Jeg er lei og lei meg

[Gjest AnonymBruker]

Mannen og jeg har vært sammen i mange år. Vi er veldig forskjellige, og han er verken særlig sosial eller er med i annet fellesskap enn det han har på trening.

Det virker som han skyr min familie, og er aldri med på verken familiesammenkomster eller noe sosialt med mine venner. Jeg forstår forsåvidt at han ikke gidder å være med som eneste hane i høneflokken, men det er aldri rom for å gjøre andre sosiale ting heller. Vi har ingen vennepar vi er sammen med.

I går var jeg sammen med en gjeng fra min familie - det var veldig hyggelig. Jeg trodde jeg hadde slått meg til ro med at vi gjør ting separat (dvs. JEG gjør ting for meg selv, mens han helst gjør ingenting - bortsett fra med ungene - da helst alene med sitt barn som han har fra tidligere forhold).

Men i går tenkte jeg veldig mye på at man faktisk skal bygge opp ett fellesskap sammen for å ha noe og snakke om. Hva skal vi gjøre når ungene flytter ut liksom?

Kjenner jeg er dårlig, for jeg har lite lyst til å bryte ut av dette forholdet. Jeg orker ikke, da vi har flyttet alt for mange ganger i løpet av vår tid sammen. Vårt barn har endelig slått seg til ro på stedet vi nå bor og fått seg venner i nabolaget. Huset vi bor i er dessuten finansiert av hans foreldre (vi leier av dem), og selv om jeg hadde klart å bo her alene ut ifra et økonomisk aspekt så vet jeg ikke om det hadde vært noe tema at jeg hadde blitt boende.

Jeg er veldig glad i min mann. Vi har det bra, samtidig som det er mye som mangler på en måte.

Vi har snakket rundt temaet noen ganger, og det er JEG som savner noe - ikke han. Han trives slik det er nå, og har ikke noe behov for å være sosial. Han drikker dessuten ikke (liker ikke alkohol lenger og fikk vel sin kvote i tjue-åra). Han har et stort nettverk med treningen, men dette er liksom hans greie hvor ikke jeg er "invitert" (hans type trening er ikke noe jeg kan begi meg utpå heller - har verken koordinasjon, lyst eller evne til den slags).

Ting jeg foreslår når det gjelder ferie er heller aldri aktuelt. Det meste er ganske feil for han. Ting andre mennesker liker å gjøre faller rett og slett ikke i smak hos han. Jeg vet ikke om han hadde klart å finne noen dame som hadde passet for han i forhold til hva man liker av sosiale aktiviteter (tror ikke det). Jeg kan blant annet få låne et stort, flott hus i Spania av en kollega. Hadde bare kostet oss flybilletten, men han er "ikke interessert i å bo i et stort hus. Dessuten er det bare stress å bo hos noen man kjenner. Tenk om man ødelegger noe". Det går i slikt hele tiden. Han mener at jeg kan dra avgårde med ei venninne hvis jeg vil, men det er liksom ikke poenget. Skulle ønske vi kunne finne på noe sammen. Aldri er vi ute og spiser heller. Det er forsåvidt greit, for det er ikke noe jeg higer etter, men hans grunn er at det er "ekkelt" fordi ALLE som jobber på restaurant spytter i maten etc.(!!) Konserter kommer ikke på tale fordi "de er stort sett i Oslo - og jeg setter aldri min fot i den møkkabyen der". Så det blir til at jeg deler opplevelsene jeg har solo eller med venninner.

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Er frustrert og lei meg. Vil ikke degradere meg selv til å ta en elsker heller - sexlivet her i gården er ikke noe problem, og da ville jeg dratt før noe slikt skjedde.

Jeg har tenkt at han kanskje er deprimert eller har andre grunner for å være alene, men han er faktisk fornøyd med å ha det slik. Er det andre her inne som synes det høres ideellt ut? Andre som ikke orker å stresse med å være sammen med sin bedre halvdels familie eller venner? Andre som hadde drept for å "få lov" til å ha det som min mann?

Jeg er ikke typen som blir sur for det heller. Har blitt vant til at han aldri blir med på familiemiddager eller sammenkomster, og det har forsåvidt familien min blitt vant til også. Selv tenker jeg at det nok sikkert finnes utrolig mange "fjotter" der ute som er med på alt dama i huset bestemmer når de helst vil være i fred, men her hjemme er det liksom ingen mellomting. Jeg respekterer hans ønske om å ikke være sosial samtidig som jeg kjenner at det knyter seg i mellomgulvet hver gang jeg tenker på hvordan vi har det.

Noen som har hatt det på samme måte eller har tanker rundt det jeg skriver?

Måtte bare ha ut litt frustrasjon. Takk for at du leste.

[La Guapa]

Hei du.

Det er vondt å føle seg ensom sammen med noen.

Jeg skjønner godt at du er bekymret for fremtiden.

Men la det gå en tid og se det an. Det virker som om dere har det fint ellers. MYE kan skje til ungene flytter ut....Kanskje slapper han litt av med treningen når livet går over i en ny fase...kanskje er treningen hans ventil i den livsfasen han er i nå.

Jeg vet ikke hvor gamle ungene deres er nå...men det kan være at din mann er inne i en krevende periode privat og på jobb.

Vi har to små og helt forsjellige hobbyer her hos oss. Men familiearrangementer går vi sammen på....enda hvertfall

Kunne du ikke fått ham med av og til i det minste?

Vi har snakket om fremtiden og vet at det livet vi lever nå er mye mere hektisk enn livet om 10 år vil være.

Da vil vi få mere tid sammen og mest sannsynlig roe ned hobbyene våre litt.... (jeg er treningsnarkoman og han spiller i band og reiser land og strand rundt).Kanskje satse litt på noe felles i tillegg....vi er begge glad i konserter og i reiser.Satser på finne noe felles og noe hver for oss når ungene flytter

Men akkurat nå er det så hektisk at alene- tid er DEILIG :rødme:

Samtidig prøver vi å legge inn en natt på hotell i ny -og ne. Bare i byen der vi bor, men for å komme litt bort fra hverdagen.

Jeg tenker at jeg ville sett an fremtiden litt ettersom sex og nærhet fungerer fint ellers....hadde alt vært helt dødt ville jeg tenkt anderledes, men det virker bare som om dere er i litt forskjellige faser....

Krysser fingre for at dere finner ut av det

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har akkurat gjort det slutt med en mann som høres virkelig ut som din. vi var heldigvis bare sammen i 2 år, men jeg merket jo at han bare ville sitte inne forran dataen. Det ble til at jeg sluttet å se en fremtid sammen med han. Når man er kjærester er det jo litt av tingen at man skal skape gode minner sammen.

[Gjest AnonymBruker]

Ja, vi er i forskjellige faser. Har alltid vært slik. Han er av den direkte typen som ikke forstår at han må være med på noe han ikke har lyst til (som familiemiddager) - samtidig som jeg er av typen som ikke vil ha med noen når jeg vet at vedkommende ikke har lyst. Hadde jeg vært mer "pushy" så hadde vi antakeligvis ikke vært sammen, og han er vel såpass spesiell på disse områdene at jeg er den eneste jeg kjenner som aksepterer slikt.

Jeg har vel også kjempeangst for å bli ei hurpe av et koneemne - kvinner jeg kjenner er svært krevende i forhold til sine menn. Slik nekter jeg å bli og er derfor heller motsatt. Ettergivende på alt, og har dessuten sluttet å spørre om ting. Jeg antar at han ikke gidder å være med på noe, VET at det stemmer, og gjør "min greie" alene.

Blir liksom litt snevert etterhvert om hva man kan snakke sammen om. Begrenser seg til ungene og diskusjoner om hva som skjer i den politiske verden. Foruten å trene, så driver han også en nettside vedrørende treningen, så det er mye jobb med dette når vi er hjemme sammen også.

Vi er jo sammen hver dag, og å sette av "tvungen" tid for at vi skal "snakke sammen" er ikke helt min (eller vår) greie det heller. Vi gjør det vi har lyst til, innenfor rimelighetens grenser, men vi gjør det alene.

Det er vanskelig å være sammen med en som han, men det er sikkert vanskelig å være sammen med ei som meg også. Ting "flyter" litt liksom, og jeg har ingen klare grenser på ting fordi jeg ikke VIL være en krevende dame. Hadde han plutselig blitt slik, så kunne jeg mistenkt at han hadde noe annet på gang - men det er det absolutt verken rom eller tid til. Han holder på med mye, og er kun interessert i meg når det kommer til sex. Ingen av oss har latt oss forfalle heller, og vi tenner utrolig på hverandre seksuelt. Det har vi i grunn alltid gjort, og det er mulig at dette har vært såpass sterkt at det har overskygget alt annet som virker "fornuftig".

Man har jo visse normer man lever under i dag, og vi er absolutt ikke noen A4-familie i så måte. Han blir nok sett på som asosial og vanskelig, men jeg tenker også at det nødvendigvis ikke må være slik da de forskjellige normene er "funnet på" av noen andre og brukes som en rød tråd for at en familie skal være akseptert i samfunnet forøvrig.

Jeg ser at han lever i en "drømmeverden", kanskje. Han får lov til å gjøre nøyaktig hva han vil, både når det gjelder reise (i forbindelse med trening) og hva han gjør ellers. Han får ofte misunnelige kommentarer av kompiser som synes han har skutt gullfuglen, fordi de selv får lov til svært lite av sin bedre halvdel.

Han er allergisk mot stress, og det er det svært lite av her i huset. Men jeg klarer ikke sette foten ned. Jeg klarer ikke å være en "bitch". Jeg klarer ikke gi forbud til en voksen mann. Allikevel blir det han som gjør mest av sine ting, fordi det JEG ser på som givende får nedlatende kommentarer. Derfor er det også mye jeg ikke gidder å gjøre, fordi jeg automatisk mister lysten når det blir mye dritt rundt temaet.

Jeg vil ha hund. Jeg vil ha hund like mye som en liten drittunge på 10 år. Har hatt hund i over 25 år tilsammen, og vi har også hatt en hund i fellesskap. Denne måtte vi forøvrig omplassere da vi for en stund siden flyttet i en liten leilighet uten plass. Jeg kan nå ha med hunden på jobb, og jeg vet at hunden hadde fått optimal pleie. Det hadde vært noe for meg å drive med. Å ha en hund for meg er som spa for sjelen. Men HAN vil ikke ha hund - så da blir det ingen hund. Mine argumenter for ting som er bra kommer alltid til kort og han har alltid siste ordet. Nå er vel en hund noe som til syvende og sist vil berøre alle, men jeg brukte det vel som et eksempel.

*Sukk*

[Gjest AnonymBruker]

Dere har hatt hund tidligere og hvis han ikke misliker eller er slem mot dyr, ville jeg fått meg en hund inneforstått med at hunden var mitt ansvar. Det virker jo som du er veldig opptatt av hunder og det er en interesse som er givende selv om det krever en del.

Jeg forstår at du har lyst å dele litt av tanker og fritid med han. Kan du lage middag, åpne en flaske vin (selv om han ikke drikker), tenne lys og lage en stemning for en fin kveld? Kanskje du har gjort det...

Jeg vet om flere ektepar som er venner av min mor, altså rundt seksti og over, som har holdt sammen i 40 år. De fleste har ikke mye felles av interesser, men de tar seg ofte en kveld med god mat og vin, gjerne sammen med venner. Et av ekteskapene ble oppløst for ikke lenge siden, det skjedde i all vennskapelighet og de bor fortsatt i samme hus (en generasjonsbolig) og spiser middag sammen iblant. De har ingenting til felles, annet enn rundt praktiske ting ang. hus, hage og hjem og selvsagt barn og barnebarn. Mens hun var mer som deg og er sosial, har hobbyer og liker reiser, er han typen som bare sitter hjemme og ser på sport på tv hvis det ikke er noe praktisk han må gjøre som vedlikehold av huset.

Etter mange år ble hun lei og de skilte seg, men de bor i samme hus og er gode venner. Det virker som om han på en måte er avhengig av henne. Hun har alltid vært den som har reist, gått på kurs og vært aktiv.

En annen ting er at de fleste av disse eldre parene som holder sammen, bruker å reise på ferie hver for seg. Dvs. at mennene drar på høstjakta og kvinnene ofte til sydligere breddegrader.

Jeg selv sitter her som singel etter et veldig dårlig forhold med store problemer, og føler at du har et luksusproblem, men jeg reagerer på at han kommer med negative kommentarer til ting du har lyst å gjøre. Ta en prat med han om det og fortell hvordan det påvirker energien din i negativ retning. Hvis dette er noe som skjer ofte og ikke han forstår han må endre, vet jeg ikke om jeg ville blitt i forholdet over tid hvis det førte til at jeg ble inaktiv. Hvor lenge har dere vært sammen og hvordan var han i begynnelsen av forholdet?

Jeg liker ikke gi andre råd, og tror nok alle forhold har sine pluss og minussider.

Sexlivet deres er bra. Hva annet er bra? Er det en god atmosfære i hjemmet eller er dere som to fremmede i samme hus?

[Gjest frøya]

Tror jeg vet akkurat hvordan du har det.- Selv om ikke alle forhold er like, så er det noe som ofte er gjennomgående felles.

Først vil jeg si, skaff deg en fin hund!- Det kan virke som om du er altfor ettergivende, ja slik som jeg selv var i mitt forhold. Derfor kjenner jeg det så godt igjen. Man lar liksom den andre sette normen. Jeg var gift i flere år der jeg følte at livsgnisten og entusiasmen forsvant litt etter litt. Klart man lar seg påvirke av folk man omgås daglig.

Men det gjaldt også entusiasmen for diverse hobbies jeg hadde. For han var veldig realistisk, som han sa, og ville ikke at jeg skulle bruke penger på "tøys og tull", som han ofte kalte mine interesser.

Jeg har alltid vært interessert i hagearbeid, men mistet gnisten, fordi det ble "for mye sløsing av vann"! Jeg likte også å tørke bær, urter osv, men da fikk jeg beskjed om at det gikk for mye strøm osv.

Å besøke noen var et kapittel for seg. Han ga klar beskjed om at han aldri skulle gå i noe som helst "jævla kaffeselskap". Når han så slektninger nærme seg porten vår, så lot han som om han ikke var hjemme.

Jeg reiste et par gg til syden med venninner, men det er kjekt å kunne reise med mannen sin av og til også. Det skulle han hvertfall ikke. Syden var noe herk for idioter.

Og slik kunne jeg fortsatt.- Men jeg er ganske overbevist om at vi passet overhode ikke sammen. - Vi hadde dårlig kjemi og var overhode ikke på bølgelengde. Vi dro ikke lasset i samme retning! Kan jo lure på hva som fikk oss sammen en gang i tiden, men det var vel ungdommelig kåtskap der og da. Lite å bygge et framtidig forhold på. Vi hadde et godt sexliv helt til det siste, forresten.

Så hvis jeg skal ha et nytt forhold noen gang, skal jeg legge vekt på helt andre egenskaper enn jeg gjorde da. Der samarbeid og kommunikasjon står øverst på lista.

Men som sagt, ingen forhold er helt like, kanskje du/dere finner ut av dette ved å kommunisere, sette grenser og bli enige om kompromisser. Det er mye arbeid, men kanskje det er verdt det i ditt tilfelle? Ønsker deg all mulig lykke til.

[Gjest AnonymBruker]

Ja, Frøya, du sier det bra; man skal dra lasset sammen.

Slik føler jeg ikke at det er her i gården akkurat nå, og jeg skjønner ikke hvordan det kan bli bedre. Allikevel så føler jeg at en separasjon vil gjøre ting enda verre enn de er nå. Da er man plutselig mellom barken og veden.

Vårt felles barn har begynt å stille spørsmål på hvorfor pappa aldri er med på ting. Barnet han har fra tidligere forhold, derimot, vil sitte igjen med følelsen av å alltid "få lov" til å være sammen med pappa - da h*n velger å være igjen med faren når jeg og barnet finner på ting. Føler at det er "dem mot oss" og vi er ikke en helhetlig familie.

Kjenne jeg bare er supertrist akkurat nå og holder på å kaste opp

[Gjest Gjest]

Jeg synes at du skal skaffe deg noen å snakke med. For egen del. Og så synes jeg at du skal slutte å ta hensyn til ham, kjøp en hund!Reis til syden. Slutt å spørre begyn å GJØRE.

Dersom han ikke takler dette, og begynner å sette spørsmålstegn ved forholdet fordi du dekker egne behov. Så VET du at dette forholdet ikke er liv laga for deg.

Jeg kjenner meg forøvrig godt igjen i det å være "grenseløs". Og undres på hva som skjer nå i høst, fordi jeg har kommet inn på høgskole og søkt etter hybel... ;0) Jordskjelv ja..

[Gjest AnonymBruker]

Det med sydenturen gjør jeg nok. Det med hunden lar jeg vente på seg. Selv om det er et sterkt ønske for min del, så BLIR den andre involvert uansett. Og jeg vil ikke ha hund på de premissene. Er såpass dyreelsker at jeg vil at hunden skal være velkommen av hele familien.

[Alvina]

Ja, Frøya, du sier det bra; man skal dra lasset sammen.

Slik føler jeg ikke at det er her i gården akkurat nå, og jeg skjønner ikke hvordan det kan bli bedre. Allikevel så føler jeg at en separasjon vil gjøre ting enda verre enn de er nå. Da er man plutselig mellom barken og veden.

Vårt felles barn har begynt å stille spørsmål på hvorfor pappa aldri er med på ting. Barnet han har fra tidligere forhold, derimot, vil sitte igjen med følelsen av å alltid "få lov" til å være sammen med pappa - da h*n velger å være igjen med faren når jeg og barnet finner på ting. Føler at det er "dem mot oss" og vi er ikke en helhetlig familie.

Kjenne jeg bare er supertrist akkurat nå og holder på å kaste opp

Blir trist av å høre hvordan du har det. Et samliv skal ikke være på den måten. Det er helt greit å dra på ferie alene av og til, ha egne interesser og møte opp i familiesammenkomster alene noen ganger. Men alltid?

Går det ikke an å prate med han? Dere har jo all grunnlag for å få til et bra liv sammen, men begge må bidra til felleskapet. Er redd du kan miste følelsene for han hvis dette fortsetter. Hva med samlivsterapi?

Håper du får respons fra mannen din. Du MÅ PRATE med han og si at det er alvor. Jeg synes du virker selvstendig og lar han ha sine interesser, og motsatt. Men noe må dere også gjøre i felleskap. Det trenger ikke være så mye, småting som gå tur sammen, plukke bær, ta med barna på picnik, lage mat sammen, spørre litt om hva den andre har gjort og har det...

Kan du la han lese denne tråden? Det er mangt vi ikke ser ved oss selv og egen oppførsel før vi blir stilt mot veggen på en måte...

Endret 29. juli 2010 av Alvina

[Gjest Frøya]

Hvordan går det med deg? Tenker på deg.