Har et anstrengt forhold til mor

[Gjest AnonymBruker]

Jeg leste en tråd her, og ble inspirert til å starte en egen tråd...

Jeg har hatt en Superstreng oppdragelsesom barn/tenåring, fikk ikke lov til noenting. Og noen kjæreste skulle jeg ikke ha. Og når det gjaldt prevansjonsmiddel var hun kjemperedd for at jeg skulle vite om dette, for det kunne oppfordre meg til å ha sex ... så jeg hadde dårlig samvittighet når det gjaldt å bruke prevansjonsmiddel ... at det ikke var lov på en måte ...

Når det gjaldt å være samboer, så fikk jeg streng beskjed om å gifte meg først.

Jeg var lenge bitter på moren min som oppførte seg sånn. Jeg var jo totalt forvirra når vennene mine hadde kjærester, og det var greit, men jeg hadde ikke lov. Så jeg trodde dette gjaldt meg, at det var noe galt med meg, og jeg klarte ikke å involvere meg med noen.

Tror moren min var redd for meg, og sa ifra på feil måte, så jeg fikk en skjev start på det hele. Lurte på om hun ville at jeg skulle ha ubeskyttet sex siden jeg ikke kunne bruke prevansjonsmiddel. Ikke kunne jeg involvere meg med noen, siden jeg ikke hadde lov til å ha kjæreste, så lurte på om hun ville jeg skulle ha en elsker i smug.

Det å fortelle at jeg fikk mensen som 15-åring var helt grusomt.

Hadde sex første gang som 19-åring, og det var ikke noe særlig, og det var uten kondom...men det gikk bra! Så møtte jeg en som 22 åring, og han var jeg forelsket i. Han var opptatt av å bruke kondom, så det var bra for meg som ikke kunne si ifra om sånt. Men jeg holdt han på avstand pga moren min, så vi forble bare elskere en lang stund til han gikk lei. Det var så vanskelig...

Så sitter jeg her, snart 30 år, og har et anstrengt forhold til min egen seksualitet. Går til psykiater og prøver å få et godt forhold til moren min.

Det som er så slitsomt er at det virker som om jeg skal være en uskyldig og søt jente på 12 år - fortsatt! Så jeg har alltid vært så flau over alt som har med min egen kropp og gjøre. Flau over mensen, flau over at jeg har pupper og hofter, flau over å ordne meg og være pen siden det kan tiltrekke en manns oppmerksomhet.

Om jeg en gang klarer å få meg en kjæreste, så lurer jeg på hva moren min vil si. Faren min er død, så han hadde nok snudd seg i graven ...

Dessuten er det flaut å vite at andre skal vite at jeg har sex om jeg viser meg med en kjæreste, og at de vil tenke utifra alderen min at jeg har sex, siden det er ganske normalt å ha sex som 29 åring.

[Gjest AnonymBruker]

Er moren din av utenlandsk opprinnelse? Pappa hadde den første samtalen om prevansjonsmidler når jeg var 12 år sånn cirka, når han satt og forklarte om kondom så synes jeg det var uberflaut, jeg hadde ikke sex før jeg var 16 og følte meg fortsatt ikke moden for det- skulle ønske jeg hadde ventet noen år til faktisk. Men jeg tror ikke det at foreldrene mine var åpne på prevansjonspraten hadde noe med når jeg hadde sex. Men ja, jeg hadde sex med kondom første gang.

Tror du burde prøve å løsrive deg litt fra moren din, du er jo voksen. Greit, vi er alle farget av oppdragelsen våre foreldre gav oss, men samtidig så må man ta tak i ting selv og ikke bare skylde på at man er som man er pga foreldrene sine, man har faktisk valget med å leve livet sitt som man vil.

[Gjest AnonymBruker]

Nei, jeg er helnorsk

Men er stadig flau ...

Klarer absolutt ikke å løsrive meg fra moren min.

Ibandt føles det som om hele familien må forsvinne for at jeg kan ha et normalt forhold til meg selv.

TS

[Gjest kvinne28]

DU er, uavhengig av hva noen andre skulle mene inkludert din mor, en kvinne. En voksen kvinne som fortjener å være komfortabel med sin egen seksuelitet. Hva din mor enn skulle tenke om det, hva enn det er hun forestiller seg din rolle skal være ( liten jente ) så er det du som menneske som er DEG.

Du behøver ikke å ha et nært forhold til din mor som det sinker ned din utvikling. Det er en selvfølge at du fortjener å bli behandlet som en voksen. Om ikke hun ser dette så skal du kreve det.

[Gjest AnonymBruker]

Det samme sier psykiateren - at jeg er en moden kvinne, men i speilet ser jeg bare en stygg 12-åring.

Jeg ser ikke 12 år ut, da, men føler det på dårlige dager. Folk flest tror jeg er 18-19 år... Jeg har det ikke vel inni meg selv, og er som regel flau over meg selv.

Ja, det er pinlig at jeg har det sånn, er så glad jeg kan være anonym bruker.

Jeg ser på mine venninner, de er så pene siden de er mer selvsikre og har det bra. De vet ikke helt hva jeg sliter med, syns det er vanskelig å prate om det.

Noen ganger har jeg prøvd å oppføre meg voksent og kledd meg pent, og da merker jeg moren min ser på meg med andre øyne. Hun sier alltid at jeg er så pen, og har så fint hår, men jeg klarer ikke å se det.

Så blir jeg flau om je får oppmerksomhet.

[Luinia]

Kan jeg spørre om du er enebarn?

[Gjest AnonymBruker]

Kan jeg spørre om du er enebarn?

Sånn halveis.

Har to eldre brødre, så jeg var minstejenta i flere år.......

TS

[Gjest lolita___]

Det kan ikke være lett,moren din må vel føle at du er voksen nå og kan ha kjæreste?Har hun noen gang spurt deg om du har det?

[Gjest AnonymBruker]

Det kan ikke være lett,moren din må vel føle at du er voksen nå og kan ha kjæreste?Har hun noen gang spurt deg om du har det?

Hun har aldri spurt meg om noe, men jeg fortalte henne at jeg hadde sex som 19-åring uten kondom for noen år siden. Hun holdt på å dette ned i stolen... Så fortalte jeg henne også om forholdet mitt som 22-åring, for at hun skulle forstå at jeg ikke var et barn lenger.

Tror hun ikke var klar for å høre det. :/

[FrøkenFjong]

Vi er nok alle, mer eller mindre, farget og preget av den oppveksten vi har hatt. Det ligger mye fornuftig i "spist er spist" og "ikke tenk på det som har vært, tenk fremover", men til syvende og sist er det mye vår oppdragelse som har formet oss til dem vi er i dag. Moren din høres veldig konservativ ut - ikke en kvinne som lever i 2010. At våre foreldre er mer konservative enn oss selv er jo naturlig nok, men i dette tilfellet høres hun jo mer konservativ ut enn de fleste i sin egen generasjon. Det kan nok hende at du ikke burde ha så mye kontakt med henne. Hun har tydeligvis hatt stor makt over deg, og dette henger veldig igjen. Du bryr deg mye om hva hun mener og tenker. Og det er ikke så rart, men det er ikke sunt. Du er en voksen kvinne. Du har rett til å være pen, feminin, og du har full rett til å treffe menn. Det å få bekreftelse og oppmerksomhet kan være med på å styrke ditt selvbilde. Du skal ikke skamme deg over å være en voksen kvinne som kan være attraktiv. Det er nok mye bedre for din egen helse å dyrke relasjonen til andre voksne mennesker som selvstendig og voksen enn å ha din mor som den viktigeste i ditt liv. Men det kan være utrolig vanskelig å løsrive seg, jeg kjenner meg godt igjen. Og din mor er sikkert veldig glad i deg. Det er bare det at du skylder henne ikke å gjøre som hun ønsker i voksen alder. Lykke til i alle fall..

[Gjest Gjest]

[...]

Går til psykiater og prøver å få et godt forhold til moren min.

[...]

Om jeg en gang klarer å få meg en kjæreste, så lurer jeg på hva moren min vil si.

Tror det første du må gjøre er å drite langt i hva morra di sier og mener. Dropp kontakten for en stund. Sånne mødre ødelegger deg.

[Gjest hare]

i slike tilfeller tror jeg ikke bare problemet går en vei.

ja, din mor har uttrykt er veldig strengt og usunt syn over på deg.

for min del så har jeg også hatt en veldig streng mor ifht seksualitet, men jeg tok det aldri negativt.

jeg tenkte bare at "hun er livredd for at jeg skal bli gravid", men samtidig hadde jeg selvsikkerhet nok til å ikke ta disse tingene bokstavelig/bli forvirret osv.

kanskje du bare mangler denne selvsikkerheten?

det høres jo ut som om du er veldig usikker på mye her i verden - og da spesielt ifht din egen kropp og seksualitet.

jeg tror ikke det hjelper deg å fokusere så mye på din mor i denne situasjonen.

hvordan har det seg at du har tolket disse tingene s¨å bokstavelig, og aller viktigst: hva kan du gjøre med det?

du knytter deg veldig til historie, og til dine relasjoner.

men det er ikke sikkert at din atferd kan knyttes 100% opp til dette.

jeg tror det selvsagt er en del-forklaring, men uansett årsak: det er jo kun du som kan gjøre noe med det.

du får ike et sunnere forhold til deg selv ved å kutte kontakt med noensomhelst, disse tankene sitter faktisk inni deg - og du opprettholder dem ved å ikke gjøre aktive tiltak for å bryte det.

å oppsøke terapi er bra, men det hjelper ingenting å lengden å bare snakke. du må GJØRE.

jeg tror kanksje ikke bare dette handler om seksualitet heller, men om ditt eget forhold til deg selv.

ikke at jeg skal stille noen diagnose, men du virker jo noe usikker på deg selv, og det er det faktisk bare du som kan gjøre noe med. det er faktisk bra, for det er du som har kontrollen, ikke noen andre

[Gjest AnonymBruker]

Ja, jeg er veldig usikker - altfor usikker. Og selvtilliten min er på bånn, for å si det mildt ...

Jeg har til tider godt forhold til moren min, der vi faktisk kan prate og gjøre ting sammen. Da oppfører jeg meg veldig dydig, eller hva man kaller det. Moren min er snart 60 - forresten, og hun er kanskje konservativ når det gjelder å gifte seg å ha sex, eller iallfall å ha en fast partner. Det henger sånn over meg, at jeg blir gal av det!!! Jeg føler at jeg ikke kan prate med en mann, engang.

Ellers er hun veldig åpen og grei. Jeg har jo reist mye hele livet mitt, og jeg har reist alene med venner, og jeg er jo sosial med venner, og det har hun ingenting imot, så lenge jeg er flink på skolen og blir ferdig med utdannelsen.

Etter en stund med moren min føler jeg heller for å slå løs håret og oppsøke "farer". Jeg skulle ønske jeg kunne være sammen med en mann uten å ha dårlig samvittighet eller få skyldfølelse. Tror jeg trenger å være litt vill, eller noe, uten å føle skam eller ha så store hemninger ...

Hvis en mann ser på meg eller prater til meg når moren min er i nærheten, pleier jeg bare å se en annen vei og blir veldig flau eller bare er avvisende. Jeg skulle ønske jeg kunne prate litt uten å bli så flau...

Hvordan er et normalt forhold til moren sin, da?

Ja, jeg er nok i stramme tøyler... skal prøve å komme meg litt bort.

[hanna2211]

Hei, har et vanskelig forhold til moren min jeg også. Men hos meg så er det annerledes, med det at hun viser at hun ikke bryr seg. Sånn har det forsåvidt vært helt siden barnehagen. Moren min kom ikke med råd til meg om alt fra store ting som gutter, sex, mensen til småting som deodorant. Hun visste heller ikke interesse eller at hun brydde seg for noen av delene heller. Jeg har ikke kunnet diskutert følelser, om jeg hadde en dårlig dag eller at jeg rett og slett ble mobbet på hele barneskolen vet hun ikke. Når jeg tok opp slike ting med henne eller prøvde så sa henne enten noe som gjorde det enda verre, latterliggjorde meg, eller bare svarte et kort svar på det så var det ferdig, uten å spørre hvordan det gikk senere. Når jeg tar opp noe med henne nå som jeg synes er vanskelig, selv om jeg prøver så godt jeg kan å forklare det, med rolig stemme. Så vil hun ikke snakke med meg går sin vei. Men tingen er at det ikke er en konflikt, prøver bare å ha en samtale. En annen ting er at fra jeg var liten har hun sagt sårende kommentarer til meg, kritisert meg, ledd av meg, til og med lugget meg og slått meg i ryggen hardt flere ganger, selv om jeg ba henne stoppe for det gjorde utrolig vondt. Den psykiske volden var hver dag. Men føler at det var mer som ren mobbing. Fordi det var helt likt som små barn mobber andre, hun kalte meg dum, at jeg ikke skjønner noen ting, får til noen ting og hun mobber som et lite barn ville ha gjort. Når jeg tar det opp og at det er sårende får jeg det "klassiske" du tåler ingenting du, det var ment som en spøk, det er fordi du er så dum. Derfor er det for meg mer som mobbing. Husker at når jeg hadde venninner på besøk begynte henne å si kommentarer for å få dem til å le være med på det. Hun har aldri sagt unnskyld i ettertid for det eller brydd seg om at det sårer meg, selv om jeg har sittet på rommet mitt å grått. Ganger da jeg har gjort det for andre ting, har henne bare gått forbi. 

Endret 5. august 2016 av hanna2211