8-åring spør hvordan bestefar døde

[Gjest Anonym nå]

Altså, min far døde for 20 år siden, lenge før sønnen min ble født. Men vi har snakket mye om ham og sønnen min er med og besøker graven omtrent en gang i mnd. Han er generellt nysgjerrig og interessert, og syns vel kanskje det er litt spennende at han har en bestefar han aldri har møtt. Han har aldri tidligere spurt om hvordan bestefar døde, men i dag kom spørsmålet. Han ble umiddelbart distrahert av noe annet, så jeg slapp å svare, men jeg regner med spørsmålet snart dukker opp igjen.

Problemet mitt er faren min skjøt seg i hodet. Gutten min er en undrende og filosoferende 8-åring (snart 9) som kan og vet mye, men dette tror jeg ikke han er gammel nok til å takle eller forstå på mange år ennå. Jeg hadde håpet at jeg skulle slippe å ta dette nå, men det må jeg altså. Jeg har ingen formening i det hele tatt om hva jeg skal si til ham. Skal jeg lyve og finne opp en historie og fortelle ham sannheten når jeg tror han er gammel nok til å forstå? Og når er i så fall det?

Setter veldig stor pris på andres synspunkter på dette!

[Gjest Gjest]

Kanskje du kan si at bestefar hadde det vanskelig å valgte selv å forlate verden, men du trenger kanskje ikke si hvordan?

[Gjest AnonymBruker]

Bestefaren min døde på omtrent samme måten og lenge før jeg ble født, og jeg tror jeg var 13 da jeg fikk vite det. Husker jeg ble forferdelig trist. Hjemme har dette vært et veldig sårt tema slik at det aldri blir snakket noe særlig om. Jeg tror nok gutten din tåler å høre det, men det kan være greit å snakke litt om det. Hvis du har noen tanker om hvorfor tror jeg det er kjempebra å dele med han. Og gjerne vær åpen om hva du føler om det på en måte som han kan forstå. Det skulle jeg ønske ble gjort da jeg ble fortalt dette.

[Orcinus]

Kanskje du kan si at bestefar hadde det vanskelig å valgte selv å forlate verden, men du trenger kanskje ikke si hvordan?

Helt enig, å fortelle hva som har skjedd er en del av det å lære om livet (om enn vel tidlig), men hvordan er ikke nødvendig.

[Gjest TS]

Kanskje du kan si at bestefar hadde det vanskelig å valgte selv å forlate verden, men du trenger kanskje ikke si hvordan?

Hvis jeg sier det sånn kommer han garantert til å spørre hvordan, og hva skal jeg si da?

Bestefaren min døde på omtrent samme måten og lenge før jeg ble født, og jeg tror jeg var 13 da jeg fikk vite det. Husker jeg ble forferdelig trist. Hjemme har dette vært et veldig sårt tema slik at det aldri blir snakket noe særlig om. Jeg tror nok gutten din tåler å høre det, men det kan være greit å snakke litt om det. Hvis du har noen tanker om hvorfor tror jeg det er kjempebra å dele med han. Og gjerne vær åpen om hva du føler om det på en måte som han kan forstå. Det skulle jeg ønske ble gjort da jeg ble fortalt dette.

Jeg tror ikke gutten min tåler å høre det, og har virkelig ikke lyst til å fortelle ham sannheten nå (senere, ja). Det er forøvrig stor forskjell på 8 og 13 år...

[Gjest AnonymBruker]

Du kan evt si at det skal vi snakke om en annen gang eller at du ikke husker det akkurat nå. Og så kan han få vite det når han er litt eldre..?

[Meridian]

Kan du ikke si at han skal få vite det når han blir eldre? At han er for ung til å vite dette akkuratt nå? Da får han jo et ærlig svar som han kan leve med, og han vil respektere deg for det.

Når jeg var 10 år så flyttet vi, men jeg skjønte ikke hvorfor. Da vi kom til ny by og nytt hjem, spurte jeg moren min om hvorfor vi hadde flyttet.

Da svarte hun at det skulle jeg få vite når jeg ble eldre, og at vi ikke skulle prate om det nå, for jeg var for ung til å forstå dette. Jeg godtok svaret ... og fikk ikke vite det før jeg ble 21. Det var da jeg spurte om det igjen, og moren min fortalte meg litt av hvert. Tror jeg var glad jeg var så gammel som jeg var da jeg fikk vite grunnen.

Det dummeste man gjøre er å lyve ... man kan f.eks fortelle litt, men ikke alt, men for all del - ikke lyv eller pynt på sannheten.

Endret 21. juli 2010 av lady x

[Gjest imli]

Eg trur fin at ein 8-åring taklar å høyre at bestefar tok sitt eiga liv, viss det blir fortalt på riktig måte. Fortel på ein skånsam måte at bestefar hadde det vanskeleg og valte å ta sitt eiga liv. Spør han ikkje korleis han gjorde det, ikkje sei det. Spør han, så sei det.

Hugsar ein ven av far min, som eg kjente godt, tok sitt eiga liv (skyting) då eg var 10 år, og eg fekk vete med ein gong at han var daud og korleis det skjedde, det same fekk mine yngre sysken. Null problem. Ungar taklar sånt mykje betre enn vaksne trur.

[Gjest Henny]

Er det mange som vet hvordan bestefaren døde, og som kan komme til å fortelle barnet det før du gjør det? Er det andre barn i familien eller guttens venner som kan få dette med seg når foreldrene sitter og prater? Dette er jo en historie som sikkert fortelles med jevne mellomrom av de som vet det(spesiellt når lignende ting hender så husker man slikt ..), og noen tenker ikke over om barn hører på, eller barna tjuvlytter til de voksnes prat..

Jeg fikk vite noe som gjorde utrolig vondt av min fetter på 9 år, da jeg var 10 år. Ingen kunne ane at en voksen i familien hadde fortalt min fetter dette, og jeg har i ettertid slitt med at jeg ikke fikk høre det fra mine foreldre, og på en bedre måte.

Jeg vil råde deg til å snakke med helsesøster, hun kan veilede deg på når og hvordan du kan fortelle barnet ditt om den vonde måten bestefaren døde på.

Lykke til..

[Gjest AnonymBruker]

Barn er ikke dumme, men faktisk ganske smarte.

Selv synes jeg du skal fortelle sanheten. Det er ikke spesielt morsomt når du er eldre og plutselig får du høre sanheten fra noen andre. Eller at noen forteller det litt i gåter også så lurer man bare mer.

Har selv opplevd å blitt holdt utenfor og mener absolutt man skal gå for sanheten.

[Gjest Gjest]

Jeg ville sagt at han var så sliten i hodet at han ble syk og ikke hadde lyst å leve mer. Så han tok sitt eget liv, og jeg vet ikke hvordan han gjorde det.

Og så hadde jeg svart på eventuelle spørsmål omkring det at noen får så vondt i sjelen at de ikke orker mer. Og svart veldig avanserte spørsmål med at jeg vet ikke, for jeg har aldri opplevd det selv. (som jo i og for seg sant er)

[Gjest Gjest]

Hvis jeg sier det sånn kommer han garantert til å spørre hvordan, og hva skal jeg si da?

Jeg tror ikke gutten min tåler å høre det, og har virkelig ikke lyst til å fortelle ham sannheten nå (senere, ja). Det er forøvrig stor forskjell på 8 og 13 år...

Jegv tror jeg ville sagt at han døde av en sykdom (evt sykdom i hodet ?). Det KAN medføre at du får forespørsel på hva slags sykdom og da er det ant nok å si en sykdom de ikke fant medisiner mot. Etterhvert som gutten blir eldre kan du kansje si en psykisk sykdom. Når gutten er 15 kan det kansje komme fram hva som var årsaken ?

[jomfrua]

Jeg hadde aldri fortalt en 8-åring om selvmord.

Kan du ikke si at bestefar var syk en periode og en dag døde han.

Jeg ser ingen poeng i å forklare en 8-åring om selvmord og hvordan.

Hva skulle det være godt for å gi en 8-åring den informasjonen? Den tar du senere i livet. Det er ikke noe poeng at en 8-åring skal kunne forstå noe som har skjedd for lenge siden - bare for å forstå det - noen annen hensikt har det ikke. Så la han slippe det og forklar det som en død etter sykdom.....for det er det det er sagt på en enkel måte.

[uten filter]

Ikke lyv, ikke finn på en historie. Barn i den alderen er langt skarpere enn folk flest tror, og kan lett resonnere seg frem til ting som er langt verre enn virkeligheten. Som andre har nevnt over her kan det være andre som røper seg på et senere tidspunkt. Kanskje har sønnen din plukket opp små ting allerede, som f.eks reaksjonene når han spør om bestefaren. Bare si at han ikke ville leve mer, at det er vanskelig å snakke om, og at du skal fortelle mer når sønnen din blir litt eldre.

[I.am.me]

Kanskje du kan si at bestefar hadde det vanskelig å valgte selv å forlate verden, men du trenger kanskje ikke si hvordan?

Jeg ville _aldri_ sagt dette til mitt barn. Å gi inntrykk av at en negativ situasjon egentlig kunne vært positivt blir feil. Hva om du sier til barnet ditt at bestefar opplevde litt motgang i livet og valgte å ta sitt eget liv for å komme til et bedre sted, tenk da om barnet ditt tror dette er positivt og prøver å ta sitt eget liv hvis han en gang føler at noe er litt vanskelig? Når man er i den alderen er det ikke lett å skille mellom rett og galt.

Jeg synes bare at du skal unngå spørsmålet noen år til. Det er selvklart at han vil ha svaret nå, men hvis du ikke tror han er moden nok til å takle sannheten, er det bedre å vente. Og om du føler for å si noe, ikke fremstill det til å bli en positiv ting i tilfellet han er i stand til å "prøve det" selv.

[li(l)la]

min mor fortalte meg som barn at en nabo døde av et knust hjerte. han har også drept seg selv.

hilsen fra

lilla

[Gjest AnonymBruker]

Tror ikke jeg ville nevnt selvmord, men sagt at han døde av hjertestans etter at han hadde vært en del slapp og syk. Han døde jo av at hjertet stoppet så du lyger ikke, men forteller heller ikke hele sannheten.

[Hanselot]

Tror ikke jeg ville nevnt selvmord, men sagt at han døde av hjertestans etter at han hadde vært en del slapp og syk. Han døde jo av at hjertet stoppet så du lyger ikke, men forteller heller ikke hele sannheten.

Så neste gang barnet blir syk og slapp så skal h*n ha dødsangst og være redd for at hjertet stopper?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ser ingen poeng i å forklare en 8-åring om selvmord og hvordan.

Hva skulle det være godt for å gi en 8-åring den informasjonen?

Fordi det er best å være ærlig, og han har ikke vondt av det heller. Alle fagfolk anbefaler at man er mest mulig ærlig, og min erfaring er at barn tar sånt ganske greit. Ved å lyve og fortie fører man bare til at barnet får problemer når det tilslutt får vite sammenhengen. I tillegg til at de som regel lukter at man skjuler noe, hvis man forklarer seg for uklart, og dette fører til utrygghet hos barnet.

http://www.med.uio.no/ipsy/ssff/suicidologi/2000-nr2/Raundalen.pdf

Opplevde ett selvmord i nær familie da jeg vokste opp, og er glad familien min valgte å være ærlige ovenfor alle barna. De yngste var 4 og 6 år gamle, og fikk den samme forklaringen, at personen hadde selv valgt å dø, og en enkel forklaring av hva som hadde hendt. I starten snakket de mye om at vedkommende var dum som gjorde dette, i etterkant av begravelsen snakket de mest om at de savnet personen og synes det var trist at vedkommende døde, akkurat som de omtalte andre slektninger som var dødd.

[Gjest Calexica]

Veldig mange dårlige forslag her synes jeg. Tenk hvos bitter gutten vil bli på deg når (hvis) han finner ut at du juger om dette.

Sett deg ned med ham, si at nå skal jeg fortelle hvordan morfar døde, og at det ikke er en hyggelig historie. Si at morfar var veldig lei seg og fortvilet (evt syk) og ikke greide å leve lenger. Derfor valgte han selv å dø. Hvis du får spørsmål om hvordan så sier du selvfølgelig sannheten. Og pass på å ta deg tid til å snakke med gutten om dette senere, når han har masse spørsmål rundt dette som kanskje ikke dukker opp med en gang.

Jeg er i dag voksen, og har masse suspekte hendelser i familien min som ingen noensinne har snakket om. Og som jeg den dag i dag ikke har fått svar på, og som ingen heller vil svare på når jeg spør. Rett og slett tabubelagte ting. Veldig uheldig situasjon vil jeg si.