Hva angrer du på?

[Gjest Atanih2]

Her kan dere svare på hva dere angrer på mest opp igjennom livet deres

(Jeg vet ikke om det finnes en slik tråd her allerede, i så fall får dere bare beklage!)

Selv angrer jeg på hver gang jeg har sagt ja til å synge alene offentlig, en gang under konfirmasjons seremonien, og en gang under juleavslutning på FHS.

[Gjest Trajan]

I regret nothing

[Gjest AnonymBruker]

Jeg angrer litt på at jeg spiste en hel kurv med plommer i går! :gjeiper:

[Ego]

Jeg angrer i grunn på at jeg ikke røsket meg selv opp av "redd-for-hva-alle-tenker-og-mener-om-meg"-gropa mye tidligere enn hva jeg gjorde.

[Gjest Awsome]

Eg har angret på ting eg har gjort når eg var yngre, men no klarer eg ikkje å angre på slike ting lenger. Eg tenker bare at, om disse tingene ikkje hadde skjedd kunne livet mitt vært veldig annerledes, ikkje nødvendigvis bedre.

[Gjest ¤Alena¤]

Jeg angrer på at jeg ikke dro til Frankrike og tok vgs der, hadde veldig lyst, men jeg turte ikke..

Men, nå som jeg studerer skal jeg i hvert fall benytte muligheten til å dra på utveksling

[Gjest AnonymBruker]

Jeg angrer på at jeg fulgte stimen og gikk på skole. Det er slettes ikke over alt man trenger utdannelse. Hadde mulighet til å dra til sjøs som tenåring og sikre meg fast jobb der, noe jeg har drømt om siden jeg var liten guttepjokk på fem og hørte historier om sjøen fra min onkel og bestefar.

Istedet ble jeg hjemme i alle år, gikk på vgs og jobbet ett år, var i forsvaret (men det har vært det beste i mitt liv , og nå begynt på en bachelorutdannelse som er underbetalt. Har ett år igjen.

Jeg tenker at.. Jeg har ikke opplevd en dritt disse årene. Ikke en dritt. Ooooh jeg har vært i asia på en toukers ferie...! Jessda! .....

Hadde jeg valgt sjølivet hadde jeg gjort mye rutinearbeid (som jeg elsker), fått rørt kroppen min hver dag, og kommet innom nye havner (joda det går ann å jobbe slik enda, og jeg kunne det hadde jeg valgt å jobbe for det rederiet jeg fikk tilbud i) og sett verden. Rett og slett gått livets skole som i gamle dager. Jeg angrer. Jeg har ikke fått noe ut av livet mitt som jeg vil se tilbake med glede på. Ingenting..!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg angrer på at jeg ikke brøt ut av et destruktivt forhold tidligere.

Jeg angrer på at jeg ikke turte å ta videregående i utlandet, men bare har tatt skole i Norge.

[MissStiles]

- jeg angrer på at jeg ikke tok studiekompetanse

- jeg skulle at jeg kjøpte større leilighet før jeg begynte å studere

- jeg angrer på at jeg ikke tok flere sesonger når jeg jobbet som reiseleder i utlandet

[Gjest Krizzy]

Jeg angrer i grunn på at jeg ikke røsket meg selv opp av "redd-for-hva-alle-tenker-og-mener-om-meg"-gropa mye tidligere enn hva jeg gjorde.

Den angrer jeg også på!

[Gjest T.k]

Her kan dere svare på hva dere angrer på mest opp igjennom livet deres

(Jeg vet ikke om det finnes en slik tråd her allerede, i så fall får dere bare beklage!)

Selv angrer jeg på hver gang jeg har sagt ja til å synge alene offentlig, en gang under konfirmasjons seremonien, og en gang under juleavslutning på FHS.

Hvorfor angrer du på at du svarte ja? Er du tonedøv?

[Gjest Atanih2]

Hvorfor angrer du på at du svarte ja? Er du tonedøv?

Nei, men jeg er generelt ganske sjenert, og liker ikke å få så mye oppmerksomhet, samtidig som jeg liker å synge. Men hver gang har det skjedd noe galt; Enten har jeg sunget litt feil, eller så var musikken så lav at jeg ikke hørte selv om jeg sang i riktig tone eller ikke engang. Jeg fikk høre at jeg var flink, men jeg ville bare døøø etterpå. Og hver gang har jeg sagt "aldri mer"

[Malin92]

Skal det være noe jeg absolutt angrer på, må det å være boende sammen med en mann som tok alt fra meg. Ikke alt på den måten av ting, men han fikk meg til å se på meg selv som at jeg ikke var verdt noe, at damer skulle være hjemme å passe unger og rydde og mannfolka skulle ut å fly. Og jeg angrer så på at jeg fant meg i at han behandlet meg på den måten. Når jeg endelig har kommet meg vekk fra det, innser jeg hvor dumt det var av meg å la følelsene løpe løpsk..

[fruBeist]

Jeg angrer på at jeg ikke brøt ut av et destruktivt forhold tidligere.

Jeg og. Men på en annen side, jeg lærte utrolig mye om meg selv i løpet av disse to årene. Og hadde det ikke vert for de årene, så hadde jeg ikke vert den fruBeist som sitter her i dag.

[Djungelvrål]

at jeg ikke har gått å lagt meg for lenge siden

[AnonymBruker]

Jeg og. Men på en annen side, jeg lærte utrolig mye om meg selv i løpet av disse to årene. Og hadde det ikke vert for de årene, så hadde jeg ikke vert den fruBeist som sitter her i dag.

Angrer også noe grusomt på det, flyttet inn med en samboer da jeg var 15, og brøt ikke før jeg var 21. Jeg har lært utrolig mye, og vet at jeg er en sterk person - i hvertfall i forhold til å ta imot mishandlig og å håndtere prykisk terror. Og ikke minst overleve det uten å bli totalt nervevrak for livet.

Det som gjør meg forbannet er at jeg hadde det så jævlig i perioder at det gikk ut over skolegang, jeg klarte å presse meg gjennom vgs kun på grunn av snillisme fordi at folk så att jeg ikke hadde det bra, men karakterene er så dårlige at jeg ikke kommer inn på noe som helst.

Gjør meg forbannet at han utnyttet meg økonomisk, jeg jobbet og han gjorde ingenting, jeg forsørget oss fra jeg var 17, mens jeg gikk på vgs. Foreldrene mine støttet meg ikke økonomisk, og ingen av oss fikk birteboerstipend fordi at vi bodde i samme by som foreldrene våre. I dag er han snart ferdig med masterstudiet, og jeg har ingenting. Etter jeg kom ut av det var det å gå rett på skole igjen ikke noe alternativ da jeg flyttet alene til en annen landsdel for å komme unna, og for å komme meg på beina igjen psykisk. Jeg har overlevd, men nå har tiden gått, og jeg har fått meg jobb som er egentlig helt grei, og har kommet meg frem her i verden på den gamle måten på grunn av mine personlige egenskaper.

Det jeg satt igjen med var en "sliten" psyke, elendige karakterer. Og BRUKT på alle tenkelige måter.

I dag er jeg en dame med bein i nesa.

Men innimellom tenker jeg "tenk om jeg hadde fått en uttdannelse".

Jeg kunne gjort det så mye bedre her i livet.

Det er lett for andre si at det er "bare å hive seg på skolebenken igjen". Men slik opplever ikke jeg det.

Godt eksempel på hvorfor en 15 åring ikke vet hva som er best for seg selv i lengden.

(Godt å være litt anonym her nå ja)

[I.am.me]

Ingenting.

Jeg har aldri sett vitsen med å gå rundt å angre på ting. Ikke kommer det noe godt ut av det, og dessuten ville flestparten av oss ikke turt å gjort omvent dersom vi fikk sjansen på nytt. Jeg går jo fra tid til annen å tenker "å nei, jeg skulle valgt den istedet for den" eller "wops, skulle ikke ha båret disse fatene på hodet og hatt PC-en under armen samtidig", men PC-en og fatene knustes likevel og da er det bare å bite i det å kjøpe nytt og lære at å balansere fat på hodet ikke er en smart ting å gjøre.