Oppmerksomhetskrevende barn

[Gjest Lisette]

Jeg har en 11 år gammel stesønn som jeg har et veldig godt forhold til. Gutten er helt super, og vi liker hverandre begge to. Det staret forsiktig da jeg og pappaen hans ble kjent for noen år siden, og det har bygd seg jevnt oppover etterhvert som vi har flyttet sammen og jeg og gutten har blitt stadig bedre kjent.

Dette oppleves kanskje som et luksusproblem, for vi har det jo så flott sammen. Men jeg våger meg likevel: Det har begynt å gå så langt at jeg blir sliten av all oppmerksomheten gutten viser meg og som han forventer tilbake. Han er jo så utrolig søt og sjarmerende, men iblant er han litt... tja, litt gnagsår?

Eller, ikke iblant. Nesten hele tida. Han deler alt med oss, men særlig med meg. Faren er flinkere til å bare stenge av iblant, mens jeg svarer og responderer på det gutten sier hele tida. Han skravler i vei fra vi står opp om morgenen til han legger seg på kvelden. Nå i ferien har dette blitt ekstra intenst, men det er sånn ellers også så lenge han ikke er ute hos venner. Jeg føler meg helt susete i hodet når det endelig er leggetid.

Hvordan kan man sette grense for noe sånt? Det er jo i utgangspunktet bare positivt at han er så åpen og at han trives så godt sammen med meg at han vil snakke med meg om alt. Men jeg merker at responsen min blir mer og mer mekanisk etterhvert som han skravler i vei og spør og kommenterer "alt".

Er det noen som skjønner hva jeg mener? Jeg mener ikke noe vondt, er bare så sliten av å måtte kommunisere hele tida. Jeg er i utgangspunktet en ganske stille person som ikke har behov for å snakke i ett sett. Og så er det denne lille karen da som skravler og skravler, og som henvender seg til meg i 95% av setningene. Finnes det noen måter jeg kan begrense dette på uten å si noe til gutten og risikere å såre han?

[Gjest AnonymBruker]

Smil og gå litt unna. Sett deg ned et annet sted, og når han kommer for å snakke med deg, fortell at du skal bare lese denne boken (feks) en stund, så kan vi prate etterpå.

Synes forøvrig at det er superbra dere har så god kontakt

[Gjest kløver]

Smil og gå litt unna. Sett deg ned et annet sted, og når han kommer for å snakke med deg, fortell at du skal bare lese denne boken (feks) en stund, så kan vi prate etterpå.

Synes forøvrig at det er superbra dere har så god kontakt

[katt1]

Jeg har en 11 år gammel stesønn som jeg har et veldig godt forhold til. Gutten er helt super, og vi liker hverandre begge to. Det staret forsiktig da jeg og pappaen hans ble kjent for noen år siden, og det har bygd seg jevnt oppover etterhvert som vi har flyttet sammen og jeg og gutten har blitt stadig bedre kjent.

Dette oppleves kanskje som et luksusproblem, for vi har det jo så flott sammen. Men jeg våger meg likevel: Det har begynt å gå så langt at jeg blir sliten av all oppmerksomheten gutten viser meg og som han forventer tilbake. Han er jo så utrolig søt og sjarmerende, men iblant er han litt... tja, litt gnagsår?

Eller, ikke iblant. Nesten hele tida. Han deler alt med oss, men særlig med meg. Faren er flinkere til å bare stenge av iblant, mens jeg svarer og responderer på det gutten sier hele tida. Han skravler i vei fra vi står opp om morgenen til han legger seg på kvelden. Nå i ferien har dette blitt ekstra intenst, men det er sånn ellers også så lenge han ikke er ute hos venner. Jeg føler meg helt susete i hodet når det endelig er leggetid.

Hvordan kan man sette grense for noe sånt? Det er jo i utgangspunktet bare positivt at han er så åpen og at han trives så godt sammen med meg at han vil snakke med meg om alt. Men jeg merker at responsen min blir mer og mer mekanisk etterhvert som han skravler i vei og spør og kommenterer "alt".

Er det noen som skjønner hva jeg mener? Jeg mener ikke noe vondt, er bare så sliten av å måtte kommunisere hele tida. Jeg er i utgangspunktet en ganske stille person som ikke har behov for å snakke i ett sett. Og så er det denne lille karen da som skravler og skravler, og som henvender seg til meg i 95% av setningene. Finnes det noen måter jeg kan begrense dette på uten å si noe til gutten og risikere å såre han?

Så fint at dere har så fin kjemi. Jeg forstår deg godt,vi har 3 skravlete jenter og en litt stille gutt,da jentene begynner får jeg dilla. og stenge av da er ikke lett,men jeg må bare.

Vanskelig da man bare har en,her kan de i alle fall bruke hverandre.

Du kan jo si til pappan at du ønsker litt ro rundt deg av og til og da kan han trå til litt ekstra?

Du slipper også da og si det til gutten.