Når hans tenåringsbarn ikke liker deg

[Gjest Leaving]

Er litt fortvilet over situasjonen,

Vært i et forhold i et år men vurderer seriøst å avslutte forholdet av hensyn til hans barn. Merker det så godt at de ikke trives rundt meg

Foreslår jeg å finne på noe gøy så vil de sjelden bli med, kommer faren på besøk med de til meg så tar det ikke lang tid før en av de sier: jeg kjeder meg, tid skal vi hjem.

Går jeg på besøk til de så føles det som de unngår meg. Kan ikke se at dette forholdet kan overleve. Vi elsker hverandre og vil dele fremtiden sammen, men jeg sliter med følelsene mine siden engang så var det jeg som ikke trivdes når min far fik seg en kjæreste etter at han ble skilt fra min mor.

De få gangene han er her uten barna så ringer de ofte og mange ganger så må han gå hjem fordi de glemte husnøkklene, eller hun ene har begynt å krangle med moren og han må være megler.

Og jeg ser at nå som vi begge har sommerferie så er jeg langt nede på prioriteringslisten. Trodde vi kom til å få noe tid sammen også. Så jeg foreslo en aktivitet der alle kunne være med, og som vanlig så har to av barna ikke lyst noe faren selv sa at han var overrasket over fordi dette er noe han vet de liker å gjøre.

Jeg gir snart opp. Føler meg som den heksa fordi jeg ønsker å se min kjære mer en to ganger i måneden og fordi at det virker ikke som at barna trives med situasjonen.

Mine barn derimot har tatt imot alle med åpne armer og gleder seg til å se de igjen, men vet ikke om det er rett å fortsette dette forholdet

[jomfrua]

Jeg synes dette høres litt naturlig ut, om det kan være noen trøst.

som du skriver; det er tenåringer

Siden du selv har vært i denne situasjonen og vet hvordan det kan føles...... kan du ikke da greie å se at dette ikke er personlig?

Det er ikke noe angrep på deg som person. Men de er sikkert veldig usikre på hvilke roller dere alle har og at de tviholder litt på sin rolle. Og det handler om usikkerhet.

At tenåringer synes det er kjedelig hos deg......helt naturlig, men ikke fordi det er hos deg, men fordi de vil som regel ikke noe - alt er kjedelig.

Det er jo en realitet at du kommer litt langt ned på prioriteringslisten.......det må du ta ett valg til. Men å kreve noe av far slik at han prioriterer deg høyere fremfor å stille opp for barna der det er behov, det synes jeg ikke du skal gjøre - da setter du far i en håpløs situasjon.

Jeg tenker; slapp av, se om du greier dette, hvis ikke får du gå - det handler om tenåringer som er usikre på situasjonen og er generelt sure og ikke har lyst til noe.

[jomfrua]

Dere greier sikkert å få litt mer tid sammen om dere går inn for å organisere det.

Ett lite råd til:

Ikke prøv å ta noe styring på samtaler, arrangement.....la det bero......ikke bry deg i deres oppdragelse og kommunikasjon med deres far. Sitt litt på gjerdet, svar på det de evnt prater til deg om......la de komme til deg, ikke la det bli slik at du tvinger deg inn i deres sfære....tror det kan være lurt for å skape en trygghet

[Gjest Gjest]

Det er ikke noe angrep på deg som person. Men de er sikkert veldig usikre på hvilke roller dere alle har og at de tviholder litt på sin rolle. Og det handler om usikkerhet.

Hvorfor skulle det ikke være det? Hvorfor skulle det ikke være passiv-aggressiv motstand mot dama som har blitt en del av deres liv? Kanskje de overfører misnøyen om at samlivet tok slutt over på henne?

Haaaaaallllloooooo, ble dere født i går eller? Hvorfor tror dere brutal_mann, steinar osv er så glade i å spy ut sin bitterhet på forumet her, til kvinner som aldri har vært i kontakt med ham, eller ikke har noe å gjøre med at de ble dumpa? FORDI FOLK HAR ET IRRASJONELT FØLELSESMESSIG BEHOV FOR HEVN, og identifiserer seg med sine negative opplevelser.

Tenåringer og unger er egoistiske. De driter i deg, trådstarter. Nei, det er ikke sikkert de er interessert i å være venner. Nei, det er heller ikke sikkert du kan konfrontere dem til å bli venner. Her må du bruke huet. Er dette mannen for deg? Hvis han er det, så tenker han også ego, og om et par år, er dere kvitt unga.

[Realisten]

Så klart hater de deg. Du bidrar jo til at det er minimal sjanse for at deres foreldre skal finne tilbake sammen igjen.

[Gjest]

Ungdommer er ungdommer, jeg skjønner at du synes det er tungt. Men om jeg var deg ville jeg snakket om det med kjæresten din og se om dere kan finne en løsning sammen ?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er stemor til 4 tenåringer og selv mor til to.

Noen av tenåringene fikk jeg god kontakt med fort. Andre ikke. Spesielt en var veldg reservert. Jeg lot hun få den tiden hun trengte og etter 2 år så har vi en god kontakt.

Jeg vet ikke hvor lenge siden bruddet med barnas mor er, men du betyr at det ikke er en sjanse for at foreldrene skal finne sammen igjen. Tenåringer er sårbare og i opprør. Jeg tror nok det ikke gjelder deg som person, men bare at du faktisk er kjæreste med pappaen deres. Hadde vært likegyldig hvem det var.

Dersom du tenker aktiviteter som passer alle så del tankene med faren og la det komme som hans forslag. Godta at han gjør ting alene med sine unger. De er nok redde for at du skal ta for mye plass og at faren deres skal bli oppslukt av deg og nedprioritere de.

Siden ungene hans er tenåringer så betyr det at han kan dra hjemmefra for noen timer. Utover det så får dere benytte dere av den tiden dere er uten barn. Lage små rom som bare er deres. Når du er der, overnatter du? Jeg har i etterkant fått vite at unger har hørt/skjønt av vi har hatt sex selv om vi prøvde å gjøre det så ubemerket som mulig. Er forholdet deres sterkt nok så klarer dere dette også. Det er snakk om noen få år så har de flyttet. Og så blir de eldre og skjønner mer. Særlig når de får en kjæreste selv.

Dersom du kan innfinne deg med dette så kan forholdet overleve på sikt.

Anne Beate

[Crow Jane]

Jeg tror nok det ikke gjelder deg som person, men bare at du faktisk er kjæreste med pappaen deres. Hadde vært likegyldig hvem det var.

Som en annen stemor som prøver og prøver uten å få noe annet enn misnøye og konflikter igjen: Tusen takk for de setningene der. De traff meg rett i hjertet og gjorde denne dagen litt lettere. Sommerferie er en vanskelig tid i moderne familier...

[Gjest AnonymBruker]

Du må la barna få bli vandt til situasjonen. Du skal kun forholde deg til mannen du elsker, og la barna komme til deg når de er klar for det.

Husker når faren min døde og moren min fant seg en ny ganske fort.

Jeg husker jeg hadde mer enn nok med å sørge og jeg var ganske forvirra angående døden og alt som skjedde. Jeg var vel 17 da.

Og mammas nye mann prøvde å ta pappas rolle, og begynte å blande seg inn i ting han ikke hadde noe med. Jeg trengte ingen ny far, spesielt ikke når man er i tenårene. Dessuten var jeg ikke interessert i å involvere meg i forholdet deres. Jeg hadde mitt eget liv - skole, venner, fritidsakt. osv.

Til slutt fikk mamma han til å forstå at han kunne fungere som en onkel.

Så kan ikke du fungere som en tante?

[Gjest AnonymBruker]

Også må du huske på - når man kommer inn i en familie og barna er over 3-4 år, så blir man bare godtatt hvis barna vil det. Du skal ikke trenge deg på. Bare vær hyggelig og normal og konsentrer deg om mannen din, og vis din gode side. Etter hvert vil de se at du er grei, og at du ikke bryr deg om at de avviser deg. Så vil de begynne å se opp til deg, fordi de syns du i utgangspunktet er hyggelig og grei som ikke blander deg inn eller tråkker over grenser for tidlig. For du vil aldri bli noen "mor", de er tenåringer og har ikke bruk for en ny mamma, med mindre de vil det selv. Du kan heller være en venn, eller tante, men ikke en myndighetsperson. Det er noe du må opparbeide deg tillit til, fra barnas side.

Hadde du kommet inn i livet og barna var 1, 2, og evnt 3 år gamle, så kunne det gått uten problem.

Etter 3 - 4 års alderen skjønner barna ganske mye, og fanger opp de voksnes følelser veldig fort.

En 2 årings høyde er halve høyden av hva 2-åringen vil være når han er ferdig å vokse i høyden som voksen. Så ja, 3 - 4 åringer er ganske store og smarte

Hvis du forventer at du skal bli tatt imot med åpne armer, og at du skal bestemme over de som en autoritetsperson, så har du feil tankegang.

Det er faren til barna som må legge frem forslag om ting, og du skal være ydmyk og holde deg i bakgrunnen til ting roer seg, da vil barna forstå at du ikke prøver å ta kontroll over de.

Dette går nok bra. Jeg har mye erfaring med dette, da jeg var tenåring selv og opplevde å bli overkjørt av en voksen person(mammas kjæreste) når jeg selv var nesten voksen.