Gode råd er dyre..eller?

[tiril123]

Ok, hvor skal jeg begynne? Jeg skriver egentlig fordi jeg tenkte at det ville vært greit å få skevet ned tankene mine et sted. Håper noen kanskje vil gi noen tips, erfaringer eller lignende.

Jeg har kjæresten min har vært sammen i 2 og et halvt år og bodd sammen neste like lenge. Nå er jeg utrolig forvirret, forvirret fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg har lenge, kanskje over et år allerede tenkt på de samme tingene som for alvor nå har invadert hele meg.

For det første er jeg utrolig glad i min kjære, men det er flere ting som beskymrer meg. Vi har null kommunikasjon, han vil ikke prate med meg. Har jeg ikke noe spesielt å ta opp, nei da er det vell heller ingenting å prate om? Og selv når jeg tar opp ting er det vanskelig å komme igjennom til han. Han har igrunn vært slik helt siden vi ble sammen. Savner "small talken" både på sengekanten og ellers. Når vi legger oss og jeg prøver å f.eks kosesnakke litt, ser han ikke noe godt i dette fordi han legger seg i sengen for å sove, ikke for å snakke. Han er ikke den personen som snakker om følelser eller noe annet som involverer livet vårt heller forøverig.

Jeg føler mer og mer at vi ikke har noenting til felles. Vi finner aldri på noe sammen, han spiller data og jeg prøver så godt jeg kan å finne på andre ting.

Jeg har i tillegg slitt litt med sjalusi. Dette fordi han er en ivirig flørter på byen, han liker å flørte og han sier han er ute på byen fordi han vil akkurat dette. Han har aldri vært utro, ikke som jeg vet. Oppførselen hans fører ofte/nesten alltid til krangling når det er alkohol med i bildet. Han føler seg "fanget", og jeg føler meg utelatt. Vær gang han skal ute på byen alene eller dra bort med jobben for noen dager er jeg ikke meg selv. Besymringer og sjalusi gjør at jeg blir en annen person, som jeg absolutt ikke liker. Prøver alt jeg kan å være fornuftig, men det skjærer seg. Alle gangene han ikke er i nærheten av meg når det er alkohol med i bildet er ikke jeg der som en stopper for han, noe han sier selv. Han er "villere" og drikker mer.

Vi som alle andre forhold som sliter har også gode dager, vi koser oss. Men det som beskymrer meg mest er at jeg ikke kan se noe fremtid med han. Fremtid i form av kjøping av hus og ikke minst barn. Jeg har så indelig lyst på barn. Har han det? Nei.

Hvorfor klarer jeg ikke innse at vi ikke passer sammen? Det har vært like før at jeg har flyttet så mange ganger, men jeg tar meg selv i være UFATTELIG feig. Jeg er kjærestejente, og klarer ikke tanken på å være alene. Ordet 'alene' gjør at jeg får vondt i hele kroppen...

[Lisaaa]

Slipp deg løus, etter dine ord så ville jeg ha vært fortapt og ikke holdt ut i heile tatt. Jeg ha komment til og bli sint og frustert. Du burde prøve og kom deg bort til venninne, gi han noen valg.. Skriv opp hva du ønsker for deg selv, så skriver du opp hva du ønsker fra han som du ikke får så skriver du opp hva du får av han. Sammenlign alle disse tre tingene, holder han målene? Gjør dette og fortell her hva du finner ut

[andemor]

Det høres jo ut som om du allerede har bestemt deg for hva du vil. Du har bare litt problemer med å få ut fingern fordi du gruer litt for singellivet. Jeg kan egentlig forstå det, for tanken på å skulle være uten kjæreste kan være litt skummel.

Men tenk da: Hvordan er livet ditt om 5 år om du fortsatt er sammen med han? Hvordan kan livet ditt være om 5 år hvis du går nå? For meg høres det ut som at du har kastet bort altfor mye tid på denne fyren allerede.

Hvis du skal ha noen sjanse til å faktisk treffe drømmemannen, så er det mye lettere å få til hvis du er singel. Og singellivet er ikke så skummelt når du først er der. Min erfaring er at det er MYE bedre enn å være i et forhold som bare gjør en frustrert og trist og lei..

[Gjest navnelapp]

Du må jo berre ut av det forholdet, spørsmålet er korleis det skal skje.

For meg hjalp det å begynne å planlegge. Eg lagde hemmelege lister over korleis ting skulle fordelast, eg lot vere å kjøpe dyre ting, og sparte heller pengane, slik at eg hadde litt i bakhand. Eg såg på leiligheiter og eg satte opp budsjett for korleis eg skulle klare meg vidare utan han.

Når du byrjar å gjere slike konkrete ting, som ikkje syns, men som gir tankane dine ei retning og eit mål, blir du "kaldare", og let deg ikkje så lett rive med av kjensler og sjalusi. Det er slett ikkje lett, slike brot er alltid smertefulle, med eller utan barn, men det handlar om å bestemme seg og å finne det rette tidspunktet.

[tiril123]

Takk for svar, setter pris på at dere tar dere tid til å svare på innlegget mitt

Lisaaa: Jeg tror jeg bare blir mer trist av å skrive opp hva jeg ønsker fra han og hva jeg får av han. Men det er kanskje det jeg trenger, å få ned noe på papiret. Det blir kanskje tydeligere for meg at dette ikke er bra på den måten.

Andemor: Ja, du har kanskje rett i at det høres ut som jeg har bestemt meg. For ja, jeg kan faktisk ikke se for meg et liv med han om 5 år. I bunn og grunn vet jeg innerst inne at dette ikke kommer til å funke så langt.

Alt godt: Det var en god ide. Vi har heldigvis ikke kjøpt leilighet sammen, vi leier bare. Det er jeg så utrolig glad for.

Jeg har tenkt litt etter at jeg la ut innlegget. Det virker som at jeg venter på at følelsene skal forsvinne før jeg gjøre noe mer. At det blir lettere for meg å dra herfra om det ikke er så mye følelser i spill. Det er jo en helt oppsurd tanke. Jeg kaster jo bort masse tid og krefter på noe jeg kunne brukt på noe langt bedre. Det har vært et par ganger jeg har vært så å si sikker i min sak og at NÅ skal jeg flytte, vi har snakket om det på kvelden og jeg har vært bestemt osv. Jeg blir bare mer sikkert når jeg ikke får noe respons i slike type samtaler. Det jeg får tilbake er at om jeg er så misfornøyd så er det jo bare å flytte. Men dagen etter er derimot ting litt annerledes. Jeg er blitt feig igjen, jeg vil bare at ting skal bli som før. Venter på at han skal si noe som får meg til å ombestemme meg. Og det skjer alltid noe som får meg til å lage unnskylder for å bli.

Endret 27. juli 2010 av tiril123

[Lisaaa]

Det jeg mener med at du skal skrive dette ned er for når du først har skrevet det ned så kan ikke du forandre på de tingene for det er sannheten. Skriver du ned så vil det først være ont ja men dette vil minne deg på hvorfor det ikke funker og hva du vil. Hvis du bestemmer deg for og gå fra ham. Så husk papirene og leit de frem hver gang du tenker på og gå tilbake å sånt, det kan holde deg tilbake og minne deg på resten av livet at det du skrev betydde mest for deg i det værste.