlig mur. Muren må rives. Men, ikke gå i medikamentfella. Ta skikkelig tak i anspentheten fra alle vinkler og ikke gi deg før du er så avspent at du kan spise og drikke som om det var det enkleste i verden. Også følelsen av å være skikkelig avspent har man mistet av syne og glemt. Man må finne igjen denne følelsen. Det hjelper heller ikke å kun trene fysisk. Det er mange faktorer som spiller inn. Veldig mange. Reisen starter nå mot en avspent tilværelse. Jeg tror det også er noen usynlige faktorer som påvirker anspentheten og da spesielt problemer i familie og i det sosiale. Dette er dypgripende ting som påvirker oss mer enn vi tror - tror jeg. Det å nøste opp i de usynlige faktorer er en del av detektivarbeidet. Det er videre kanskje de færreste psykologer, psykiatere og leger som har hatt problemer med å svelge, så mange vet ikke hva de holder på med. Om man søker profesjonell hjelp så må jo et tips være å finne en psykolog eller tilsvarende som har hatt dette problemet og kommet seg ut av det uten medikamentell hjelp. Igjen et detektivarbeid.

Anonymkode: 0c8ce...10d

[Lykketid]

Den 7.1.2011 at 8.41, Gjest waldo skrev:

Hvordan har julen og nyttårsaften vært for dere? Her har det gått mye i sobril til de måltidene som jeg absolutt må delta på. Lillejulaften, julaften og nyttårsaften. Jeg spiser meg aldri helt mett. Jeg klarer ikke å nyte mat, det er bare brennstoff for meg, og vil bli fortest mulig ferdig med det. Gruer meg som en hund til neste fredag, da fyller moderen år, og det vil være iallefall 18 gjester. Huff og huff. Siden jeg bor hjemme kan jeg ikke rømme eller plutselig få influensa.

 

Den 5.9.2012 at 19.07, Gjest Anonym skrev:

Hvordan har dere det med kaffe og andre koffeinholdige drikker? Jeg opplever at kroppen og halsen blir mindre anspent og da gjør det enklere når jeg ikke drikker det. Jeg elsker kaffe, men har kuttet det ut for å gjøre det litt lettere i alle fall.

Kaffe og koffein i en god dose øker vissnok stresshormonet kortisol med 30 %. Om man allerede er alvorlig anspent, så er det mye. Men, er det kaffe som er hovedproblemet? 

I forbindelse med min depresjon for noen år siden så tok jeg blant annet sovetabletter i en periode. Den første kvelden så tok jeg en sovetabelett ca. kl. 23. Jeg var videre våken i ca en time før tabletten begynte å ordentlig virke, og fant da ut at jeg skulle spise litt før jeg la meg.

Da jeg i mange år har hatt alvorlige problemer med å svelge og da mest å drikke (to mer tynnflytende jo verre) så forberedte jeg meg på en liten kamp for å svelge denne kvelden. Men hva skjedde, maten gikk rett ned og det var ingen problemer med å spise eller drikke overhodet. Det var som nirvana. Så hver eneste kveld en time etter inntak av sovetabelett var det fest.

Så min konklusjon er at det er noen alvorlige spenninger som gjør at å svelge og spesielt å drikke blir et forferdelig problem.

Sovetabletter og andre medikamenter er jo noe svineri, så hva i alle dager kan man gjøre for å komme i en normal avslappet tilstand slik den sovetabletten fremkaller?

Jeg har passert 40 og bruker ikke medikamenter for alt i verden. Jeg kjemper heller i meg maten og drikken, men hva kan man gjøre? Det er jo en vanvittig anspenthet som forårsaker problemet, og hva skyldes denne anspentheten? Problemet med å svelge blir jo også større utover dagen og mot kvelden.

Alt som forårsaker anspenthet og stress må rykkes opp med roten og videre så er ensomhet og isolasjon stressfremkallende samt mye (negativ) tankevirksomhet. Om man skjønner at problemet skyldes anspenthet og at det ikke er noe galt med svelget så er man på rett vei mener jeg. 

Å svelge skal være det enkleste i verden, så det er anspenheten og stresset som må bort. Angst er muligens roten til stress, og angst er ikke noe man har men noe man er. Angst fremkaller muligens et tomt hjerte og angst er vel følelsen av frykt (tanker).

Å rydde opp i problemfylte famileforhold og sørge for å ha et best mulig sosialt liv er jo veldig viktig. Jiddu Krishnamurti snakker jo veldig mye om frykt og tanker og å observere sine tanker med mer. Videre så er det å være singel og uten en klem og et kyss stressende. Det er mange hormoner som gjør en avspent. Jeg stopper her, men blir man like avslappet som en sovetabelett gjør en etter en time så vet man at det er anspentheten som er årsaken. Om man virkelig forstår at det er anspentheten som er problemet så kan man fokusere på det og begynne å forstå at alt er som det skal, men at man bare er forferdelig anspent, mer enn man forstår.

Anspentheten har bygget seg opp gradevis til en usynlig mur. Muren må rives. Men, ikke gå i medikamentfella. Ta skikkelig tak i anspentheten fra alle vinkler og ikke gi deg før du er så avspent at du kan spise og drikke som om det var det enkleste i verden. Også følelsen av å være skikkelig avspent har man mistet av syne og glemt. Man må finne igjen denne følelsen. Det hjelper heller ikke å kun trene fysisk. Det er mange faktorer som spiller inn. Veldig mange. Reisen starter nå mot en avspent tilværelse. Jeg tror det også er noen usynlige faktorer som påvirker anspentheten og da spesielt problemer i familie og i det sosiale. Dette er dypgripende ting som påvirker oss mer enn vi tror - tror jeg. Det å nøste opp i de usynlige faktorer er en del av detektivarbeidet. Det er videre kanskje de færreste psykologer, psykiatere og leger som har hatt problemer med å svelge, så mange vet ikke hva de holder på med. Om man søker profesjonell hjelp så må jo et tips være å finne en psykolog eller tilsvarende som har hatt dette problemet og kommet seg ut av det uten medikamentell hjelp. Igjen et detektivarbeid.

[AnonymBruker]

Den 11.12.2013 at 8.14, embla1807 skrev:

Jeg vet at denne tråden er gammel, men jeg sliter med akkurat dette problemet og jeg trenger å få det ut.

 

 

det hele startet med at jeg var utvekslingsstudent andre året på videregående i USA. Kort fortalt; vertsfaren min misbrukte meg psykisk. Aldri fykisk men han sa mye slemt til meg.. det var da jeg begynte å føle ubehag når jeg spiste middag med vertsfamilien min. jeg følte at mat satte seg fast i halsen, sikkert fordi jeg var veldig spent, redd og nervøs i kroppen når jeg var rundt han. Nå er jeg 22 år, og problemet har vart siden da.

 

Akkurat nå er jeg på vippepunktet. dette problemet har ødelagt så mye for meg, og jeg har ikke funnet så mange andre som sliter med dette på nett. det har gått så langt at folk tror jeg har anorexi, fordi jeg tørr ikke spise, og ser vanvittig utsultet og sliten ut. jeg er usunn pga dette problemet. drikker cola og spiser sjokolade for at jeg skal holde energien oppe i løpet av dagen, men etter en time er jeg slapp igjen. dette er rett og slett en ond sirkel om aldri stopper. Sannheten er jo at jeg elsker jo egentlig mat, og ville heller vært glad og chubby enn utsultet, slapp og tynn som jeg er nå. jeg unngår alle middager, kommer senere til selskaper for å slippe middager pga dette problemet. jeg må alltid late som jeg må jobbe når jeg er invitert i kjæresten min sine foreldre på middag.. det er et sant helvete, som ødelegger livet mitt.

 

når jeg drikker alkohol går det helt fint, da forsvinner all frykt! så det er jo ikke rart folk tror noe er galt med meg, når jeg aldri spiser edru men fråtser i meg pizza, kebab, chips og mer til når jeg har fått litt innabords.

 

med dette håper jeg bare at dere som har skrevet her før, eller noen andre som har/er kvitt problemet kan svare på om dere har fått hjelp, eller hvordan dere har eller prøver å bli kvitt det? dette har gjort meg svært deprimert, jeg er egentlig en veldig energisk, sosial og sprudlende person som gjerne vil bli kvitt dette problemet.. Har gått noen timer hos psykolog, men det har ikke funket så langt.

Jeg føler med deg i denne forferdelige situasjonen, men har selv vært der at det heller ikke hjelper mye å drikke. Anspentheten har vært så stor. Alvorlig kronisk anspenthet. Liker ikke begrepene "svelgeangst" eller "frykt for å svelge". Mitt fokus har vært på å bli kvitt anspenheten eller ble avspent. Her er litt av min historie som jeg håper kan være til hjelp:

I forbindelse med min depresjon for noen år siden så tok jeg blant annet sovetabletter i en periode. Den første kvelden så tok jeg en sovetabelett ca. kl. 23. Jeg var videre våken i ca en time før tabletten begynte å ordentlig virke, og fant da ut at jeg skulle spise litt før jeg la meg.

Da jeg i mange år har hatt alvorlige problemer med å svelge og da mest å drikke (to mer tynnflytende jo verre) så forberedte jeg meg på en liten kamp for å svelge denne kvelden. Men hva skjedde, maten gikk rett ned og det var ingen problemer med å spise eller drikke overhodet. Det var som nirvana. Så hver eneste kveld en time etter inntak av sovetabelett var det fest.

Så min konklusjon er at det er noen alvorlige spenninger som gjør at å svelge og spesielt å drikke blir et forferdelig problem.

Sovetabletter og andre medikamenter er jo noe svineri, så hva i alle dager kan man gjøre for å komme i en normal avslappet tilstand slik den sovetabletten fremkaller?

Jeg har passert 40 og bruker ikke medikamenter for alt i verden. Jeg kjemper heller i meg maten og drikken, men hva kan man gjøre? Det er jo en vanvittig anspenthet som forårsaker problemet, og hva skyldes denne anspentheten? Problemet med å svelge blir jo også større utover dagen og mot kvelden.

Alt som forårsaker anspenthet og stress må rykkes opp med roten og videre så er ensomhet og isolasjon stressfremkallende samt mye (negativ) tankevirksomhet. Om man skjønner at problemet skyldes anspenthet og at det ikke er noe galt med svelget så er man på rett vei mener jeg. 

Å svelge skal være det enkleste i verden, så det er anspenheten og stresset som må bort. Angst er muligens roten til stress, og angst er ikke noe man har men noe man er. Angst fremkaller muligens et tomt hjerte og angst er vel følelsen av frykt (tanker).

Å rydde opp i problemfylte famileforhold og sørge for å ha et best mulig sosialt liv er jo veldig viktig. Jiddu Krishnamurti snakker jo veldig mye om frykt og tanker og å observere sine tanker med mer. Videre så er det å være singel og uten en klem og et kyss stressende. Det er mange hormoner som gjør en avspent. Jeg stopper her, men blir man like avslappet som en sovetabelett gjør en etter en time så vet man at det er anspentheten som er årsaken. Om man virkelig forstår at det er anspentheten som er problemet så kan man fokusere på det og begynne å forstå at alt er som det skal, men at man bare er forferdelig anspent, mer enn man forstår.

Anspentheten har bygget seg opp gradevis til en usynlig mur. Muren må rives. Men, ikke gå i medikamentfella. Ta skikkelig tak i anspentheten fra alle vinkler og ikke gi deg før du er så avspent at du kan spise og drikke som om det var det enkleste i verden. Også følelsen av å være skikkelig avspent har man mistet av syne og glemt. Man må finne igjen denne følelsen. Det hjelper heller ikke å kun trene fysisk. Det er mange faktorer som spiller inn. Veldig mange. Reisen starter nå mot en avspent tilværelse. Jeg tror det også er noen usynlige faktorer som påvirker anspentheten og da spesielt problemer i familie og i det sosiale. Dette er dypgripende ting som påvirker oss mer enn vi tror - tror jeg. Det å nøste opp i de usynlige faktorer er en del av detektivarbeidet. Det er videre kanskje de færreste psykologer, psykiatere og leger som har hatt problemer med å svelge, så mange vet ikke hva de holder på med. Om man søker profesjonell hjelp så må jo et tips være å finne en psykolog eller tilsvarende som har hatt dette problemet og kommet seg ut av det uten medikamentell hjelp. Igjen et detektivarbeid.

Anonymkode: 0c8ce...10d

[AnonymBruker]

Den 29.7.2010 at 1.42, Gjest Rikke skrev:

Hei!

 

Jeg har en stund nå slitt i perioder med angst for å sette ting i halsen. Dette høres kanskje rart ut for noen, men dette kan virkelig være et problem for meg. Jeg har generelt slitt med angst, og lurer på om det henger sammen. Jeg kan tygge på noe, og få skikkelig angst for å svelge. Da spesielt seige ting eller for.eks popcorn. Jeg har helt sluttet å spise popcorn, for jeg føler hele tiden at det setter seg fast i halsen! Spesielt ekkelt er det når jeg spiser på offentlige steder. Men kan også ha det når jeg er alene. Jeg har den siste tiden fått litt tilbakefall på min angst, og da har også dette kommet, angsten har jeg lært meg å kontrollere ( selvom det er like ekkelt for det! ) men denne tygge/svelge angsten vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre med. Jeg gjør det vel ikke noe bedre når jeg anstrenger meg, men jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skal klare å slappe av når jeg spiser. Er det noen andre som har det eller har hatt det på samme måte? Sikkert en fin slanke metode, men det gjør meg ikke så veldig lykkelig likevel!

Jeg har det mest når jeg svelger tabletter. Det var en periode jeg var alvorlig syk og MÅTTE ta medisin, så jeg klarte etterhvert å svelge med yoghurt, og etter en god tid klarte jeg faktisk å svelge med vann! Men nå har jeg mistet treningen og får angst bare av små vitamintabletter og ender med å knaske de.
Men jeg husker da jeg var liten, da hadde jeg svelgeangst for vanlig mat og. Det var spesielt kjøtt, jeg kunne tygge og tygge til det ble en tørr og seig masse, men jeg klarte ikke svelge og måtte spytte ut. Og tynn suppe var det verste - der følte jeg at jeg svelgte vrangt hele tiden!

Ang angsten, bare pass på å ha anoe å drikke ved siden av og vær nøye på å tygge og konsentrere deg om spisingen: Så lenge du ikke begynner å flire mens du spiser, så går det greit å spise. Svelget er skapt for å svelge.. 

 

Anonymkode: cd173...9e8

[AnonymBruker]

Kom på en mulig årsak til at jeg har det sånn.

For da jeg var 10 år fikk jeg et stort drops i halsen! Moren min så ikke at jeg holdt på å kveles, hun bare lurte på hva jeg drev meg og jeg prøvde å peke på halsen og var desperat og tenkte min siste time var kommet, fikk jo ikke puste eller snakke!

Endelig forstod hun at jeg hadde fått noe i halsen, og tok heimlich manøver på meg, stod bak meg og presset, menhusker hun måtte gjøre det noen ganger før dropset endelig spratt ut, sikkert 2 meter... og jeg gispet etter pusten! Var dritrett og skalv lenge etterpå... så det spørs om denne frykten sitter igjen i meg ennå... og at det er derfor jeg vegrer meg når jeg spiser tabletter i alle fall. Matangsten er stort sett borte, men jeg merker at når jeg er forkjølet blir svelgeangsten verre.

Anonymkode: cd173...9e8