Når mannen ikke er klar

[Gjest AnonymBruker]

Noen ganger er det desverre slik at partene i ett forhold ikke alltid er klare for å få barn akkurat samtidig. For mange er dette helt greit, men for andre kan det være veldig vondt å måtte vente.

Oppretter en tråd for de som har en historie å fortelle, spørsmål om temaet eller råd til andre som er i samme situasjon.

Overskriften sier "Når mannen ikke er klar", men dette kan selvfølgelig gå begge veier. Du må gjerne skrive hvis du er mann som venter på at din partner skal bli klar, eller hvis du er en av de som holder tilbake.

Håper vi får en flott tråd med mange innspill som kan hjelpe, lette frustrasjonen og gjøre ventetiden litt lettere

[Gjest AnonymBruker]

Hei jeg er 25 år har vært sammen med kjæresten i 2 år.Jeg har veldig lyst på barn,ikke han.Han er ikke klar i det hele tatt og har sagt kanskje han aldri vil blir det:(what to do.Jeg venter en stund til og hvis jeg ser at han ikke ønsker det da heller går jeg fra han.Jeg har lyst på barn(hvis jeg kan få det).

[Gjest AnonymBruker]

Nesten alle venninnene mine har lyst på barn ganske snart, siden de nærmer seg 30, men mennene vil vente litt til. Kanskje et par år til. De fleste venninnene mine syns det er greit, siden de vet at det ikke er lenge til barneforøkelse. Men en venninne av meg har så lyst på barn at hun ikke klarer å vente til hun er 31. Hun har lyst til å bli gravid når hun er 30 ... kanskje hun får en fin bursdagsgave av mannen neste år, da

Det kan nok være fælt om mannen ikke vil og kvinnen må vente,

men når mannen vil og kvinnen vil vente - da er kvinnen plutselig egoistisk og slem ...

[Gjest AnonymBruker]

For min del er det litt forskjellige følelser med i bildet. På en måte er det greit å vente fordi jeg gjerne vil at dette skal være planlagt og etterlengtet hos begge to.

Problemet for meg er at samboer ikke kan gi meg noe tidsperspektiv i det hele tatt. Jeg aner ikke om jeg må vente i to år eller ti år. Det er fryktelig frustrerende!

Håper noen kan ha tips til å gjøre ventetiden litt lettere.

[Gjest najki]

For å fortelle en "glasak" så var ikke min samboer i nærheten av å ha lyst på barn for bare et år siden. Han hadde da ingen tidsperspektiv på når/om han ville ha barn, men han har nå snudd helt. Nå er han nesten mer gira enn meg, så nå venter vi bare på at kroppen skal gå sege til etter flere år med pillemisbruk (ja, vi snakker p-piller). Det hele skyldes nok at flere rundt oss, og på jobben hans, har blitt gravide/fått barn og maset mitt som en kombinasjon.

Det er derfor håp for alle der ute!

[Gjest AnonymBruker]

For å fortelle en "glasak" så var ikke min samboer i nærheten av å ha lyst på barn for bare et år siden. Han hadde da ingen tidsperspektiv på når/om han ville ha barn, men han har nå snudd helt. Nå er han nesten mer gira enn meg, så nå venter vi bare på at kroppen skal gå sege til etter flere år med pillemisbruk (ja, vi snakker p-piller). Det hele skyldes nok at flere rundt oss, og på jobben hans, har blitt gravide/fått barn og maset mitt som en kombinasjon.

Det er derfor håp for alle der ute!

Det var en skikkelig glasak ja!! Kan jeg spørre hvor gamle dere er?

[Gjest najki]

Det var en skikkelig glasak ja!! Kan jeg spørre hvor gamle dere er?

Vi er 22 og 24

[Gjest Cupcakes]

Her også ventes det litt.. har ikke fått noe mer tidsperspektiv enn at når vi fikk hus, å det har vi nå..så jeg er egentlig like spent under hver senge akt om han hopper av eller ikke er en del rundt oss som har fått barn ig venter barn, er også en del som spørr oss om når vi skal ha siden vi er noen av de to som har holdt sammen lengst her vi bor.. men samtidig er jeg ung og prøver å ikke stresse for mye med det enda.. merker de få gangene vi er ute at det er greit å vente litt til-men så innhenter ønsket meg igjen ikke mange dagene etter fyllekula igjen da så får vel bare vente å se da, har jo som sagt akkurat fått huset han sa vi måtte ha i orden først, så får se om giftermål eller barn kommer først og eventuelt når

[AnonymBruker]

Åh, artig tråd!

Godt å lese at det finnes gladsaker også!

Jeg og samboeren min har kjent hverandre i mange år, vært kjærester i snart tre år men er på helt forskjellige stadier i livet!

Jeg ønsker meg barn innen to-tre år og skulle gjerne ha giftet meg i mellomtiden. Men samboer ser ikke for seg slike ting før om 7-10 år (Ja, han er treig!)'

Vanskelig å forholde seg til egentlig, men må bare prøve. Han er jo mannen i mitt liv, så må jeg vente så må jeg bare vente

[Violet Hill]

Godt å se at jeg ikke er alene, selv om jeg egentlig ikke er så overrasket heller

Forskjellen her er jeg ikke vil ha før om noen år, mens han ikke vet om han vil ha overhodet. Småfrustrerende, men ikke akkurat noen dumpegrunn på nåværende tidspunkt.

[Gjest Anonym]

Har også en "gladsak" når det gjelder min samboer. Da vi møttes (jeg var 25 og han var 24) så ble han nesten spyklein bare jeg nevnte ordet "baby", og han hadde ingen erfaring med barn i det hele tatt. Han var ikke vant til å kommunisere med barn, og han trodde at barn bare ikke "likte" ham - noe jeg tror skyldes mer at han ikke viste interesse for dem på deres nivå fordi han ikke visste hvordan han skulle prate til dem. Min erfaring med barn er at de kan være ganske sjenerte i begynnelsen, men hvis man fortsetter å vise interesse for dem og snakke med dem til tross for at de ikke svarer tilbake, så skjønner de til slutt at denne dama er vennligsinnet - hun kan vi leke med...så jeg har alltid hatt godt barnetekke selv pga at jeg viser en genuin interesse for unger og det skjønner de, virker det som...

Men nå har det gått tre år, og jeg har vært klar for barn i cirka ett år etter at vi har vært gjennom noen kneiker sammen og vist at vi takler en utfordring i forholdet. Han har ikke vært like klar, men vi avtalte å begynne å prøve om ett år - altså omtrent nå. Da har han hatt tiden til å la tanken modnes mot et gitt tidspunkt, og det har funket for ham. I mellomtiden har flere av våre venner fått barn eller vi har tilbrakt tid med venner som har litt større barn (3-4 år), og noen av disse barna har vist en uforbeholden interesse for å leke og herje med min samboer. Og tata - når han først får prøvd seg med noen barn som er ivrige og positive til å bli kjent med ham, og at ungene tar initiativet selv, så er han så flink så!! Han leker og løfter og herjer rundt med disse ungene, og har etterhvert begynt å glede seg til vi en dag får våre egne barn. Han har gått fra å bli grønn i fjeset ved tanken av barn til å planlegge navn, hva slags ting vi skal gjøre som en familie, leker og utstyr osv. Så det er HÅP for de fleste, tror jeg - ikke gi opp mennene fordi deres biologiske klokker ikke alltid tikker i takt med deres! Litt sånn snik-eksponering for andres barn er nok også bare sunt, for da ser de at unger er ikke så skjøre og skumle som de kanskje tror... ;-)

[Gjest Moden pappa]

Jeg er mann og ble egentlig sent moden for å få barn. Dette var et problem i og med at de kvinnene jeg var sammen med var rimelig verpesjuke.

Nå er jeg sammen med en kvinne som er ganske mye yngre enn meg. Jeg er 39 og hun er 26. I mitt tilfelle så var det det som trengte å skje. Jeg trengte å bli voksen og jeg trengte å være sammen med en som er mye yngre enn meg. Jeg er utrolig glad for at jeg ventet til jeg ble moden nok til å kunne fullt ut sette pris på å bli far og å være villig til å la papparollen dominere livet mitt. Hadde jeg latt meg presse til å bli far da jeg var yngre så tror jeg ikke jeg hadde vært motivert til å prioritere farsrollen i samme grad som jeg gjør nå.

[Gjest fyrra]

jeg var ganske frustrert som yngre - fordi jeg ikke fikk noe tidsperspektiv. fra jeg var 20 til jeg var...27 kanksje? så var han veldig vag i formuleringene.

jeg visste selv at jeg ikke ønsket barn før jeg var rundt 30, men ble bekymret over at han som noen sier ble "spyklein" av samtalen og ikke ville gi tidsperpektiv overhodet.

det samme gjaldt igrunnen ekteskap da jeg ønsker begge deler.

for et par år siden merket jeg en annerledes tone - plutselig kunne han si "når vi får barn så......" eller "slik kommer jegtil å gjøre/ikke gjøre/ville med våre barn".

jeg var ikke klar akkurat da pga studier/ny jobb, og gjorde det klart at jeg synes om noen år var ok.

så etterhvert kom endret han mer og mer på ordbruken. hvis jeg sa "vi venter til du er fedig med å studere"(1,5 år) - så kunne han si at "alt trenger jo ikke være på stell, vi kunne jo fått før også"

Nå sier han at vi forsøker når jeg vil - gjerne her og nå.

men han maser ingenting, og venter til jeg er klar(han forklarer det med at jeg jo må ta den fysiske belastningen ved graviditet/fødsel og selv må bestemme).

så han har gått fra "vet ikke", til "jo en gang i fremtiden", til "gjerne idag".

jo mindre jeg har mast, jo mer har han fått lyst selv. jeg har spurt han om årsaken, og han forklarer det med alder.

han var ikke gira når han var 25 år - nå gleder han seg.

summa sumarum, vi starter nok forsøk om ett års tid eller noe, så får vi se hva som skjer derfra. forhåpentligvis lir vi da foreldre om en 2-2,5 år

enkelte kamerater av han er mindre lystne, og trenger nok å se at andre får barn først. tror de trenger å føle at de "ikke går glipp av noe" sosialt, og at så lenge kameratene har barn så er det OK.

jeg hadde latt være å mase om det, og tatt det alvorlig opp når man føler at tiden er inne for å starte forsøk innen ett års tid.

er man midt i studier/veldig ung så kan man gjerne smøre seg med tålmodighet, for hastverk gagner ingen barn ihvertfall.

viktig å skille mellom om man gjør det "fordi man har så lyst" eller fordi man faktisk er moden for ansvaret.

[AnonymBruker]

I vårt forhold er det jeg, som er kvinnen i forholdet, som ikke er klar enda. Vi er begge 26 og vært asmmen i 6 år. Han er klar og kunne godt tenke seg barn nå. Jeg er ikke klar,det eneste jeg vet er at jeg vil ha barn en gang før jeg er 35 år. Jeg vil være 100% klar for et barn før jeg bringer det til verden.

Jeg har sagt at jeg ikke vil ha barn enda og vil føle at det er helt riktig før vi prøver. Hvis det ikke er greit for samboer så er kanskje ikke jeg den rette for ham. Jeg gir ikke etter for noe så stort bare fordi samboer vil. Her må begge være 100% klare! Han respekterer det og sier at han venter til jeg er klar. Det er trossalt jeg som skal gå gravid og være hjemme de første mnd etter fødsel og det er jeg ikke klar for enda. Jeg vil satse på karriereren noen år til. Vi har det godt sammen og har blitt enige om å vente til vi begge føler oss klare, og den dagen kommer men vi vet bare ikke helt når

[AnonymBruker]

Godt å se at det er fler som venter på mannfolka sine.

Jeg og samboer har vært kjærester i 3 år og har bodd sammen i 2 år. Jeg har alltid vært veldig glad i barn og har nå endel venninner som gifter seg og får barn. Må innrømme jeg blir ganske verpesjuk av det, men det ser ikke ut til å smitte over på kjæresten. Vi er fremdeles unge - bare 22 år. Men jeg kunne tenke meg å komme igang med å gjøre ting klart snart. Kjøpe hus, gifte oss osv. Men desverre er ikke samboer like klar. Noen tips?

[Gjest Gjest]

Dette må de være en postiv tråd sett fra en manns synspunkt, de fleste damene her vil ikke bli gravide uten mannen vil. Damene her er også i faste forhold.

Fortsett slik damer.

Vet vedlig godt det finnes damer av det motsatte også, det er like skuffende hver gang en hører om det.

[AnonymBruker]

Fant denne gamle tråden, i stedet for at jeg startet min egen. Noen flere i samme båten, som vil sette ord på følelsene rundt det å vente?

Vi har eget sted å bo med to soverom, jeg har fast jobb 100 %, han har 100% vikariat, 25 år, vært sammen i 6...

Venner av meg får baby, gifter seg, forlover seg.... Samboeren min er bare treg"...

Anonym poster: d0a2587d471c1dcf8e91d0ba541b6744

[AnonymBruker]

Er i samme båt. Er ennå ung da jeg er 22 og kjæresten min 24. Har vært sammen 5 år. Han studerer ved høyskole og er ikke ferdig før til sommeren. Jeg har 100% stilling. Vi bor ikke sammen ennå så det må vi først. Han sier at bi må ha alt på plass først å det regner han med at vi har når han er ferdig på høyskolen å får fast jobb. Han har sagt at vi skal ha barn innen jeg er 25 (om vi er så heldig og kan få og det klaffer innen 1 år) så vi har tenkt å begynne å prøve i desember neste år. Jeg er så baby syk, at det er frustrerende å vente et heeeelt år, men er han ikke klar så respekterer jeg det. Dessuten må ha ha en jobb så vi er sikret økonomisk samt har et hjem. Det rare er at etter han sa han ville ha barn med meg har jeg blitt ennå mere forelsket i han. Haha.. Har ikke kjent det sånn siden første 2 åra vi var sammen. Litt morsomt i grunn. Liker tanken på at meg og han skal ha en baby sammen en gang <3

Anonym poster: 8d6194ec0490e8ae43c2eb177f1ffeac

[missdior]

jeg ventet i langt over ett år fra jeg tok opp temaet første gang.. da var svaret:" ikke enda. snart. for tidlig. senere. ikke nå". men plutselig en dag for noen uker siden da jeg igjen fortalte om at jeg var babyklar, så sa han;" baby i 2014 da?" og smilte. gladsak!!!!

[AnonymBruker]

Er i samme båt. Er ennå ung da jeg er 22 og kjæresten min 24. Har vært sammen 5 år. Han studerer ved høyskole og er ikke ferdig før til sommeren. Jeg har 100% stilling. Vi bor ikke sammen ennå så det må vi først. Han sier at bi må ha alt på plass først å det regner han med at vi har når han er ferdig på høyskolen å får fast jobb. Han har sagt at vi skal ha barn innen jeg er 25 (om vi er så heldig og kan få og det klaffer innen 1 år) så vi har tenkt å begynne å prøve i desember neste år. Jeg er så baby syk, at det er frustrerende å vente et heeeelt år, men er han ikke klar så respekterer jeg det. Dessuten må ha ha en jobb så vi er sikret økonomisk samt har et hjem. Det rare er at etter han sa han ville ha barn med meg har jeg blitt ennå mere forelsket i han. Haha.. Har ikke kjent det sånn siden første 2 åra vi var sammen. Litt morsomt i grunn. Liker tanken på at meg og han skal ha en baby sammen en gang <3

Anonym poster: 8d6194ec0490e8ae43c2eb177f1ffeac

Du er fortsatt ung. Nyt det

Anonym poster: 93f52339004e41831775ce75cc138f21