Hva kan man egentlig nekte den andre parten ved samlivsbrudd?

[Gjest Kamilla]

Jeg hadde besøk av min beste venninne i går og jeg fikk "blåst" ut av meg en del frustrasjon og sinne ifm nylig samlivsbrudd hvor det er mindreårige barn involvert.

Jeg uttrykte den avmakten jeg føler når min xmann flyttet rett inn til sin elskerinne og hvor fælt jeg synes det er at mine barn har omgang med henne.

Jeg sa følgende til henne for å illustrere min avmakt (for det var omtrent slik det hendte meg); "Tenk om din mann i dag kommer hjem og sier at han flytter fra deg etter nesten 15 år sammen og om 14 dager må du sende jentene dine til en annen kvinnes hjem. En kvinne som har vært hans elskerinne i mange måneder og som etter ditt syn er skyld i at familien er oppløst".

Da sier hun; "Det hadde jeg aldri gjort!"

Jeg sier at det må man jo, jeg kan jo ikke bestemme hvem barnas far velger å bo sammen med, uansett hvor vondt det er for meg å vite at hun leker omsorgsperson for mine barn.

Min venninne gjentar at hun ville nekte, ikke under noen omstrendigheter ville hun tillatt det. Hun ville fysisk nekte sin mann å hente barna dersom han tok dem med til elskerinnenes hjem.

Da min venninne var gått ble jeg sittende å fundere; kan man nekte det? Kan man argumentere for at man ikke synes dette er til det beste for barna? Eller må man bare bite tenna sammen og akseptere at den andre parten har rett til å gjøre akkurat som han/hun vil?

[Rosalie]

Nei, du kan ikke nekte barna å ha samvær med sin far, selv om du syns han bor sammen med en tøs.

[Gjest Krizzy]

Hvordan kan det være til barnas beste å ikke være sammen med pappa sin?

Endret 28. juli 2010 av Krizzy

[Kosteskaft]

Nei det kan du ikke nekte. Dessuten er det mannen som har vært utro og flyttet ut, ikke den nye kjæresten hans.

[Gjest Emera]

Jeg forstår følelsene dine, og kommer aldri til å fatte hvordan noen kan flytte rett fra ektefellen sin og inn hos en elsker/-inne. Kunne man ikke i det minste ha brukt fornuften og bodd for seg selv en stund? Men det er ikke til barnas beste at du hevner deg ved å nekte dem samvær med faren sin. Om han er et utro svin kan han like fullt være en flott far. Slik er dessverre livet i sin noen ganger skrikende urettferdighet.

[Gjest AnonymBruker]

Synes ikke at man er noen god forelder hvis man flytter rett inn til elsker eller elskerinne og allerede etter 14 dager forventer at barna skal finne seg til rette i et nytt hjem med en ny omsorgsperson. Det synes jeg man burde kunne nekte på!!! Og selv om det ikke er lov å nekte - hva er egntlig konsekvensen av å nekte? At det kommer til rettssak etter mange måneder? Da trpr jeg i såfall elskeren eller elskerinnen har kastet trøbbelmakeren på dør forlengst.

Hvis barna er store, må de selvsagt velge selv.

[Gjest regine]

Greit nok at barn har krav på samvær også med sin far - men det er barnas beste som skal være utgagnspunktet. Ikke fars - og merk: det er BARNA som har rett til samvær.

Da burde man jo vurdere om det faktisk er til barnas beste å sendes avgårde til far+nydame med en gang etter bruddet.

Såvidt jeg har skjønt på psykologer og sånne som jobber med barn, så er de fleste enige om at barn skal skånes for nye partnere de første 2-3 årene etter brudd.....

Da er det både hensynsløst og superegoistisk av en far å tvinge barna til samvær med hans nye dame fra dag en.

Og i det perspektivet så KAN og bør den som har omsorgen stille noen krav f.eks. at samvær IKKE skal finne sted med nydama til stede.

[LukaFrost]

Såvidt jeg har skjønt på psykologer og sånne som jobber med barn, så er de fleste enige om at barn skal skånes for nye partnere de første 2-3 årene etter brudd.....

2-3 år! Hvis man finner ny kjærest etter et år, skal man da gjemme seg for barna når man er sammen med kjæresten i et til to år da? Dette synes jeg blir for drøyt.

Litt off topic i forhold til startinnlegget, men jeg måtte bare.

[Gjest Blondie65]

Da min venninne var gått ble jeg sittende å fundere; kan man nekte det? Kan man argumentere for at man ikke synes dette er til det beste for barna? Eller må man bare bite tenna sammen og akseptere at den andre parten har rett til å gjøre akkurat som han/hun vil?

Må vi sitere loven? Eller holder det lenge at vi sier at det har du ikke lov til?

Men jeg er enig i at det er trist at barn skal introduseres for nye partnere før de har fått forsone seg med at forholdet mellom mor og far er over.

Hvis jeg var deg ville jeg prøvd å forhandle med mannen istedet. Nå vet jo ikke jeg hva slags samvær dere har avtalt, men dersom samværet er såkalt "vanlig samvær" (1 dag hver uke og annenhver helg) så burde jo mannen kunne gå med på at det ukentlige samværet skjer utenfor hjemmet til nye kjæresten, f.eks. ved at han tar med seg barna på kino, bowling eller annen aktivitet for at de skal få være med sin far alene.

Personlig forstår jeg ikke at man kan gå fra et forhold til et annet på denne måten og jeg forstår heller ikke at en mann med sine fulle fem intakt kan tre en ny samboer nedover barna på denne måten så raskt. Men det er meg. Jeg skjønner jo at jeg ikke skjønner alt ...

Vær snill å holde din sorg over ødelagt forhold langt utenfor barnas samvær med far.

[Gjest regine]

2-3 år! Hvis man finner ny kjærest etter et år, skal man da gjemme seg for barna når man er sammen med kjæresten i et til to år da? Dette synes jeg blir for drøyt.

Det kan du si, men dette er noe jeg bl.a. har lest hos Jesper Juul. De fleste, både voksne og barn, bruker faktisk mer enn ett år på å "komme seg" etter et brudd. Voksne sikkert kortere -i allfall den som valgte å avslutte forholdet.

Uansett: BARNA er prisgitt de voksnes valg. Dermed burde man kanskje ta mer hensyn til dem enn til seg selv!

[Gjest Blondie65]

Det synes jeg man burde kunne nekte på!!! Og selv om det ikke er lov å nekte - hva er egntlig konsekvensen av å nekte? At det kommer til rettssak etter mange måneder? Da trpr jeg i såfall elskeren eller elskerinnen har kastet trøbbelmakeren på dør forlengst.

Konsekvensen er at man blir dømt og bøtelagt for samværssabotasje, og at man kan bli anklaget for å være uegnet som omsorgsperson for barna. Det er det ikke verdt.

En annen konsekvens som inntreffer langt raskere er at en ødelegger et helt nødvendig godt samarbeid med far.

[Gjest Lille-pus]

Jeg hadde besøk av min beste venninne i går og jeg fikk "blåst" ut av meg en del frustrasjon og sinne ifm nylig samlivsbrudd hvor det er mindreårige barn involvert.

Jeg uttrykte den avmakten jeg føler når min xmann flyttet rett inn til sin elskerinne og hvor fælt jeg synes det er at mine barn har omgang med henne.

Jeg sa følgende til henne for å illustrere min avmakt (for det var omtrent slik det hendte meg); "Tenk om din mann i dag kommer hjem og sier at han flytter fra deg etter nesten 15 år sammen og om 14 dager må du sende jentene dine til en annen kvinnes hjem. En kvinne som har vært hans elskerinne i mange måneder og som etter ditt syn er skyld i at familien er oppløst".

Da sier hun; "Det hadde jeg aldri gjort!"

Jeg sier at det må man jo, jeg kan jo ikke bestemme hvem barnas far velger å bo sammen med, uansett hvor vondt det er for meg å vite at hun leker omsorgsperson for mine barn.

Min venninne gjentar at hun ville nekte, ikke under noen omstrendigheter ville hun tillatt det. Hun ville fysisk nekte sin mann å hente barna dersom han tok dem med til elskerinnenes hjem.

Da min venninne var gått ble jeg sittende å fundere; kan man nekte det? Kan man argumentere for at man ikke synes dette er til det beste for barna? Eller må man bare bite tenna sammen og akseptere at den andre parten har rett til å gjøre akkurat som han/hun vil?

Samme hva du bestemmer deg for å gjøre så bruk ikke ungene som "skyts" hverken overfor din ex eller overfor hans nåværende samboer.

Det er forståelig om ungene gjerne vil se hvor (og hvordan) pappa bor nå, og om det er litt vett i henne så er din forestilling om at hun vil "leke mamma" med dem noe som ikke finner sted.

Har hun hodet i behold så forholder hun seg høflig, imøtekommende og ganske rolig overfor ungene deres.

Du kan ikke kreve at hun skal forlate sitt eget hjem mens ungene deres er der, og ikke synes jeg vel at faren skal tvinges til å ta inn på hotell med ungene heller.

Det kan være greit å huske at man faktisk ikke kan stjele mennesker som man kan stjele en gjenstand, så her er din ex minst like skyldig i at det ble brudd mellom dere. Hadde det ikke vært henne så hadde det fort vært en annen.

[Gjest Gjest]

Dette er så vanlig at det ikke er noe å heve et øyebryn for. Folk er så enige utad, men stort sett driter de fleste i alt bare de får det som de selv vil.

Ikke legg energien din på det. Barna vil trekke dit de føler seg elsket og prioritert! Det er det ene.

Det andre er vel at slike historier ofte får en jævla sur stopp når hvetebrødsdagene utenblir fordi barna krever tilstedeværelse fra de voksne.

Hans tap. Gjør ditt beste selv og ikke tenk så mye på det.

[Gjest Blondie65]

Det kan du si, men dette er noe jeg bl.a. har lest hos Jesper Juul. De fleste, både voksne og barn, bruker faktisk mer enn ett år på å "komme seg" etter et brudd. Voksne sikkert kortere -i allfall den som valgte å avslutte forholdet.

Uansett: BARNA er prisgitt de voksnes valg. Dermed burde man kanskje ta mer hensyn til dem enn til seg selv!

Ja men 1-2 år er ganske drøyt. Likevel synes jeg det har noe for seg at man faktisk kan drøye det å bli fullstendig samboere til barna har fått tid på seg til å vende seg til den nye situasjonen, bli ordentlig kjent med den nye partnerne og også har vendt seg til samværsrutinene. Hvis man har 50 % samvær eller mindre betyr dette at man har minst 50 % av tiden for seg selv med kjæresten. Da kan man jo bo med kjæresten den tiden. Hvis man har mer enn 50 % (hovedomsrogen) er det enda viktigere at man tar seg god tid med å finne ny partner siden barna blir boende mye av tiden med denne. En fremmed person og dennes eventuelle barn betyr faktisk at man må kle seg for å gå på badet, etc.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde besøk av min beste venninne i går og jeg fikk "blåst" ut av meg en del frustrasjon og sinne ifm nylig samlivsbrudd hvor det er mindreårige barn involvert.

Jeg uttrykte den avmakten jeg føler når min xmann flyttet rett inn til sin elskerinne og hvor fælt jeg synes det er at mine barn har omgang med henne.

Jeg sa følgende til henne for å illustrere min avmakt (for det var omtrent slik det hendte meg); "Tenk om din mann i dag kommer hjem og sier at han flytter fra deg etter nesten 15 år sammen og om 14 dager må du sende jentene dine til en annen kvinnes hjem. En kvinne som har vært hans elskerinne i mange måneder og som etter ditt syn er skyld i at familien er oppløst".

Da sier hun; "Det hadde jeg aldri gjort!"

Jeg sier at det må man jo, jeg kan jo ikke bestemme hvem barnas far velger å bo sammen med, uansett hvor vondt det er for meg å vite at hun leker omsorgsperson for mine barn.

Min venninne gjentar at hun ville nekte, ikke under noen omstrendigheter ville hun tillatt det. Hun ville fysisk nekte sin mann å hente barna dersom han tok dem med til elskerinnenes hjem.

Da min venninne var gått ble jeg sittende å fundere; kan man nekte det? Kan man argumentere for at man ikke synes dette er til det beste for barna? Eller må man bare bite tenna sammen og akseptere at den andre parten har rett til å gjøre akkurat som han/hun vil?

Det er godt å se at det finnes mennesker som deg som velger å bruke hodet ved/etter et samlivsbrudd. Det er dessverre altfor få som gjør nettopp det.

I en fase der det er full krig mellom de voksne har myndighetene sagt at vi skal bli enig om bl.a. samvær for barna etc., i en periode der det er umulig for de voksne å snakke fornuftig sammen. Og det vi blir enig om i denne krigstilstanden skal barna måtte leve med resten av livet til de er myndige og vel så det.

Like ofte som vi snakker om "barnas rett til samvær med far" bør vi faktisk innse at det kan nu helt om og vi kan da snakke om "barnas rett til samvær med mor".

Det snakkes mye om "første inntrykket" når vi søker ny jobb, får ny kjæreste, trefer svigerforeldre og den nye familien, eller møter andre viktige personer i livet vårt. Men vår egen reaksjon og objektivitet er like viktig i en fase der vi opplever samlivsbrudd. Hvor mange mødre ville akseptert at "far nektet mor samvær fordi hun valgte en ny kjæreste" ?

[Gjest Kamilla]

Innlegget var ikke ment for å få råd til hvordan jeg skal agere, jeg har forsonet meg med at barna mine tilbringer mange døgn hver måned sammen med min x og hans nye inkl hennes barn. Uansett hvor lite jeg liker det,

Jeg bare lurte på om man kan nekte. Siden min venninne var så påståelig, hun kan umulig være alene om å ha den holdningen.

TS

[Gjest Mia]

Nei det kan du ikke nekte. Dessuten er det mannen som har vært utro og flyttet ut, ikke den nye kjæresten hans.

I min verden er damer (og menn) som bevist legger seg etter gifte/opptatte personer og med det er med på å ødelegge familier ikke verd dritten.

Men det er nå min mening da

[Gjest Blondie65]

Innlegget var ikke ment for å få råd til hvordan jeg skal agere, jeg har forsonet meg med at barna mine tilbringer mange døgn hver måned sammen med min x og hans nye inkl hennes barn. Uansett hvor lite jeg liker det,

Jeg bare lurte på om man kan nekte. Siden min venninne var så påståelig, hun kan umulig være alene om å ha den holdningen.

TS

Nei du kan ikke nekte. Din venninne gir deg svært dårlige råd i en fra før vond situasjon.

[Fluffe]

Nei du kan ikke nekte

[Gjest Meg]

Jeg skjønner deg så godt,men du kan ikke nekte barna samvær med far.Det kan faktisk bli brukt mot deg i en evt.rettsak.Jeg har opplevd det samme som deg.Min eksmann fant seg en ny dame,dagen etter bruddet tok han med seg barna og hentet henne på flyplassen og ferierte på hytta.I ettertid har barna snakket om hvor sårt dette var.Minstemann fikk beskjed om at denne kvinnen var hans nye mor.

Det viktigste for deg er å holde hodet klart og jobbe for en best mulig samværsordning til beste for barna.Lykke til.