Å leve vs å eksistere

[Gjest AnonymBruker]

Jeg filosoferer ofte på det med å leve versus å bare eksistere. Jeg er ganske introvert (ikke sjenert) av natur og blir fort sliten av å være rundt masse folk. Når jeg har tilbrakt en hel dag på skole eller jobb og vært sosial hele dagen, vil jeg ofte bare sitte hjemme eller gå en tur for meg selv på kvelden for å kople av. Jeg har perioder der jeg nesten bare treffer folk gjennom skole eller jobb, for så å tilbringe mesteparten av fritiden alene, men jeg har også hatt perioder hvor jeg har hatt mange venner som har dradd meg med på ting og hvor jeg har trivdes med å være sosial flere ganger i uka. Merker jo at det er de periodene hvor jeg har vært sosial og deltatt på mye at jeg i ettertid tenker at jeg virkelig "levde", selv om jeg også føler at jeg får livserfaringer og gode opplevelser gjennom jobb og skole. Føler også at folk som er ektroverte og trives med å ha masse folk rundt seg, opplever så mye mer og får så mye mer ut av livet på en måte. Jeg er derfor litt nysgjerrig på hvordan andre ser på dette. Hvordan lever man livet fullt ut? Hva må man oppleve for å virkelig ha levd og hvilken kategori tilhører du?

[Gjest Nanette]

Har vært litt av begge deler til meg, men alt i perioder.

Nå er det vel sånn midt på treet. Når jeg hører om å leve vs eksistere så tror jeg ikke man er særlig lykkelig om man bare ekstisterer. Men man må ikke nødvendigvis ut og oppleve masse av alt mulig, for å føle seg lykkelig. Selv skulle jeg ønske at jeg hadde levd mer. Reist mer, vært mer ute i naturen og vært på hytteturer, teltturer, vært mer ute på byen, konserter, vært mer sosial, ledd mer, lekt mer, gjort mer av alt mulig. Men livet er ikke bare lek og moro. Sånn er det bare.

[Daniel84]

Har levd mye, men nå føler jeg at jeg bare eksisterer, desverre..

[Ego]

Jeg eksisterer, og slik har det vært så lenge jeg kan huske. Innimellom har jeg korte perioder (fra et par dager til en uke) hvor jeg føler at jeg lever - og da er det stort sett fordi jeg endelig har fått fri fra omgivelsene og gjør akkurat det jeg selv ønsker - alene.

[Gjest Gjest_Michelet]

Det går litt i perioder for min del

[Gjest AnonymBruker]

Litt i perioder her også, en periode følte jeg det som sangen "waiting for my real life to begin". Nå føler jeg heldigvis at jeg er der.

[Rosalie]

Selv om jeg foretrekker å ikke være rundt masse mennesker hele tiden utenom jobb, lever jeg da i høyeste grad. Hvorfor ser dere på kun oversosialisering som å leve?

[aline]

For meg så er det å leve, det å bruke dagene sine slik man VIL. Det må ikke være å løpe rundt å oppleve mest mulig hele tiden, selv om det kan være det.

Det å leve, vil være vidt forskjellig fra person til person, fordi vi er forskjellige og vil forskjellige ting.

Jeg lever!! Fordi jeg VELGER å leve, jeg velger å bruke dagene mine til det jeg vil, og jeg velger å gjøre dem innholdsrike. Dette gjelder både de late, alene-dagene der jeg ikke løper rundt og opplever masse mennesker og ting, og de dagene jeg er ute og opplever ute.

Jeg lever INNI meg, såvel som utenfor, så jeg kan helt fint være hjemme alene en hel helg, og likevel leve fullt ut, akkurat slik jeg ønsker det.

Klart jeg gjerne skulle vært ute og opplevd enda mer, men livet er hva man gjør det til. Det å "bare eksistere" er for meg noe man gjør om man ikke bevisst velger å ha det livet man ønsker. Det er trist, og jeg tror mange gjør det, i perioder som for meg er altfor lange.

Men jeg tror altså det er noe man velger, det kommer an på det, ikke på HVA man velger å gjøre når man lever. Man må velge å nyte livet både som ett sosialt vesen, eventyrer, drømmer eller som bare seg selv og tankene sine. Ingenting er mindre å leve, så lenge det gir en selv noe.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er også en introvert person, og jeg føler absolutt jeg lever, selv om jeg godt kan sitte inne i flere dager, gå tur i skogen alene osv. Jeg har ikke så stort behov for å være sosial, og selv om jeg har en del gode venner (nære og mindre nære), har jeg ikke så ofte behov for å treffe dem. Men jeg holder på med ting jeg har valgt selv og som engasjerer meg, jeg prøver å være bevisst på at jeg er til stede og ha jeg føler jeg nyter mange små og store gleder, samtidig som jeg har styrke til å takle motgang og sorger. Jeg har i stor grad valgt selv å leve som jeg gjør, og jeg synes ikke jeg har prioritert bort noe jeg "egentlig" hadde mer lyst til. Kan nevne at jeg har reist litt tidligere, bodd et semester utenlands osv.

[Gjest Trajan]

Lever man eksisterer man. Eksisterer man lever man

den ene motsier ikke den andre

[Kahlua]

Man lever når man har det bra og gjør ting man har lyst til og trives med i hverdagen, akkurat hva det er eller med hvem er ikke viktig.

[Munchlax]

Jeg eksisterer...

[Gjest AnonymBruker]

Å leve eller eksistere tror jeg har med følelsen inni oss. For min del eksisterer jeg bare. Har venner, påbegynt utdanning, familie og barn, likevel har jeg en trykkende følelse inni meg. Jeg har et stort savn etter noen å være glad i (ved siden av barn) og er redd jeg aldri skal få oppleve dette. Dette kan sikkert høres destruktivt ut for andre, men er veldig realistisk for meg. Håper det går over.

[Anglofil]

For første gang på veldig mange år føler jeg at jeg endelig lever og ikke bare eksisterer.

Mvh Yvonne

[Gjest Nanette]

Så bra Yvonne, håper flere får det slik snart!

[Gjest Constanze]

Jeg får til stadighet en lykkefølelse over meg og det betyr vel kanskje at jeg lever og ikke bare eksisterer.

Visse ting i livet mitt er "satt på vent" på en måte. Har bl.a en mann som har takket ja til jobb i et land under fjerne himmelstrøk. Livet mitt er ikke komplett når han er borte så lenge av gangen. Men hverdagen min går sin gang - og som sagt får jeg lykkefølelsen oftere og oftere. Lykkefølelsen kommer hver gang ungene mine lykkes i ting de gjør, følelsen kommer når jeg ser meg om i huset og hagen min - elsker dette stedet og synes vi har fått det så vakkert og trivelig. Får lykkefølelsen når jeg har vært på jobb, gått tur og trent og kan sette meg ned i sofaen med yndlingsprogrammet mitt på TV. Blir lykkelig når jeg blir møtt av en kjempeglad hund hver gang jeg kommer inn døren - han er aldri i dårlig humør og da kan ikke jeg være det heller.

En annen ting som gjør meg lykkelig og som får meg til å føle at jeg lever skikkelig er når jeg kjører bil med musikken på full guffe.

Men lykkeligst er jeg når jeg er på vei til flyplassen for å hente min elskede mann som kommer hjem for en helg eller en uke. Da føler jeg meg matt og nyforelsket - selvom vi har vært sammen i 25 år og gifte i over 20.

Har selvsagt dager hvor jeg synes alt er grusomt og hvor jeg synes veldig synd på meg selv. I motsetning til mange andre så er jeg ikke avhengig av å klatre i fjellet, rafte i Sjoa, sykle Trondheim-Oslo eller hoppe i fallskjerm for å føle at jeg lever. Jeg føler at jeg virkelig lever når jeg rusler rundt i hagen og spiser jordbærene som vokser der .. og når jeg kan sette meg ned med en bok og bare slappe helt av ... DA er livet godt å leve.

[Frk Snasen]

Det som definerer for meg, det "å leve" er hvordan jeg føler meg.

Om jeg er sosial eller ikke, er uten betydning. Det er følelsen jeg har når jeg gjør ting (eller ikke gjør ting).

Jeg føler virkelig at jeg lever, og det kan jeg like lett føle helt alene og i sosialt samvær.

Frihet spiller og en stor rolle for meg. Og betydning. Betydning for folk som trenger meg og mitt. Og det å spille en rolle... for noen eller noe.

Hadde jeg bare eksistert, føler jeg at jeg nesten kunne vært død i samme slengen.

[Kameline]

Hva "å leve" innebærer må være veldig individuelt, tror jeg..

Kjenner meg veldig igjen i TS. Jeg tenkte i mange år at "å leve" i hovedsak var å komme seg ut, være sosial, finne på nye og spennende ting...jo mer "opptatt" en var, jo mer levde en!

...men fant heldigvis ut at dette sannsynligvis var andres følelser av å leve - ikke mine... Jeg kan ha stor glede i å være alene - så vel som å være sammen med andre! Alt til sin tid! Tror det handler om for meg å ha en balanse mellom det som utfordrer og det som gir trygghet

Jeg lever - men akk så herlig å "bare kunne eksistere" i blant

[missLynch]

I motsetning til mange andre så er jeg ikke avhengig av å klatre i fjellet, rafte i Sjoa, sykle Trondheim-Oslo eller hoppe i fallskjerm for å føle at jeg lever. Jeg føler at jeg virkelig lever når jeg rusler rundt i hagen og spiser jordbærene som vokser der .. og når jeg kan sette meg ned med en bok og bare slappe helt av ... DA er livet godt å leve.

'signerer denne*

[I.am.me]

Så ung som jeg er, er det bare naturlig at jeg er i en periode for jeg lever og ikke bare eksisterer. Det er ganske hardt å være ungdom og student i dagens samfunn, med jobb, studier og det hele, så jeg verdsetter de morsomme, innholdsrike øyeblikkene jeg får Jeg passer på å alltid ha tid og penger til å dra på reiser, være med på forskjellige aktiviteter, drive med fjellklatring og trening, og så har jeg ei svær bokhylle full av bøker som jeg setter meg ned med når jeg føler for det. Jeg er svært fornøyd med formen og strukturen på livet mitt, og det gjør at jeg føler at jeg lever. Selvfølgelig fins det kjedelige øyeblikk innimellom, men de setter jeg også pris på. Mange rundt meg i familien min har ingen ledige øyeblikk i det heletatt og sliter seg ut.

Jeg vil si at man bestemmer helt selv om en vil leve eller bare eksistere. Jeg tror at man må ha spenning i livet for å leve litt, og det er også derfor jeg oppsøker spenningen fra tid til annen.