nærmer seg 2 år siden SA`en

[Gjest AnonymBruker]

jeg føler jeg må skrive ned noen følelser og tanker som kom nå i kveld.

jeg var edru på en fest og traff på en god venn av meg, jeg ble kjent med han for 2 år siden da jeg flyttet hit jeg bor og det startet med en flørt og vi har fått et helt spesielt vennskap etter hvert som tiden gikk, det ble aldri noe forhold da han har vansker med og binde seg o.l. så vi forble bare gode nære venner, men har innimellom hatt sex.

jeg hadde en spontanabort høsten 2008 hvor han var barnefar, jeg visste ikke at jeg var gravid en gang så jeg har ikke følt det som et stort tap også i og med at jeg ikke var langt på vei heller.

så har hele tiden tenkt at dette ikke er noe og ta så hardt inn på seg. men har hele tiden hatt det i bakhodet fordi, regnet ut den terminen jeg sånn ca ville hatt, og gått og tenkt på hvor gammel h*n ville vært da og da. og også innimellom pratet med "barnefaren" om det, hvor vi begge synes det er rart og tenke på at vi kunne vært foreldre. vi ville mest sannsynlig vært en liten familie og holdt sammen.

etter dette fikk vi et sterkere bånd og vi sier hver gang vi treffes hvor mye vi betyr for hverandre.

og i kveld så traff vi hverandre igjen etter nesten 2 mnd og ikke ha sett hverandre eller pratet så mye da vi begge har vært mye opptatt med våres liv og ting som har skjedd.

så igjen begynte vi og prate om det barnet som kunne vært vårt...og han sa at selv om han ikke sier det til meg så tenker han ofte på det og blir lei seg. uttrykket i ansiktet hannes skiftet helt og ble alvorlig og jeg så det på han at det har gått inn på han, mere enn jeg trodde. og da greide jeg ikke og ikke bli blank på øynene, måtte bare prøve og holde igjen siden det var flere folk der.

det er første gangen jeg har fått en sånn emosjonell følelse i forhold til SA`en. har alltid tenkt at jaja jeg visste ikke at jeg var gravid så da har jeg ikke rukket og knyttet meg heller.

men alikevell så tenker jeg stadig på det som kunne vært, jeg kunne hatt et barn på 1 år i denne mnd nå, det var derfor jeg ville prate med han om det i kveld, fordi h*n ville hatt 1 års dag nå om h*n kom til. livet ville vært helt annerledes!

jeg har ofte prøvd og tenkt hvordan ville h*n sett ut, hvilke navn tror jeg vi ville valgt, hvem ville h*n vært mest lik osv osv...

jeg føler ikke at jeg sørger eller føler et stort savn tror jeg, men igjen så vil nok dette alltid være i bakhodet mitt.

og mange ganger skulle jeg ønske at jeg og han kunne prøvd og fått det til siden vi har det båndet vi har og betyr så mye for hverandre. men vi har innfunnet oss i og leve hvert vårt liv, vi begge synes det svir litt når vi ser den andre med en annen (vi har litt den følelsen av at jeg er litt hannes og han er litt min) men det er bare sånn det er. og sånn har det vært lenge så sånn er det bare :/

om det ble rett og legge den under sørge tråd vet jeg ikke men :S

et hjertesukk bare

[tengla]

Huff, sender deg en kjempeklem jeg!

Hadde selv en SA/MA i januar. Hadde samboer, og vi fikk vite at jeg ikke hadde noe baby i magen da vi skulle på ultralyd. Det er forferdelig, men alt er så hektisk der og da, og du klarer liksom og legge en avstand til det, spesielt i din situasjon hvis du ikke ante noe. Nå i ettertid har det blitt vanskeligere og vanskeligere å tenke på. Tenker hele tiden på at jeg kunne vært høygravid nå. Tankene dine er helt normale, og etter å ha snakket med litt forskjellige folk har jeg lært at di aller fleste tenker sånn. Synes du er veldig heldig som kan snakke fritt om det med han som var barnefaren, og at han også gjør det. Høres ut som en flott fyr! Situasjonen har tydligvis knyttet veldig sterke bånd mellom dere, ta godt vare på det vennskapet dere har!

[Gjest AnonymBruker]

sender en klem tilbake til deg

så trist at det ikke var baby alikevell :/

man får så mange tanker om hva som kunne vært, ser for seg det lille nusket i armene og ser de små babyklærne i klesbutikkene og tenker at nå skulle jeg egentlig ha handlet de.

men det var litt godt og høre at de tankene jeg har er helt vanlig da, synes bare det var litt rat de kom nå så lenge etter.

men det er sikkert noe som alltid vil være i bakhodet.

håper du og samboeren får en ny baby i magen som vil vokse seg frisk og stor og komme til verden

[Gjest navnelapp]

På ein måte sørgar dokke vel begge to over at det ikkje vart dokke to meir enn sorga over sjølve barnet føler eg? Barnet som ikkje vart noko av (og som sikkert ikkje var levedyktig, det er som regel slik med SA) fungerer som ein katalysator for dei kjenslene de to har for kvarandre, virkar det som. Kvifor er det ikkje aktuelt for dokke to å kome saman igjen?

[Gjest AnonymBruker]

På ein måte sørgar dokke vel begge to over at det ikkje vart dokke to meir enn sorga over sjølve barnet føler eg? Barnet som ikkje vart noko av (og som sikkert ikkje var levedyktig, det er som regel slik med SA) fungerer som ein katalysator for dei kjenslene de to har for kvarandre, virkar det som. Kvifor er det ikkje aktuelt for dokke to å kome saman igjen?

jeg vet ikke helt om det er det vi sørger over, kan jo være det at da hadde det vært mye lettere og prøve og være sammen fordi da ville barnet vært en stor motivasjon for å prøve.

men det var han som sleit med og være i forhold den gangen vi dreiv på, han sier det selv at han ikke vil være i noe forhold fordi han har noen "issues" når det kommer til det. er egentlig ikke helt sikker på akkurat hva det er men :S

men han har sagt i ettertid nå at hadde babyen kommet så hadde vi vært sammen nå.

vi er liksom blitt vant med tanken på og ikke være sammen, vi har ikke like mye kontakt som før men når vi treffes så er vi som om vi aldri har vært fra hverandre og det går egentlig bra