Har møtt en veldig bra gutt

[Gjest AnonymBruker]

Må man være stormforelsket i starten? Jeg har møtt en fyr som er bra på mange måter, men jeg ser likevel de negative sidene hans, jeg er ikke blindt forelsket som man ofte er. Jeg gleder meg til å møte han når vi skal være sammen, og jeg savner han litt når han har dratt. Jeg stoler veldig på han fordi jeg vet at han ikke sjekker opp andre damer, så jeg er ikke det minste sjalu eller noe sånt. Eneste gangen jeg har blit litt usikker på hva han føler er når jeg foreslå at vi skulle kjøpe billetter til noe som er litt frem i tid, og han var ganske negativ til det. Da syntes jeg det var godt å få denne litt vonde følesen (om dere forstår hva jeg mener). Lurer litt på om årsaken til min usikkerhet er at han er så tilgjengelig så jeg aldri ha fått føle på alternativet. Jeg har datet så mange, og blitt mer kynisk og beregnende. Jeg er glad inni meg, jeg står opp og er fornøyd med livet, ikke superlykkerlig og hopper rundt, men tilfreds, (Noe jeg slettes ikke alltid pleier å være). Enkelte ting han sier og gjør kan få meg til å like han bedre, og enkelte ting han sier og gjør kan skuffe meg litt. Alt i alt er jeg sikker på at jeg kan få det bra sammen med han, og har vel egentlig innsett at jeg rett og slett er en person som aldri kan bli helt sikkert på at jeg gjør de riktige valgene, og når man vil ha alt mulig, må man ofre noe for å få noe annet av det.

Så hvordan er det med dere andre? Er dere bombesikre fra starten av, eller er dere også nede på jorden og må veie positive sider mot negative?

Jeg tror jeg har begynt å like han bedre og bedre, og av og til kan jeg et kort øyeblikk kjenne at det kiler i magen.

[Steinar40]

Må man være stormforelsket i starten?

NEI.

Jeg har møtt en fyr som er bra på mange måter, men jeg ser likevel de negative sidene hans, jeg er ikke blindt forelsket som man ofte er. Jeg gleder meg til å møte han når vi skal være sammen, og jeg savner han litt når han har dratt. Jeg stoler veldig på han fordi jeg vet at han ikke sjekker opp andre damer, så jeg er ikke det minste sjalu eller noe sånt. Eneste gangen jeg har blit litt usikker på hva han føler er når jeg foreslå at vi skulle kjøpe billetter til noe som er litt frem i tid, og han var ganske negativ til det. Da syntes jeg det var godt å få denne litt vonde følesen (om dere forstår hva jeg mener). Lurer litt på om årsaken til min usikkerhet er at han er så tilgjengelig så jeg aldri ha fått føle på alternativet. Jeg har datet så mange, og blitt mer kynisk og beregnende. Jeg er glad inni meg, jeg står opp og er fornøyd med livet, ikke superlykkerlig og hopper rundt, men tilfreds, (Noe jeg slettes ikke alltid pleier å være). Enkelte ting han sier og gjør kan få meg til å like han bedre, og enkelte ting han sier og gjør kan skuffe meg litt. Alt i alt er jeg sikker på at jeg kan få det bra sammen med han, og har vel egentlig innsett at jeg rett og slett er en person som aldri kan bli helt sikkert på at jeg gjør de riktige valgene, og når man vil ha alt mulig, må man ofre noe for å få noe annet av det.

Problemet med å ha mange valg er at man ikke klarer å velge og aldri blir fornøyd. Tenk heller på hva som vil være "bra nok".

Endret 19. juli 2010 av Steinar40

[MissStiles]

Nei, man må ikke være forelsket fra dag 1. Men å være betatt, kan man være. For meg tar det tid å bli forelsket. Men etter hvert som man er mer sammen og begynner å savne den andre personen når man er fra hverandre, så kommer det som ofte av seg selv.

[Steinar40]

Nei, man må ikke være forelsket fra dag 1. Men å være betatt, kan man være. For meg tar det tid å bli forelsket. Men etter hvert som man er mer sammen og begynner å savne den andre personen når man er fra hverandre, så kommer det som ofte av seg selv.

Ja, man blir faktisk mer eller mindre avhengig. Pussig reaksjon, men selvfølgelig veldig effektivt biologisk sett.

Dvs. når begge blir avhengige av hverandre selvfølgelig. Med andre ord gjensidig kjærlighet.

Endret 19. juli 2010 av Steinar40

[davon5]

Ja, man blir faktisk mer eller mindre avhengig. Pussig reaksjon, men selvfølgelig veldig effektivt biologisk sett.

Dvs. når begge blir avhengige av hverandre selvfølgelig. Med andre ord gjensidig kjærlighet.

Er veldig enig i det du sier her. Har opplevd det på samme måte i det forholdet jeg er i nå. Når jeg møtte henne for omlag 8 måneder siden var jeg litt betatt, men ikke forelsket. Men etter som tiden har gått er vi blitt mere "avhengig" av hverandre, som du sier. Jeg må innrømme at jeg er blitt forelsket i henne etterhvert, noe som jeg ser på som positivt ( bedre det enn at vi er stormforelsket i begynnelsen for så å få en "smell" etter 6-7 måneder ). Det beste er at hun sa hun var forelsket i meg for et par uker siden. Første gang hun har sagt det. Tar det som et godt tegn jeg...!

Endret 20. juli 2010 av davon5

[Steinar40]

Er veldig enig i det du sier her. Har opplevd det på samme måte i det forholdet jeg er i nå. Når jeg møtte henne for omlag 8 måneder siden var jeg litt betatt, men ikke forelsket. Men etter som tiden har gått er vi blitt mere "avhengig" av hverandre, som du sier. Jeg må innrømme at jeg er blitt forelsket i henne etterhvert, noe som jeg ser på som positivt ( bedre det enn at vi er stormforelsket i begynnelsen for så å få en "smell" etter 6-7 måneder ). Det beste er at hun sa hun var forelsket i meg for et par uker siden. Første gang hun har sagt det. Tar det som et godt tegn jeg...!

Det høres ut som at forholdet deres går i riktig retning. Lykke til videre