Gal av hjemlengsel

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg er nyutdannet sykepleier og har flyttet til en by i sommer for å få jobberfaring fra sykehus. Jobben er enormt lærerik og jeg trives. Jeg er kun ferievikar og planen min er å flytte til en mindre by, litt nærmere hejmstedet mitt til høsten, for å arbeide videre på sykehus der. Problemet mitt er bare at jeg sliter sånn med hjemlengsel. Jeg savner livet hjemme og kjæresten min. Så nå sitter jeg her og tenker at jeg står faktisk helt fritt til å flytte hjem og sammen med kjæresten min og søke jobb på sykehjemmet/hjemmesykepleien på hjemstedet mitt. Og det frister voldsomt. Jeg tror jeg hadde trivst like godt på sykehjem/ hjemmesykepleien som på sykehus. Karriere er heller ikke det jeg setter først her i livet, fritiden min betyr mer for megMen så er det dette med yrkeserfaring og at det er så viktig...Så hva gjør jeg? Noen som har noen gode råd eler trøstende ord å komme med?

[Gjest Mor]

Bli der du er!!

Du trenger arbeidserfaring. Ikke reis hjem for å være med kjæresten din når resten av ditt liv står på spill. I det minste søk jobber og få en jobb først. Du kan jo begynne å søke nå?

Jeg har selv et barn som stod i samme situasjon og det er så utrolig viktig at dere forstår at dere ikke kommer noen vei uten arbeidserfaring.

[jomfrua]

Bli der du er!!

Du trenger arbeidserfaring. Ikke reis hjem for å være med kjæresten din når resten av ditt liv står på spill. I det minste søk jobber og få en jobb først. Du kan jo begynne å søke nå?

Jeg har selv et barn som stod i samme situasjon og det er så utrolig viktig at dere forstår at dere ikke kommer noen vei uten arbeidserfaring.

Signerer denne fullt ut.

Så må du prøve å snu tankegangen din litt. Nå ser du bare ett halv tom glass. Se heller at glasset er halv fullt......lev ett sosialt liv i uka også......du har jo så mange muligheter til nye opplevelser

[Gjest AnonymBruker]

Det eneste jeg kan si er at det veldig ofte er grusomt å flytte, og at man ofte vil ha hjemlengsel lenge særlig om man har flytta alene. Det tar tid å bygge seg opp et nytt nettverk og det tar tid å lære seg nye rutiner i hverdagen i den nye byen.

Jeg tenker at dette er noe du har hatt lyst til å gjøre siden du var villig til å flytte vekk for sommeren, men at du nå opplever at det er vanskelig og begynner å stille spørsmål med valget ditt. Men du måtte jo ha et ganske sterkt ønske om dette i starten i alle fall?

Jeg kan ikke svare på hva som er rett for deg, det kan ingen gjøre. Men jeg tenkter at du bør lytte litt til hvorfor du hadde lyst til dette i utgangspunktet. Kanskje den lysten du hadde blekner ganske mye i savnet etter venner og familie, men kanskje er det likevel noe fu bør lytte til? De store valg her i livet kommer ikke lett, de serveres ikke på sølvfat. Det er noe som heter at "ingentig som er verdt noe i livet får man uten å jobbe for det" (eller noe slikt). Forandringer og fremskritt tar tid, arbeid og ofte mye følelser. Det er lett å tenke at det letteste er den letteste utveien, uten at man lytter nok til hva man egentlig ønsker og drømmer om. Drømmer kan lett blekne i savn etter det som var...

Som sakt, jeg kan ikke si hva som er rett for deg. Jeg kan bare si hva min erfaring har vist meg, og det er at overganger i livet er VANSKELIG og at det kan ta lang tid før man tilpasser seg den nye situasjonen. Det er også selvsagt mulig at man har tatt et galt valg. Hva situasjonen er for deg kan bare du avgjøre.

Kan ikke kjæresten din kanskje flytte til deg da, forresten?

[Gjest Gjest]

Bli der du er!!

Du trenger arbeidserfaring. Ikke reis hjem for å være med kjæresten din når resten av ditt liv står på spill. I det minste søk jobber og få en jobb først. Du kan jo begynne å søke nå?

Jeg har selv et barn som stod i samme situasjon og det er så utrolig viktig at dere forstår at dere ikke kommer noen vei uten arbeidserfaring.

Takk for svar:) er hun sykepleier eller har hun et annet yrke? Man får jo erfraing i sykehjem/hjemmesykepleie også, bare at det blir annerledes erfaring?

Dette er så vanskelig syns jeg, jeg har så lyst å flytte hjem.

[MissStiles]

Jeg er enig med de to over. Jeg flyttet utlandet og jobbet i 4 mnd når jeg var yngre. Hadde store problemer med å finne meg til rette og hadde ofte lyst til å bare gi opp og reise hjem. Men etter hvert jeg kjent med folk og det ble bedre. Angrer ikke på at jeg ble. Jeg fikk ny jobberfaring og ble kjent med nye mennesker.

Det kommer nok til å gå bra!!

[Rosalie]

Det er snakk om en sommer. Sommeren er snart over. Blir hvor du er, det går fort.

[Piper]

Er det en mulighet for deg å reise hjem en helg, for da får du jo vært med de du savner. Vi snakker her om en sommer, og jeg ville valgt å bli for å få erfaringen. Det er ikke lenge til sommeren er over, men reis hjem en helg.

[Gjest Gjest]

Det eneste jeg kan si er at det veldig ofte er grusomt å flytte, og at man ofte vil ha hjemlengsel lenge særlig om man har flytta alene. Det tar tid å bygge seg opp et nytt nettverk og det tar tid å lære seg nye rutiner i hverdagen i den nye byen.

Jeg tenker at dette er noe du har hatt lyst til å gjøre siden du var villig til å flytte vekk for sommeren, men at du nå opplever at det er vanskelig og begynner å stille spørsmål med valget ditt. Men du måtte jo ha et ganske sterkt ønske om dette i starten i alle fall?

Jeg kan ikke svare på hva som er rett for deg, det kan ingen gjøre. Men jeg tenkter at du bør lytte litt til hvorfor du hadde lyst til dette i utgangspunktet. Kanskje den lysten du hadde blekner ganske mye i savnet etter venner og familie, men kanskje er det likevel noe fu bør lytte til? De store valg her i livet kommer ikke lett, de serveres ikke på sølvfat. Det er noe som heter at "ingentig som er verdt noe i livet får man uten å jobbe for det" (eller noe slikt). Forandringer og fremskritt tar tid, arbeid og ofte mye følelser. Det er lett å tenke at det letteste er den letteste utveien, uten at man lytter nok til hva man egentlig ønsker og drømmer om. Drømmer kan lett blekne i savn etter det som var...

Som sakt, jeg kan ikke si hva som er rett for deg. Jeg kan bare si hva min erfaring har vist meg, og det er at overganger i livet er VANSKELIG og at det kan ta lang tid før man tilpasser seg den nye situasjonen. Det er også selvsagt mulig at man har tatt et galt valg. Hva situasjonen er for deg kan bare du avgjøre.

Kan ikke kjæresten din kanskje flytte til deg da, forresten?

Takk for svar:)

Grunnen til at jeg flyttet var egenlig at jeg følte (føler fortsatt) at sykehuserfaring er viktig dersom man skal bli en flink og trygg sykepleier. Jeg føler at det er delte meninger om dette blandt sykepleiere der ute, men de allerfleste jeg har snakket med på sykehuset er av den oppatning at man bør jobbe en stund på sykehus i begynnelsen, og det er dette som skremmer meg fra å flytte hjem og begynne i hejmmesykepleien eller sykehjem.I utgangspunktet har jeg ikke noe stort ønske om å jobbe på sykehus.

Kjæresten min har en jobb hjemme som han er veldig glad i og hvor han får jobbe mer allsidig enn i en by, jeg forstår egentlig at han ikke har lyst å flytte. På en måte blir det det samme som at han skulle krevd/ bedt meg om å flytte hjem hvor det ikke er sykehus å jobbe på. (Det betyr ikke at jeg har noe stort ønske om å jobbe på sykehus, men det er prinsippet om du skjønner.)

[Gjest Gjest]

Er det en mulighet for deg å reise hjem en helg, for da får du jo vært med de du savner. Vi snakker her om en sommer, og jeg ville valgt å bli for å få erfaringen. Det er ikke lenge til sommeren er over, men reis hjem en helg.

Hei=)

Sommeren har jeg ikke så store problemer med, den er snart ferdig og jeg må jo jobbe ut tiden uansett. Det som er vanskelig er hva jeg skal gjøre etterpå: Flytte til byen nærmere hjemmet mitt (fortsatt to timer reisetid) og jobbe videre på sykehus, eller gjøre det jeg har mest lyst til, å flytte hjem. Helgene kan jeg reise hjem ja, men som sykepleier jobber man stortsett turnus, noe som gjør at jeg hvertfall kommer til å jobbe hver 3. helg. I tilleg har jeg planer om å gå et kurs i en annen by som er en helg i måneden, og varer i et halvt år. så da står jeg igjen med to helger i måneden der jeg kan reise hjem. I tillegg kanskje av og til i ukene når jeg har to-tre dager fri i strekk.

[Gjest Mor]

Takk for svar:) er hun sykepleier eller har hun et annet yrke? Man får jo erfraing i sykehjem/hjemmesykepleie også, bare at det blir annerledes erfaring?

Dette er så vanskelig syns jeg, jeg har så lyst å flytte hjem.

Jeg har en gutt som flyttet for å få lærlingejobb i et håndverker yrke. Han også ville bare hjem, litt pga kjæreste, men også pga hjemlengsel. Han vokste veldig på å være borte en stund. Det var som om han var blitt flere år eldre når han kom tilbake. Hadde lært seg å ta ansvar osv.

Erfaring er utrolig viktig når man skal søke jobb videre!

[Gjest Mor Ingrid]

Takk for svar:)

Grunnen til at jeg flyttet var egenlig at jeg følte (føler fortsatt) at sykehuserfaring er viktig dersom man skal bli en flink og trygg sykepleier.

Jeg tror du har svaret ditt der. Denne erfaringen vil være gull verdt for deg. Ikke bare faglig, men også det å flytte vekk, om så bare for en liten stund. Bit tenna sammen, bli en flinkere og tryggere sykepleier, og TENK bare så godt det vil bli å flytte hjem igjen??

Om det hjelper så skal du få en goooood og laaaang klem av meg

[Sushi]

Jeg synes du skal gjøre det du har mest lyst til. Ikke bli der du er og jobb på sykehus hvis du egentlig helst vil jobbe i hjemmesykepleien eller på sykehjem. Det er da like bra arbeidserfaring det, og du kan alltids gå tilbake til sykehusjobbing senere?

Bare pass på at du tar et valg basert på det DU har mest lyst til og føler gir deg det du trenger, og ikke bare fordi du savner kjæresten. Tenk arbeidserfaring, men velg nå for all del det som gjør deg lykkelig!

(Og så er det kanskje ikke så dumt å søke jobber nå, så du har en jobb å gå til, uansett hva og hvor det blir.)

[Gjest Gjest]

Takk for mange hjelpsome svar=)

har søkt en sykehus jobb nå og skal på intervju, så viss jeg får den så tar jeg den nok. viss ikke blir det kankje hjem;) får se hva tiden bringer:)