Tankene sliter meg ut

[Gjest Tankene sliter..]

Jeg trenger noen meninger om dette... Jeg har en sønn på snart 3 år, og en på vei. På grunn av forskjellige årsaker går jeg vanligvis på 'lykkepiller', men da jeg ble gravid sluttet jeg selvsagt på dem. Problemet er bare at tankene tar fullstendig overhånd. Jeg har alltid vært overbevist om at gode ting skjer ikke meg, og hvis det først skjer, så varer det ikke. Min sønn er det mest fantastiske som noen gang har hendt meg, han er en glede så stor at jeg har ikke ord. Jeg elsker den lille gutten høyere enn livet selv, og jeg er livredd for å miste ham. Nå har de onde tankene dukket opp igjen. Jeg har mareritt i både våken og sovende tilstand, og uansett hva jeg gjør så klarer jeg ikke å stanse dem. Jeg har sett for meg de verst tenkelige måter jeg kunne mistet gutten min på, jeg har sett for meg at han blir tatt av hai, drept i bilulykke, begravd levende, brenner inne, drukner... Jeg ser scenarioet helt tydelig for meg,og jeg stivner av redsel, tårene bare renner og jeg klapper helt sammen. Den verste scenen jeg ser for meg er at han går alene rundt i skogen, han er redd, sulten, kald, og roper etter mamma'n sin i mørket... Jeg sitter og gråter nå, bare fordi tanken skremmer vettet av meg.

Jeg vet ikke hvorfor disse tankene kommer. De var der før jeg begynte på lykkepillene, og de har kommet tilbake nå som jeg sluttet på dem. De var der i mindre grad da jeg gikk på dem, men jeg klarte stort sett å stenge dem ute, og roe meg ned fort.

Det sliter meg ut. Jeg vet at han er en trygg og glad liten gutt, vi får bare positive tilbakemeldinger fra bhg ol, han er snill, omtenksom, kjærlig, trygg og god. Jeg VET at jeg er en god mamma for ham. Men hvis dette skal fortsette er jeg redd for at han snart skal begynne å merke noe, og bli usikker. Vi var på ferge for en uke siden, og jeg var livredd hele tiden. Vi tok ham ikke med ut på dekk, men jeg så hele tiden for meg at han skulle falle over bord og bli borte. Dette pågår dag og natt... Jeg vet snart ikke hva jeg gjør, det eneste jeg vet er at det må stoppes...

[Gjest AnonymBruker]

Prøv å få snakket med en psykiater - det hender at man bør gå på antidepressiva i svangerskapet om mors psykiske helse tilsier at det er det beste for barnet! Eller kanskje en kognitiv terapeut kan hjelpe deg?

Hvis det kan være til litt trøst - så kjenner jeg godt igjen de grusomme katastrofetankene. Jeg har aldri hatt angst eller depresjon selv (heldigvis) og var en utrolig ubekymret person før jeg fikk barn. Disse skrekkscenarioene kom som kastet på meg da jeg ble mamma, og jeg ble sjokkert over at jeg kunne få slike tanker. Også hos meg kan disse scenarioene/tankene/bildene være så skremmende at jeg begynner å gråte og omtrent klapper helt sammen. Heldigvis klarer jeg å holde dem tilstrekkelig unna i hverdagen til at jeg fungerer greit - det høres ut som om det er vanskeligere for deg, og henger kanskje sammen med årsaken til at du bruker lykkepiller i utgangspunktet. For meg hjelper det bittelitt å tenke at disse katastrofetankene har en funksjon (selv om de kan ta helt av på en lite funksjonell måte) - de hjelper deg å beskytte barnet ditt, det kjæreste du har!

[Gjest Sobril]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver jeg også, og har også gått på lykkepiller en periode. Da slapp tankene opp. Har gått bra lenge nå, men tidvis kommer katastrofetankene tilbake. Helt forferdelig, og lite man kan gjøre noe med hvis ikke man snakker med noen. Heldigvis har jeg en mann som er en "stødig" fyr. Ikke at ikke du har det også, men han tar det på en måte som hjelper meg (dvs. han duller ikke og synes synd på meg men klarer å få meg til å tenke fornuftig når det står på som verst).

Min verste tanke er at det skjer noe hvor jeg er med og jeg ikke klarer å redde henne. En god hjelp kan være å holde seg unna nyheter på nett. Jeg er slik at dersom jeg leser om grusomme ting som har skjedd med barn så ser jeg min egen unge i samme situasjon. Det kan holde meg våken om nettene i ukesvis dersom jeg har lest om ting i nyhetene. Derfor har jeg sluttet med det. Så fort jeg ser en overskrift som jeg skjønner jeg ikke kan lese så scroller jeg fort videre. Jeg ser heller ikke på nyheter på TV når jeg vet at slike saker kommer opp.

Vet ikke hva annet du kan gjøre enn å se en terapeaut. Evt. hypnose for å komme til bunns i det. Jeg føler virkelig med deg, det gjør jeg, for jeg har det som sagt tidvis på akkurat samme måte selv.

Endret 20. juli 2010 av Sobril

[Gjest AnonymBruker]

... han tar det på en måte som hjelper meg (dvs. han duller ikke og synes synd på meg men klarer å få meg til å tenke fornuftig når det står på som verst).

Veldig enig - det er her jeg tenker kognitiv terapi kan være bra (om du ikke allerede har prøvd det) - fordi man lærer seg å rasjonalisere tankene sine, hvor sannsynlig det er at slike ting kan skje etc.

En god hjelp kan være å holde seg unna nyheter på nett. Jeg er slik at dersom jeg leser om grusomme ting som har skjedd med barn så ser jeg min egen unge i samme situasjon. Det kan holde meg våken om nettene i ukesvis dersom jeg har lest om ting i nyhetene. Derfor har jeg sluttet med det. Så fort jeg ser en overskrift som jeg skjønner jeg ikke kan lese så scroller jeg fort videre. Jeg ser heller ikke på nyheter på TV når jeg vet at slike saker kommer opp.

Enda mer enig. Jeg takler overhodet ikke å lese fæle nyheter som involverer barn. Jeg har nærmest blitt traumatisert av enkelte nyhetssaker som jeg fremdeles går og småtenker på i lang tid etterpå. Og jeg angrer bittert hver gang jeg klikker meg inn på en slik nyhet. Det er vanskelig å la være, men helt klart det beste - for meg ihvertfall.

[Gjest Tankene sliter..]

Tusen takk for gode svar! Jeg synes virkelig ikke at det er greit at andre har slike tanker også, jeg skulle ønske vi slapp dem. Men det hjelper jo litt å vite at jeg ikke er den eneste som tenker slik. Det er vel en del av det å være mamma, man er jo på 'alerten' hele tiden, og vi vet jo ikke hva godt vi kan gjøre for dem... Jeg har en stødig kar, han har blitt veldig flink til å prate med meg om dette, og forsikrer meg hele tiden om at jeg ikke er det minste gal, at jeg er en utrolig god mamma, og ikke minst sier han: 'Jeg er også her, og jeg skal passe veldig godt på dere begge to. Du skal ikke være alene om hverken tankene eller ansvaret, og jeg skal hjelpe deg så godt jeg kan.' (Etter at jeg skrev innlegget hadde vi en lang prat).

Jeg følte meg jo helt psyko når jeg fortalte ham om hva slags tanker jeg egentlig gikk rundt med, men han takler det så fint. Han prøver ikke å avfeie det, men prøver virkelig å sette seg inn i hva dette dreier seg om.

Jeg har også en super lege som gjør alt for at jeg skal ha det bra. Han sa rett ut at han er bekymra, men jeg var fast bestemt på å prøve å klare meg uten lykkepiller nå for å være sikker på at barnet ikke får noen skader av det. Han tar også dette på alvor, han vifter det ikke vekk og overkjører meg på noen måte. Jeg går også til samtale med psykolog, men nå er jo hun på ferie. Det er bare det at nå som jeg ikke går på medisinene blir jeg bare så totalt overkjørt av tankene, og det toppet seg rett og slett.

Jeg har også forsøkt å holde meg unna nyhetene. Det er som det ble sagt lenger opp her av en, at man ser for seg barnet sitt i den situasjonen man hører/leser om, så jeg prøver i det lengste å holde meg unna det også.

Akkurat nå sitter jeg og tenker for meg selv at jeg ikke er en dårlig mamma selv om jeg går og legger meg. Jeg KAN ikke sitte oppe hele natten for å se på at han puster (jeg har ikke gjort det altså. Jeg har bare en trang til å gjøre det...) Jeg kan ikke ende med å putte sønnen min i en beskyttende boble. Når vi sitter om kvelden og leser nattahistorie, så VET jeg jo at jeg har gjort alt for ham, og han legger seg til å sove, mett, trygg, varm og elsket. Skulle noe skje i løpet av natten er det ingenting jeg får gjort. Jeg må hvile, jeg må sove, hvis ikke klarer jeg ikke å være en god mamma på dagen.

Nok en gang; tusen takk for at dere tok dere tid til å svare. Det setter jeg virkelig pris på! :-)

[Gjest Sobril]

Dette høres sikkert kynisk ut, men mulig du klarer å senke skuldrene litt når du får barn nummer to - fordi du må, og fordi du får andre ting å tenke på. Har tenkt noen ganger selv at det sikkert hadde hjulpet meg om jeg fikk en unge til. Men jeg kan jo ikke få barn på det premisset, når jeg allerede har bestemt meg for bare en

[Gjest navnelapp]

Eg fekk høyre at eg gjorde med nummer ein det alle andre gjorde med nummer to, så eg er vel i andre enden av skalaen... Bonusen min er at eg har eit veldig nært og åpent forhold til begge mine barn, som no er 11 og 14. Dei har aldri latt vere å fortelle meg om ting for å "skåne" meg. Dei veit at eg bekymrar meg veldig lite, og har stor tillit til dei og deira vurderingsevne.

For det er utfordringa; viss du passar for godt på ungane dine (når dei blir større) så utviklar dei ikkje sine eigne reguleringsmekanismer. "Eg treng ikkje å tenke på kva som er farleg, for mamma seier alltid stopp. Når ho ikkje seier stopp er det ikkje farleg." Å lære barna å øve opp sitt eige skjønn er kjempeviktig, og då må du i ein del situasjonar sleppe taket.