Hva syned DU om 50/50

[MMMJ]

Huff... Jeg har en datter på snart fem år med min eks. Det ble slutt da jenta vår var 8-9 mnd ca og jeg har hatt hovedansvar. Nå har både han og jeg fått nye samboere. Det som er aktuelt er at han nå vil ha delt foreldreansvar og at hun da skal bo en uke der og en uke her. Jeg synes dette er forferdelig trist, men skjønner selvfølgelig at han ønsker å ha henne like mye som meg.....

Fint om noen ønsker å dele erfaringer rundt dette....

[Dancer]

Jeg er 15 år, og har hatt skilte foreldre i ca 5 år nå. Jeg bor annenhver uke hos hver forelder.

Det er stressende og slitsomt å bytte slik, man får aldri helt roen et sted. Men jeg er like glad i begge foreldrene mine, så for meg hadde det vært umulig å velge en av dem. Jeg tror at ingen løsninger er bra når man har skilte foreldre, det eneste som er bra er å bo hos begge to samtidig. For meg ser jeg dem halvparten så mye som jeg vil, men det er bedre enn å ikke se en av dem i det hele tatt.

[Gjest AnonymBruker]

Vi har hatt opp denne diskusjonen noen ganger vedr min manns barn med tidligere "fru". Barnet er 9 år gammelt, og her har det vært annenhver torsdag til mandag bestandig. Vi har imidlertid hatt barnet på overnatting, i perioder, nesten hver helg - da vi har hatt mulighet og anledning. Dessuten har barnet vært her midt i uka ellers - da vi synes det går litt lang tid med to uker mellom hver gang.

Etter hvert som barnet har blitt eldre har det avtatt med besøkene vi har fått hver eneste helg; ungen har fått såpass mange venner i nabolaget til mor at det naturligvis ikke blir slik at barnet vil hit like ofte. Dessuten har mor fått kjæreste, og de finner på mye med barnet i helgene.

Far hadde selvsagt synes at det hadde vært fint at barnet var her mer, men vi ser at det fungerer såpass greit at temaet nå ligger dødt. Det får heller bli senere dersom barnet evt selv ytrer ønske om å være her mer.

Så - jeg har vel kanskje ikke noe fornuftig svar. Du må nesten se på hva som fungerer for dere. Trives barnet ditt slik det har det nå? Vil det bli mer stressende for barnet å sjonglere mellom deg og eks annenhver uke eller vil det bli mer optimalt?

Jeg synes det er mye som må legges til grunn før man tar en slik avgjørelse - ikke bare at far også har rett til å ha ungen like mye. Selvsagt har han dét, men så lenge barnet er uskyldig i foreldres brudd så synes jeg også barnet kan ha litt å si i saken. Nå er det kanskje ikke mye fornuftig barnet kan komme med verbalt i en alder av 5 år, men det kan jo leses på andre måter. Trivsel er lett å spore. Kanskje du skal bli enig med far om å ha det som en prøveordning for å se hvordan det fungerer - for deretter å bli enige om samværet etterhvert?

Forutsatt at kommunikasjonen dere i mellom er bra selvsagt.

[lulle]

Jeg er 15 år, og har hatt skilte foreldre i ca 5 år nå. Jeg bor annenhver uke hos hver forelder.

Det er stressende og slitsomt å bytte slik, man får aldri helt roen et sted. Men jeg er like glad i begge foreldrene mine, så for meg hadde det vært umulig å velge en av dem. Jeg tror at ingen løsninger er bra når man har skilte foreldre, det eneste som er bra er å bo hos begge to samtidig. For meg ser jeg dem halvparten så mye som jeg vil, men det er bedre enn å ikke se en av dem i det hele tatt.

Dette er det jeg som skilt mor har opplevd hos min datter på 15 år. Hun klarer ikke å si at hun ønsker å bo hos en av oss. Hun er rastløs, alltid på farten, er stresset og sliten. OG jeg ser det SÅ godt. Men prøv å spør om hun ville bo en plass. ALDRI. Nå har vi foreldre bestemt at hun skal bo fast hos meg. Jeg ser at hun er roligere og mindre i opprør. Avtalen er at far og hun skal være sammen ca. 1x i uken. Jeg er svært i mot 50/50 deling, selv om jeg forstår behovet både hos barn og voksne etter å være sammen. Nå skal det sies at jeg og barnets far bor i hver vår kommune, og samarbeid er ikke eksisterende, så dette har nok vært med på å øke stresset. Jeg kjenner ett tilfelle hvor foreldre samarbeider veldig bra og bor nesten hus i hus. Jeg tror barna der har det veldig fint.

[Gjest Sobril]

Det er sikkert noen det fungerer utmerket for - andre ikke.

Uansett så bør barnefordeling skje i anledning barnets beste. Det er dessverre ikke tilfelle i så alt for mange saker.

[Gjest Gjest]

Huff... Jeg har en datter på snart fem år med min eks. Det ble slutt da jenta vår var 8-9 mnd ca og jeg har hatt hovedansvar. Nå har både han og jeg fått nye samboere. Det som er aktuelt er at han nå vil ha delt foreldreansvar og at hun da skal bo en uke der og en uke her. Jeg synes dette er forferdelig trist, men skjønner selvfølgelig at han ønsker å ha henne like mye som meg.....

Fint om noen ønsker å dele erfaringer rundt dette....

Hei. Jeg ser du blander de 2 begrepene foreldreansvar og omsorg.

Foreldreansvar er noe alle fedre får (om de ikke er rusmisbrukere eller psykisk ustabile og til fare for barnet, eller om det er fare for at far kan t med seg barnet til "sitt land" og til et land Norge ikke har utleveringsavtale med).

Omsorg er relatert til samvær og samværsmengde med barnet. Nyeste definisjon ? går ut på at om du har smvær har du også omsorg, men "Daglig omsorg" har det tidligere i hovedsak vært bare en av foreldrene som har hatt. Nå er det en eksplosjonsartet økning blandt barn som får muligheten til å opplevde felles omsorg.

Jeg og min søster fikk oppleve felles omsorg på et tidspunkt der dette var uvanlig, og vi trivdes VELDIG GODT med det. Min søster startet å praktisere felles omsorg fra samme dag som hun opplevde samlivsbrudd. Jeg er mann, så jeg fikk dessverre ikke praktisert dette før en del år etter samlivsbruddet. Men da vi begynte å praktisere det ble konfliktnivået mye lavere og barna synes å trives bedre ettersom de når stort sett "går fritt" imellom oss.

Vi har tilbudt barna alternative løsninger, men de har selv valgt å praktisere 50/50 i noe tid.

Jeg har venner fra barndommen (jeg bor fortsatt der jeg vokste opp) som har valgt 50/50 fordi de så hvor bra min søster og jeg hadde det (vi fikk som nevnt oppleve 50/50). Også foreldre fra skolen til barna har valgt 50/50.

Jeg mener 50/50 er en fantastisk mulighet til å tilby barna en løsning som tilsier at de bør ta ansvar den dagen de selv blir voksne. Gutter læres opp til å ta omsorgsansvar for egne barn om foreldrene tilbyr 50/50. Jenter lærer å ta ansvar for barna og gi dem en soleklar rett til 50/50 om det er det barnet ønsker.

I realiteten kan dette være forskjellen på de besteforeldre som opplever å treffe barnebarn eller ikke, ettersom deres egen håndtering av problemet den gangen de opplevde samlivsbrud kan bli rettningsgivende for hvordan neste generasjon håndterer dette. Som nevnte kan det medføre at gutter trekker seg bort eller at jenter fradømmes omsorgen pga trenering, eller at barna selv velger å kutte kontakten med den ene forelderen.

50/50 gir dessuten mindre konflikt mellom foreldrene og muligheten til å endre ordningen er mye lettere enn med en ordning der foreldrene til tider har en konflikt gående mellom seg. Og selv om de fleste foreldre ønsker mest mulig tid med egne barn (det er vel derfor det ofte er konflikt etter samlivsbrudd) så skaper 50/50 ordningen en helt annen samarbeidsatmosfære slik at det blir vesentlig lettere å gå tilbake ved en senere anledning. Men de fleste barn vil gjerne praktisere 50/50 til langt opp i tenårene fordi det ofte føles trygt for barn å ha begge foreldrene i umiddelbar nærhet.

I tillegg gir det naturligvis dagens bostedsforelder litt mer fritid. Ikke mye (noen få kvelder/netter pr uke) men nok til at en føler at mulighetene til å leve et liv med litt færre begrensninger dukker opp. Dessuten har 50/50 en positiv bivirkning ved at det for en del skaper mulighet for bedre økonomi.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg får inntrykk av at alle mener at en 50/50 fordeling er det beste. Men her hos oss er gutten til mannen min mindre her enn hos sin mor. Gutten gir også inntrykk av at han vil være mest hos sin mor fordi det er der han har alle vennene sine. Han er 12 år nå, og da er det klart at det ikke er bare mamma og pappa som er viktige.

Men det er sikkert noe individuelt hva som er best for barna også.

[Gjest Gjest]

Jeg får inntrykk av at alle mener at en 50/50 fordeling er det beste. Men her hos oss er gutten til mannen min mindre her enn hos sin mor. Gutten gir også inntrykk av at han vil være mest hos sin mor fordi det er der han har alle vennene sine. Han er 12 år nå, og da er det klart at det ikke er bare mamma og pappa som er viktige.

Men det er sikkert noe individuelt hva som er best for barna også.

Dette bekrefter at det er en stor fordel at foreldrene bor så nært hverandre at de kan gå/sykle. Å frata barn et etablert nærmiljø er noe av det værste en som forelder kan gjøre mot barna.

Jeg skrev innleget over ditt, og jeg og min søster kunne sykle (vi var da ca 8-9 år) mellom foreldrene våre.

For egen del bor barnas mor og jeg også så nært hverandre at barna kan kå iløpet av 7-8 minutter (sykler på 3-4 minutter).

[lulle]

Hei. Jeg ser du blander de 2 begrepene foreldreansvar og omsorg.

Foreldreansvar er noe alle fedre får (om de ikke er rusmisbrukere eller psykisk ustabile og til fare for barnet, eller om det er fare for at far kan t med seg barnet til "sitt land" og til et land Norge ikke har utleveringsavtale med).

Omsorg er relatert til samvær og samværsmengde med barnet. Nyeste definisjon ? går ut på at om du har smvær har du også omsorg, men "Daglig omsorg" har det tidligere i hovedsak vært bare en av foreldrene som har hatt. Nå er det en eksplosjonsartet økning blandt barn som får muligheten til å opplevde felles omsorg.

Jeg og min søster fikk oppleve felles omsorg på et tidspunkt der dette var uvanlig, og vi trivdes VELDIG GODT med det. Min søster startet å praktisere felles omsorg fra samme dag som hun opplevde samlivsbrudd. Jeg er mann, så jeg fikk dessverre ikke praktisert dette før en del år etter samlivsbruddet. Men da vi begynte å praktisere det ble konfliktnivået mye lavere og barna synes å trives bedre ettersom de når stort sett "går fritt" imellom oss.

Vi har tilbudt barna alternative løsninger, men de har selv valgt å praktisere 50/50 i noe tid.

Jeg har venner fra barndommen (jeg bor fortsatt der jeg vokste opp) som har valgt 50/50 fordi de så hvor bra min søster og jeg hadde det (vi fikk som nevnt oppleve 50/50). Også foreldre fra skolen til barna har valgt 50/50.

Jeg mener 50/50 er en fantastisk mulighet til å tilby barna en løsning som tilsier at de bør ta ansvar den dagen de selv blir voksne. Gutter læres opp til å ta omsorgsansvar for egne barn om foreldrene tilbyr 50/50. Jenter lærer å ta ansvar for barna og gi dem en soleklar rett til 50/50 om det er det barnet ønsker.

I realiteten kan dette være forskjellen på de besteforeldre som opplever å treffe barnebarn eller ikke, ettersom deres egen håndtering av problemet den gangen de opplevde samlivsbrud kan bli rettningsgivende for hvordan neste generasjon håndterer dette. Som nevnte kan det medføre at gutter trekker seg bort eller at jenter fradømmes omsorgen pga trenering, eller at barna selv velger å kutte kontakten med den ene forelderen.

50/50 gir dessuten mindre konflikt mellom foreldrene og muligheten til å endre ordningen er mye lettere enn med en ordning der foreldrene til tider har en konflikt gående mellom seg. Og selv om de fleste foreldre ønsker mest mulig tid med egne barn (det er vel derfor det ofte er konflikt etter samlivsbrudd) så skaper 50/50 ordningen en helt annen samarbeidsatmosfære slik at det blir vesentlig lettere å gå tilbake ved en senere anledning. Men de fleste barn vil gjerne praktisere 50/50 til langt opp i tenårene fordi det ofte føles trygt for barn å ha begge foreldrene i umiddelbar nærhet.

I tillegg gir det naturligvis dagens bostedsforelder litt mer fritid. Ikke mye (noen få kvelder/netter pr uke) men nok til at en føler at mulighetene til å leve et liv med litt færre begrensninger dukker opp. Dessuten har 50/50 en positiv bivirkning ved at det for en del skaper mulighet for bedre økonomi.

Dette innelegget er proppfullt av subjektive oppfatninger. Min oppfatning er at 50/50 deling krever mye tettere kontakt og samarbeid mellom partenen enn det som ellers ville vært naturlig. Veldig bra for barn om dette fungerer. I mange tilfeller fungerer det ikke. Det gjelder da felles grensesetting, forldremøter, oppfølging på skolen, samsvar for regler for innetider, dataspilling osv osv. Dette senker ikkke alltid konflinknivået mellom foreldrene, snarerer tvert imot. I tillegg skal det tas hensyn til nye partnere, barn og deres andre foreldre... stress!!!

Begge foreldrene bør bo i samme skolekrets. Ikke alle har mulighet til det både pga huspriser, leiepriser, leiemuligheter osv.

Bedre økonimi? Det må i tillefelle være den av partene som får redusert bidrag. I mange tilfeller far, og i mange tilfeller han som tjener mest. Dermed kan man oppleve at barna får et veldig ulik økonomisk standard, noe ikke jeg syns er mest hensiktsmessig for barna.

Men så klart. Hvis man klarer å bo i samme området, (helst naboer syns jeg), klarer å tett kontakt, balansere forholdet til ny parnter og barnas andre forelder, samarbeide og bli enige kan det fungere. Men hvorfor skiller man seg da?

[Gjest AnonymBruker]

Men så klart. Hvis man klarer å bo i samme området, (helst naboer syns jeg), klarer å tett kontakt, balansere forholdet til ny parnter og barnas andre forelder, samarbeide og bli enige kan det fungere. Men hvorfor skiller man seg da?

Haha. Godt poeng. Hvorfor skille seg om man samarbeider så fantastisk om det viktigste man har skapt i livet? Joda - forelskelse, kjærlighet og alt det der. Men om man skal leve sammen en halv mannsalder er det uansett naivt å tro at man i perioder fungerer som noe annet enn venner.

Jeg ser at noen får det til å fungere. Kjenner en mann som bor med sine to barn den ene uka. Ekskone bor med de to barna neste uke - og de bor i 4-5 minutters gangavstand fra hverandre. Resultatet er jo at eksen til stadighet stikker innom for å hente ting osv. Sikkert motsatt også. Skal være heldig den som finner en ny partner som tolererer trynet til mannen/damas eks evt. 24/7. Hadde blitt for mye mas for egen del. Å leve i en "Seinfeld-verden" er ikke noe for meg.

Og, nei - det har ingenting med sjalusi å gjøre. Bare litt too much.

[Gjest Blondie65]

Jeg mener at 50/50 er for dem som bor i gangavstand fra hverandre, kan samarbeide utmerket og lever godt med sitt eget og eks'ens nye liv.

I det øyeblikket man legger inn transportetapper mellom hjemmene blir det problemer. Da skal man kjøres til skole og aktiviteter, må ha to vennesett etc.

Dersom man ikke greier å samarbeide bør man ikke ha 50/50 ordning på samværet. Jeg mener likevel at man kan ha felles omsorg selv om barnet bor mer en plass enn den andre.

Jeg mener også at den som flytter ut av nærområdet til barnet etter at 50/50 er praktisert er den som egentlig sier opp sin 50% andel og må finne seg i mindre samvær.

[Gjest Gjest]

To gutter 15 og 13 år, skilt siden de var 2 og nesten 5. Bodd fast hos meg hele tiden og har flere ganger takket "gudene" for at de slapp å bo to steder. Ser kompiser sliter daglig.

[Gjest AnonymBruker]

Dette bekrefter at det er en stor fordel at foreldrene bor så nært hverandre at de kan gå/sykle. Å frata barn et etablert nærmiljø er noe av det værste en som forelder kan gjøre mot barna.

Jeg skrev innleget over ditt, og jeg og min søster kunne sykle (vi var da ca 8-9 år) mellom foreldrene våre.

For egen del bor barnas mor og jeg også så nært hverandre at barna kan kå iløpet av 7-8 minutter (sykler på 3-4 minutter).

Her i gården ville det blitt vanskelig siden mor bor i et svært populært boligområde. Vi hadde ikke hatt sjangs til å kjøpt noe der..

[Sangria]

Her i gården ville det blitt vanskelig siden mor bor i et svært populært boligområde. Vi hadde ikke hatt sjangs til å kjøpt noe der..

Noe som er fullt forståelig, men da må man jo legge opp samværet etter hva som er best for barnet/barna i hverdagen

[Gjest AnonymBruker]

Vi har tilnærmet 50-50 for to av barna (på papiret 40-60 av økonomiske årsaker for mor), og ungene (13 og 15 år) trives godt med det. Nå skal det sies at en av grunnene til at de er glade for det, er at mor (som hadde hovedomsorgen tidligere) bl.a. har flyttet lengre unna der de bodde før, at hun har hatt flere samboerforhold osv de siste åra, slik at det nok har føltes litt ustabilt for ungene, men det er jo hos henne de har vært mesteparten av tiden.

Ungene har egne rom, klær og utstyr på begge plasser, og det ser ikke ut til at de blir stresset av dette. Vi har snakket mye med dem om hva de ønsker, og de sier at de vil ha det slik som det er i dag. Begge to husker jo en tid der de var hos far bare på vanlig samvær, og ønsker seg ikke tilbake til den tiden.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er delt i min mening egentlig. Jeg har venner og bekjente som praktiserer 50/50 med stort hell, og jeg har venner og bekjente som ikke har klart det.

Jeg har sett barn som har blitt stresset av denne løsningen, men også sett at barn blir stresset av en løsning med annenhver helg og en overnatting i uka.

Barn er like forkjellige som oss voksne, de er små individer som trenger en løsning tilpasset seg enkelt og greit.

For mine barn hadde nok løsningen fungert, men far valgte bort barna når vi ble skilt. Han valgte å flytte langt unna, han valgte et samvær som ikke er det barna ønsker seg. Men far her vil ikke høre på barna. Selvfølgelig vil jeg helst ha barna hos meg hele tiden, men vil de på et tidspunkt mer til far så skal ikke jeg stå i veien for det. Vi er tross alt to foreldre, uansett hva jeg mener om ham

Et søskenpar som er venner med mine barn hadde 50/50 lenge og foreldrene bodde i gåavstand til hverandre. De samarbeidet bra helt til far fikk ny partner og nytt barn. Da ville hans nye flytte lenger unna pga nærheten til eksen hans. Denne faren fikk et stort dilemma, og det skjønner jeg godt. Han løste det på den måten at han nå bor 50 % i sin gamle leilighet sammen med ungene sine fra første ekteskap og 50 % et annet sted sammen med sin nye familie. Det fungerer jo selvfølgelig, men det som skjer er at søsken frarøves kontakt. Og dette er noe de sier klart i fra om.

[Gjest Blondie65]

Et søskenpar som er venner med mine barn hadde 50/50 lenge og foreldrene bodde i gåavstand til hverandre. De samarbeidet bra helt til far fikk ny partner og nytt barn. Da ville hans nye flytte lenger unna pga nærheten til eksen hans. Denne faren fikk et stort dilemma, og det skjønner jeg godt. Han løste det på den måten at han nå bor 50 % i sin gamle leilighet sammen med ungene sine fra første ekteskap og 50 % et annet sted sammen med sin nye familie. Det fungerer jo selvfølgelig, men det som skjer er at søsken frarøves kontakt. Og dette er noe de sier klart i fra om.

Jeg synes likevel at denne løsningen vitner om stor kreativitet for å få til det beste for barna. Og jeg er ganske sikker på at de etterhvert finner løsninger som gjør dette enda bedre.

Det er mye verre når partene står steilt mot hverandre og saboterer og vil ha ting på sin måte.

Å tenke litt utenfor boksen er ofte det som skal til.

[Gjest Gjest]

Dette innelegget er proppfullt av subjektive oppfatninger.

Hva er du forventer når ts spør: "Hva syned DU om 50/50" ??

Jeg har svart hva JEG synes (slik ts spør om).

Og jeg begrunner årsaken ti hvorfor jeg mener det fordi mine egne foreldre pratiserte det med hell ovenfor min søster og meg. Samtidig forteller jeg at min søster har praktisert dette fra første dag etter sitt samlivsbrudd, mens mine barn og jeg måtte vente litt lengre.

Samtidig bekrefter jeg at mine barndomsvenner (som også opplevde samlivsbrudd med foreldrene) ønsker seg 50/50 slik min søster og jeg hadde, og at mine tidligere venner derfor praktiserer 50/50 idag.

Dessuten bekrefter jeg at stadig flere foreldre på barnas skole velger 50/50 med hell.

Jeg sier imidlertid ikke at det er den eneste riktige løsningen for 100% av alle barn, men jeg insinuerer at de aller fleste barn med oppegående foreldre vil ha glede av det (de fleste mødre og fedre er "oppegående" på tross av konfliktene under og tiden etter bruddet), og SOM ET MINIMUM BLI TILBUDT EN MULIGHET FOR DETTE. Det skaper tillit til foreldrene på sikt.

Hva forventer DU at jeg skal svare når ts spør om min mening ?

Min oppfatning er at 50/50 deling krever mye tettere kontakt og samarbeid mellom partenen enn det som ellers ville vært naturlig. Veldig bra for barn om dette fungerer. I mange tilfeller fungerer det ikke. Det gjelder da felles grensesetting, forldremøter, oppfølging på skolen, samsvar for regler for innetider, dataspilling osv osv. Dette senker ikkke alltid konflinknivået mellom foreldrene, snarerer tvert imot. I tillegg skal det tas hensyn til nye partnere, barn og deres andre foreldre... stress!!!

Og hvor mye samarbeid mener så du er "naturlig" ???

Når det gjelder det du beskriver som "felles grensesetting, forldremøter, oppfølging på skolen, samsvar for regler for innetider, dataspilling osv osv" så er dette faktisk MYE lettere bl.a de foreldrene som praktiserer felles omsorg. Dette bekreftes til og med av ex'en min og av våre felles venner som ser at samarbeidet er mye lettere nå med felles omsorg og at vi ikke lenger slkenger så mye med leppa om hverandre. Om du bruker den form argumentasjonen du gjør virker det som om du vil at foreldrene IKKE skal samarbeide. I så tilfelle er det kansje ikke rart samarbeidet er dårlig blandt de foreldrene som ikke praktiserer felles omsorg.

Og som en liten ekstra info. Det er enklere for begge foreldrene OG deres partenere om de har en ordning med f.eks. 1 uke hver å forholde seg til. Det gir mer tid for mor og hennes nye samboer sammen, og mindre konflikt med Ex. Det gir barnet mer harmoniske foreldre og begge foreldrene får mulighet til bedre økonomi.

utifra dette kan vi si med stor sikkerhet at:

a) Barnet tjener på det pga mer samvær og bedre samarbeid mellom foreldrene.

b) Begge foreldrene tjener på det pga mer fritid, bedre økonomi, mindre konflikt og bedre samarbeid.

c) Samboere/nye ektefeller tjener på det pga mindre konflikter og mer forutsigbarhet/stabilitet mht samværet.

d) Venner/omgivelser tjener på det fordi de opplever mer harmoniske foreldre/ex'er, og de behøver ikke ta standpunkt til mase kritikk slik de måtte tidligere.

Begge foreldrene bør bo i samme skolekrets. Ikke alle har mulighet til det både pga huspriser, leiepriser, leiemuligheter osv.

Det er ikke et krav men en klar fordel. Vi har som sagt en trygg gang-/sykkelvei mellom oss og barna. Barna beveget seg "fritt" mellom oss fra de var ganske små.

Bedre økonimi? Det må i tillefelle være den av partene som får redusert bidrag. I mange tilfeller far, og i mange tilfeller han som tjener mest. Dermed kan man oppleve at barna får et veldig ulik økonomisk standard, noe ikke jeg syns er mest hensiktsmessig for barna.

...

Hvis f.eks. mor får 3 kvelder/netter mer uten barn, noe som tilsier at hun kan jobbe overtid minst 1 av disse kveldene, vil hun tjene vesentlig mer enn hva hun taper i bidrag iløpet av 3 kvelder. Om mor tjener 320.000,-/år vil 1 kveld overtid pr uke tilsi 4.500,-/mnd brutto. Det er det ingen bostedsforeldre som får i støtte tror jeg.

Men hvis mor IKKE ØNSKER Å JOBBE denne ene kvelden i uka men isteden ønsker å sitte i sofaen å se på TV slik hun kan gjøre de andre 2 kvelden også, så blir det anderledes.

Men muligheten til bedre økonomi får hun i det minste.

[Gjest Gjest]

...

Dersom man ikke greier å samarbeide bør man ikke ha 50/50 ordning på samværet. Jeg mener likevel at man kan ha felles omsorg selv om barnet bor mer en plass enn den andre.

Jeg mener også at den som flytter ut av nærområdet til barnet etter at 50/50 er praktisert er den som egentlig sier opp sin 50% andel og må finne seg i mindre samvær.

2 x

og

2 x

Jeg har altid (nesten) vært mye enig med deg Blondi (selv om vi har kranglet litt også pga misforståelser, etc ).

[Gjest po]

barn skal slippe å velge mellom foreldrene

barn skal ha trygge rammer

barn skal ha det forutsigbart

barn skal bli hørt

barn skal slippe å ta hensyn til foreldrenes rett til å ha omsorg

la foreldrene flytte frem og tilbake... og se hvor lenge de holder ut!!?