Den onde stemoren fins i virkeligheten,

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er 18 år nå (hadde bursdag i går faktisk) og kan bekrefte at den onde stemoren fins i virkeligheten. For ti-elleve år siden kom to nye personer til familien vår som før bare bestod av far, søsken og søsken. Nå er det far, stemor, søsken, søsken og stesøsken. For de som tror at det er enkelt å ha stesøsken og steforeldre, ja de har tydeligvis faktaen sine feil.

Helt siden de "nye" personene ankom familien har de etablert seg godt og slo seg umiddelbart til rette. Stemor som ikke jobber og lever på far, og stesøster som er sykelig opptatt av merkeklær og bruker like mye penger som en hel årslønn (hun tjener ikke selv). Stedatter er stemors lille drittunge som får alt hun peker på, noe som igrunn aldri har brydd meg stort. Før det begynte å gå utover meg. Umiddelbart etter de flyttet inn ble det satt i gang en intern aksjon for å vise meg bort fra familien, og dette innebar noe jeg kaller psykisk vold mot meg i sjul. Jeg er en kjempesterk person, men når man har en far som ikke vil se hva som foregår, er det ikke lett å være bare ungdom alene i krigen. Du er ungdom, du gjør feil. Hver gang jeg gjorde en liten feil, uansett hvor ubetydelig den var, bruker stemor og stefar den mot meg for alt det er verdt. Å bryte meg ned psykisk er lett for dem for de peiker ut de små feilien jeg har gjort, setter de i en større sammenheng og sladrer til resten av deres slekt som deler sitt hat for meg. Jeg har aldri vært noe annet enn hyggelig og snill med alle, så jeg har vel kommet til konklusjon at jeg er en trussel. Stemor og stedatter har totalt overtatt huset, og møter meg med et kaldt blikk hver gang jeg setter en fot her. Det har med tiden fått meg til å flytte bort, men må jo av og til tilbake for å snakke med far.

Tanken på å møte opp i familiesammenhenger er grusom, jeg er bare velkommen av min egen slekt. Det er grufult mange arrangementer som venter i løpet av denne måneden som jeg føler jeg må møte i, selv om det kommer til å slite på helsa mi som bare det. Å bli utsatt for psykisk vold gjør nemlig at man blir svært sliten fysisk også. Kan ikke forklare det. En av grunnene til frustrasjonen fra min side, er at de har ingen gyldig grunn til å ikke like meg. Da de kom stod jeg klar med hendene åpne og ønsket de velkomne, og nå snur de ryggen til meg og ønsker meg motsatt. Utfra det så er det verste at de baksnakker meg til andre, som om de prøver å inkludere resten av familien i denne "klubben" deres. Jeg er også sikker på at de lyger om meg og ting jeg gjør (som jeg egentlig ikke gjør), for det har jeg blitt fortalt videre. Slekta mi på den andre siden står utenfor og ser hva de gjør, men kan jo ikke akkurat gjøre noe med det, de er jo voksne mennesker. Det hjelper ikke å ta en ordentlig, real prat med dem heller, det har jeg prøvd. Da reagerer de i sinne og det går videre utover meg på nytt.

Så..jeg vet ikke helt hva jeg håper på. Er vel egentlig bare godt å dele med dere på kvinneguiden. Dere har så mange gode råd og tips, så kanskje dere har noen til meg -Hanna

[Gjest AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg hadde jeg pratet med faren din om hva som foregår. Jeg hadde sagt det rett ut!

Går du på vgs? Syns det er rart du flytter hjemmefra når du går på vgs isåfall...

Kan ikke være lett, det kan jeg si deg. Jeg har en bestemor som opplevde akkuratt det samme som deg... Hun møtte heldigvis en snill mann og levde et bra liv som voksen

[Gjest AnonymBruker]

Når jeg leser innlegget ditt, slår det meg hvor du minner meg om en venninne jeg har. Jeg håper jeg tar feil..! Venninnen min har det med å legge enkeltmennesker for hat, men hun sier ikke at hun hater vedkommende, hun sier at hun skjønner ikke hva galt hun har sagt/gjort, men vedkommende oppfører seg likevel som en drittsekk mot henne. I startet trodde jeg alltid på henne, men etterhvert har jeg skjønt at hun lever i en egen boble hvor hun konstruerer hat og ondskap hos andre og plasserer seg selv i en offerrolle. I hennes verden er det onde og gode mennesker, og straks hun oppfatter noen som onde, så ser hun alt de sier og gjør i et ondskapens lys.

Hvis du er myndig, bør du få hjelp til å finne egen bolig. Foreldrene dine og søsken kan jo besøke deg, men du trenger foreløpig ikke ha noe med stefamilien å gjøre hvis du ikke vil. Arrangementer kan du gå på hvis du har lyst, men det kan du jo vurdere gang for gang.

Så får du velge: om du vil gå videre i livet og lukke dette kapittelet, eller om du vil gå til psykolog og prøve å få hull på denne byllen. Familieterapi er jo en mulighet, da vil stefamilien også komme til orde, og alles virkelighetsforståelse kan bli korrigert/endret:)

(Forøvrig skjønner jeg godt at det er noe dritt med en stemor som går hjemme og klør seg i rævva og en stesøster som koster flesk og sikkert sponses av din far:) )

[La Guapa]

Jeg er 18 år nå (hadde bursdag i går faktisk) og kan bekrefte at den onde stemoren fins i virkeligheten. For ti-elleve år siden kom to nye personer til familien vår som før bare bestod av far, søsken og søsken. Nå er det far, stemor, søsken, søsken og stesøsken. For de som tror at det er enkelt å ha stesøsken og steforeldre, ja de har tydeligvis faktaen sine feil.

Helt siden de "nye" personene ankom familien har de etablert seg godt og slo seg umiddelbart til rette. Stemor som ikke jobber og lever på far, og stesøster som er sykelig opptatt av merkeklær og bruker like mye penger som en hel årslønn (hun tjener ikke selv). Stedatter er stemors lille drittunge som får alt hun peker på, noe som igrunn aldri har brydd meg stort. Før det begynte å gå utover meg. Umiddelbart etter de flyttet inn ble det satt i gang en intern aksjon for å vise meg bort fra familien, og dette innebar noe jeg kaller psykisk vold mot meg i sjul. Jeg er en kjempesterk person, men når man har en far som ikke vil se hva som foregår, er det ikke lett å være bare ungdom alene i krigen. Du er ungdom, du gjør feil. Hver gang jeg gjorde en liten feil, uansett hvor ubetydelig den var, bruker stemor og stefar den mot meg for alt det er verdt. Å bryte meg ned psykisk er lett for dem for de peiker ut de små feilien jeg har gjort, setter de i en større sammenheng og sladrer til resten av deres slekt som deler sitt hat for meg. Jeg har aldri vært noe annet enn hyggelig og snill med alle, så jeg har vel kommet til konklusjon at jeg er en trussel. Stemor og stedatter har totalt overtatt huset, og møter meg med et kaldt blikk hver gang jeg setter en fot her. Det har med tiden fått meg til å flytte bort, men må jo av og til tilbake for å snakke med far.

Tanken på å møte opp i familiesammenhenger er grusom, jeg er bare velkommen av min egen slekt. Det er grufult mange arrangementer som venter i løpet av denne måneden som jeg føler jeg må møte i, selv om det kommer til å slite på helsa mi som bare det. Å bli utsatt for psykisk vold gjør nemlig at man blir svært sliten fysisk også. Kan ikke forklare det. En av grunnene til frustrasjonen fra min side, er at de har ingen gyldig grunn til å ikke like meg. Da de kom stod jeg klar med hendene åpne og ønsket de velkomne, og nå snur de ryggen til meg og ønsker meg motsatt. Utfra det så er det verste at de baksnakker meg til andre, som om de prøver å inkludere resten av familien i denne "klubben" deres. Jeg er også sikker på at de lyger om meg og ting jeg gjør (som jeg egentlig ikke gjør), for det har jeg blitt fortalt videre. Slekta mi på den andre siden står utenfor og ser hva de gjør, men kan jo ikke akkurat gjøre noe med det, de er jo voksne mennesker. Det hjelper ikke å ta en ordentlig, real prat med dem heller, det har jeg prøvd. Da reagerer de i sinne og det går videre utover meg på nytt.

Så..jeg vet ikke helt hva jeg håper på. Er vel egentlig bare godt å dele med dere på kvinneguiden. Dere har så mange gode råd og tips, så kanskje dere har noen til meg -Hanna

Hei....er det slik at du har en stefar også- og han er like forferdelig mot deg som stemoren og stesøsteren din?

[Gjest ..]

jeg tror ts mente å skrive stedatter