føler meg som en gutt noen ganger (ikke bokstavelig talt)

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er en ung jente, og har vært i et forhold på et år med verdens beste.

men ingenting skremmer meg mer enn å høre om det å elske, og giftemål, og binde seg til noen for alltid, selv om jeg vet at det er kjæresten min jeg vil være med.

Så utrolig skummelt det må være å gifte seg.. jeg tenker ikke ting som ''fader vil være singel, eller åå må jeg holde meg til samme person for alltid'', men tenker bare at det er skummelt. Selve giftemålet, når presten står der og sier( i mitt hode): JA nå må dere være sammen for evig og alltid, så dette får helst gå bra for deres del. ikkesant ikkesant???

Nå er jeg riktig nok veldig ung for å gifte meg og som dere ser er jeg langt i fra klar, men kommer mine meninger til å endres?

Føler at alle har et slikt ''rush'' for å gifte seg.

Jeg tror ikke jeg kommer til å gifte meg med kjæresten min etter 2/3 år som så mange andre.. Er det ikke mye bedre å være sammen 8-10 år før man gifter seg?

Er bare nyskjerrig jeg, dette er ikke noe som egentlig plager meg svært lite, i og med at jeg ikke er i noe fase hvor jeg bør gifte meg. og finnes det noe fase man må gifte seg i? føler at når alle har passert 23 så er de gift.

[Gjest bazibaz]

Om det er noen trøst, så er du ikke aleine. Jeg syns det er møkkskummelt å elske noen, får helt noia av tanken på barn og bryllup er ikke noe jeg klarer å tenke på engang.

Og det er ikke det at jeg ikke vil være med kjæresten min, det er ikke det at jeg heller vil være singel. Men hvordan i allverden skal man noen gang vite om det vil vare til døden? Jeg tror rett og slett ikke på "lykkelig i alle sine dager" og jeg tror ikke at ting varer evig. En veit aldri hva som skjer om ti år, ett år eller ei uke, for den saks skyld.

Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor det virker som de fleste har sånn hast med å slå seg ned.

[Gjest AnonymBruker]

Om det er noen trøst, så er du ikke aleine. Jeg syns det er møkkskummelt å elske noen, får helt noia av tanken på barn og bryllup er ikke noe jeg klarer å tenke på engang.

Og det er ikke det at jeg ikke vil være med kjæresten min, det er ikke det at jeg heller vil være singel. Men hvordan i allverden skal man noen gang vite om det vil vare til døden? Jeg tror rett og slett ikke på "lykkelig i alle sine dager" og jeg tror ikke at ting varer evig. En veit aldri hva som skjer om ti år, ett år eller ei uke, for den saks skyld.

Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor det virker som de fleste har sånn hast med å slå seg ned.

Jo det var en liten trøst hvertfall..

jeg snakket med typen min og han sa: Du må ikke alltid tenke at alt er logisk, sefølgelig gifte seg, settle down skremmer de fleste til tider, men det går ikke ann at det skal være sånn : '' Det og det er å elske, føler du akkurat det og alt går sånn så lever dere lykkelig i alle dager (som veldig få menneske faktisk gjør, sukk..)

så jeg har prøvd å se det på den siden at å leve sammen ''lykkelig'' alle sine dager , er det mye jobbing under det. Du må bare satse, og jobbe for forholdet.

uansett hvor mye jeg har prøvd , så skremmer disse tankene meg. bare håper på at de slutter jeg. Må innrøme at alle der ute de er tøff som gifter seg , spesielt etter 2 år osv.

kan jeg få lov å spørre, er du mann eller kvinne? ikke det at det skal ha noe å si.. har bare hørt at det er så typisk menn å bli redd for slike ting, vel det skremmer vettet av meg.

[<CupCake>]

Bedre å vente 8-10 år?

Mamma og Pappa var sammen i 18.. så giftet de seg.. 4 år etter, skilt

Tror ikke det betyr så veldig mye med tidsforskjell etter et par år- du kan aldri bli 100% sikker uansett så..

[Gjest Anjelika]

Selv om amerikanske filmer skal ha det til at alle jenter er giftesyke og alle menn har angst for det så er det nok litt mer nyansert i virkeligheten.

Jeg har angst bare for å binde meg, føler at jeg for første gang i mitt liv er i et seriøst og forhåpentligvis langvarig forhold og det er i en alder av 26.

Denne gangen føles det godt og riktig og jeg har ikke fått kalde føtter, ser for meg oss to sammen i lang tid fremover og liker det. Men den fremtiden inneholder verken ekteskap eller barn, faktisk er jeg skeptisk til om jeg i det hele tatt vil være samboer.

Nå er det ikke bare forpliktelsesangsten, jeg er så uromantisk at jeg ikke helt ser poenget med institusjonen ekteskap. Ikke ser jeg synet på å arrangere et bryllup heller. Virker som mange av mine venner ikke har tenkt å gifte seg noensinne, selv om de er veldig etablerte (eier leilighet sammen, tenker på barn osv) av samme grunn.

Forøvrig er de eneste gifte under 23 jeg kjenner de som er veldig kristne.

[Gjest AnonymBruker]

Selv om amerikanske filmer skal ha det til at alle jenter er giftesyke og alle menn har angst for det så er det nok litt mer nyansert i virkeligheten.

Jeg har angst bare for å binde meg, føler at jeg for første gang i mitt liv er i et seriøst og forhåpentligvis langvarig forhold og det er i en alder av 26.

Denne gangen føles det godt og riktig og jeg har ikke fått kalde føtter, ser for meg oss to sammen i lang tid fremover og liker det. Men den fremtiden inneholder verken ekteskap eller barn, faktisk er jeg skeptisk til om jeg i det hele tatt vil være samboer.

Nå er det ikke bare forpliktelsesangsten, jeg er så uromantisk at jeg ikke helt ser poenget med institusjonen ekteskap. Ikke ser jeg synet på å arrangere et bryllup heller. Virker som mange av mine venner ikke har tenkt å gifte seg noensinne, selv om de er veldig etablerte (eier leilighet sammen, tenker på barn osv) av samme grunn.

Forøvrig er de eneste gifte under 23 jeg kjenner de som er veldig kristne.

Ja sant så sant, de skal også ha det til at før en liten jente har lært seg å prate har hun allerede begynt å drømme om dagen når hun skal gifte seg med prinsen

det er rart hvordan noen ikke er redd for å binde seg i det heele tatt.. forlover seg etter et par mnd, får barn etter et par mnd osv utrolig spesielt.

tanten og onkelen min har vært sammen i over 30 år og de er bare samboere, med barn. Så det med å gifte seg er absolutt ingen selfølge, og jeg må slutte å tenke på det.. det er ikke noe rush.. livet er ikke så kort at bare på 2 år så må man bo sammen, felles økonomi, flytte sammen og ha barn

[Gjest AnonymBruker]

Bedre å vente 8-10 år?

Mamma og Pappa var sammen i 18.. så giftet de seg.. 4 år etter, skilt

Tror ikke det betyr så veldig mye med tidsforskjell etter et par år- du kan aldri bli 100% sikker uansett så..

nettopp man kan aldri bli 100prosent sikker, derfor er det skummelt å binde seg for mye.

[Gjest gjest]

nettopp man kan aldri bli 100prosent sikker, derfor er det skummelt å binde seg for mye.

Jeg er som ts litt redd for å gifte meg. Men for meg tror jeg det har med forventningspress å gjøre. Er man bare samboere med eller uten barn så er man "friere", enn om man gifter seg. For da har man på en måte stått i Guds hus og lovet at man skal holde sammen for evig tid. DEN tanken skremmer meg. Man kan jo ikke garantere det! Man vet aldri hva som skjer, man endrer seg jo hele tiden. Ingen er den samme personen om 5 år, 10 år osv.

Er forresten jente på 27, men kan knappt vente til jeg får kjæreste og barn da

[uten filter]

Helt normalt å føle det på den måten. Jeg tror jeg var den eneste jenta i vennegjengen som IKKE hadde planlagt drømmebryllupet fra jeg var 8, jeg påstod hardnakket at jeg aldri skulle gifte meg, ikke trodde på ekteskap osv. Det er ikke helt sant, men der andre jenter fokuserte på kake, kjole, blomster, musikk, mat og drømmemannen, har jeg alltid vært fokusert på ekteskapet. Syntes det var idiotisk å bruke månedsvis med planlegging og flerfoldige tusen kroner på en fest, men ikke ofre resten en tanke.

[Gjest bazibaz]

kan jeg få lov å spørre, er du mann eller kvinne? ikke det at det skal ha noe å si.. har bare hørt at det er så typisk menn å bli redd for slike ting, vel det skremmer vettet av meg.

Kvinne. Og jeg tror jeg er mye mer redd for dette her enn det kjæresten min er.

Denne gangen føles det godt og riktig og jeg har ikke fått kalde føtter, ser for meg oss to sammen i lang tid fremover og liker det. Men den fremtiden inneholder verken ekteskap eller barn, faktisk er jeg skeptisk til om jeg i det hele tatt vil være samboer.

Føler det på akkurat samme måte.

[<CupCake>]

nettopp man kan aldri bli 100prosent sikker, derfor er det skummelt å binde seg for mye.

Unger er for mye binding, giftemål er jo mer eller mindre bare et papir..

Det gå nok bra skal du se