hvor lenge går det før man er normal igjen etter brudd?

[Gjest AnonymBruker]

syns jeg har gått i all evighet og jobbet meg ut av dette bruddet men selv 2 år etter så er ikke alt så enkelt som "før". Denne gangen er det også barn involvert så eksen må jeg ha kontakt med.

hvor lenge gikk dere i etter bruddet før hverdagen normaliserte seg helt igjen?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg slenger meg på og følger med i tråden din. Det er 1 år siden det ble slutt med min eks og far til ungene og det er like vond enda.

[Cata]

Det tok meg ca. 2,5 år før jeg for alvor begynte å "leve" igjen og ca. 4 år før jeg kjente at jeg var helt meg selv igjen, dvs. at energi og pågangsmot var noenlunde likt det nivået jeg var på før bruddet.

[Gjest AnonymBruker]

da føler jeg meg veldig rar, men i det aller værste tilfelle lidet jeg i 1 måned (forholdet varte i 3 år), også ble jeg forelsket i han som er mannen min nå

[MMMJ]

syns jeg har gått i all evighet og jobbet meg ut av dette bruddet men selv 2 år etter så er ikke alt så enkelt som "før". Denne gangen er det også barn involvert så eksen må jeg ha kontakt med.

hvor lenge gikk dere i etter bruddet før hverdagen normaliserte seg helt igjen?

Huff... dette tar kanskje motet fra deg, men jeg brukte ca 4 år.... og vi har barn sammen.... Men lykke til;)

[Gjest AnonymBruker]

Min erfaring er at det er enklere, og går fortere å normalisere seg, om det er en ny forelskelse på gang for egen del. Å henge fast i "følelsesmessig sumpområde" etter et brudd, er ellers et langvarig prosjekt.

Kan ikke bare bestemme seg for at det skal være over. Slikt tar sin tid det.

[Gjest AnonymBruker]

Det finnes ikke noen fasit, men jeg tror det er lettere hvis man allerede mens man er i forholdet føler seg rimelig ferdig med den andre. At man har glidd vekk fra hverandre på flere områder. Jeg ser på broren min som ble separert i fjor at det ikke tok lang tid før han var "glad" for det som skjedde, selv om det var kona som tok initiativet. Det har selvsagt vært tungt med spesielt praktiske ting (barn, økonomi), og det kan være vanskelig å tro at en skal klare å finne en ny det klaffer bedre med kanskje. Jeg kjenner også de som har slitt i flere år med å føle seg ferdig med et forhold. Synes det er lov å bruke tid, samtidig bør en kanskje jobbe litt bevisst med hvordan man håndterer ting - enten man fortrenger vanskelige følelser, eller dyrker dem i for stor grad.

[Gjest Såret]

Huff, dette var deprimerende lesning.... Jeg sliter med det samme; brudd i et langvarig forhold og med barn. Kun 5 mnd siden bruddet og jeg kommer meg ikke videre. Skjønner jo at det ikke er bare å skru av følelsene, men trodde det kom til å gå fortere å komme over siden bruddet kom som er konsekvens av hans utroskap og en lang periode med løgner, skuffelser etc.

Men jeg kaver i masse følelser; kanskje ikke så mye kjærlighetssorg, men mer følslser rundt det å bli bedratt og lurt. Håper indelig jeg ikke bruker 4 år!!

[Gjest Såret]

glemte èn ting; tror ikke løsningen er å involvere seg med en ny kun for å komme over det gamle. Tror det er viktig å bruke tid på å finne ut av ting selv, "etablere" seg som enslig og klare å finne tilbake til seg selv og bygge opp det som er rast ned - selvtillit f.eks.

Dessuten mener jeg at man bør vente med ny partner av hensyn til barna. De skal slippe å bli presentert for stadig nye menn. De har nok nytt å forholde seg til når de er hos faren sin....

[Gjest Gjest]

glemte èn ting; tror ikke løsningen er å involvere seg med en ny kun for å komme over det gamle. Tror det er viktig å bruke tid på å finne ut av ting selv, "etablere" seg som enslig og klare å finne tilbake til seg selv og bygge opp det som er rast ned - selvtillit f.eks.

Dessuten mener jeg at man bør vente med ny partner av hensyn til barna. De skal slippe å bli presentert for stadig nye menn. De har nok nytt å forholde seg til når de er hos faren sin....

Sender en virtuell sommerklem. :0)

Synd å si det, men slike opplevelser som jeg mistenker du sitter med her, de blir aldri borte. De endrer deg som person og forblir i deg resten av livet. På godt og vondt. Like mye som om du skulle vært med i et flykræsj og vært eneste overlevende. De som ikke har opplevd det selv kommer aldri til å forstå det.

Det viktigste er å ikke bli bitter og ensom. Men heller bruke er faringen til å "elske fritt". Det motsatte av å være mistenksom og kontrollerende. Det vil alltid være en annen der for deg, om du ønsker det. Alltid. Og da er det ikke så skummelt å være alene mer. Og neste person har tilliten din så lenge han er verdig å ha den. Det pleier å gå bra. Hvem faller ned i et fly to ganger....?

Beste ønsker fra "eneste overlevende 1999"

[Gjest Såret]

Det viktigste er å ikke bli bitter og ensom. Men heller bruke er faringen til å "elske fritt". Det motsatte av å være mistenksom og kontrollerende. Det vil alltid være en annen der for deg, om du ønsker det. Alltid. Og da er det ikke så skummelt å være alene mer. Og neste person har tilliten din så lenge han er verdig å ha den. Det pleier å gå bra. Hvem faller ned i et fly to ganger....?

Beste ønsker fra "eneste overlevende 1999"

Men hvordan kommer man videre uten å bli bitter? Mistenksom og kontrollerende? Pr i dag kan jeg ikke se for meg hvordan jeg skal kunne stole på en mann igjen.

Når den personen jeg har delt alt med i flere tiår viser seg å svikte min tillit. Når den personen man har stolt 100 % på, ens aller beste venn, den man har utlevert seg totalt til; når han svikter så indelig, hvordan skal man kunne stole på noen igjen?

[Gjest AnonymBruker]

Men hvordan kommer man videre uten å bli bitter? Mistenksom og kontrollerende? Pr i dag kan jeg ikke se for meg hvordan jeg skal kunne stole på en mann igjen.

Når den personen jeg har delt alt med i flere tiår viser seg å svikte min tillit. Når den personen man har stolt 100 % på, ens aller beste venn, den man har utlevert seg totalt til; når han svikter så indelig, hvordan skal man kunne stole på noen igjen?

Enig her, stole på en ny mann er nå en ting.

Min egen dømmekraft med å finne en som ikke er fullstendig idiot igjen er en annen ting, siden jeg virkelig tok så feil nå.

I tillegg hvorfor jeg ble så handlingslammet, når jeg fant ut av sannheten om at dette ikke ville fungere, at jeg ikke klarte å flytte ut før, det visste jeg ikke kunne skje.

[Gjest Gjest]

Men hvordan kommer man videre uten å bli bitter? Mistenksom og kontrollerende? Pr i dag kan jeg ikke se for meg hvordan jeg skal kunne stole på en mann igjen.

Når den personen jeg har delt alt med i flere tiår viser seg å svikte min tillit. Når den personen man har stolt 100 % på, ens aller beste venn, den man har utlevert seg totalt til; når han svikter så indelig, hvordan skal man kunne stole på noen igjen?

Jeg skulle ønske det var noen enkle svar på akkurat det. Men det er det ikke og selv er jeg vel blitt noe av en nihilist. Det som skjedde endret min oppfating og syn på mennesker og verden generellt. Trist på en måte, fordi man ønsker virkelig å tro på at det finnes en total "overgivelse". Men det gjør det ikke.

Mennesker er ikke logiske gjennomtenkte skapninger. Vi følger bare impulser og følelser, og som oftest har man ikke engang selv et svar når noen spør. Ting bare skjer. Kjærlighet er noe så enkelt som kjemiske stoffer i hjernen, og disse lar seg fint kontrollere dersom man vil. Men folk vil ikke. ;0) Og da lager vi heller en fantastisk historie ut av det der det hele var magi. Når man ser slik på det så blir sviket lettere å bære. For det bare skjedde og han (for det er en han antar jeg?) bare fulgte med strømmen uten å stille noen spørsmål, slik de fleste gjerne gjør. Og lot ansvar være ansvar, for det var jo "magisk". Ment til å skje..osv.

Jeg tror ikke jeg er i stand til å ha slike følelser selv lenger. Mine opplevelser har gjort meg til en som beregner. Fordeler, bakdeler. Hva vil passe best for barna? Hva vil gavne mest for alle. En jevn og hyggelig hverdag uten overaskelser, men med trivsel og blide folk er å foretrekke fremfor karusell på hormoner som forelskelse er.

Kjærlighet er en underlig ting. Klart at man savner noen høyder og noen daler. Men man kommer ganske langt med å ha lignende bakgrunn, delt noen erfaringer, samme mål, samme syn på ting. Så også på tillit. Og siden vi er flere i samme båten, så skal du se at du treffer en kar som føler som deg. Og lar du være å henge deg opp i at "rusen" mangler. Så kan det være han viser seg å være en kar du kan stole på og trives med.

Og så lever vi videre noen illusjoner fattigere.

[fruBeist]

Mitt første langvarige forhold (2 år) så var jeg egentlig bare fryktelig letta da det ble slutt. Vi bodde sammen omtrent fra dag 1, og i ca 1 år og 2 måneder, før hun måtte flytte 60 mil pga jobb. Forholdet var ikke bra, jeg mista mye av meg selv i løpet av de to åra. Det tok ca 1,5 år før jeg turte å føle noe for ei igjen.

Så ble jeg sammen med en gammel venninne, kanskje på litt feil premisser. Men vi holdt da sammen i to år vi og. Dette var avstandsforhold hele tiden. En 7 timers bussreise. Selv om jeg på slutten "visste" hvor det bar, så var det ganske vondt da bruddet kom. Men det gikk ganske raskt over.

Det gikk bare noen få måneder før jeg traff hun jeg skal gifte meg med nå i september :rødme:

Mine erfaringer er ganske variert. Men en ganske grei sak er at mine ex`er ikke har bodd i samme by som meg, så det har aldri vært fare for å treffe på de tilfeldig på gata.

[Gjest Løvinna]

Samlivsbrudd.

Jeg synes det virker som om dere beskriver det å bli forlatt.

Det er en knekk som påvirker selvbilde i tillegg til hjertesorg.

Jeg har etter 14 år brutt med min mann. Vi har 2 barn.

Det er morsrollen og skyldfølelsen som påvirker mitt selvbilde.

I tillegg ved jeg at jeg har skyhøye forventninger til kommunikasjon i et samliv, noe som er vanskelig å finne.

Familien som sørger over en brutt institusjon, gjør det også vanskelig.

Jeg sørger ikke over at jeg ikke har en mann, men over at jeg ikke klarte å være fornøyd som kone. Men å komme videre er et valg, man går videre med sorgen.

Tenk at bare du kan skape lykken i livet ditt. En mann er en venn, om du er heldig.