Mistet alle venninne mine på 3 år.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har mistet alle venninnene mine på 3 år. (får begynne å si jeg er bare 23!)

Hun første mistet jeg fordi hun fikk seg kjæreste også var jeg den eneste av gjengen som ikke ble invitert i bursdagen hennes.

Hun andre dro hjem med nåværende ex.

Hun tredje har jeg lite kontakt med, rett å slett fordi hun "rakker ned" på meg mye, og jeg gidder ikke finne meg i det lenger. Jeg blir stadig sett på som "dum" i hennes øyne.

Den fjerde er min kusine som tenker kun på seg selv og kjæresten, skal kun snakke om seg selv og problemene hennes, lyver mye, og er manupilerende.

Den femte venninna mi, hadde en nåværende ex som prøvde seg på meg, og hun kuttet oss begge to.

(Hun er forbanna på meg, og jeg gidder faktisk ikke ta skylda for det som skjedde)

Den sjette har jeg fortatt...men vi har ikke sett hverandre på et halvt år! Pga, hun er en smule kjedlig, også har hun mye skole og jobb på gang. Men vi har relativt lite å prate om, selvom hun er ei god venninne og har kjent henne hele livet. Men føler vi vokser fra hverandre.

Disse har vært GODE venninner av meg. Jeg har vært inne på tanken flere ganger at det er meg. Men jeg får det ikke til å gå opp, for jeg føler ikke all skyld i dette! Men det er så frustrerende hvor mange dårlig "venninner" det er der ute! Jeg hadde ei jeg kjente kjempe godt som beskyldte meg for å stjele noe HUN hadde tatt!!

Jeg får guttevenner *knips* men det er heller ikke lett å bare være venner nå for tiden før dem absolutt vil nedi buksa på deg!

(Eller jeg får følelser og må vinke dem hadet)

Er det bare meg som mister venninner??? Jeg skjønner virkelig ikke hva jeg gjør galt.. jeg prøver å få meg nye, men veldig få jenter er int. i å prate med meg.

Jeg mener ikke høres kokko ut nå, men jeg har de siste årene "vokst meg pen", og har merket at jo bedre jeg har sett ut, dess fler har trukket seg unna som har resultert til at jeg faktisk har blitt sjenert og usikker, for jeg er jo bare meg selv.. inne i den lille kroppen er jeg fortsatt meg.

Må bare få ned noen tanker her. Den eneste jeg sitter igjen med er ex min som jeg har kjent i 5 år. Han har vært der hele tiden, når det skulle være. Men som exèr, vet vi jo alle hvor fort dem kan forsvinne så fort dem finner seg ei ny

Så jeg lurer på om det er mange i 20- års alderen som har det som meg?

Det er fælt å tenke på hvordan ting og folk forandrer seg....

[Gjest AnonymBruker]

Har ikke så forferdelig mange igjen selv Er ikke noe fint å ha det sånn, vet hvordan du har det. Er i tidlig 20-årene.

[onyx]

Det er ganske vanlig at folk og vennskap endrer seg mye i de årene rett etter videregående, så du opplever ikke noe uvanlig. Venner vokser og utvikler seg i forskjellige retninger, flytter, ny skole eller jobb, nye interesser og nye venner. Jada, vennene dine har sikkert endret seg, men det har nok du også, selv om du ikke tror det selv. Det er ikke så mye å gjøre med det annet enn å faktisk bli kjent med nye mennesker som har mer felles med deg selv utover VGS.

[Gjest Gjest]

Så jeg lurer på om det er mange i 20- års alderen som har det som meg?

Det er fælt å tenke på hvordan ting og folk forandrer seg....

På meg høres det ut som du har vokst/utviklet deg, og utviklet deg i en annen retning enn vennene dine... slikt skjedde da du var yngre, slikt skjer i den alderen du er i nå, og det vil skje gjennom hele livet.

Tenk bare på alle vennene du hadde i barnehagen/barneskolen. Da hadde du helt sikkert mange venner.

Hvor mange av dem har du i livet ditt nå? Hvor mange av de vennskapene har du latt skli ut i sanden fordi du har forandret deg, og ikke lenger har noe til felles med dem?

Du sier du lurer på om det er deg... men trenger det være noens feil? Dere forandrer dere, utvikler dere, går hver deres vei. Du gjør hva som føles riktig for deg, dine venner gjør hva som føles riktig for dem... det er ikke alltid de to tingene passer over ens, men det er ingens feil.

Noen venner kan man ha hele livet, mens andre er der for en kort periode.

Når du i tillegg blir selvbevisst, noe som resulterer i usikkerhet og sjenerthet, er det heller ikke lett å få nye venner. Det tar også tid å bygge opp nye vennskap.

Du sier det er fælt hvordan alt forandrer seg, personlig har jeg vært veldig glad for forandringene, med gleden har kommet i etterkant, når jeg har sett at forandringene har vært til det beste for meg og de rundt meg.

[Gjest Mille]

Ja, så nå har du mistet desse veninnene, som rett og slett ikke høres så veldig hyggelige ut uansett. La det ligge bak deg. Ikke depp over det, men kom deg ut og finn deg nye venner. Det finnes mange mennesker der ute.

[Colibri]

Jeg har det ganske likt som deg. Da jeg ikke fortsatte på VGS, men gikk ut i lære i en bedrift i stedet fant jeg fort ut at min barndomsvenninne kuttet meg helt ut.. Det er vondt, men vi har det nok bedre uten disse "venninnene" uansett

[Gjest AnonymBruker]

Åh, det her var godt å våkne opp til

Det er veldig lett å legge skylden på seg selv, når disse venninne jeg har mistet- har mange venner..

Jeg er så redd for å fremstå som desperat..at folk skjønner at jeg ikke har noen igjen! Prøver så klart å bare heve meg over det.

Når jeg skal på byen er jeg kun på guttevors, der ingen jenter snakker med meg, og det er utrolig vanskelig å komme inn i samntalen når jenter sitter i "grupper". (det går seg til når vi blir finere i farta,men det er jo glemt dagen etter)

Savner go`fylla med bare jentene! Dette har skjedd så fort at jeg ikke har rukket å få fulgt med på hva som egentlig har skjedd.

Men jeg får bare trøkke det inn i skallen min, at det her er normalt, og livets gang! Jeg har sikkert forandret meg litt og, uten at jeg vet det

Har aldri slitt med å få meg venner selv, men har aldri vært så sjenert som nå heller!

Uff nå begynner jeg å skravle her. hehe, tuuusen hjertlig takk for svar!! Gjør mer enn dere aner.

[MissStiles]

De siste årene har jeg også mistet noen venner. Enten uten å legge merke til det fordi man snakker så lite sammen uansett eller bor langt ifra hverandre. Andre har jeg vokst ifra. Ingen felles interesser lengre ++

Klart jeg synes det er trist men man kan alltid bli kjent med nye mennesker og få nye venner.

Men jeg er glad jeg har de vennene jeg har og tar godt vare på dem. Og omvendt.

[Supramundane]

Jeg har gjennom hele livet mistet venner, selv om det for meg føles mer som at vi har vokst fra hverandre. Jeg er i tillegg dårlig til å holde kontakten med folk, og det hjelper jo ikke.

Jeg byttet vennegjeng mellom uskole og vgs, igjen da jeg beynte å studere, og så har jeg flyttet langt to ganger etter det - og dermed igjen byttet vennegjeng.

Det er sånt som skjer, og det er jo slett ikke umulig å bli kjent med nye folk!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg fikk meg ikke venner før jeg begynte på vgs, men de har jeg mistet de siste årene pga sykdom.

Jeg er helt i slutten av 20-årene nå, og er helt venneløs. Men håper jeg kommer til å få mange venner til høsten. Iallfall 1 eller 2. Det hadde vært hyggelig

Ja, jeg kjenner meg igjen idet du skriver.

God klem

[Twink]

Jeg er i midten av 20 årene, og har også mistet mye venner de siste årene. Men jeg har jo også fått meg mange nye jeg da. Sånn i ettertid så føler jeg kanskje at det var like greit, en del av de vennskapene som har blitt borte var kanskje ikke all verden å spare på, mens de jeg har beholdt faktisk er verdt å ha. Har faktisk ingen av vennene fra barne- og ungdomsskolen i nær vennekrets nå.

De nye vennene mine har jeg ikke unnet på fest, men enten via jobb, skole eller frivillge verv. Har vekslet en del mellom hva jeg har drevet med, og er nok litt lettere å finne nye omgangskretser på den måten.

[Gjest Noevik]

Jeg kjenner meg veldig igjen og har selv slitt med tanken at det er meg det er noe galt med Jeg har blitt forferdelig såret og stiller i dag større krav til vennene mine, kanskje litt for store krav men tillitt er viktig for meg. Har nok tendens til å bli litt for skeptisk og synes det er vanskelig og slitsomt å etablere nye vennskap

Det siste året har jeg likevel klart å få to nye venninner som jeg har blitt utrolig glad i og føler meg vel med nå har de desverre flyttet så jeg krysser fingrene for at vi holder kontakten videre.

[Gjest annemor30]

Hvis de venninnene jeg skal ha er dårlige venninner.. ja da greier jeg meg uten;-)

[Gjest humle]

Hvis alle andre er problemet er problemet mest sannsynlig deg.

Det kan virke som du tillegger andre egenskaper de ikke nødvendigvis har. I stedet for å bedrive tankelesing der du tillegger andre meninger, oppfatninger og følelser de ikke nødvendigvis har ("jeg blir stadig sett på som dum i hennes øyne") bør du lære deg å kommunisere bedre og løse problemer på en bedre måte enn å kutte ut folk. Spør hva folk mener i stedet for å hoppe til konklusjonre!

Lær deg også å sette deg inn i andres sko. Hvorfor inviterte venninna di deg ikke i bursdagen sin f.eks? Kanskje hennes relasjon til deg ikke var like god som din relasjon til henne, og det derfor ville vært naturlig for deg å heller ikke invitere henne hvis situasjonen var omvendt.

Å karakterisere andre som "falske" eller "dårlige venninner" gjør at du stempler dem, og ikke trekker inn situasjonen de er i med i betraktningen. Og gjør man det, vel, da finner man alltids nok feil i folk til at man blir venneløs kjapt.

Lykke til, og håper dette ga deg noen ting du kan tenke over og kanskje forbedre uten å gå i forsvar, slik at du faktisk kan fikse situasjonen

[Gjest AnonymBruker]

Nå nærmer jeg meg de førti og har ved flere anledninger i livet byttet ut vennekretsen. Det har skjedd naturlig fordi jeg har vokst vekk fra de vennene jeg hadde, vi utviklet oss forskjellig og hadde forskjellige interesser.

Første gang var i overgangen mellom ungdomsskole og videregående. Jeg valgte en annen videregående enn mine venner, og dermed så forsvant vennskapene etter hvert.

Neste gang var mellom videregående og studier/jobb. Jeg valgte en helt annen retning enn vennene mine fra vgs, og dermed så forsvant vi også da hver til vårt.

Neste gang var da jeg fikk barn. Ingen andre hadde barn eller likte tanken på barn. Så det ble naturlig å finne venner som taklet barn Fortsatt har forresten bare fåtall av vennene mine barn.

Det har også vært andre faser i livet hvor en del venner er byttet ut pga samlivsbrudd, jobbytte, nye interesser, flytting etc.

Men faktisk har jeg nå fått kontakt med to venninner fra videregående igjen. Den gang kontakten ble brutt hadde vi ikke noe felles igjen, men nå har felles interesser brakt oss sammen igjen

Ser mange sier det er vanskelig å skaffe venner når man er voksen. Men man må ta initiativ selv også. Dra på turer med DNT, gå på kurs, ta et studie på kveldstid, bli med i en organisasjon mm. Det er mange steder man treffer folk.

Nå er mine beste venner en eks av en kompis av min eks. En studiekompis fra et studie jeg tok på kveldstid. Ei jeg traff på lekeplassen. En tidligere kollega av meg. Og noen fra diverse kurs og foreldre til venner av mine barn.

[Gjest AnonymBruker]

Takk for svar! Det er vel bare naturens gang.. ble så glad for at jeg skrev inn her.. merket jeg fikk opp øynene litt, når jeg får se på andre sine erfaringer!

"Hvis alle andre er problemet er problemet mest sannsynlig deg."

Begynner å lure på om du skriver for å dytte meg lenger ned? Du snakker om å ikke legge for raske konklusjoner?...

Jeg mener absolutt ikke stemple venninne mine, og har heller ikke sagt at alle andre enn meg er problemet? men enkelte har faktisk vært dårlig venninner. ikke alle så klart, men noen.

Jeg er langt fra perfekt, men ville ikke gjort det de enkelte har gjort mot meg, mot dem!

Og det at jeg blir sett som dum i min venninnes øyne, er fordi hun ler mer AV meg, enn MED meg, jeg føler meg rett å slett ikke bra med henne, og skal jeg da sette meg ned å snakke med henne når det er slik hun er/har blitt? Jeg kjenner hun såpass at da hadde jeg blitt kalt ditt å datt, og hun hadde fortsatt som før.

[Gjest humle]

Det var ikke meningen at du skulle bli så defensiv. Jeg tenkte bare å gi deg noen litt andre innfallsvinkler enn "klappe på hårene" svarene du får lengre oppe.

Det KAN være naturens gang. Venner kommer og går, i alle fall hvis man ikke sørger for at det er 5 ganger flere positive ting i relasjonenen enn det er negative, fordi det kreves for at et forhold skal oppleves som godt. Sørger du for nok positive ting i vennskapene dine?

Men, hvis man stadig har problemer i relasjoner til andre må man også se hvordan man selv bidrar til de problemene. Mange har ikke den selvinnsikten, men jeg tror du er oppegående nok til å se hvordan du selv bidrar til problemer der det er passende. Det var bare poenget mitt.Hun venninna med en eks som la an på deg f.eks - du trenger jo ikke be om unnskyldning for det som skjedde eller ta på deg skylden, men hvis du aldri la deg etter typen hennes kan du jo ta initiativ til å sørge for å få den delen godt nok forklart?

Kanskje gjelder ikke det jeg skrev for deg, og da er det jo kjempefint. Da vet du at det i alle fall ikke er det du må fikse på, men de fellene jeg beskrev er veldig vanlig å gå i for folk som stadig mister venner

Ps. Andre får deg ikke til å føle på en bestemt måte. Det er DU som bestemmer hva du skal føle. Det er ikke slik at årsak X gir følelse Y. Vi er ikke under noen Newton følelseslov. Er du forresten også sikker på at det er hun som får deg til å føle deg dum, eller aktiverer hun noe fra fortiden din som gjør at selv nøytrale kommentarer blir tolket feilaktig, selv om hun kanskje ikke mener det slik? Det er også greit å skille på. Ville en objektiv utenforstående også reagert? Det er jo i så tilfelle mulig å ta det opp med henne på en saklig måte, og gjøre det før man eventuelt avslutter vennskapet. Da har hun i alle fall mulighet til å endre oppførsel før et eventuelt brudd. Det tror jeg du også ville satt pris på, hvis situasjonen var omvendt.

Du gjør helt sikkert mye bra i vennskapene dine, og jeg er enig med deg i at det finnes en god del dårlige venninner der ute. Men, vi skaper også de samspillene vi går inn i, og jeg håper du klarer å identifisere hvilke mønstre som skaper problemer for deg. Og det får du ikke bare ved "det er naturens gang" kommentarer. Det kan være at dere bare går over til nye faser i livet - men hvis det ikke er det vil du jo helst vite det slik at du kan fikse hva nå enn som er problemet, ikke sant?

[Gjest jomfrua]

Ut fra startinnlegget her så ville ikke jeg satt "mistet" - jeg synes det virker som om du har tatt dine valg selv. Og det er du jo berettiget til å gjøre....

[Gjest Morsomma]

Jeg har mistet alle venninnene mine på 3 år. (får begynne å si jeg er bare 23!)

Selv om du er nokså ung, bare 23, som du sier, så er det rart at alle veninnene dine er 3 år. Er ikke det litt ungt?

[Gjest AnonymBruker]

Det var ikke meningen at du skulle bli så defensiv. Jeg tenkte bare å gi deg noen litt andre innfallsvinkler enn "klappe på hårene" svarene du får lengre oppe.

Det KAN være naturens gang. Venner kommer og går, i alle fall hvis man ikke sørger for at det er 5 ganger flere positive ting i relasjonenen enn det er negative, fordi det kreves for at et forhold skal oppleves som godt. Sørger du for nok positive ting i vennskapene dine?

Men, hvis man stadig har problemer i relasjoner til andre må man også se hvordan man selv bidrar til de problemene. Mange har ikke den selvinnsikten, men jeg tror du er oppegående nok til å se hvordan du selv bidrar til problemer der det er passende. Det var bare poenget mitt.Hun venninna med en eks som la an på deg f.eks - du trenger jo ikke be om unnskyldning for det som skjedde eller ta på deg skylden, men hvis du aldri la deg etter typen hennes kan du jo ta initiativ til å sørge for å få den delen godt nok forklart?

Kanskje gjelder ikke det jeg skrev for deg, og da er det jo kjempefint. Da vet du at det i alle fall ikke er det du må fikse på, men de fellene jeg beskrev er veldig vanlig å gå i for folk som stadig mister venner

Ps. Andre får deg ikke til å føle på en bestemt måte. Det er DU som bestemmer hva du skal føle. Det er ikke slik at årsak X gir følelse Y. Vi er ikke under noen Newton følelseslov. Er du forresten også sikker på at det er hun som får deg til å føle deg dum, eller aktiverer hun noe fra fortiden din som gjør at selv nøytrale kommentarer blir tolket feilaktig, selv om hun kanskje ikke mener det slik? Det er også greit å skille på. Ville en objektiv utenforstående også reagert? Det er jo i så tilfelle mulig å ta det opp med henne på en saklig måte, og gjøre det før man eventuelt avslutter vennskapet. Da har hun i alle fall mulighet til å endre oppførsel før et eventuelt brudd. Det tror jeg du også ville satt pris på, hvis situasjonen var omvendt.

Du gjør helt sikkert mye bra i vennskapene dine, og jeg er enig med deg i at det finnes en god del dårlige venninner der ute. Men, vi skaper også de samspillene vi går inn i, og jeg håper du klarer å identifisere hvilke mønstre som skaper problemer for deg. Og det får du ikke bare ved "det er naturens gang" kommentarer. Det kan være at dere bare går over til nye faser i livet - men hvis det ikke er det vil du jo helst vite det slik at du kan fikse hva nå enn som er problemet, ikke sant?

Syns det bare er bra at du er såpass ærlig, det får meg i grunn til å tro på situasjonen mer, for om jeg blir "klappet med hårene" føler jeg meg bedre her og nå, men vil likvel spørre meg selv, om det er meg, senere..hehe Du skriver bra og takk for at du tar deg tid til å svarte

Trenger virkelig å få noen synspunkter utenifra, det er jo dette jeg vil høre, men jeg stempler ikke venninne mine, jeg har kjent dem såpass lenge.

Og jeg har tenkt gjennom dette med hver og en, og virkelig satt meg inn i dems sko...men sitter igjen som ett spørsmålstegn.

*Situasjonen med ex til venninna som prøvde seg, hun orker ikke prate om saken, hun har kuttet oss begge, jeg har tatt kontakt på tlf, mail, men hun sier hun trenger tid, at når vi treffes nå er det han vi blir å prate om det,og det blir for nært.

Noen mennesker får deg til å føle deg bra, får opp selvtillitten og er oppmutrende og positiv. Denne venninnen får ikke den følelsen hos meg! Kanksje hos noen andre? Men når jeg drar fra hun etter ett besøk, får jeg bare en dårlig følelse. Som feks at jeg angrer på ting jeg har gjort, når jeg har fortalt hun om det, osv. Det virker som hun stadig jobber imot meg da, når jeg åpner meg opp for hun.

Det virker så lett å bare si fra til hun, men hun er så utrolig sta og jeg har så stor respekt for den dama å er faktisk redd vi blir å diskutere til det verre..

Men noe jeg kan jobbe med framover da, det er å ta mer intiativ til å finne på noe, for det vet jeg kan være dårlig med i perioder!

Men jeg er i en veldig stresset periode (psykisk) nå og har ikke lyst til å møte noe nå.. er så redd for at det skal bli en ond sirkel, men er så sliten av det venninne styret at jeg nesten er redd for å åpne meg for fler å miste dem og.. Lettere med gutter, de slapper av og vi trenger ikke prate hele tiden!