Begg er skilt m/ barn. Hun vil ha fler

[Gjest Petter]

Jeg er en mann som snart er 44. Jeg er sammen med en kvinne på 37. Hun vil ha barn. Jeg vil helst ikke. Vi har begge to barn hver fra tidligere ekteskap. I tillegg til at jeg mener det er mange nok, synes jeg det er noe sent å få flere barn, all den tid jeg vil gå av med pensjon den dagen yngstemann skal begynne på universitetet.

Etter at min eks og jeg fikk barn nr. to, ble vi enige om at jeg skulle sterilisere meg. Skal jeg nå ha flere barn, må jeg reversere denne operasjonen.

Som om ikke det er nok til å skape usikkerhet, krever hun at jeg flytter til henne, noe som betyr at det blir umulig for meg å opprettholde mitt 50% samvær som jeg i dag har med mine to egne barn. Jeg trives veldig godt der jeg bor og har en hobby (spiller i et band jeg ventet mange år på få bli med i) jeg også må gi opp hvis jeg flytter.

Den dagen vi evt flytter vil hun bygge hus, noe jeg mener vil slite mye på et forhold jeg har bidratt mye for å få til.

Mine bidrag:

- Reversere sterilisering og få barn

- Bygge hus

- Flytte til henne, som betyr

-- Redusert samvær med barna

-- Mindre omgang med venner

-- Gi opp viktig hobby

Hennes bidrag:

- Kan ikke komme på noe

Av andre grunner som tar for lang tid å gå inn på her, har jeg grunner til ikke å stole på at hun i fremtiden vil være interessert i å flytte nærmere mitt eksisterende bosted (jeg innser at vi må kompromisse og finne et sted ca i midten av de to stedene vi bor i dag).

Jeg føler at det blir jeg som må gi opp alt for at det skal bli et forhold. Og belønningen er å få et barn jeg ikke er spesielt innstilt på. Jeg vet at jeg vil bli en god far og ta meg av alle barna - også det nye - hvis vi går for den løsningen.

Spørsmålet er om jeg i det hele tatt skal gjøre det? Hvis jeg sier nei til barn, betyr det samtidig slutten på forholdet.

Noen tanker?

[Rosalie]

Er du villig til å ofre så mye, bl.a. 50% samvær med barna dine for denne kvinnen? Jeg mener at først må man ta seg av de barna man har på best mulig måte før man eventuel setter flere barn til verden. Høres ut som om hun helst vil at du har minst mulig med dine nåværende barn å gjøre og at hun vil binde deg til seg med et nytt barn. LØP, sier jeg bare. Både for din egen og ikke minst for dine barns skyld!

[Auraya]

Jeg skjønner ikke at du vurderer det en gang, på disse premissene. Hva er hennes argument for at det skal være bare din jobb å få dette forholdet til å fungere?

[O'hara]

Jeg synes at innsatsen for din del virker å bli for høy.

Hadde ikke vært til vurdering for min del, prisen blir for høy.

Er enig med deg i dine refleksjoner når det gjelder flere barn også. Du må jo kjenne etter for hva som er mest riktig for din del, ikke få barn bare fordi hun vil det.

Tror ikke at du kommer til å bli lykkelig om du oppgir alle disse tingene som du ramser opp her, og det tror jeg du vet, eller så hadde du nok neppe skrevet problemstillingen din slik du gjør?

Stol på deg selv!

Masse lykke til!!

[Gjest Prøvekandidat]

Enig med alle her egentlig, først må du tenke på de ungene du allerede har og hvis det går utover dem så syns jeg ikke du skal flytte sammen med henne. Og hvorfor få flere unger når dere har hver deres fra før, nytt barn og husbygging høres ikke ut som en god kombinasjon.

Lytt til magefølelsen din.

[jomfrua]

Jeg er en mann som snart er 44. Jeg er sammen med en kvinne på 37. Hun vil ha barn. Jeg vil helst ikke. Vi har begge to barn hver fra tidligere ekteskap. I tillegg til at jeg mener det er mange nok, synes jeg det er noe sent å få flere barn, all den tid jeg vil gå av med pensjon den dagen yngstemann skal begynne på universitetet.

Etter at min eks og jeg fikk barn nr. to, ble vi enige om at jeg skulle sterilisere meg. Skal jeg nå ha flere barn, må jeg reversere denne operasjonen.

Som om ikke det er nok til å skape usikkerhet, krever hun at jeg flytter til henne, noe som betyr at det blir umulig for meg å opprettholde mitt 50% samvær som jeg i dag har med mine to egne barn. Jeg trives veldig godt der jeg bor og har en hobby (spiller i et band jeg ventet mange år på få bli med i) jeg også må gi opp hvis jeg flytter.

Den dagen vi evt flytter vil hun bygge hus, noe jeg mener vil slite mye på et forhold jeg har bidratt mye for å få til.

Mine bidrag:

- Reversere sterilisering og få barn

- Bygge hus

- Flytte til henne, som betyr

-- Redusert samvær med barna

-- Mindre omgang med venner

-- Gi opp viktig hobby

Hennes bidrag:

- Kan ikke komme på noe

Av andre grunner som tar for lang tid å gå inn på her, har jeg grunner til ikke å stole på at hun i fremtiden vil være interessert i å flytte nærmere mitt eksisterende bosted (jeg innser at vi må kompromisse og finne et sted ca i midten av de to stedene vi bor i dag).

Jeg føler at det blir jeg som må gi opp alt for at det skal bli et forhold. Og belønningen er å få et barn jeg ikke er spesielt innstilt på. Jeg vet at jeg vil bli en god far og ta meg av alle barna - også det nye - hvis vi går for den løsningen.

Spørsmålet er om jeg i det hele tatt skal gjøre det? Hvis jeg sier nei til barn, betyr det samtidig slutten på forholdet.

Noen tanker?

Fet skrift på det som er vesentlig her, synes jeg.

Det som er merkelig er: Spørsmålet er om jeg i det hele tatt skal gjøre det?

Du er ett voksent menneske. Du har tatt noen standpunkt i livet. Du har foreldreansvar for de barn som allerede finnes. Du føler du har ett greit liv og har skapt de relasjoner du setter pris på.

Også står du nå og stiller spørsmål om du skal kaste det over bord pga ett kjæresteforhold.

Du hadde fått min respekt om du stod for de kriterier som skal til som ansvarsfull foreldre og det liv du har skapt som du trives med.

Du har krav til deg fra dine barn. Du har krav på livskvalitet for egen del. Hvorfor skal du ikke ha det?

Det finnes løsninger som gjør at du kan ivareta deg selv og dine barn - ikke kast alt over rekka og tro at du skal starte på nytt. Ett voksent menneske ser det, ett modent menneske hadde tatt med det i betraktning og ikke satt seg opp som enten eller.

Ta vare på deg og dine barn. DET er førsteprioritet for deg.

[Gjest Petter]

Ta vare på deg og dine barn. DET er førsteprioritet for deg.

Jeg takker for en et enstemmig sett med råd. Som en av deltagerne (O'Hara) skrev, har jeg vel selv innsett at prisen begynner å bli vel høy. Mine venner har også gitt samme råd.

Så når mavefølelse og innspill gir samme resultat er nok utfallet gitt.

/ P

[jomfrua]

Jeg takker for en et enstemmig sett med råd. Som en av deltagerne (O'Hara) skrev, har jeg vel selv innsett at prisen begynner å bli vel høy. Mine venner har også gitt samme råd.

Så når mavefølelse og innspill gir samme resultat er nok utfallet gitt.

/ P

Voksne folk vet å ta hensyn og ballasten vi har med oss, den har vi fleste og det er vel egentlig lite voksent og inkluderende å sette slike kriterier på ett forhold og kreve at du skal oppgi ditt samvær med barn. Tror du er mye mer tjent med å finne en voksenperson med voksen tanker. De finnes.....bare sikt litt høyere

Husk at du er en del av ett team ikke passasjer på en dampveivals

Endret 27. juli 2010 av jomfrua

[O'hara]

Jeg takker for en et enstemmig sett med råd. Som en av deltagerne (O'Hara) skrev, har jeg vel selv innsett at prisen begynner å bli vel høy. Mine venner har også gitt samme råd.

Så når mavefølelse og innspill gir samme resultat er nok utfallet gitt.

/ P

Lykke til!

[Fluffe]

Dropp hele dama. Hvis hun virkelig ikke vil bidra med noe i forholde og bare krever er hun virkelig ikke verdt å ta vare på mener nå jeg.!

[Gjest Mandagsgjest]

Man er to om å få et barn.

En side av diskusjonen her er jo at dere begge HAR to barn hver dere, og at dere begynner å bli "godt voksne"..

En annen side av saken, like viktig, er at du ikke ønsker flere barn. Rett og slett.

Hva er hennes argumenter for at du skal både få barn og flytte?

-det må jo bære noen innmari gode argumenter hun kommer med for å delvis tvinge seg til både barn og flytting på deg..

Personlig syns jeg "to mine og to dine" barn er mer enn nok! Man skal ta seg av disse også da. 100%. Man skal jo det!

-og hvis du flytter og det gjør at du ikke får sett barna dine like mye.. hvordan vil dine unger ta det? Hva vil de føle om du flytter til "en annen familie".. ?

Dette er ikke lett.. men tross alt; ungene dine er dine. De har ingen annen Pappa enn Deg.

Du må iallefall ikke gjøre noen handlinger som gjør at du i noen som helst grad ikke kan utfylle den rollen! Papparollen til dine to små søte.

-Jeg avsluttet nylig et forhold selv. Vi bodde et stykke unna hverandre, og ingen av oss kunne flyttet.. (ene og alene pga hver våre barn!)

Det var vondt og trist.. men sånn var det!

Ungene våre er prisgitt våre handlinger.

Der vi velger - er de prisgitt våre valg.

[Gjest Gjest]

Ok, jeg slutta å lese HER; "Som om ikke det er nok til å skape usikkerhet, krever hun at jeg flytter til henne, noe som betyr at det blir umulig for meg å opprettholde mitt 50% samvær som jeg i dag har med mine to egne barn"

Hvis du overhodet i dine levedager faktisk VURDERER noe så til de grader bedritent gjort ovenfor barna dine.. *sensurerer meg*

Min første tanke er at kjerringa vil sørge for å binde deg til seg og bli kvitt ALT i livet ditt som du har fra før.

Lukter kaninkoker LANG vei her. Det finnes flotte normale damer der ute, du har fått med deg det..?

Gosj.. at du i det hele tatt spør...

[Gjest Petter]

Gosj.. at du i det hele tatt spør...

I tilbakeblikkets klarsynthet er det åpenbart at det var dumt å i det hele tatt vurdere et forhold på slike premisser. Men som så mange andre søker jeg også bekreftelse. Og det har jeg fått til gagns!

Takk for innspill.

Jeg er meget glad i mine to barn. At det kan oppstå situasjoner som gjør at jeg kanskje kan endre livssituasjonen og som vil påvirke barna, vil nok skje. Men jeg skal sørge for at det ikke blir så opprivende for barna som dette kunne ha blitt.

[Gjest Ylva Virvla]

På hvordan du legger fram innlegget virker det som om du selv synes dette er urimelig og at det kun er du som må ofre noe. Så det virker som om du egentlig allerede har bestemt deg for at du ikke ønsker dette. Det holder jeg med deg i.

Du vil ikke ha barn. Da bør du ikke få barn.

Å få barn er en stor avgjørelse, og barn bør være ønsket.

[Gjest Krizzy]

Som om ikke det er nok til å skape usikkerhet, krever hun at jeg flytter til henne, noe som betyr at det blir umulig for meg å opprettholde mitt 50% samvær som jeg i dag har med mine to egne barn.

Da må du stille deg selv spørsmålet...

Vil du flytte til henne, og miste muligheten til å være så mye sammen med barna dine som du er nå?

Kunne du tenke deg å gå fra 50% (antar dere har delt bosted?), og ha kun annhver helg istedenfor?

Hvis du ikke vil ha barn, så skjønner jeg heller ikke at det er et spørsmål. Vil du ikke ha barn, mens hun vil, ja, da er dere uenig. Kast hele saken ned i frysern og la den fryse fast - hvis du skulle ombestemme deg kan du plukke opp saken igjen?

Endret 26. juli 2010 av Krizzy

[Gjest Blondie65]

Jeg har ikke lest alle svarene, så hvis jeg "mener det samme" som alle andre får du ha meg unnskyldt.

Personlig kan jeg ikke forstå partnere som krever at ens nye kjæreste skal gi avkall på samvær med egne barn. For meg ville dette vært "løp, andre veien" øyeblikkelig. Jeg mener barnas samvær med begge sine foreldre kommer foran absolutt alt.

For meg er dette første sted der varselklokkene ringer når det gjelder henne.

Sted nummer to varselklokkene ringer er ønsket om et barn til. Dere HAR allerede tilsammen mange barn. Hvorfor skal dere få flere? Og hvorfor skal dere sette et barn til verden når dere allerede sliter med å få kabalen til å gå opp med de 4 dere har?

Varselklokke nummer tre er selvsagt hennes totalt manglende forståelse for at i et slikt forhold blir man nødt til å ta og gi litt og finne løsninger og kompromiss. Hvis man ikke er villig til å flytte selv, hvordan kan man da kreve det av andre?

Å bygge hus eller ikke bygge hus, ja det er selvsagt en smakssak. For enkelte er husdrømmen det største som finnes, for andre er det ikke så viktig.

Men: ikke la andre frarøve deg samvær med dine barn.

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg er i et lignende forhold, dvs vi har begge barn på hver vår kant og bor et stykke fra hverandre. Jeg kunne aldri ha tenkt på engang å kreve noe slikt av kjæresten min som din gjør av deg!

Jeg VET at han er avhengig av å bo der han bor pga barna som han har delt omsorg for. Og jeg kan heller ikke flytte av samme grunn. Noe nytt barn er uaktuelt.

Jeg elsker han, men vet at dette forholdet er mer krevende enn andre. Jeg savner han voldsomt når vi ikke er sammen, og har i det siste utviklet en slags sorg over at vi ikke kan bo sammen. Men å avslutte forholdet pga disse hindringene er uaktuelt fra min side.

Det høres jo ut som om hun er veldigglad i deg, og at hun vil ha "mer" av deg. Men du kommer ikke utenom å snakke med henne om hvordan du føler det, du skal ikke gå på akkord med deg selv. Og barna dine må vær. Din førsteprioritet alltid, uansett. Og ett nytt barn må være ønsket av begge.

Lykke til! Hvis kjærligheten er sterk nok, vil den tåle denne samtalen. Hvis ikke, er det kanskje ikke noe å satse på, uansett...?