Noen som angrer at de har fått barn?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er i en alder nå som gjør at jeg snart må bestemme meg om jeg vil eller ikke vil ha barn. Min samboer vil ha, og jeg har også alltid trodd jeg har villet det. Har på en måte aldri vært noe valg før, det var slik livet ble når en ble "eldre og etablert". Men nå er det jo slik at en må ta et valg, og det er utrolig vanskelig å velge det ene eller det andre. Jeg er redd for at uansett hva jeg velger så vil jeg angre.

Jeg har aldri vært veldig glad i barn, eggstokkene har aldri raslet av babyer, og jeg synes unger bare virker som noe styr å ha til de blir en 6-7 år (amming, bleier, kjøring i barnehage, våkne netter, skjønner ikke hva de vil osv), og da tar annet styr over (lekser, fotballtrening, venner av dem en må ha på besøk og ta seg av i tilegg osv). Jeg kan synes det er koselig å "låne" unger av og til da, passe venners som jeg kjenner, det er koselig og moro å leke litt, men veldig greit å gi dem tilbake. Jeg ser også på barnefamilier vi kjenner at de har det fint sammen og ser hvor stolte de er over barna.

Jeg vil gjerne prøve å være gravid, vil gjerne få barn, se hva slags mennesker jeg og sambo greier lage og oppdra, men tanken på å være en småbarnsfamilie freaker meg ut. Ser jo igjen mine venner og kollegaer, hvor mye de klager over hvor slitsomt alt er, ingen søvn, det går ut over parforhold, stress, styr osv. Folk glemmer snakke om det positive. Hvis vi får barn er jeg redd vi blir som dem, trette, slitne, klagende, med et fokus: Barn barn barn, og bare snakke om dem slik folk gjerne gjør. Jeg ønsker meg ikke et liv med barn og campingvogn, jeg vil oppleve mer enn det, og det å ta med barn på mer eksotiske turer virker ikke som er et alternativ for mange... Jeg vil ikke bli først og fremst mor jeg vil fortsat være meg.

Jeg vet at om jeg bestemmer meg for å få barn vil jeg gjøre alt for barna, at de skal ha det bra, og da må jeg sikkert ofre mye. Jeg er redd jeg da kommer til a angre på at jeg fikk dem, være litt invendig sint på dem fordi de tok "livet" mitt fra meg, og det vil jeg ikke skal skje. Jeg er også stygt redd jeg og sambo ikke vil overleve det sammen hvis jeg sliter med å takle den nye rollen. Jeg har til nå truffet to personer som har innrømmet at de hvis de kunne gå tilbake ville valgt å ikke få barn, istedenfor å ha barn som de i sin tid valgte. Det betyr jo ikke at de ikke er glad i barna, men synes livet med dem har vært tungt. Jeg er redd jeg vil bli en av dem.

På den andre sidn vil jeg heller ikke sitte når jeg blir gammel og angre på at jeg ikke fikk barn, og sørge over det... Men kanskje bedre det enn å angre på det motsatte, da det går ut over fler enn meg.

Problemet mitt er vel at jeg liker godt livet slik det er nå, friheten til å kunne gjøre hva en vil når en vil. Vi elsker kino, restaurantbesøk, spontane turer hit og dit, og det blir vanskelig med barn. Spesielt siden alle besteforeldre og onkler og tanter bor for langt unna til barnevakttjeneste. Sambo jobber også skift noe som kompliserer alt, jeg ser ikke for meg at jeg engang kan fortsette å trene, jeg må jo være hjemme med ungene evt da han jobber. Det blir liksom full stopp på alt sosialt og alt som ikke dreier seg om barn, jeg trenger fler år for mine behov, men det er jo en grense for hvor gammel en mor bør og kan være og da.

Hva tenker dere? Hvordan tok dere som ikke automatisk visste dere ville ha barn valget om å få barn? Og er det noen som angrer på at de fikk/ikke fikk barn?

"Alle" skal jo ha barn, men av og til lurer jeg på hvorfor? All klagingen og sytingen tilsier jo at de kanskje kunne hatt bedre liv uten, er det formeringsinnstinktet som slår inn? I mange tilfeller det jo "uhell" som tar valget for en. Jeg tror ikke verden går glipp av noe om jeg ikke formerer meg så hvorfor er barn så viktig? For meg tror jeg ikke det vil øke livskvaliteten, men motsatt, så hvorfor? Jeg tror kanskje mange med hånden på hjertet ikke kan si at de fikk økt livskvalitet av barn, eller?

[juni]

Jeg tenkte litt som deg og vi valgte å få kun ett barn!

Jeg vil heller ikke bli som de slitne flerbarnsforeldrene jeg kjenner som ikke har tid til seg selv eller hverandre.

Jeg har en venninne med tre barn og jeg vet at hun i ettertid ikke skjønner hvorfor hun orket å få nummer tre, likevel er hun helt tullete glad i alle barna sine, kanskje faktisk særlig den siste. Så jeg tror ikke det går an å angre seg over å ha fått barn, for man elsker dem for høyt!

Uansett, jeg føler at jeg har i pose og sekk; både jeg og manne har tid til trening og egne ting, jeg kan fortsatt ta en uke i Italia på jentetur (har en venninne der) uten at det er noe slitsomt for å han å være alene med sønnen og det samme andre veien. Det er lett å få hjelp til å passe bare en og han er lett å ha med seg på jobb o.l. hvis det trengs. Jeg synetes småbarnsperioden til tider var slitsom med lite søvn og falsk krupp, men gud, så myk om hjertet jeg blir av å se på babybildene!

Jeg er ikke i nærheten av å ønske meg flere barn, men eeelsker det livet jeg har nå, men en herlig mann og en fantastisk sønn!

Rett og slett har jeg i pose og sekk!

Livet er herlig!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er noen løsning for meg å få bare ett. Av de enebarn jeg kjenner har alle sagt at det var kjedelig å vokse opp alene. Jeg synes også synd på dem når de blir eldre, og mor og far blir borte, da har de ingen familie igjen! Jeg har også hørt foreldre til ett barn si at de synes det er på enkelte områder mer slitsomt med bare ett fordi de da må hele tiden "underholde" barnet. Når man har søsken har man hele tiden noen å leke med, prate med osv. Og det avlaster mor og far mye. Jeg tror ikke 2 barn vs 1 har noe å si for valget, enten har man barn, ett eller flere (og "mister" friheten) eller så har man ingen (og er "fri"). Tror ikke man blir mye mer "fri" om man har bare ett, kanskje nesten heller motsatt pga det med at barnet ikke har noen andre enn mor og far å gjøre ting med.

Så for meg er det enten null eller minst 2 ;o) Hva synes barnet ditt om å ikke ha søsken?

[juni]

Jada, jeg har faktisk fått det glatte lag av damer som sier at det er barnemishandlig å få ett barn.

Dem om det, irriterende kjerringer som vet andres beste.

Det er ingen selvfølge at søsken blir venner, selv om det i de fleste tilfeller går bra Jeg har faktisk to forskjellige venner som mener de hadde hatt en bedre barndom uten broren/søsteren.

Dessuten betyr det jo ikke at det ikke er fler mennesker i barnets liv enn foreldrene, det synes jeg er veldig rart å tro. Vår sønn har en haug med kusiner og fettere som han har nær kontakt med, vi bor idéelt til med mange barn rett utenfor døra, vi har åpent hus for venner, tar med oss vennene hans på hytta/fettere på ferie o.l. Jeg kan godt ha huset fullt av barn, bare jeg kan sende dem hjem...

Man kan jo ikke få flere barn fordi barnet ikke skal være alene når man selv dør! Jeg regner med at han har en fin omgangskrets bestående av både famile og gode venner, det tar jeg faktisk som en selvfølge! Jeg mener det viktigste er å gjøre som man føler er rett, og jeg er altfor lettstresset til å ha to barn. Dessuten vil jeg ha tid til å høre på han og følge han opp, det hadde jeg ikke klart med en annen unge i trassaldern nå.

Når sønnen vår var mindre ønsket han seg lillebror, men når vi er på besøk hos familie/venner med flere barn sier han ofte han han er glad han ikke har sånne masete småunger hjemme

Når det gjelder å "underholde" han får man som man sår! Han er flink til å finne på ting uten å trenge å bli underholdt, men vi liker å være sammen med han, så det føles ikke som noe offer å gjøre ting som han liker, men jeg ble glad da han var ferdig med Teletubbisperioden, he-he, nå kan vi se Dragetreneren o.l. på kino, det synes jo jeg er like gøy som han!

Vi har forresten overskudd til å ta med en hel haug gutter hjem fra barnehagen til middag og det er det mange slitne foreldre som setter pris på! Noen må jo kunne ha dette overskuddet!

Jeg er litt lei av å måtte forsvare meg over valget mitt egentlig.

Jeg tror du kommer til å savne livet ditt hvis du velger å få to barn, dessverre, men jeg kan ikke tenke meg at du direkte angrer på at du fikk dem, for denne kjærligheten overgår det meste. Men frustrert og med lav sexlyst tror jeg muligens du blir...

Ikke at jeg mener alle med flere barn har det sånn, men noen, og muligens du siden du har disse tankene.

Lykke til uansett hva du velger, ingen andre kan si deg hva som er rett!

Endret 23. juli 2010 av juni

[lille katt]

Jeg kjenner meg igjen i mange av tankene dine rundt det å få barn, men jeg og mannen hadde en ganske rolig og hjemmekjær livsstil også før vi fikk barn, så jeg tenkte ikke så mye på hva jeg kom til å miste.

Iallfall - jeg har endt opp med å bli en aldeles tussete tobarnsmor som er MAMMA først og fremst, aldeles motsatt av hva jeg noensinne kunne forestille meg . Jeg har til og med lyst på en til, selv om vi egentlig har mer enn nok med to.

Jeg har en mistanke om at jeg opplevde det som ekstra sterkt å få barn fordi jeg tenkte litt slik som deg - jeg likte egentlig ikke barn, jeg hadde ikke så mange tanker om hva det ville si å være mamma, jeg grudde meg til snørr og søvnmangel, hadde aldri kjent noe som helst slags kløe i eggstokkene. Jeg hadde ikke engang reflektert over at barn er små mennesker . Og PANG, så kom morsfølelsen veltende over meg på barselavdelingen.

[SummerJoy]

Ja, det ER slitsomt, og man får ikke lenger samme tid til seg selv. Ikke på samme måten iallefall. Men, slik jeg føler det iallefall, er at det er SÅ verdt det! For man får så uendelig mye tilbake. Ingenting smelter eller gleder meg mer enn å se at barnet mitt har det bra. Jeg syns at fordelene ved å få barn HELT KLART oppveier ulempene.

Men det er viktig å prøve å beholde seg selv mest mulig også. Dyrke egne interresser selvom man har fått barn, og være flink til å benytte seg av barnevakt så man kan kople av innimellom.

Men å angre?? Nei overhodet ikke. Er nå gravid med nr 2, og gleeeder meg masse til ny babytid. (jeg syns forressten babytiden var en fryd, ting ble slitsomt da ungen begynte å gå spør du meg.. )

Jeg har også hørt foreldre til ett barn si at de synes det er på enkelte områder mer slitsomt med bare ett fordi de da må hele tiden "underholde" barnet. Når man har søsken har man hele tiden noen å leke med, prate med osv. Og det avlaster mor og far mye.

Jeg tror du kommer til å savne livet ditt hvis du velger å få to barn, dessverre, men jeg kan ikke tenke meg at du direkte angrer på at du fikk dem, for denne kjærligheten overgår det meste. Men frustrert og med lav sexlyst tror jeg muligens du blir...

Går liksom den automatiske grensen for sexlyst vs ikke sexlyst ved ett eller to barn? Dummeste.

Endret 23. juli 2010 av SummerJoy

[Gjest imli]

Klart ein angrar innimellom, når ting står på som verst Men på generelt grunnlag, trur eg veldig få, om nokon, angrar på å ha fått ungar.

Eg har to, og vil gjerne ha fleire. Har nok litt med "formeringsinstinkt". Det er slitsomt med små ungar, men det er jo koseleg og, sjølv om eg personleg syns det blir meir moro når dei blir litt større. Min eldste er 2 år, syns det er ein fin alder ift baby. Likar at ungane er litt meir sjølvhjulpne og kan prate og seie kva det er dei vil, istadetfor berre å grine

[Gjest Blush]

Det regnes jo som en livskrise å få barn. Selv om det er fantastisk, er det også hardt, man må omstille seg på en måte man ikke ser så lett for seg på forhånd. Og selv om man er forberedt, kan hodet og kroppen reagere annerledes enn man hadde sett for seg. Og når man er så sliten som man aldri før har vært, og allikevel ikke kan tenke så veldig på seg selv, så er det klart man kan ønske seg vekk. Jeg har ønsket meg vekk når jeg har vært veldig lei, men det gjør man jo gjerne innimellom fra jobb og mann også, det betyr jo ikke at man nødvendigvis angrer på de valgene man har gjort.

Det er så mange som snakker som om det å få barn er slutten på et liv som selvstendig voksen, men det er jo ikke sånn at barna er små for alltid. Tro meg, årene flyr, og tar man vare på seg selv har man mye igjen av livet etter at man er ferdig med barn også. Man MÅ jo heller ikke gå i standard A4 fellen og aldri gjøre noe mer spennende enn å dra på lekeland i helgen, det går fint an å reise og oppleve ting med barn også. Typiske voksenting som å gå på kino og fest utgår oftere enn tidligere, men verden er full av ting man kan gjøre som familie. Og personlig synes jeg ikke det fins så mange ting som er mer spennende enn å få oppleve verden gjennom barneøyne. Man er jo mer begrenset, åpenbart, men man blir fort vant til det, og ting er hva man gjør det til. Livet ditt består vel allerede av flest hverdager? Det blir ikke mye annerledes med barn.

Jeg var kun dødsliten første året. Klart det er fortsatt dager jeg skulle ønske at jeg kunne ta pause fra mammaansvaret, men det finnes da dager jeg ønsker jobben min til helvete også,i perioder er det nesten hver dag Likevel ville jeg aldri vært foruten jobben min, det positive den gir meg veier 100 ganger opp for det negative.

Du skal ikke få barn fordi du er redd for å angre som gammel på at du ikke fikk. Men du skal heller ikke la være fordi du er redd for å miste deg selv.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er i en alder nå som gjør at jeg snart må bestemme meg om jeg vil eller ikke vil ha barn. Min samboer vil ha, og jeg har også alltid trodd jeg har villet det. Har på en måte aldri vært noe valg før, det var slik livet ble når en ble "eldre og etablert". Men nå er det jo slik at en må ta et valg, og det er utrolig vanskelig å velge det ene eller det andre. Jeg er redd for at uansett hva jeg velger så vil jeg angre.

Jeg har aldri vært veldig glad i barn, eggstokkene har aldri raslet av babyer, og jeg synes unger bare virker som noe styr å ha til de blir en 6-7 år (amming, bleier, kjøring i barnehage, våkne netter, skjønner ikke hva de vil osv), og da tar annet styr over (lekser, fotballtrening, venner av dem en må ha på besøk og ta seg av i tilegg osv). Jeg kan synes det er koselig å "låne" unger av og til da, passe venners som jeg kjenner, det er koselig og moro å leke litt, men veldig greit å gi dem tilbake. Jeg ser også på barnefamilier vi kjenner at de har det fint sammen og ser hvor stolte de er over barna.

Jeg vil gjerne prøve å være gravid, vil gjerne få barn, se hva slags mennesker jeg og sambo greier lage og oppdra, men tanken på å være en småbarnsfamilie freaker meg ut. Ser jo igjen mine venner og kollegaer, hvor mye de klager over hvor slitsomt alt er, ingen søvn, det går ut over parforhold, stress, styr osv. Folk glemmer snakke om det positive. Hvis vi får barn er jeg redd vi blir som dem, trette, slitne, klagende, med et fokus: Barn barn barn, og bare snakke om dem slik folk gjerne gjør. Jeg ønsker meg ikke et liv med barn og campingvogn, jeg vil oppleve mer enn det, og det å ta med barn på mer eksotiske turer virker ikke som er et alternativ for mange... Jeg vil ikke bli først og fremst mor jeg vil fortsat være meg.

Jeg vet at om jeg bestemmer meg for å få barn vil jeg gjøre alt for barna, at de skal ha det bra, og da må jeg sikkert ofre mye. Jeg er redd jeg da kommer til a angre på at jeg fikk dem, være litt invendig sint på dem fordi de tok "livet" mitt fra meg, og det vil jeg ikke skal skje. Jeg er også stygt redd jeg og sambo ikke vil overleve det sammen hvis jeg sliter med å takle den nye rollen. Jeg har til nå truffet to personer som har innrømmet at de hvis de kunne gå tilbake ville valgt å ikke få barn, istedenfor å ha barn som de i sin tid valgte. Det betyr jo ikke at de ikke er glad i barna, men synes livet med dem har vært tungt. Jeg er redd jeg vil bli en av dem.

På den andre sidn vil jeg heller ikke sitte når jeg blir gammel og angre på at jeg ikke fikk barn, og sørge over det... Men kanskje bedre det enn å angre på det motsatte, da det går ut over fler enn meg.

Problemet mitt er vel at jeg liker godt livet slik det er nå, friheten til å kunne gjøre hva en vil når en vil. Vi elsker kino, restaurantbesøk, spontane turer hit og dit, og det blir vanskelig med barn. Spesielt siden alle besteforeldre og onkler og tanter bor for langt unna til barnevakttjeneste. Sambo jobber også skift noe som kompliserer alt, jeg ser ikke for meg at jeg engang kan fortsette å trene, jeg må jo være hjemme med ungene evt da han jobber. Det blir liksom full stopp på alt sosialt og alt som ikke dreier seg om barn, jeg trenger fler år for mine behov, men det er jo en grense for hvor gammel en mor bør og kan være og da.

Hva tenker dere? Hvordan tok dere som ikke automatisk visste dere ville ha barn valget om å få barn? Og er det noen som angrer på at de fikk/ikke fikk barn?

"Alle" skal jo ha barn, men av og til lurer jeg på hvorfor? All klagingen og sytingen tilsier jo at de kanskje kunne hatt bedre liv uten, er det formeringsinnstinktet som slår inn? I mange tilfeller det jo "uhell" som tar valget for en. Jeg tror ikke verden går glipp av noe om jeg ikke formerer meg så hvorfor er barn så viktig? For meg tror jeg ikke det vil øke livskvaliteten, men motsatt, så hvorfor? Jeg tror kanskje mange med hånden på hjertet ikke kan si at de fikk økt livskvalitet av barn, eller?

Ifølge mange nyere forskningsresultater og artikler jeg har lest på nettet : Lykkeligere uten barn , Barnefrie par lykkeligere osv

Så viser det seg at barnefrie par skårer høyere på LYKKE og har mye bedre psykisk helse , enn par med barn.

De skårer også mye lavere på stress og negative tanker og konflikter i hverdagen og livet ellers ...enn par med barn .

Til ettertanke for oss som enda ikke har fått barn .Kanskje er det best å leve lykkelig vidre ...i vår lykkelige barnefrie tilværelse vi er vant med ?

Hvorfor utsette seg for en " livskrise " ved det å få barn ..som ødelegger allt ...? Er det noen virkelig gode gunner til det ?

Hva er det deiligste og beste i livet ditt nå ? Jo SEX OG MASSE SØVN ...sove så lenge jeg vil og masse bra sex med partner ...frihet og fritid osv

Alt det går til helvete sikkert - den dagen vi får barn . I tillegg kommer stresset med å levere barn til og fra barnehage , kjøring til sfo o.a etter jobb . Alltså TIMEPLANEN FULL fra morgen til kveld etter å ha fått barn .Ser for meg at jeg bare blir sliten og ulykkelig av det .Stressende liv .Pluss mer å krangle om med partner , mer sure og irritabel tone mellom oss .Normalt når man er stressa og sliten og har en haug med arbeidsoppgaver og plikter .

Er barnefri kvinne ..og jo eldre jeg blir , jo bedre ser jeg alt det negative som følger med barn ...Og jo BEDRE SER JEG alle FORDELENE jeg har som barnefri kvinne .Ingen dans på roser å få barn .

Og som forskerne sier : DU / DERE BLIR IKKE LYKKELIGERE AV Å FÅ BARN ...

[Gjest AnonymBruker]

Jeg kjenner to personer (en kvinne og en mann - ikke et par, de kjenner ikke engang hverandre) som begge var overbeviste om at de ikke ønsket barn. Det var et gjennomtenkt valg.

Nå ville livet det slik at de begge fikk barn likevel, de har to hver og fikk dem da de var godt passert 30. De har begge gjentatte ganger de siste ti årene sagt at de skjønner ikke hvordan de kunne ta et slikt valg om å ikke få barn, for tenk om de hadde holdt seg til den planen! Tenk om de aldri skulle oppleve å være foreldre! Som den ene sa: Jeg skjønner ikke at jeg ikke gjorde dette (fikk barn) før, tenk, jeg kunne hatt enda flere år av livet mitt sammen med disse fantastiske menneskene!

Jeg tror det er langt flere mennesker som angrer på at de ikke fikk barn, enn som angrer på at de fikk.

[lulle]

Ifølge mange nyere forskningsresultater og artikler jeg har lest på nettet : Lykkeligere uten barn , Barnefrie par lykkeligere osv

Så viser det seg at barnefrie par skårer høyere på LYKKE og har mye bedre psykisk helse , enn par med barn.

De skårer også mye lavere på stress og negative tanker og konflikter i hverdagen og livet ellers ...enn par med barn .

Til ettertanke for oss som enda ikke har fått barn .Kanskje er det best å leve lykkelig vidre ...i vår lykkelige barnefrie tilværelse vi er vant med ?

Hvorfor utsette seg for en " livskrise " ved det å få barn ..som ødelegger allt ...? Er det noen virkelig gode gunner til det ?

Hva er det deiligste og beste i livet ditt nå ? Jo SEX OG MASSE SØVN ...sove så lenge jeg vil og masse bra sex med partner ...frihet og fritid osv

Alt det går til helvete sikkert - den dagen vi får barn . I tillegg kommer stresset med å levere barn til og fra barnehage , kjøring til sfo o.a etter jobb . Alltså TIMEPLANEN FULL fra morgen til kveld etter å ha fått barn .Ser for meg at jeg bare blir sliten og ulykkelig av det .Stressende liv .Pluss mer å krangle om med partner , mer sure og irritabel tone mellom oss .Normalt når man er stressa og sliten og har en haug med arbeidsoppgaver og plikter .

Er barnefri kvinne ..og jo eldre jeg blir , jo bedre ser jeg alt det negative som følger med barn ...Og jo BEDRE SER JEG alle FORDELENE jeg har som barnefri kvinne .Ingen dans på roser å få barn .

Og som forskerne sier : DU / DERE BLIR IKKE LYKKELIGERE AV Å FÅ BARN ...

Jeg tror ikke du skal lese forkningsresultater uten briller. Ofte er det momenter i undersøkelsen som gjør at forskere finner "de svarene de leter etter".

[Gjest navnelapp]

Eg trur kvar enkelt må kjenne etter kva han eller ho har lyst til. Å la vere fordi ein då blir lykkeligare stemmer jo ikkje for ein person som verkeleg vil ha barn. Elles hadde vel ikkje så mange prøvd? Undersøkelsar som denne gjeld på metanivå, ikkje for kvar enkelt familie.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner to personer (en kvinne og en mann - ikke et par, de kjenner ikke engang hverandre) som begge var overbeviste om at de ikke ønsket barn. Det var et gjennomtenkt valg.

Nå ville livet det slik at de begge fikk barn likevel, de har to hver og fikk dem da de var godt passert 30. De har begge gjentatte ganger de siste ti årene sagt at de skjønner ikke hvordan de kunne ta et slikt valg om å ikke få barn, for tenk om de hadde holdt seg til den planen! Tenk om de aldri skulle oppleve å være foreldre! Som den ene sa: Jeg skjønner ikke at jeg ikke gjorde dette (fikk barn) før, tenk, jeg kunne hatt enda flere år av livet mitt sammen med disse fantastiske menneskene!

Jeg tror det er langt flere mennesker som angrer på at de ikke fikk barn, enn som angrer på at de fikk.

Jeg kjenner og flere som får panikk når de runder førti og alle reisene ikke ble noe av... Karrieren ble aldri fantastisk, de ble aldri rik. Mannen ble småfeit og slapp alikevel, eller han dro sin kos og ble far til en annens barn! :oD Alle vennene forsvant fordi de fikk masse barn og ble opptatt av andre ting. Det var ikke så fantastisk å gå på strendene i Marocco om og om igjen...osv.

Og så kastet de seg over meg som firebarnsmamma og ville leke mamma for mine for å se hvordan det er. (Ja faktisk har vi sagt opp vennskap fordi kvinner har bortimot mishandlet barna mine i sin iver etter å føle på hvordan det er, midt oppi IVF behandling og nytt forhold) Absolutt ikke fordi de onde eller slemme. Bare desperate etter å ta igjen noe og finne en fremtid i noe.

Jeg har og slektninger som har valgt to barn som igjen ikke er særlig interessert i å formere seg. Når ekteskapet sprakk har de sittet hos meg og sett på kaoset vårt, og sagt at de føler seg ensomme. Angrer på at de ikke satset på en stor barneflokk og familie. Ser for seg å være alene som gammel.

Min mann er enebarn og på grunn av familiekonflikter så har vi mange ganger savnet at han hadde søsken. Flere som kan stå sammen og dele på oppgavene og støtte hverandre mot vanskelige gamlinger..

Et tveegget sverd dette med barn og familie. Finnes ingen fasit, men jeg tror at dersom man er normalt oppegående og har omsorg å gi, så ville jeg heller satset på å få enn å la det være. Særlig om partner følte det viktig. Resten får man ta som det kommer. Livet lar seg ikke planlegge til minste detalj.

[lille katt]

Ifølge mange nyere forskningsresultater og artikler jeg har lest på nettet : Lykkeligere uten barn , Barnefrie par lykkeligere osv

Og som forskerne sier : DU / DERE BLIR IKKE LYKKELIGERE AV Å FÅ BARN ...

Jeg skal ikke kommentere meningene dine, for de skal du selvfølgelig få lov til å ha, men du antyder ting her som dessverre ikke henger helt på greip . Nyere forskningsresultater og artikler på nett er to vidt forskjellige ting. Og "forskere" er ikke de som lager polls, teller stemmer eller fører statistikk til nettartikler. Akkurat når det gjelder hvorvidt man blir mindre lykkelig av å ha barn, tenker jeg at det er ganske vanskelig å lage et godt forskningsdesign utenom en populasjonsstudie (som egentlig består av å telle hvem som har barn eller ikke og spørre hvor lykkelige de er), som er et ganske svakt forskningsdesign - man kan jo ikke først undersøke hvor lykkelige noen er med barn, for så å fjerne barna, nullstille foreldrene og så sjekke hvor lykkelige de er uten .

Hvis du helt seriøst har lest nyere forskningsresultater (som faktisk er forskning), er det lurt å linke til konkrete artikler (som er publisert i anerkjente tidsskrifter), det ser litt mer troverdig ut.

Men det var kanskje litt OT. Personlig vil jeg si at jeg har blitt mer lykkelig etter at jeg fikk barn, selv om jeg som søvnelsker har tapt noe av det kjæreste jeg hadde - gode, lange, sammenhengende sovenetter. Lykken for min del er å ha en mening med tilværelsen, og det opplevde jeg veldig sterkt da jeg fikk barn. Ikke at livet var så meningsløst før, men det var liksom jobben som tok mest tid, og den syntes jeg ikke var så veldig meningsfull.

[Gjest AnonymBruker]

Er jo en del folk som angrer på de fikk barn,når de velger å gi de bort osv seinere..

Forøverig synes jeg det er trist at folks lykke baserer seg på ett barn.

[¤Linda¤]

Nope,aldri angret,ikke en eneste gang.

Jeg har vært sliten og lei,men aldri ønsket at de ikke hadde blitt født!Grøss...

Det er flott at du tenker nøye gjennom!For livet blir aldri som før.Ting må gjøres på andre måter.Vi fikk nr 2 for 5 mnd siden,har akkurat like mye sex som før

Jeg fikk ikke barn for å BLI lykkelig,det var jeg før de kom også det. Men de har tilført livet vårt noe ekstraordinært som ikke kan beskrives.

Kult å ha lite ansvar,sove når jeg ville,bruke kun penger på meg selv.Men etter de kom,er ikke det det spøtt viktig lenger.

Det som jeg nekter å la gå i dass,er forholdet mellom meg og mannen.Vi tviholder på forelskelsen og jobber for å holde oss "varme".

Jeg ville heller ikke ha et caravelle og campingvogn liv.Det har jeg ikke heller

Skal til India neste sommer.En blir ikke automatisk døll og kjedelig når en får barn.

Det er ikke barna sin feil i alle fall!

Spontaniteten kan du bevare,det gjelder bare å holde på den innstillingen

[Gjest Gjest]

En av grunnene til at frivillige barnløse scorer høyere på lykkelig lista er at de med barn ofte har mer bekymringer om barna, som barnas helse, framtid, venner, skole osv.

Og hvis jeg som ønsker meg barn ikke fikk det så ville jeg helt klart ikke blitt lykkeligere enn en med barn.

Jeg tror dette er individuelt.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er ærlig nå og sier at jeg angrer for at jeg fikk barn, mye kan jeg kanskje skylde på depresjoner/fødselsdepresjoner, men jeg klarer bare ikke å være lykkelig over at jeg fikk barnet, tenker flere ganger daglig at jeg enten vil gi h'n bort, eller flytte fra mann og barn.

Ja, jeg er glad i barnet, og det er verdens nydeligste når det ligger og sover, og er i godt humør, men det er oftere i dårlig humør, grinete ect enn godt humør, er vel kanskje derfor det blir sånn.

*krysser for anonym*

[Djungelvrål]

Jeg har en ganske stor gutt som ikke var planlagt men angrer ikke fordi han er uten sidestykke det beste som har hendt meg, angrer derimot for at jeg ikke fikk en til tidligere...men møtte drømmemannen min litt sent. Så sønnen min forblir nok enebarn fordi jeg ikke har lyst begynne på nytt med baby nå..

[Djungelvrål]

Jeg er ærlig nå og sier at jeg angrer for at jeg fikk barn, mye kan jeg kanskje skylde på depresjoner/fødselsdepresjoner, men jeg klarer bare ikke å være lykkelig over at jeg fikk barnet, tenker flere ganger daglig at jeg enten vil gi h'n bort, eller flytte fra mann og barn.

Ja, jeg er glad i barnet, og det er verdens nydeligste når det ligger og sover, og er i godt humør, men det er oftere i dårlig humør, grinete ect enn godt humør, er vel kanskje derfor det blir sånn.

*krysser for anonym*

Så lei meg på dine vegne..kan ikke være lett.