Jeg er psykisk syk

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har vært psykisk syk i noen år. Er deprimert og ganske tilbakeholden til nye mennesker. Prøver å komme meg ut av det.

Merker at venner ikke tar kontakt lenger, og når jeg tar kontakt er de avvisende. De har også nevnt noe om at jeg burde finne meg nye venner. Jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke dette, men går utifra at de ikke vil ha noe med meg å gjøre.

Men så hadde jeg bursdag for ikke så lenge siden, og da gratulerte venner og kjente meg på mobil og på facebook. Noen dager senere møtte jeg en venninne som ga meg bursdagsgave som de hadde spleiset på, og vi spiste middag ute.

Så går it ifra at de vil være venner, men at de kanskje syns det er vanskelig side jeg er syk? Alle er dessuten opptatt med sine liv.

Jeg skal begynne å studere fra høsten av, og håper jeg vil få noen venner da.

Jeg er egentlig ganske lei meg, for jeg er helt alene om dette her! Den eneste personen jeg prater med det siste året er psykiateren jeg går til, men han er på ferie nå...

Trenger trøst eller høre om andre som er i samme situasjon. Eller kanskje noen har noen gode råd?

[Muzak]

Jeg får vondt inni meg når jeg leser om sånn her. Jeg var ganske deprimert en stund og da trakk folk seg unna for jeg var "party pooper". Jeg ville gjerne være sammen med en eller to venner av gangen, men jeg orket ikke fester og arrangementer med massevis av folk. Men det skjønte de ikke... Og hvis de tok kontakt (var som regel jeg som sa hei først) så spurte de alltid om hvordan det gikk, men de ble sure og slutta og prate hvis jeg sa at jeg ikke hadde det så bra. Så da ble det først veldig mye "hei hvordan går det?" "joda det går bra"-samtaler. Etterhvert så orket jeg ikke dette skuespillet mer og slutta å snakke med de som ikke var interessert i å være venn med hele meg.

Jeg er heller ikke så flink til å komme i kontakt med nye folk, det blir gjerne veldig overfladisk for jeg har dårlig erfaring med å være åpen mot folk. Er jeg åpen så lukker andre seg. Vet ikke helt om det er meg det er noe galt med eller ikke Dette har ført til at jeg har ordentlige problemer med å si det jeg tenker på til andre. Blir fort stille blant folk.

Men...jeg har noen få, GODE venner som jeg setter stoooor pris på og som jeg vet setter stor pris på meg også

Har ikke så mye råd til deg, men det er flere i samme situasjon som deg

[Gjest AnonymBruker]

Er du psyisk syk eller "bare" deprimert? Det er jo i grunnen to forskjellige ting. Dersom du "bare" har en langvarig depresjon (ikke for å bagatellisere det, jeg styrer en del med depresjoner som kommer og går selv), er det gjerne lettere for venner å forholde seg til det. Psykisk sykdom gjør gjerne folk usikre. Oppfatter det kanskje slik som at du er deprimert, eller har du en diagnose utover dette?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg får vondt inni meg når jeg leser om sånn her. Jeg var ganske deprimert en stund og da trakk folk seg unna for jeg var "party pooper". Jeg ville gjerne være sammen med en eller to venner av gangen, men jeg orket ikke fester og arrangementer med massevis av folk. Men det skjønte de ikke... Og hvis de tok kontakt (var som regel jeg som sa hei først) så spurte de alltid om hvordan det gikk, men de ble sure og slutta og prate hvis jeg sa at jeg ikke hadde det så bra. Så da ble det først veldig mye "hei hvordan går det?" "joda det går bra"-samtaler. Etterhvert så orket jeg ikke dette skuespillet mer og slutta å snakke med de som ikke var interessert i å være venn med hele meg.

Jeg er heller ikke så flink til å komme i kontakt med nye folk, det blir gjerne veldig overfladisk for jeg har dårlig erfaring med å være åpen mot folk. Er jeg åpen så lukker andre seg. Vet ikke helt om det er meg det er noe galt med eller ikke Dette har ført til at jeg har ordentlige problemer med å si det jeg tenker på til andre. Blir fort stille blant folk.

Men...jeg har noen få, GODE venner som jeg setter stoooor pris på og som jeg vet setter stor pris på meg også

Har ikke så mye råd til deg, men det er flere i samme situasjon som deg

Jeg er den eneste jeg vet om som har psykisk sykdom, ellers er alle rundt ganske oppegående. Godt å vite at det er fler selv om det er dumt og ...

TS

[Gjest Gjest]

kjære ts.

Jeg har hatt det på akkurat samme måte. Utrolig mange som trakk seg unna. Mange har jeg mistet kontakten med. Det er helt utrolig trist. Det er jo det. Prøv så godt det lar seg gjøre å ikke la det gå inn på deg. Er dette nære venner eller mer bekjente? Er det nære venner syns jeg du burde vise dem denne tråden. Og si at dette er veldig vanskelig får deg. Er det bekjente vet de mest sannsynlig ikke hvordan de skal oppføre seg. Noen folk er dessverre egoistiske og tenker mest på seg selv og fikser derfor ikke at folk har problemr

[Gjest AnonymBruker]

Er du psyisk syk eller "bare" deprimert? Det er jo i grunnen to forskjellige ting. Dersom du "bare" har en langvarig depresjon (ikke for å bagatellisere det, jeg styrer en del med depresjoner som kommer og går selv), er det gjerne lettere for venner å forholde seg til det. Psykisk sykdom gjør gjerne folk usikre. Oppfatter det kanskje slik som at du er deprimert, eller har du en diagnose utover dette?

Vet ikke helt hva diagnoesen min er, men jeg har fått vite at jeg er psykisk syk. Det jeg sliter mest med i hverdagen er angst i forhold til andre mennesker. Jeg fungerer bra med de jeg kjenner, men ikke så bra med nye mennesker.

Så har jeg vært deprimert en laaang stund nå...

Vet ikke helt hva jeg svarer? Men psykisk syk, det er jo mange forskjellige grunner til at noen blir psykisk syk?

TS

[Gjest AnonymBruker]

kjære ts.

Jeg har hatt det på akkurat samme måte. Utrolig mange som trakk seg unna. Mange har jeg mistet kontakten med. Det er helt utrolig trist. Det er jo det. Prøv så godt det lar seg gjøre å ikke la det gå inn på deg. Er dette nære venner eller mer bekjente? Er det nære venner syns jeg du burde vise dem denne tråden. Og si at dette er veldig vanskelig får deg. Er det bekjente vet de mest sannsynlig ikke hvordan de skal oppføre seg. Noen folk er dessverre egoistiske og tenker mest på seg selv og fikser derfor ikke at folk har problemr

Dette er mine nærmeste venner, men t-o-m min egen familie oppfører seg sånn. De vet vel ikke hvordan de skal takle det?

Husker før, når jeg pleide å gråte på rommet mitt, så kom moren min inn, og hun så på meg og snudde og gikk ut igjen.

Det syns jeg var veldig vondt. Hvorfor kunne hun ikke spørre hva som var galt?

Jeg syns det ville vært vanskelig å vise de denne tråden ... jeg er vel redd for totalt utestengelse ...

TS

[Gjest AnonymBruker]

Vet ikke helt hva diagnoesen min er, men jeg har fått vite at jeg er psykisk syk. Det jeg sliter mest med i hverdagen er angst i forhold til andre mennesker. Jeg fungerer bra med de jeg kjenner, men ikke så bra med nye mennesker.

Så har jeg vært deprimert en laaang stund nå...

Vet ikke helt hva jeg svarer? Men psykisk syk, det er jo mange forskjellige grunner til at noen blir psykisk syk?

TS

Med mindre du har en diagnose på psykisk sykdom, så ville jeg, om jeg var deg, slutte å tenke på meg selv som psyisk syk. Det virker som om du nærmest stigmatiserer deg selv på den måten. Jeg sier ikke at du dermed ikke har psykiske problemer, men verken angst eller depresjon blir i psykologisk sammenheng karakterisert som "psyikisk sykdom". Jeg tenker at det er enklere å selv forholde seg til egen tilstand, dersom du tenker på det som pysiske utfordringer, snarere enn sykdom. En psykisk sykdom blir man gjerne ikke kvitt så enkelt.

Men det hjelper deg jo ikke ift at du føler at andre holder seg unna... Men det at venninnen din inviterte deg på middag, og at de hadde spleiset på gave til deg, det betyr jo definitivt at de ikke har "glemt" deg? Hva med å involvere én eller to av dem som du anser som dine aller nærmeste i problemene dine? Kanskje det blir enklere for dem å forholde seg til deg da, og særlig dersom du gjør det veldig klart at du faktisk ønsker å ha kontakt med dem, men at du synes det er vanskelig? Si at det er litt vanskelig for deg å ta initiativ, men at du setter pris på at de gjør det?

[Gjest AnonymBruker]

Synes det er rart om noen har fortalt deg at du er psykisk syk, uten at det ble sagt noe mer? Hvem sa det til deg, en psykolog/psykiater?

[Gjest hogwash]

Depressive folk har ofte en tendens til å tappe de rundt seg for energi. Det koster for de fleste å opptre støttende hele tiden, kanskje du har slitt dem litt ut hvis det er noe galt hele tiden?

Nå sier ikke jeg at du er sånn, men har kjent enkelte som det alltid skal være så synd på, selv om andre rundt de gjerne sliter minst like mye, bare at de andre evner å ta seg i nakkeskinnet.

[Gjest AnonymBruker]

Med mindre du har en diagnose på psykisk sykdom, så ville jeg, om jeg var deg, slutte å tenke på meg selv som psyisk syk. Det virker som om du nærmest stigmatiserer deg selv på den måten. Jeg sier ikke at du dermed ikke har psykiske problemer, men verken angst eller depresjon blir i psykologisk sammenheng karakterisert som "psyikisk sykdom". Jeg tenker at det er enklere å selv forholde seg til egen tilstand, dersom du tenker på det som pysiske utfordringer, snarere enn sykdom. En psykisk sykdom blir man gjerne ikke kvitt så enkelt.

Men det hjelper deg jo ikke ift at du føler at andre holder seg unna... Men det at venninnen din inviterte deg på middag, og at de hadde spleiset på gave til deg, det betyr jo definitivt at de ikke har "glemt" deg? Hva med å involvere én eller to av dem som du anser som dine aller nærmeste i problemene dine? Kanskje det blir enklere for dem å forholde seg til deg da, og særlig dersom du gjør det veldig klart at du faktisk ønsker å ha kontakt med dem, men at du synes det er vanskelig? Si at det er litt vanskelig for deg å ta initiativ, men at du setter pris på at de gjør det?

Ja, jeg vet ikke, jeg ... vet bare at jeg sliter med psyken min og at de sa jeg var psykisk syk ... men skjønner jo hva du vil frem til.

Jeg syns det er veldig vanskelig å prate med de nærmeste om problemene mine, er redd de skal trekke seg bort. Vet ikke hvordan jeg skal legge det frem, og jeg er redd for at jeg skal begynne å gråte ...

TS

[Gjest AnonymBruker]

Joda, det kan være tungt å i lengden forholde seg til deprimerte personer. Men ikke si det som om å være deprimert er ensbetydende med å være sytete. Det ligger i depresjonens karakter å føle selvmedlidenhet. Er du deprimert, er du ikke i stand til å "ta deg i nakkeskinnet". Det er det som er å være deprimert.

[Gjest AnonymBruker]

Synes det er rart om noen har fortalt deg at du er psykisk syk, uten at det ble sagt noe mer? Hvem sa det til deg, en psykolog/psykiater?

Det sa psykiateren jeg går til, men de har ikke helt funnet ut hva som er galt med meg.

Husker egentlig ikke så mye av timene, for jeg glemmer en del når jeg har vært der. Syns vel det er litt skummelt.

TS

[LetThemEatCake]

Åh, jag har också varit där. Jag blev svårt sjuk i anorexi när jag var 14 år och förlorade alla mina vänner. De blev rädda för mig och min sjukdom. De visste liksom inte hur de skulle prata med mig och jag var alldeles för upptagen av min sjukdom för att kunna vara "normal" och social. Varje gång jag försökte vara glad tillsammans med någon blev det bara krystat och det slutade alltid med att jag gick hem och var helt utmattad, sedan dröjde det veckor innan jag orkade träffa någon igen..

Enligt mina erfarenheter så är det inte för att folk slutade gilla mig som person, men för att det helt enkelt blev för svårt för dem att umgås med mig.

Nu när jag är frisk och glad känner jag samma sak som de måste ha gjort. Jag skaffade flera vänner som jag träffade på grund av anorexin (de är också sjuka), vi är väldigt nära varandra, men nu när jag är frisk och de fortfarande sjuka är det jättesvårt för mig att träffa dem. Jag vet liksom inte hur jag ska bete mig..? De är ju aldrig glada och jag blir alldeles matt bara av att se dem. Jag älskar dem, men deras sinnesstämning smittar liksom av sig och jag lämnar alltid mötet med ett regnmoln över mig.

Kanske det är detsamma för dig och dina vänner?

Jag (och många andra som varit deprimerade) isolerar sig frivilligt eller ofrivilligt. Det är få som orkar bibehålla det sociala livet så som det var. Självklart märker vännerna att det är något som inte står rätt till och många tolkar det som att de inte längre är välkomna, helt enkelt för att man själv inte orkar välkomna dem ordentligt längre. Förstår du vad jag menar?

Du kanske behöver göra det klart och tydligt för dem att du faktiskt behöver dem? Det kan ju vara så att de tror att du inte vill umgås med dem längre.

Hur som helst så är det här fruktansvärt och jag lider med dig.

[Gjest AnonymBruker]

Ja, jeg vet ikke, jeg ... vet bare at jeg sliter med psyken min og at de sa jeg var psykisk syk ... men skjønner jo hva du vil frem til.

Jeg syns det er veldig vanskelig å prate med de nærmeste om problemene mine, er redd de skal trekke seg bort. Vet ikke hvordan jeg skal legge det frem, og jeg er redd for at jeg skal begynne å gråte ...

TS

Og hva så? Hva om du begynner å gråte? Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men dersom en av mine venninner hadde betrodd seg til meg om psykiske problemer, sagt at hun setter stor pris på vennskapet men at det er vanskelig å være den som tar kontakt, så hadde jeg ikke blitt skremt av tårer. Tvert imot. Skjønner at du synes det er vanskelig, men er det ikke verdt en sjanse å ta? Hva er det verste som kan skje? Og hva skjer om du ikke tar sjansen? Alt fortsetter som før?

[Gjest hogwash]

Men ikke si det som om å være deprimert er ensbetydende med å være sytete. Det ligger i depresjonens karakter å føle selvmedlidenhet. Er du deprimert, er du ikke i stand til å "ta deg i nakkeskinnet". Det er det som er å være deprimert.

Var vel akkurat poenget mitt, at enkelte deprimerte øser ut om problemene sine hele tiden og sliter ut de rundt seg, mens andre klarer å la være å la det gå utover andre.

[LetThemEatCake]

Det sa psykiateren jeg går til, men de har ikke helt funnet ut hva som er galt med meg.

Husker egentlig ikke så mye av timene, for jeg glemmer en del når jeg har vært der. Syns vel det er litt skummelt.

TS

Depression är ju en psykisk sjukdom, så du har kanske ingen annan diagnos? Om de inte har gjort någon behandlingsplan eller skrivit ut några mediciner (utöver antidepressiva) så har de säkert inte satt någon annan diagnos.

Sedan kan man ju vara psykiskt sjuk utan diagnos också.

[Gjest AnonymBruker]

Depressive folk har ofte en tendens til å tappe de rundt seg for energi. Det koster for de fleste å opptre støttende hele tiden, kanskje du har slitt dem litt ut hvis det er noe galt hele tiden?

Nå sier ikke jeg at du er sånn, men har kjent enkelte som det alltid skal være så synd på, selv om andre rundt de gjerne sliter minst like mye, bare at de andre evner å ta seg i nakkeskinnet.

Jeg har alltid smilt og ledd og sagt at alt har vært bra, og vært sosial og den morsomme i gjengen. Men inni meg hadde jeg det grusomt. Til slutt orket jeg ikke mer og fikk helt sammenbrudd. Sluttet på studiet mitt, pakket sakene, sa opp leiligheten og flyttet hjem. Alle vennene mine skjønte ingenting.

Så, nei, jeg har ikke tappet noen for energi. Men etter at jeg flyttet hjem kom alt ut som jeg hadde båret på i flere år. Nå er det så ille at jeg sliter med å stå opp og å spise om dagene. Har ikke vært ute på flere uker. Klarer ikke å gå ut. Orker ingenting.

TS

[Gjest AnonymBruker]

Åh, jag har också varit där. Jag blev svårt sjuk i anorexi när jag var 14 år och förlorade alla mina vänner. De blev rädda för mig och min sjukdom. De visste liksom inte hur de skulle prata med mig och jag var alldeles för upptagen av min sjukdom för att kunna vara "normal" och social. Varje gång jag försökte vara glad tillsammans med någon blev det bara krystat och det slutade alltid med att jag gick hem och var helt utmattad, sedan dröjde det veckor innan jag orkade träffa någon igen..

Enligt mina erfarenheter så är det inte för att folk slutade gilla mig som person, men för att det helt enkelt blev för svårt för dem att umgås med mig.

Nu när jag är frisk och glad känner jag samma sak som de måste ha gjort. Jag skaffade flera vänner som jag träffade på grund av anorexin (de är också sjuka), vi är väldigt nära varandra, men nu när jag är frisk och de fortfarande sjuka är det jättesvårt för mig att träffa dem. Jag vet liksom inte hur jag ska bete mig..? De är ju aldrig glada och jag blir alldeles matt bara av att se dem. Jag älskar dem, men deras sinnesstämning smittar liksom av sig och jag lämnar alltid mötet med ett regnmoln över mig.

Kanske det är detsamma för dig och dina vänner?

Jag (och många andra som varit deprimerade) isolerar sig frivilligt eller ofrivilligt. Det är få som orkar bibehålla det sociala livet så som det var. Självklart märker vännerna att det är något som inte står rätt till och många tolkar det som att de inte längre är välkomna, helt enkelt för att man själv inte orkar välkomna dem ordentligt längre. Förstår du vad jag menar?

Du kanske behöver göra det klart och tydligt för dem att du faktiskt behöver dem? Det kan ju vara så att de tror att du inte vill umgås med dem längre.

Hur som helst så är det här fruktansvärt och jag lider med dig.

Ja, jeg skjønner at det er vanskelig å vite hvordan man skal omgås en person som sliter med psykisk eller fysisk sykdom, eller en som har opplevd et dødsfall eller har vært utsatt for en ulykke. De fleste blir redde, og det blir jo jeg også, for man vet jo ikke hva man skal si eller hvordan man skal oppføre seg.

Ja, det er vanskelig.

TS

[Gjest AnonymBruker]

Var vel akkurat poenget mitt, at enkelte deprimerte øser ut om problemene sine hele tiden og sliter ut de rundt seg, mens andre klarer å la være å la det gå utover andre.

Jeg reagerte bare litt på det du skrev om å "ta seg selv i nakken". Er du virkelig deprimert, skal det mye til å greie nettopp dét.

Depresjon regnes nok ikke som en psykisk sykdom, en psykisk lidelse - ja - men ikke sykdom. Psykoser, personlighetsforstyrrelser/bipolare lidelser, tvangslidelser osv. karakteriseres som psykiske sykdommer. Tror man er litt forsiktig med å kalle depresjoner for psykisk sykdom, da depresjoner av varierende grad er noe som rammer en stor del av befolkningen én eller flere ganger i løpet av livet.