Jeg sliter med å ha et fast forhold pga fremtidsplaner og utdanning

[Gjest 19J-TS]

Ok jeg har funnet ut noe, tror jeg, som er et problem med tanke på at jeg er et menneske som styrer livet sitt basert på tanker og følelser samt mål.

Jeg ender ALLTID opp i avstandsforhold, jeg er student og har ikke jobb. Jeg finner aldri noen mennesker av begge kjønn som har de samme interessene som jeg brenner for, og de deler da derfor litt forskjellige mål og tanker om fremtiden.

Problemet er at jeg ønsker sex og nærhet, en kjæreste som er med på det meste, men en som også aksepterer det at jeg trenger tid for meg selv, å de ser at jeg ikke kan være med på alt de vil da jeg forsøker å oppnå noe. Enda lettere hadde det vert om de fulgte samme vei som meg, men jeg aner da ikke om jeg da kan regnes som kjærestemateriale hvis jeg ikke har tid 24/7 med en mann.

Jeg ender alltid opp med menn som er 5+ eldre enn meg. Men de bor så langt unna, er ferdig utdanna, har inntekt, leilighet, bil og har en veldig avslappet forhold til livet.

Jeg er energirik, liker å prøve nye ting, elsker humor og kan virke litt barnslig av meg, men jeg er samtidig målrettet, har enormt med empati, er en person som folk kan snakke om alt til og blir sett på som den jenta som gjør en gruppe "completed". Jeg kan likevel få plutselige "trenger å være alene" følelser, har lært å trives i mitt eget selskap og bruker mesteparten med å leve i min egen verden mens jeg arbeider. Det er uansett noe som mangler visse tider, så jeg kan være glad, men tror jeg kan få noen små depresjoner i løpet av dagen uansett.

Jeg ønsker også å ha noen nær meg, jeg lever av å tenke, det styrer dagen min. Er det en person som jeg liker, tenker jeg mye på han. Det gjør meg gal hvis jeg ikke har han som kjæreste, da jeg blir usikker på om jeg tørr å tenke på han når jeg ønsker å være sikker på noe for at det skal gjøre meg glad. Jeg vil dele seng med den samme personen oftere enn 1-2 ganger i måneden, og mye heller med den samme enn med flere forskjellige. Jeg går som regel etter menn som får meg til å le, humor er viktig i mitt liv. Så jeg har aldri falt for en person etter utseende. Jeg har aldri vert den personen som starter en samtale først. Hvis jeg liker noen med første blikk, prøver jeg bare å se bra ut, men kommer personen ikke bort til meg, tar jeg det som om han ikke er interessert. Dette er jo ikke alltid riktig, det finnes sjenerte folk. Og som oftest er de menneskene som kommer først til meg de som har lett for å rote med mange...

Selv om utseende ikke er bra, men alt det andre ser så perfekt ut for meg, så viser det seg at menn som er som meg ikke har planer om faste forhold, men bare ei ung jente å pule med. Jeg er for villig til ting, er veldig lett å fange, fordi jeg vil jo også ha sex og rote. Er livredd for å miste noen hvis jeg spiller vanskelig, men er samtidig ikke interessert i å bli sett på som "lett på tråden". Jeg vil bare være meg selv.

Det blir vist en del år til med usikkerhet og redsel for å binde meg da, hvis jeg ender opp med menn som ikke klarer avstand eller det at jeg er målrettet for min karriere. Men jeg blir så lett forelsket også, og jeg ønsker heller å bli lykkelig med noe annet enn mannfolk fordi jeg blir så lett såret. Det er det som plager meg, jeg er enda ikke ferdig med ting, jeg venter bare på den dagen jeg har jobb og kan flytte hvor jeg vil, fordi det som er nå hindrer meg i å få et forhold. Pluss det at jeg er redd for at menn ikke vil flytte fra hjemplassen sin, at det ikke finnes jobb som jeg er utdannet til der de bor osv. Skjønner?

Var det like vanskelig for dere som studenter å ha et fast forhold og det å bli forelsket?

Er dette er noe man kan si til en psykolog, for er det noe jeg sier i teksten som jeg må gjøre noe med?

Føler at helt siden min aller største kjærlighet for 3 år siden kom, så har det endret meg totalt, både før og etter bruddet bare 7måneder etter. Jeg har fått menn på hjernen, men det er jo deilig, men samtidig ønsker jeg dem bort bort bort! Ting jeg gjorde før har blitt mye mindre av nå, lidenskapen til mine interesser visner pga jeg vil være lykkelig forelsket istedenfor, fordi det var liksom mye raskere lykke å oppnå for hjernen enn en lang karriere. Jeg må få tips om å slutte å se etter dette, jeg vil tilbake! Hva er det jeg "lider" av, jeg er deppa, er jeg usikker på min egen identitet, har jeg en usunn tankegang?

Snakk med meg, plis! , :/

[Gjest AnonymBruker]

Du er ganske ung, så du har enda tid til å finne hvem du er og hva du vil, det kommer til å ta mange år før du føler deg hel, ferdig og "funnet" og selv etter det kommer du også til å fortsette å forandre deg og gjenfinne deg selv gjennom hele livet.

Jeg er egentlig litt usikker på hva du spør om, men tenkte jeg kunne dele min erfaring. Jeg traff mannen min når jeg var 20. Jeg skulle flytte vekk og studere og han fant et studie i samme by som meg (skyldte på at det var dette han ville, men egentlig ville han nok mest flytte etter meg). Jeg har hatt 5 tøffe år i et hardt studie, som har ledet til at jeg har hatt mange måneder hvor jeg har jobbet 12-timers dager, og han har vært litt ensom. Vi har bodd i en 35 km leilighet i mange år og kjennt at vi lett ble leie av hverandre når det var så trangt. Jeg skulle balansere å jobbe mot en karriære (det er ikke så lett å fo jobb som nyutdanna i min utdannelse) så jeg jobba mye i forskjellige stipendiater og dletidsjobber ved siden av for å få en cv som skaffa meg god jobb med en gang. Jeg var veldig karriærebevisst men han var mer en livsnyter og ville leve livet, nyte, feste og ha det kjekkt.

Vi fant en arena og møtes på, på hjemmebane med sofakos, film og god mat som vi laga sammen og koste oss med. Vi hadde forskjellige mål men begge visste en ting, og det var at vi ville ha hverandre. Det var ikke lett, han følte seg ofte forbigått og oversett og jeg måtte sette til side en del av mine fritidsaktiviteter for ham fordi jeg visste at jeg ikke hadde nok timer i døgnet til at tiden gikk opp til alt. Men jeg ønsket ham mest av alt, så jeg har aldri angra på at jeg prioriterte ham den lille tiden jeg hadde fri.

Vi måtte begge ofre og kjempe, vi måtte begge gi en del og ikke minst måtte vi begge vente på det livet vi visste vi kom til å få sammen en dag. Nå er vi gift og planlegger barn. Vi har begge de gode jobbene vi ønsket oss og fritid som vi har vokst oss til å dele sammen, vi har felles hobbyer og felles venner og har voskt til å bli et fellesskap etter alle årene med venting.

Det er altså mulig å ha en karriære, være ambisiøs DERSOM man finner den personen som man er villig til å leve en del på vent for hverandre. Du behøver ikke å gi opp håpet, men du må være villig til å vente på den personen som er verdt det. Å gi opp en del fritid gjør man ikke for hvem som helst, men den dagen du treffer denne gutten vil han elske å være med deg på dine interesser og du vil gladligen ofte en del helger for å bare være sammen med ham.

Igjen, jeg vet ikke om dette var det du var ute etter men jeg kjennte meg litt igjen i tankene dine for mange år tilbake og tenkte at min historie kunne gi litt håp om ikke annet.

[Gjest Gjest]

Jeg tror du tenker alt for mye...og analyserer overdrevent mye..

Slappa av! Alt til sin tid. Man kan ikke gå rundt å være redd for å bli såra her i livet eller redd for å få seg en på tryne,for det kommer man til å få uansett!

Og det er bare tull det at du ikke kan være sammen med noen selv om de ikke skulle følge like bak deg hele tiden. Jeg skjønner ikke hvorfor enkelte gjør det slutt pågrunn av avstand.

Og så må jeg bare påpeke en annen ting. Depresjon er ofte et ord som blir misbrukt..Man blir ikke deprimert sånn en eller to ganger daglig innimellom. Du virker langt ifra deprimert. Bare veldig funderende. Og det er det ingenting galt med! Men ikke la det ta overhånd.. Til slutt blir det slik at du tenker over alt hva du gjør. Blir nesten litt tvangsaktig..

Sikkert veldig lett for meg å si dette men du burde slappe av litt mer. Har du ingen andre ting i fritiden din som kan ta opp tankegangen din? Hobby? Få tankene dine over på noe annet enn å fundere så mye..

Det kan også virke som om du setter litt høye krav til folk rundt deg..du skriver at du finner ingen som brenner for det samme som deg. Om du skal basere venner og kjæreste på akkurat det så kan det bli vanskelig. Du reduserer muligheten til å bli kjent med folk som også kan være veldig spennende selv om de ikke deler de samme tankene eller intr. som deg.

Kanskje har de noe de kan tilføye i livet ditt?

Ang psykolog så kan det selvfølgelig være en ide å prate med en..Bare for å tømme seg,og det virker som om du har behov for å tømme deg. Og for å få sortert litt i hodet. Men har du ingen andre å snakke med? familie eller venner?

Lykke til