Folk er alltid frekke mot meg

[Gjest Hakkekyllingen]

Hei

Ut fra overskriften høres det kanskje ut som at jeg ikke er en ressursperson, men det er jeg virkelig. Jeg jobber hardt, er hyggelig og blid, kommer fra en god familie, og er sunn og sterk. Men opplever likevel å være den som andre tråkker på.

Helt fra jeg var liten, har jeg gjort mitt beste for å være snill med andre mennesker, og forsøkt å respektere andre etter beste evne. Kan ikke huske at jeg har vært spydig mot andre mennesker. Jeg er voksen nå.

Men jeg opplever stadig det motsatte selv - at folk har det moro på min bekostning. Folk er frekke, uhøflige, og trekker fram "svakheter" i sosiale settinger. Noe jeg aldri har sunket så lavt at jeg selv har gjort.

Jeg har alltid vært blid og god, men har begynt å leke meg med tanken på å bli slem selv. Selv om jeg ikke har det minste lyst til å synke ned på et slikt nivå.

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har stilt opp for andre, hjulpet dem fra A til Å, hvorpå de tar æren for arbeidet selv.

Jeg har ikke tall på alle frekke kommentarer jeg har fått, fra alt fra fremmede til familie og venner.

Er det bare meg, eller opplever alle dette? Noen gode råd til meg, før jeg begynner å bli slem?

[Gjest AnonymBruker]

Har hatt det slik selv. Fant ingen annen løsning enn at jeg begynte å sette folk på plass når de sa noe vemmelig om meg og mitt. De var vant til at jeg tok i mot alt med et smil, eller at jeg spøkte det bort. De fikk hakeslepp og mente at det var noe galt med meg i starten (jeg skulle da ikke oppføre meg slik!), men etterhvert har de roet seg betraktelig med morsomhetene sine.

Å få igjen med samme mynt, eller enda bedre: å si i fra saklig, sterkt og greit om at dette er ikke akseptabel oppførsel, virker. Her i familien i alle fall.

[Gjest Nanette]

Har det likedan, og er også som deg.

Jeg tror du kanskje er for snill og ydmyk overfor andre. Da ser de at de bare kan herse med deg. Vanskelig å forandre seg, men er langt mellom slem og altfor snill. Det gjelder visst å finne en mellomting, noe jeg selv enda ikke helt har fått til.

[rainbow_dash]

Hvis du oppfører deg som en dørmatte, så kommer folk til å tråkke på deg. Jeg sier det ikke for å være slem. Men den eneste personen du kan gjøre noe med er deg selv. Som nevnt over, sett dine egne grenser, og si ifra når andre går for langt!

Du trenger ikke ta igjen med samme mynt, men si ifra på en saklig måte at du ikke finner deg i sånn oppførsel. Det tar litt trening, men du klarer det etterhvert.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg skjønner hva du mener. Fikk kommentarer av til og med ene forelderen til venninnen min da jeg var 11 år. Det ble tatt et bilde i et bursdagsselskap og da vises nesen min der i hjørnet(og på den tiden hadde jeg komplekser for den,og har fortsatt) og da kommenterte hun det og synes det var noe å le av.

Har også blitt harselert av enkelte søsken som alltid har rakket ned på meg blant folk.

Når det gjelder venner,har jeg også de som liker å ta opp "flaue" ting jeg har gjort blant andre folk, fordi de synes det er "morsomt", selv om de ser at jeg ikke alltid synes det er SÅ morsomt.

Alt dette har gjort at jeg altid har vært ganske sjenert og innesluttet, men etter jeg klarte å svare tilbake de som holdt på slik så har jeg hørt mindre og mindre kommentarer.

F.eks med søskenene mine har jeg bare svart " Hold kjeft" og bare gått og vist at jeg synes at de ikke er morsomme bare masete drittunger, istedenfor å bli lei meg.

Når det gjelder venner så er det bare å ta opp ting DE har gjort som er ganske flaut og da skal du se at de gir seg TVERT. Du trenger ikke være kald, eller synke på noens nivå, du bør abre lære deg å svare tilbake, om ikke du klarer å ignorere det.

[Theres]

Mitt råd er at du må bli frekk tilbake, ikke la noen herse med deg!

Om de har vært kjempe frekk mot deg, ta tilbake med samme mynt, på den måten får de kjenne på følelsen selv og du hjelper de med og forstå. Jeg er også en veldig snill person, hjelpsom, og veldig omtenksom. Folk ser godheten min og tenker: Hun kan jeg låne penger av, eller vi kan le på hennes bekostnig. Men sett foten ned, finn ut hva du aksepterer og hva du ikke aksepterer. Det måtte jeg også gjøre. Etterhvert når jeg begynte og si ifra forsvant de slue personene og de som var snille mot meg tilbake var der:) Ikke vær redd for at noen ikke kommer til og like deg for du tar igjen eller sier ifra, man kan ikke bli likt av alle i denne verden.

[Gjest Ludovie]

Hei

Ut fra overskriften høres det kanskje ut som at jeg ikke er en ressursperson, men det er jeg virkelig. Jeg jobber hardt, er hyggelig og blid, kommer fra en god familie, og er sunn og sterk. Men opplever likevel å være den som andre tråkker på.

Helt fra jeg var liten, har jeg gjort mitt beste for å være snill med andre mennesker, og forsøkt å respektere andre etter beste evne. Kan ikke huske at jeg har vært spydig mot andre mennesker. Jeg er voksen nå.

Men jeg opplever stadig det motsatte selv - at folk har det moro på min bekostning. Folk er frekke, uhøflige, og trekker fram "svakheter" i sosiale settinger. Noe jeg aldri har sunket så lavt at jeg selv har gjort.

Jeg har alltid vært blid og god, men har begynt å leke meg med tanken på å bli slem selv. Selv om jeg ikke har det minste lyst til å synke ned på et slikt nivå.

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har stilt opp for andre, hjulpet dem fra A til Å, hvorpå de tar æren for arbeidet selv.

Jeg har ikke tall på alle frekke kommentarer jeg har fått, fra alt fra fremmede til familie og venner.

Er det bare meg, eller opplever alle dette? Noen gode råd til meg, før jeg begynner å bli slem?

Det finnes mange grader mellom "dørmatte" og "slem". Som andre har sagt; vær klar og tydelig når du føler deg tråkket på. Det å reagere når noen tråkker over dine grenser eller fornærmer deg, er slett ikke det samme som å være slem - det er tvert imot bare å vise hvem man er.

[Gjest Anjelika]

Dere er ikke bare for hårsåre da?

Jeg var sammen med en person (med meget lav selvtillit) som tok det aller meste som kritikk, jeg ble sjokkert av de tingene han klarte å bli såret av, og vri over på seg selv eller til noe negativt - når det slett ikke var ment som en frekkhet, eller gjerne ikke handlet om han engang.

Jeg har også ei venninne som er litt slik, ikke like ekstrem men av og til kommer det frem i dagen at hun virkelig ble lei seg den gangen jeg sa at hun hadde hjerteformet ansikt i stedet for ovalt fordi hun hadde komplekser for spiss hake. Et cetera.

Venner drar da hele tiden opp flaue/sprø/teite ting jeg har gjort, og jeg gjør det samme med dem. Ikke fordi vi vil trykke hverandre ned, men fordi det er morsomt å være litt frekk. De vet jeg ikke tar meg selv høytidelig og kan "ta" alt som blir slengt mot meg, og jeg vet det samme om dem. Ingen prøver å såre hverandre, virkelig ikke. Selv om vi "mobber" hverandre. Det må være takhøyde for det føler jeg, jeg har det litt vanskelig med folk som må behandles som porselen.

Jeg tror ikke det er så utrolig mange mennesker (over 15) som har behov for å bruke andre som dørmatter, jeg tror heller det er flere som har veldig lav terskel for å bli såret av ting og ta det til seg - og mange av oss som kan drite oss ut og le av svakhetene våre og av andres innen rimelighetens grenser. Sier ikke at det ene nødvendigis er bedre enn det andre, men dere burde kanskje tenke på at det er mulig at vennene deres ikke er onde mennesker, de vet bare ikke at dere tar det så tungt ?

Endret 18. juli 2010 av Anjelika

[Gjest Ludovie]

Venner drar da hele tiden opp flaue/sprø/teite ting jeg har gjort, og jeg gjør det samme med dem. Ikke fordi vi vil trykke hverandre ned, men fordi det er morsomt å være litt frekk. De vet jeg ikke tar meg selv høytidelig og kan "ta" alt som blir slengt mot meg, og jeg vet det samme om dem. Ingen prøver å såre hverandre, virkelig ikke. Selv om vi "mobber" hverandre. Det må være takhøyde for det føler jeg, jeg har det litt vanskelig med folk som må behandles som porselen.

Sånn er jeg også, og jeg elsker å ha det sånn. Jeg vet allikevel at det finnes folk som genuint blir tråkket på - det har jeg observert ved flere anledninger.

Og hvorvidt TS er en fryktelig nærtagende person, eller om hun/han faktisk lar andre behandle seg dårlig, kan jo ingen av oss vite. Men nyttig innspill.

[Gjest Anjelika]

Sånn er jeg også, og jeg elsker å ha det sånn. Jeg vet allikevel at det finnes folk som genuint blir tråkket på - det har jeg observert ved flere anledninger.

Og hvorvidt TS er en fryktelig nærtagende person, eller om hun/han faktisk lar andre behandle seg dårlig, kan jo ingen av oss vite. Men nyttig innspill.

Ja for all del, jeg skal ikke påstå at det er slik for ts.

Det var bare et innspill fra "den andre siden".

Vi som er sånn må jo også passe litt på at vi ikke tråkker folk på tærne, jeg har nå hørt en gang eller to at jeg kan overkjøre folk. Men i de tilfellene er det ikke nødvendigvis fordi jeg er så ille og fæl, men heller at jeg er vant med personer som f eks sier ifra. Da er situasjonen mer et resultat av kræsj mellom personligheter enn at den ene har så lyst til å hevde seg og tråkke på andre.

Endret 18. juli 2010 av Anjelika

[I.am.me]

Det er tydelig at du setter deg selv i en posisjon hvor folk kan utnytte deg. Hvis dette har skjedd flere ganger, er det noe med _deg_ som gjør at folk lett kan utnytte deg til sin egen fordel. Hva med å slutte å være så utrolig snill og hjelpsom heletiden og vær litt egoistisk? Egoistisk er kanskje ikke riktig ord, men du bør tenke litt mer på deg selv! Det er meningen at du skal være din egen sjef, men det er du jo ikke når du lar folk tråkke på deg. Hvis du slutter å hjelpe alle med alt de ber om, og heller bruker din energi og styrke på å gjøre ting for deg selv, som kan få deg til å nå toppen.

"If you don't have a plan, you're a steppingstone for those who do" er det et ordtak som sier.

[rainbow_dash]

Jeg må si meg enig med Anjelika. Alle gjør feil hele tiden, ingen er perfekte. Men for noen er en liten feil verdens undergang om noen skulle oppdage det, andre bare ler og lar livet gå videre. Sistnevnte har heller ikke noe problem med at andre kommenterer det.

Noe jeg har lært er at hvis jeg gjør en feil, så er jeg den første til å kommentere det selv. For da gir jeg med en gang inntrykk at jeg ikke skjems over det (selv om jeg kanskje gjør det), og da vil ikke andre heller kommentere det på den måten.

Hakkekyllingen, uansett hva utgangspunktet ditt er, så jobb med selvtilliten. At du blir såra av små kommentarer betyr så lite i den store sammenhengen, og andre tenker nok ikke over det. Så det er like greit å innse det, og heller begynne å se humoren i alt.

[<CupCake>]

Men det kan hende du gir fra deg noe 'offer' vibber som gjør at folk som øker egen selvfølelse ved å dytte andre ned finner deg.. Eller at du gir intrykk av å være svak, svake mennesker er det mange som 'irriterer' seg over og derfor tråkker på..

Kan hende at du er dumsnill- de ender faktisk jeg ofte med å ikke like selv om de mener godt og jeg egentlig ikke burde ha noe imot dem. Det kan hende er tilfelle siden du snakker om å 'leke med tanken på å være slem' < det høres ut som noe en dumsnill person ville sagt, de fleste andre vet at de alle fleste 'slemme' ikke har planlagt noe, det er bare sånn de er..

Eller kanskje det bare skjer i hodet ditt, at du overtenker det og tror det er mer av betydning enn det faktisk er..

[Gjest AnonymBruker]

Bare lurer på hva man gjør når det er foreldrene som gjør dette. Mine foreldre er ganske res. stereke og har ganske stor innflytelse på oss barn. Stadig vekk drar de frem negative episoder som har skjedd tidligere i livet og disse er uten unntak negative. eks. husker når du var tenåring og satt og hylgråt på rommet ditt fordi du var forelsket i en type. Jeg kan faktisk ikke huske en eneste gang de har referert til noe positivt, og dette har gitt meg enormt dårlig selvfølelse. Prøver jeg å si noe kan de si: Er du hissig i dag, eller : det er jo bare en spøk. Altså man kommer ingen vei. Kall meg gjerne hårsår men jeg blir utrolig lei meg og det preger meg faktisk i store deler av hverdagen.

[Gjest -L-]

Eg tror et viktig poeng i akuratt denne situasjonen å ikkje være snill for å vinne andres repsekt, det gjør man ikkje.

[Gjest Hard Ride]

Jeg pleide alltid å ha masse selvironi og komme med vitser på min egen bekostning. Etter hvert begynte jeg å leggeg merke til at de nærmeste vennene mine ikke hadde noe respekt for meg i det hele tatt. De kunne finne på å tråkke på meg og ga faen.

Da bestemte jeg meg bare for å slutte å godta dårlig oppførsel fra dem. Jeg innså at jeg egentlig bare framsto som en klovn før. Problemet er om man begynner å ta seg selv for seriøst.

Jeg har prøvd meg litt fram for å finne en mellomting mellom det å være klovn, og det å ta seg selv alt for seriøst.

[Gjest leila]

Kjenner meg igjen og jobber med saken. Hele tiden. Det er som sagt før her, en mellomting mellom dørmatte og slem.

Jeg har alltid vært en peoplepleaser, men nå har jeg bestemt meg for at det er slutt. Og øver meg i å si følgende setning: "Ikke snakk slik til meg". Pluss at jeg også trener meg i å si "nei" til alle mulige forslag og planer som jeg vet at jeg ikke vil trives med.

Det hjelper. Folk blir obs på dine grenser og tar det ikke som en selvfølge at du skal tåle alt og si ja til alt.

Jeg jobber også med å ikke ta meg selv altfor høytidelig, men lærer meg å si fra når det går for langt.

Idag feks, så var jeg i et slags selskap, der jeg syns noen ikke sa skikkelig "hadet" til meg. Etter en tenkerunde, så bestemte jeg meg for at det lå ingenting slemt bak. Det var bare litt tankeløst. Og ingenting å blir fornærmet for.

Huff, dårlig eksempel, men også i andre situasjoner, der folk kommer med uttalelser som går på ditt utseendet eller personlighet. Og ler litt av deg. Det er ikke lett for oss som kanskje har lav selvtillit fra før. Så jeg har funnet ut at jeg takler det best ved å le litt og overdrive. Og som sagt sette tydelige grenser når det går over alle støvleskaft.

[Gjest Gjest]

Jeg opplever noe av det samme på jobben. Kolleger løper inn til sjefen for den minste lille ting jeg gjør. Mener selv jeg gjør en god jobb, og stiller alltid opp og hjelper andre, men det hender jo det kan hope seg opp hos meg også. Da løper kollegene inn til sjefen og sladrer,til tross for at de da i tillegg lemper alle sakene over til meg i tillegg til de oppgavene jeg har! Sjefen tar alt de sier for god fisk, jeg blir innkalt til øverste leder og får mitt pass påskrevet. Jeg får bare høre at jeg gjør en dårlig jobb, men ikke konkret hva. Jeg har aldri kritisert mine kolleger for noenting, men skal nå begynne jeg også! Er grundig lei av å bli trakkasert slik!! Og så lager de handlingsplaner mot dårlig arbeidsmiljø??..helt absurd.

[Gjest Gjest]

Jeg er også sånn! Opplever dritt hver dag, men har aldri gjort en flue fortred...

Vurderer selv også å bli litt slem, men det gir meg så dårlig samvittighet... Hvordan skal man klare å fjerne seg fra det?

[Gjest Gjest]

Bare lurer på hva man gjør når det er foreldrene som gjør dette. Mine foreldre er ganske res. stereke og har ganske stor innflytelse på oss barn. Stadig vekk drar de frem negative episoder som har skjedd tidligere i livet og disse er uten unntak negative. eks. husker når du var tenåring og satt og hylgråt på rommet ditt fordi du var forelsket i en type. Jeg kan faktisk ikke huske en eneste gang de har referert til noe positivt, og dette har gitt meg enormt dårlig selvfølelse. Prøver jeg å si noe kan de si: Er du hissig i dag, eller : det er jo bare en spøk. Altså man kommer ingen vei. Kall meg gjerne hårsår men jeg blir utrolig lei meg og det preger meg faktisk i store deler av hverdagen.

Minner om mine foreldre også, de drar alltid fram dårlige minner og sammenlikner meg med alle de suksessfulle jentene på samme alder som meg, og gjerne yngre også, bare sånn for å gjøre det enda mere klart for meg hvor teit jeg er. Jeg har alltid vært et såkalt "englebarn", men det er vel ikke riktig det heller...