Vil vekk

[Gjest gutt15]

Hei. Jeg flyttet til Norge når jeg var 3 år gammel og har fra den tid bodd hjemme med stefaren, halvlillebroren og moren min. For det første så vil jeg si at jeg skriver dette innlegget med hat og anger ovenfor famillien min, som ikke klarer å se hvordan de former meg og hva det grusomme jeg går gjennom for hver eneste dag. Jeg har aldri sagt at jeg er glad i moren min, og stefaren som jeg aldri har klemt i hele mitt liv og lillebroren som ikke betyr noe som helst for meg.

For å skjønne helhehten i problemet mitt må man nesten se på hvordan jeg lever. Stefaren min er en manipulerende drittsekk som snytter seg i den lille stoltheten sin som må rake ned folk for selvtilit. Han bruke vold mot meg når jeg står for mine egene menninger og alle tanker og meninger skal kontrolleres gjennom hans synspunkt. Altså, til tider følger han med meg for å notere hver eneste feil jeg gjør. Om det er å gå med skjorten åpen eller hvordan man vasker for å så snakke dritt om hvor elendig jeg er og hvor dum jeg er. På påskedagene slo han til meg hardt i hodet fordi jeg stod for mine meninger og idag sparket han meg hardt to ganger fordi jeg står for mine meninger og sier hva jeg synes om han.

Moren min som får med seg alt dette vil ikke gjøre noe med det. De sier hele tiden at problemet ligger i meg. Hun trøster ikke meg nå jeg har det vondt og går gjennom en sikkelig hard tid. Hun stiller aldri opp. Eneste hun er for meg er en pengeforsørger som førsørger for at jeg har det bra med mat og klær.

Eneste det er hjemme er negativ atomosfære. Kun skriking frem og tilbake, og det påvirker meg.. Ser hva som har skjedd til min lillebror, han er kun 7 år og "bestemmer" over alle og er helt lik stefaren min.

Hvordan sittuasjonen er nå har jeg ingen å dra til for å slippe presset fra sjelen. Jeg har ingen famillie enn min stefar sin side og jeg vil virkelig ikke ha noe med dem å gjøre. Jeg er egentlig en livsglad ungdom som ser lyst på livet, penger betyr ingenting for meg. Eneste jeg prøver å søke er lykke og være fornøyd med livet mitt. Men når min stefar hele tiden skal rake meg ned og gjøre meg deprimert for å så slå meg og sette meg langt ned bak han, gjør meg det ikke mer enn sint. Jeg tenker flere ganger på selvmord og egentlig bare slippe livet og smerten jeg går gjennom. Livet akkurat nå og de siste 5 årene har ikke gjort meg ikke glad på noen som helst måter. Det var en gang jeg gikk inn for å virkelig ta livet og svelgte 15 smertestillende piller for å virkelig ende det og jeg orket ikke mer hat i famillien. Men jeg lever vist fortsatt.. Eneste som holder hodet oppe er tankene som kanskje kan slippe meg fri. Om 3 år blir jeg 18 og kan endelig flytte ut og si siste farvel til famillien før jeg reiser min vei og kanskje aldri kommer til å se dem igjen.

Jeg vile bare vekk herfra. Bort til en famillie som har kjærlighet å gi isteden hat og anger. Hvilken valg har jeg?

[Gjest Gjest]

Finn et skolevalg som ikke finnes der du bor. Da kan du med relativt stor sannsynlighet tvinge gjennom at du får flytte dit om du tar kontakt med BUP/PPT.

Går ikke det, tell dager. Legg til side et fast beløp pr dag eller uke om du har mulighet til det, gjem de godt, og gled deg til du kan flytte.

[Gjest Pucifer]

Du sier ikke noe om hvor gammel du er (om ikke jeg har lest litt for fort), men jeg vil anta at du er relativt ung siden din lillebror er 7 år.

Ta kontakt med helsesøster/Bup og få hjelp til veien videre. Er det ille nok, så vil jeg tro at din sjanse for å komme i et fosterhjem er ganske stort, selvfølgelig avhengig av alder.

Er du litt eldre (tror det gjelder fra 16 år) så kan de hjelpe deg med egen hybel mens du går på videregående, med støtte til å klare deg selv. Dette kan nok barnevernet hjelpe til med.

Ikke legg skjul på hvordan din lillebror har det også, og hvordan han påvirkes. Selvom du sier at du ikke føler noe som helst for din lillebror, så er han likevel en uskyldig part oppi det hele...han blir jo som han preges, og kanskje barnevernet kan ta tak i problemet før han blir så "ødelagt" at det ikke er noen vei tilbake.

Uansett - ta kontakt med noen som KAN dette og som kan følge deg og hjelpe deg videre.

[Gjest Pucifer]

Så nå at du er 15 år Men ta uansett kontakt med helsesøster/barnevernet. Du har krav på hjelp

[Puzifina]

Hei. Jeg flyttet til Norge når jeg var 3 år gammel og har fra den tid bodd hjemme med stefaren, halvlillebroren og moren min. For det første så vil jeg si at jeg skriver dette innlegget med hat og anger ovenfor famillien min, som ikke klarer å se hvordan de former meg og hva det grusomme jeg går gjennom for hver eneste dag. Jeg har aldri sagt at jeg er glad i moren min, og stefaren som jeg aldri har klemt i hele mitt liv og lillebroren som ikke betyr noe som helst for meg.

For å skjønne helhehten i problemet mitt må man nesten se på hvordan jeg lever. Stefaren min er en manipulerende drittsekk som snytter seg i den lille stoltheten sin som må rake ned folk for selvtilit. Han bruke vold mot meg når jeg står for mine egene menninger og alle tanker og meninger skal kontrolleres gjennom hans synspunkt. Altså, til tider følger han med meg for å notere hver eneste feil jeg gjør. Om det er å gå med skjorten åpen eller hvordan man vasker for å så snakke dritt om hvor elendig jeg er og hvor dum jeg er. På påskedagene slo han til meg hardt i hodet fordi jeg stod for mine meninger og idag sparket han meg hardt to ganger fordi jeg står for mine meninger og sier hva jeg synes om han.

Moren min som får med seg alt dette vil ikke gjøre noe med det. De sier hele tiden at problemet ligger i meg. Hun trøster ikke meg nå jeg har det vondt og går gjennom en sikkelig hard tid. Hun stiller aldri opp. Eneste hun er for meg er en pengeforsørger som førsørger for at jeg har det bra med mat og klær.

Eneste det er hjemme er negativ atomosfære. Kun skriking frem og tilbake, og det påvirker meg.. Ser hva som har skjedd til min lillebror, han er kun 7 år og "bestemmer" over alle og er helt lik stefaren min.

Hvordan sittuasjonen er nå har jeg ingen å dra til for å slippe presset fra sjelen. Jeg har ingen famillie enn min stefar sin side og jeg vil virkelig ikke ha noe med dem å gjøre. Jeg er egentlig en livsglad ungdom som ser lyst på livet, penger betyr ingenting for meg. Eneste jeg prøver å søke er lykke og være fornøyd med livet mitt. Men når min stefar hele tiden skal rake meg ned og gjøre meg deprimert for å så slå meg og sette meg langt ned bak han, gjør meg det ikke mer enn sint. Jeg tenker flere ganger på selvmord og egentlig bare slippe livet og smerten jeg går gjennom. Livet akkurat nå og de siste 5 årene har ikke gjort meg ikke glad på noen som helst måter. Det var en gang jeg gikk inn for å virkelig ta livet og svelgte 15 smertestillende piller for å virkelig ende det og jeg orket ikke mer hat i famillien. Men jeg lever vist fortsatt.. Eneste som holder hodet oppe er tankene som kanskje kan slippe meg fri. Om 3 år blir jeg 18 og kan endelig flytte ut og si siste farvel til famillien før jeg reiser min vei og kanskje aldri kommer til å se dem igjen.

Jeg vile bare vekk herfra. Bort til en famillie som har kjærlighet å gi isteden hat og anger. Hvilken valg har jeg?

Hei vil gi deg en

Høres absolutt ikke ut som du har det godt. Jeg vil anbefale deg å oppsøke din nærmeste helsestasjon for ungdomm for å prate med lege/ helsesøster som er der. De kan hjelpe deg med å få kontakt med eks barnevernet og psykolog. Forstår godt at du vil oppleve respekt og kjærlighet av din familie. Å det er utrolig vondt å høre om det du opplever og at familien føles utrygg.

Å når du skal begynne på videregående kan du søke deg bort fra familie og flytte på hybel og få borteboer stipend. mange i en alder av 16 som flytter hjemmene ifra.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Du kan kontakte barnevernet selv og fortelle om situasjonen. Du er gammel nok til å flytte på hybel/ungdomshjem for å gå på skole et annet sted.

[Gjest been there]

Hei. Jeg er vokst opp på den NØYAKTIG samme måten som deg. Da jeg var 15 ønsket jeg noe med livet mitt, men hadde ingen fremtid. Jeg orket ikke bo hos mamma og stefar et eneste sekund til, så da fikk jeg hjelp til å melde ifra til barnevernet.

De tok meg seriøst, for jeg nektet å dra hjem. Jeg turte ikke å være hjemme mer. Ville ikke i det hele tatt. Dermed ble barnevernet nødt til å plassere meg hos en familie med hemmelig adresse. Etter dette kom jeg på ungdomshjem og hadde det kjempefint. Fikk mange nye venner der. Barnevernet fikk under den tiden omsorgen for meg.Og deretter kom jeg i beredskapshjem og fosterhjem (da var jeg 16). Gikk på skole og fikk meg utdannelse. Så det er aldri for sent å få et fint liv

Som deg føler jeg ikke bånd til min familie. Jeg har ALDRI savnet tilbake. Og selv barnevernet syntes dette var litt rart. De ventet hele tiden på en reaksjon som aldri kom.

Fosterfamilien min var desverre fosterforelde for å tjene penger, så jeg har ikke kontakt med de heller. Klarer meg helt alene. Selv om det er beintøft og et slit å aldri ha noen i ryggen,så angrer jeg ikke et sekund Go for it. Du får hjelp. Spesielt hvis du nekter å dra hjem. Barnevernet MÅ hjelpe deg.

Jeg behøvde ikke en gang å fortelle at jeg var blitt slått og sparket. Det fortalte jeg faktisk ingen. Det var nok for de å innhente opplysninger fra skole og fjernere familie.

Du er IKKE for gammel til å få hjelp. Tvdert imot blir de nesten nødt til å høre på deg. Jeg måtte også igjennom en slags rettsak mot min egen mor for at barnevernet skulle få omsorg. Jeg hadde egen advokat som talte min sak. Men det gikk greit. Det tar litt tid før saken kommer opp.

Mange varme klemmer og lykke til.