Vet ikke

[Gjest tristoglei]

Jeg har 3 barn, som er hos sin far noen uker om sommeren, samt annenhver helg ellers i året. Dette har ikke alltid gått knirkefritt, og jeg sliter litt med å få ting til å falle på plass etter at jeg snakket med barna i går.

Jeg har jo bare de og stole på...da faren ikke får snakke med meg av den nye konen sin, som han har 1 barn med.

Den eldste føler seg som hushjelp og vil ikke være der i det heletatt (12 år), hun er vant til å ta i et tak, og har faste plikter når hun er hos oss. Gjør de uten protester.

Felles for alle 3 er at de ikke føler seg velkommen og føler seg lite "intigrert" i familien når de er der. Stemor (liker dårlig det ordet) kan finne på å kjøpe feks is til sitt barn, selv om alle er med, og si at faren får kjøpe til de andre når han er med å handler...noe han sjelden er.

De har nettopp kommet fra ferie...hadde med seg lommepenger fra meg, heldigvis. Eldste måtte kjøpe bind for lommepengene, minste hadde mistet/glemt medisinen sin (6 år) og måtte kjøpe ny for sine, og mellomste hadde ikke nok reine sokker, så det gikk fra hans.

Ellers så var de på handlesenter, der det ble kjøpt flere sett med klær til far, stemor, og lillesøster, men vare felles barn bare måtte se på. Jeg mener ikke at de skulle få klær av type knall dyrt...men de føler seg utenfor og har det ikke bra.

Siden de er hos faren i stort sett hele juli, bestemte vi da vi gikk fra hverandre at jeg ikke skulle få bidrag den mnd....men da skulle utlegg gå på han.

Jeg mener ikke at han skal stille med nye garderober eller dyre ting, de har gode inntekter, og formue begge to, så det står ikke på det heller. Men jeg føler det urettferdig overfor barna at de blir utestengt/ikke sett på som en del av familien når de er der.

Vet ikke om de spiller på min samvittighet, eller om jeg skal hente barna i ettermiddag. Prøvde å snakke med far (på melding så ikke konen ble sur) Og han sa det var det samme for han...Kunne bare hente de viss eg ville.

Dette er et vanskelig...skal jeg bare bero, og håpe det ornder seg, eller skal jeg gripe inn når barna mistrivst.

Jeg er jo redd for å gripe inn også, for det er jo faren deter snakk om, en jeg ønsker skal ha et godt forhold til. Det er vanskelig dette her, for vi er jo like mye foreldre begge to, og skal jo ta del i ungene sitt liv på lik linje, selv om de bor mest hos meg. Er redd for å tråkke over på hans teritorium rett og slett, for jeg vil jo ikke ødelegge forholdet deres, samtidig som jeg er redd for at ungene ikke har det godt.

[Frk Johansen]

Jeg hadde fortalt far episoden om isen, sånn gjør man bare IKKE. Dessverre er det mange menn som lar seg helt styre av en ny kvinne og dermed gir avkall på sine første barn. Ikke bygg oppunder dårlig stemning men prøv heller ikke å lyve om far til barna. Det er en vanskelig balansegang men barna vil se dette selv når de blir større at de ikke betyr det samme for far som forhåpentligvis hos deg. De vil trolig oppleve forskjellene til deres felles barn som større i årene som kommer, noe som etter all sannsynlighet vil bygge på sjalusi og misnunnelse ettersom dette ene barnet trolig vil få alt hun peker på.

Det at barna dine må kjøpe medisiner og bind for egne penger er jo uhørt, og denne exmannen din og hans nye dame, vasker de ikke dine barns klær mens de er på ferie?? Selv har jeg dårlig samvittighet om jeg må sende med sønnen til samboeren min noen få plagg jeg ikke har rukket å vaske etter ferien, jeg vasker da klær for hele familien så så lenge klærne finner veien til skittentøyskurven blir de vasket.

[Gjest navnelapp]

Men det at du kan hente barna i ettermiddag er jo ikkje eit adekvat svar på ditt spørsmål? Du må ta kontakt med han igjen og seie at spørsmålet var ikkje om du kunne hente dei, spørsmålet var om han ville ta det ansvaret han har teke på seg fullt og heilt, og dekke dei utgiftene som det faktisk fører med seg å ha barna i juli.

Desse nummer to-konene som ikkje kan leve med at mannen har barn frå før provoserer meg endelaust. Det går berre ikkje an å oppføre seg på den måten. Eg har sjølv ei venninne som i alder av 45 år framleis ikkje kan treffe faren viss "den nye" (han forlot familien sin når mi venninne var 12...) kona veit om det. Kva er det med desse damene? Og kva er det med desse mennene som godtek å leve under eit slikt regime?

[Gjest Tufsa]

Så grusomt for dine barn! Jeg sier som jeg har sagt mange ganger før (hvis du får lov til å sende mail til han); vis ham tråden, eller send han en mail med samme ordelag direkte rettet til ham. For en suppegjøk.

[Rosalie]

Det her syns jeg høres ut som en sak for familievernkontoret/mekling. Og unskyld språket, men hvilken suppegjøk av en tøffel er eksmannen din, som lar nye konen bestemme at dere to ikke kan snakke sammen? Hvor blir det av ballene hans? hvis barna deres skal ha det noenlunde OK, så må dere faktisk kunne kommunisere på tomannshånd!

Elles ville jeg ikke latt mine barn ha det slik mer enn ytterst nødvendig, dvs. ville jeg kun gått med på minimumssamvær. For barnas skyld. Du sier at du syns det er vanskelig å gripe inn, fordi du er redd for å ødelegge forholdet mellom far og barn. Det forholdet er allerede ødelagt, slik han g hans nye fru holder på. FYSJ!

[Gjest Sobril]

HVA ER DET MED DISSE HELVETES, UBRUKELIGE, ANSVARSFRASKRIVENDE FJOTTER AV NOEN MANNFOLK?

[Littlebird]

Dette høres jo slett ikke bra ut for barna. Samtidig kan jeg nesten ikke tro at stemoren er fullt så fæl som det høres ut som.. uansett, hun kan da ikke bestemme om du og pappaen til barna skal snakke sammen.

Hvis du har det meste av denne infoen fra dine barn, ville jeg foreslått en samtale med far om hva barna opplever. Kanskje får du da et mer balansert bilde av hva som hadde skjedd. Jeg skjønner at du stoler på dine barn, men de er tross alt barn, som kan ha kompliserte følelser her, og som kan si ting som de ønsker å si, eller oppfatte ting annerledes osv. Det kan jo godt hende det er som barna sier, men det kan jo også være annerledes, så jeg ville gitt far en mulighet til å oppklare litt. Hvis du tar det opp med han på en måte som gjør at han ikke går i forsvar, f.eks, si at barna har fortalt dette, og at du lurer på om ikke barna kan ha misoppfattet noe osv. F.eks. vårt barn fikk "slush" i stedet for is en dag på ferien. Noen av de andre barna valgte is. Når slushen var tom, ville barnet vårt ha is, i tillegg. Da barnet ikke fikk det, var hun sint, fordi de andre fikk is, og ikke hun... Det er ikke alltid barn skjønner fullt ut, hun visste jo egentlig at hun valgte slush i stedet for is (eller vil skjønne).

Jeg sier ikke at barna lyver, men bare at ting muligens ikke er så forferdelige som du kan få inntrykk av. Kanskje føler barna seg utenfor og er litt sjalue på den nye søskenen, og tolker ting litt mer negative enn de er? Eller kanskje ikke.

Eneste mulighet du har til å gjøre noe med dette, eller få et bedre bilde av situasjonen, er å faktisk få snakket med din eks. Du kan jo bare forklare han at du ikke vil tråkke på grenser, hverken hans, eller hans nye dame, men at du har behov for en liten prat om barna. Du kan jo evt. også invitere stemoren til å være med i samtalen, hvis du syns det er ok, kanskje ville hun tatt det positivt?

Jeg ville iallfall ikke latt dette ligge, hvis du føler barna ikke har det bra.

[Gjest tristoglei]

Det med isen fikk jeg høre av en butikkansatt, så det er det ikke barna som kommer med. Jeg har prøvd å ta det opp med far, men han sier at det bare er å overdrive...De er jo så store...osv.

Det er ikke lett, for han får faktisk ikke snakke med meg så konen vet om, så foreldremøter, samtaler ang barna blir litt enveiskjørt om dere forstår.

Vet ikke om hun er sjalu, redd for noe eller hva det er, men hun kan treffe meg og barna på butikk og ikke hilse. Jeg har prøvd å invitere, snakke, og sendt meldinger via min x mann, men ingenting når fram.

Blir litt hjelpeløs når det er på den måten. Jeg kan forsikre dere om at jeg IKKE er ute etter min X, men kan forstå at hun er sjalu, da han har vært utro opp til flere ganger...blandt annet med henne da vi var gift.

Jeg har lagt alt det bak meg, og det er barna som står i fokus her...Eller egentlig forholdet mellom oss alle.

Hvordan skal jeg få han til å innse at han mister gradvis kontaktog repekt fra barna. Han støtter dem jo aldri når det gjelder. Jeg sier ikke at jeg er noen supermamma, vi har alle våre feil, og jeg er jo redd barna bruker min samvittighet og legger på i tykke lag...Det er jo det jeg prøver å få svar på. Men når ingen av de involverte voksne vil snakke, står jeg kun tilbake med barna sine historier.

[Gjest regine]

Det første du må innse er at du ikke kan (eller skal!) oppdra far. HANS forhold til barna er HANS ansvar - ikke ditt. Du kan selvsagt prøve å innkalle itl megling på familievernontoret, men 1) far er ikke forpliktet til å møte med mindre du kaller inn "etter barneloven" som betyr første steg mot rettssak og 2) de som jobber der har ingen "sanksjonsmuligheter" i fht. far. De kan fortelle han at han burde dette og hint, men utover det ingentin. det er heller ikke gitt at de vil si noe som helst, de skal jo være "nøytrale" og ikke ta side.....

Dernest må du innse at forholdene er som de er - mannen er en dott som lar seg styre av sin nye kone (alternativt han er en drittsekk som skyver den nye foran seg som den som har skyld i at han ikke "får lov til" å snakke med deg).

Din oppgave er å ivareta BARNA og deres behov. Det gjør du ikke ved å bruke masse energi på å unnskylde faren, tilrettelegge for hans greier, glatte over hans oppførsel etc. Det gjør du derimot ved å tro på det barna forteller deg og ta alvorlig den måten DE opplever situasjonene på. Hvorfor vil du ikke tro på det BARNA sier? Hvorfor er du mer villig til å tro på en mann som har vært utro og som generelt sett ikke setter barna sine først?

Som sagt: ditt ansvar er BARNA. sånn det er nå opplever de antakeligvis at BÅDE mamma og pappa svikter..... Og det vil du vel neppe??

[Littlebird]

Din oppgave er å ivareta BARNA og deres behov. Det gjør du ikke ved å bruke masse energi på å unnskylde faren, tilrettelegge for hans greier, glatte over hans oppførsel etc. Det gjør du derimot ved å tro på det barna forteller deg og ta alvorlig den måten DE opplever situasjonene på. Hvorfor vil du ikke tro på det BARNA sier? Hvorfor er du mer villig til å tro på en mann som har vært utro og som generelt sett ikke setter barna sine først?

Som sagt: ditt ansvar er BARNA. sånn det er nå opplever de antakeligvis at BÅDE mamma og pappa svikter..... Og det vil du vel neppe??

Jeg oppfatter ikke ts slik da, at hun også svikter barna. Sånn jeg forstår det vet hun ikke helt hvordan hun skal gå frem på riktig måte, uten å ødelegge noe. Det virker som ts har prøvd mange måter å kommunisere med eksen og kona, men at det ikke fører frem.

Jeg er imidlertid enig i at han er en dott dersom han sier han ikke "får lov" å snakke med deg. Det er jo bare tøys, det er jo han som bestemmer dette selv, uansett hva han sier. Dere har nok et vanskelig utgangspunkt for å ha et godt samarbeid, dersom han hadde et forhold til henne mens han var sammen med deg. Selv om du har lagt det bak deg, er det ikke sikkert hun har det..

Men uansett, jeg vet ikke hvordan du best kan gå frem, når du har forsøkt ulike ting. Jeg ville bare henvendt meg direkte til han, og fortsatt å prøve å få en dialog. Å hente hjem barna, eller korte ned samvær med far tror jeg virker mot sin hensikt. Da sier du jo både til barna og til han at han ikke duger som pappa. Samværene med pappa er jo viktig selv om det kan være vanskelig. Jeg vil tro det er enda vanskeligere dersom de får se pappa mindre.

Dette har jeg ikke greie på, men finnes det et sted der dere kunne snakket sammen, hvor barna også kunne være tilstede? Altså, slik at dere begge fikk lyttet til det barna har å si, og ikke snakke om forholdet mellom dere to, men hva barna savner/syns er vanskelig, og hvordan de kunne ønske seg ting kunne være annerledes? Jeg skulle tro at han ikke ville avvise det, hvis det er noe som hadde vært bra for barna deres? Jeg vil jo tro at han også er oppriktig glad i sine barn..