Kjæresten skal i militæret.

[Gjest Atanih2]

Snart skal min kjære til militæret, hvor han skal være i garden. Før tenkte jeg ikke så mye over det, jeg har jo alltid vært klar over at han skulle til militæret siden det er noe han har lyst til å oppleve, men allerede begynner jeg å merke hvor mye jeg kommer til å savne han, jeg savner han liksom allerede selvom det fortsatt er en uke igjen.

Jeg kan ikke så mye om militæret, men jeg vet at han skal ha rekruttering i 2 mnd. Vi får ha litt kontakt over tlf osv, men det begynner plutselig å gå opp for meg at jeg ikke kommer til å få se han på 2 hele måneder, og kanskje til og med lenger. Jeg møtte han da vi begynte i klasse sammen 3. året på VGS, og vi gikk på samme FHS skoleåret som var, så jeg er jo vant med å være med han omtrent hver eneste dag. Jeg begynner å grue meg skikkelig. Det er jo mulig at jeg skal gå på skole i Oslo, men om jeg velger å ta et friår betyr det at jeg bor 4 timer unna og får ikke så mange sjanser til å se han, med mindre han reiser hjem eller jeg tar meg en helgetur til oslo i ny og ne.

Er det andre som har erfaringer med kjæreste i militæret?

Eller noen som for første gang skal oppleve det i år?

Jeg har også hørt at mange blir så forandret etter et år i forsvaret, noen som har vært borti det?

Uff og uff, håper dette året går fort..

[Realisten]

SLUTT Å SYT!!!

IKKE finn på å være en av disse HEKSENE som tar fra guttene den eneste VIRKELIGE gleden de noen sinne vil oppleve; Kameratskap, latter, utrolige minner, opplevelse av Norges vakreste landskap og å LEVE der, teltturer, skyting, følelsen av å lengte hjem til en hard køyeseng og ikke minst den følelsen og de utrolig sterke båndene man knytter med villt fremmede mennesker på ti måneder.

Militæret er en fantastisk tid for gutter! Så ALT FOR MANGE av gutta i rekrutten måtte gi seg fordi de hadde en burugle hjemme som grein og truet med å knulle på passifistkompisene deres om de ikke kom seg hjem... Det er FORFERDELIG å se hvordan dere damer bruker fittemakta deres til å ødelegge den største opplevelsen som en MANN nærmest har krav på å oppleve!!

Tenk hvor mye han vil miste om du klarer å overtale han til å bli!?

I yrkeslivet, når han knytter nye kontakter, ALLTID når vi menn skal bli kjent med nye menn i voksenlivet, så ramler man A-L-L-T-I-D før eller siden innom FORSVARET. Det er DET som knytter oss sammen. Jeg merker disse skaphomsene som snek seg unna blir rødlette i kinnene og forlater pauserommet når vi GUTTA begynner å snakke om militæret og det fantastiske den ga oss. De har ingenting å komme med, de har ingenting felles, der er plutselig UTENFOR GRUPPA. Det er MANGE som ikke er klar over dette men å være delaktig i militæret sier faktisk mye om en som person. Det er VIKTIG. IKKE ta fra han denne viktige delen av han. Det er ment som en del av personligheten, som "former" han til "den han er".

[Gjest Arlequin]

Ro deg litt ned nå, hun har ikke sagt ett ord om overtale han til å bli eller på noen annen måte ødelegge for han. At hun kommer til å savne han er da en ærlig sak å bekymre seg over.

TS: Jeg har en del erfaring med avstandsforhold og det er ikke lett, men om viljen til å jobbe for det er der burde det gå helt fint. Bare prøv å leve litt fra dag til dag uten å dvele for mye over hva han driver med og om han forandrer seg.

Lykke til

[Gjest Atanih2]

SLUTT Å SYT!!!

IKKE finn på å være en av disse HEKSENE som tar fra guttene den eneste VIRKELIGE gleden de noen sinne vil oppleve; Kameratskap, latter, utrolige minner, opplevelse av Norges vakreste landskap og å LEVE der, teltturer, skyting, følelsen av å lengte hjem til en hard køyeseng og ikke minst den følelsen og de utrolig sterke båndene man knytter med villt fremmede mennesker på ti måneder.

Militæret er en fantastisk tid for gutter! Så ALT FOR MANGE av gutta i rekrutten måtte gi seg fordi de hadde en burugle hjemme som grein og truet med å knulle på passifistkompisene deres om de ikke kom seg hjem... Det er FORFERDELIG å se hvordan dere damer bruker fittemakta deres til å ødelegge den største opplevelsen som en MANN nærmest har krav på å oppleve!!

Tenk hvor mye han vil miste om du klarer å overtale han til å bli!?

I yrkeslivet, når han knytter nye kontakter, ALLTID når vi menn skal bli kjent med nye menn i voksenlivet, så ramler man A-L-L-T-I-D før eller siden innom FORSVARET. Det er DET som knytter oss sammen. Jeg merker disse skaphomsene som snek seg unna blir rødlette i kinnene og forlater pauserommet når vi GUTTA begynner å snakke om militæret og det fantastiske den ga oss. De har ingenting å komme med, de har ingenting felles, der er plutselig UTENFOR GRUPPA. Det er MANGE som ikke er klar over dette men å være delaktig i militæret sier faktisk mye om en som person. Det er VIKTIG. IKKE ta fra han denne viktige delen av han. Det er ment som en del av personligheten, som "former" han til "den han er".

HERREGUD, RO NED!!!! Jeg sa da pokker ingenting om å overtale han til å bli, nå får du skjerpe deg, jeg blir skikkelig sinna nå! Har lyst å skrive alt i caps for å få ut det jeg følte da jeg leste innlegget ditt... Alt jeg sa var at jeg allerede savner han, det er vel pokkermeg lov å savne kjæresten sin vel?!?! Kanskje det er DU som har en heks til kjæreste som ikke vil at du skal i militæret? Ikke ta det utover meg...

[Gjest Atanih2]

Ro deg litt ned nå, hun har ikke sagt ett ord om overtale han til å bli eller på noen annen måte ødelegge for han. At hun kommer til å savne han er da en ærlig sak å bekymre seg over.

TS: Jeg har en del erfaring med avstandsforhold og det er ikke lett, men om viljen til å jobbe for det er der burde det gå helt fint. Bare prøv å leve litt fra dag til dag uten å dvele for mye over hva han driver med og om han forandrer seg.

Lykke til

Tusen takk for mer vennligere ord Ja, jeg har jo planer om å holde meg opptatt selv, enten med jobb eller skole, men skal jammen bli tungt å ikke se han på så lenge i første omgang. Men jeg får ta hver dag som det kommer

[Gjest AnonymBruker]

Mannen min har mange veldig gode minner fra militæret, og forteller ofte historier fra tiden der og har gode vennskap med mange av de han var sammen med fremdeles.

Men jeg hadde blitt veldig betenkt om han omtalte det som "den eneste virkelig gleden han noensinne har opplevd". Heldigvis har han opplevd en hel haug med andre ekte gleder også.

Skjønner deg godt jeg, TS, og synes det må være lov til å være ærlig om disse følelsene også. Jeg synes det var veldig trist da mannen min var i militæret (før vi giftet oss, var bare kjærester den gangen), men oppdaget at det gikk overraskende greit. Det var vondest de første dagene han var borte, men sørger du for å holde deg selv i aktivitet og ha noe å gjøre, blir det lettere.

Og et år går fortere enn man aner.

[Gjest SmallTalk]

SLUTT Å SYT!!!

IKKE finn på å være en av disse HEKSENE som tar fra guttene den eneste VIRKELIGE gleden de noen sinne vil oppleve; Kameratskap, latter, utrolige minner, opplevelse av Norges vakreste landskap og å LEVE der, teltturer, skyting, følelsen av å lengte hjem til en hard køyeseng og ikke minst den følelsen og de utrolig sterke båndene man knytter med villt fremmede mennesker på ti måneder.

Militæret er en fantastisk tid for gutter! Så ALT FOR MANGE av gutta i rekrutten måtte gi seg fordi de hadde en burugle hjemme som grein og truet med å knulle på passifistkompisene deres om de ikke kom seg hjem... Det er FORFERDELIG å se hvordan dere damer bruker fittemakta deres til å ødelegge den største opplevelsen som en MANN nærmest har krav på å oppleve!!

Tenk hvor mye han vil miste om du klarer å overtale han til å bli!?

I yrkeslivet, når han knytter nye kontakter, ALLTID når vi menn skal bli kjent med nye menn i voksenlivet, så ramler man A-L-L-T-I-D før eller siden innom FORSVARET. Det er DET som knytter oss sammen. Jeg merker disse skaphomsene som snek seg unna blir rødlette i kinnene og forlater pauserommet når vi GUTTA begynner å snakke om militæret og det fantastiske den ga oss. De har ingenting å komme med, de har ingenting felles, der er plutselig UTENFOR GRUPPA. Det er MANGE som ikke er klar over dette men å være delaktig i militæret sier faktisk mye om en som person. Det er VIKTIG. IKKE ta fra han denne viktige delen av han. Det er ment som en del av personligheten, som "former" han til "den han er".

Det var da voldsomt, da! Skjerp deg!

Ikke alle menn synes militæret er himmel på jord, og en del vil faktisk ikke være der i det hele tatt. Slutt å glorofisere førstegangstjenesten så innmari, noen mener faktisk at det er helvete på jord og deres mest bortkastede tid noen sinne.

Jeg kjenner ganske mange gutter som er villige til å gjøre nesten ALT for å unngå å kaste bort et år av livet sitt. Kanskje på tide å innse realitetene? Nemlig at ikke alle menn synes at militæret er så stas, og at flere og flere helt vil komme seg unna. Og dersom du mener at militæret er med på å forme mennesker til det de er, så er dette skremmende. Det er nemlig slik man kaller "hjernevask". Man er den man er, og det trenger man ikke militæret til å finne ut av.

[Gjest AnonymBruker]

da min begynte i militæret så ble han forandra det første året ja! men til det bedre! han lærte å sette mer pris på ting og mennesker rundt han. før det var han som enhver ungdom som var frekk i kjeften til mor og far osv. De lærer respekt og samhold. Utrolig bra tid for min kjære å være der, fikk en forbedret mann med mange gode verdier. Han fortsatte i forsvaret etter førstegangstjenesten og setter uniformen og jobben svært høyt. Noen reisedager i året er det, men det er bare godt å savne hverandre litt.

Min var også i garden, vil jeg påstå at å ha førstegangstjenesten der vil han få mmyye mer ut av enn som grensevakt. Så dette bør han nyte! De første 4 ukene blir det null hjemreise, om jeg husker rett(5år siden),etter det har de fri i helgene. dette er på rekruttskolen, deretter kommer de til gardeleiren, der blir det null hjembesøk den første tiden, men med mulighet for å traske litt nede i byen jeg møtte han noen ganger der for å gå på kino eller bare ta en is. Året vil gå kjempefort, savnet var ENORMT i perioder, mest om kvelden. Men dette blir du vant til

lykke til! kommunikasjon er nøkkelen til alt i avstandsforhold!

[Realisten]

HERREGUD, RO NED!!!! Jeg sa da pokker ingenting om å overtale han til å bli, nå får du skjerpe deg, jeg blir skikkelig sinna nå! Har lyst å skrive alt i caps for å få ut det jeg følte da jeg leste innlegget ditt... Alt jeg sa var at jeg allerede savner han, det er vel pokkermeg lov å savne kjæresten sin vel?!?! Kanskje det er DU som har en heks til kjæreste som ikke vil at du skal i militæret? Ikke ta det utover meg...

Ro ned PMSen! Dama mi satt en kveld og begynte å tute om at hun ikke klarte å holde det (følelsene) inni seg lenger og plapra i vei om hvor mye hun ville savne meg buhuuu (høres kjent ut!?). Vi gutter leser det som - IKKE DRA IKKE DRA IKKE DRA IKKE DRA.

Jeg klappet til hun, ba hun kutte ut krokodilletårene og holde kjeft, for jeg skulle inn. Hun holdt kjeft og ventet standhaftig til jeg kom hjem. Fortsatt sammen syv år senere.

Og til den evneveika dama her inne som "kjenner mange gutter" (- les: chatter med overvektige syttenåringer på wow) som gjør hva som helst for å slippe militæret aner så klart ikke en dritt om hva hun snakker om. Militæret er og kommer alltid til å være himmelen på jord. Gutter blir menn. Einstøinger lærer seg å omgås folk og bli sosiale. Breiale idioter jekkes ned. Og vi som kommer oss gjennom rekrutten lærer å få kuskus på damene. Det er vel dette som dere jentunger er livredde for, nemmelig å miste kontrollen over forholdet.

[Gjest SmallTalk]

Og til den evneveika dama her inne som "kjenner mange gutter" (- les: chatter med overvektige syttenåringer på wow) som gjør hva som helst for å slippe militæret aner så klart ikke en dritt om hva hun snakker om. Militæret er og kommer alltid til å være himmelen på jord. Gutter blir menn. Einstøinger lærer seg å omgås folk og bli sosiale. Breiale idioter jekkes ned. Og vi som kommer oss gjennom rekrutten lærer å få kuskus på damene. Det er vel dette som dere jentunger er livredde for, nemmelig å miste kontrollen over forholdet.

Nei, som kjenner mange gutter som hun har studert sammen med (les: Ferdigutdannede ingeniører som hoppet på utdanning rett etter vgs og som nå har fått varsel om innkalling til militæret og gjør hva som helst for å slippe unna, pga at de har fått seg jobb med god lønn og ikke er villig til å leve enda et år på drittlønn og i tillegg kaste bort et år med relevant jobberfaring).

Har også en samboer som (dessverre) er innrullert i HV og som ønsker hele greia dit pepper'n gror og banner opp og ned i mente at han fikk litt for gode papirer fra militæret.

BTW: Selv om jeg er softwareutvikler, så betyr ikke det at jeg gamer. Har aldri hatt en WoW account i hele mitt liv, og kommer heller aldri til å få det.

Endret 15. juli 2010 av SmallTalk

[Lulubo]

Jeg har god kjennskap til dette Min erfaring er at avstand kan styrke et forhold. Selvfølgelig savner man hverandre så mye at hjertet føles ut som det skal dø, men så er det også helt utrolig hærlig å se hverandre igjen. Dessutten er det vel bare snakk om 1 år uansett, hva er vel 1 år av et helt liv? Er kjærligheten sterk nok er ikke dette noe problem. Good luck!

[Katana]

Nei, som kjenner mange gutter som hun har studert sammen med (les: Ferdigutdannede ingeniører som hoppet på utdanning rett etter vgs og som nå har fått varsel om innkalling til militæret og gjør hva som helst for å slippe unna, pga at de har fått seg jobb med god lønn og ikke er villig til å leve enda et år på drittlønn og i tillegg kaste bort et år med relevant jobberfaring).

Har også en samboer som (dessverre) er innrullert i HV og som ønsker hele greia dit pepper'n gror og banner opp og ned i mente at han fikk litt for gode papirer fra militæret.

Synes det du skriver her vitner om personer med slappe holdninger. Hadde alle tenkt som disse, ville det stått dårlig til med Forsvaret.

Til ts vil jeg si at de fleste takler helt greit at typen deres er i militæret. Mange tar utdanningen sin i Forsvaret, og har familier ved siden av. Det går vanligvis greit etter det jeg har erfart. Alt blir en vane, og en lærer seg å bruke tiden man har sammen godt.

[Gjest Atanih2]

Ro ned PMSen! Dama mi satt en kveld og begynte å tute om at hun ikke klarte å holde det (følelsene) inni seg lenger og plapra i vei om hvor mye hun ville savne meg buhuuu (høres kjent ut!?). Vi gutter leser det som - IKKE DRA IKKE DRA IKKE DRA IKKE DRA.

Jeg klappet til hun, ba hun kutte ut krokodilletårene og holde kjeft, for jeg skulle inn. Hun holdt kjeft og ventet standhaftig til jeg kom hjem. Fortsatt sammen syv år senere.

Hva er det du egentlig er så sinna for? Jeg har alltid støttet han i valgene han tar, jeg oppmuntret han til og med og var kun positiv da han snakket om militæret. Jeg har aldri sagt at jeg skulle ønske han ble hjemme. Jeg har aldri grått og prøvd å gi han dårlig samvittighet for å reise, for det har han ikke grunn til heller. Min hensikt med dette innlegget var bare å få noen tips og gode råd og erfaringer fra andre som har hatt kjæresten i militæret. Han er ikke en typisk bilmekaniker som ikke snakker om annet en båt og bil og motorer dagen lang, han skal inn i filmbransjen og mener et år i forsvaret vil gi mer livserfaring. Jeg gjør ikke annet enn å støtte han 100% i det, nettopp for å ikke hindre han i å gjøre noe han har lyst til.

[frklykke]

Snart skal min kjære til militæret, hvor han skal være i garden. Før tenkte jeg ikke så mye over det, jeg har jo alltid vært klar over at han skulle til militæret siden det er noe han har lyst til å oppleve, men allerede begynner jeg å merke hvor mye jeg kommer til å savne han, jeg savner han liksom allerede selvom det fortsatt er en uke igjen.

Jeg kan ikke så mye om militæret, men jeg vet at han skal ha rekruttering i 2 mnd. Vi får ha litt kontakt over tlf osv, men det begynner plutselig å gå opp for meg at jeg ikke kommer til å få se han på 2 hele måneder, og kanskje til og med lenger. Jeg møtte han da vi begynte i klasse sammen 3. året på VGS, og vi gikk på samme FHS skoleåret som var, så jeg er jo vant med å være med han omtrent hver eneste dag. Jeg begynner å grue meg skikkelig. Det er jo mulig at jeg skal gå på skole i Oslo, men om jeg velger å ta et friår betyr det at jeg bor 4 timer unna og får ikke så mange sjanser til å se han, med mindre han reiser hjem eller jeg tar meg en helgetur til oslo i ny og ne.

Er det andre som har erfaringer med kjæreste i militæret?

Eller noen som for første gang skal oppleve det i år?

Jeg har også hørt at mange blir så forandret etter et år i forsvaret, noen som har vært borti det?

Uff og uff, håper dette året går fort..

Hei! Du er ikke alene. Vi er flere om denne saken. Min skal inn i januar og jeg gruer meg, men gleder meg kjempemasse på hans vegne. Tenk det fine de kommer til å oppleve! Skal ikke nekte for at jeg har hatt mine dager der jeg tenker på hvor tungt det skal bli, jeg prøver å være sammen med han så mye som jeg kan før han drar inn. Jeg vil ikke savne han noe mer enn nødvendig før forsvaret.

Og som moralpolitiet ovenfor her tenker, nei, jeg vil ikke at han skal droppe forsvaret for min skyld. Da hadde jeg blitt forbanna, han får ikke lov til å gå glipp av denne sjansen.

Endret 15. juli 2010 av frklykke

[Frøysa]

Det var da veldig brutalt da, Realisten Er du bitter for noe her eller? Kanskje var det din kjæreste som var så fæl og overtalte deg til å bli hjemme?

TS: Jeg kjenner veldig mange par, som gikk ut av videregående med noen år på baken, som klarte seg helt fint gjennom det året Noen har veldig mye perm, mens noen ikke... Og noen dimmer tidligere enn andre. Men alle jeg har snakket med har klart å snu situasjonen til noe positivt. Lag det ekstra koselig når dere treffes feks

[Gjest Atanih2]

Og som moralpolitiet ovenfor her tenker, nei, jeg vil ikke at han skal droppe forsvaret for min skyld. Da hadde jeg blitt forbanna, han får ikke lov til å gå glipp av denne sjansen.

Det er akkurat det samme jeg tenker, hadde han droppet dette for min skyld, kunne jeg ikke levd med det. Spesielt siden han er en av de få som faktisk har lyst å oppleve dette året!

[Envy]

Hei TS! Dette var en kjempefin og relevant tråd for mange. Selv er jeg en av dem som gruer meg til min kjære skal være borte et år. Han skal riktignok ikke inn før neste sommer, men tiden kommer til å gå fort nok frem til da, og jeg husker bare hvor vondt det var da han var 3 uker borte på opptak til befalskolen i fjor sommer. De får jo nesten ikke bruke mobil en gang!

Selv har jeg funnet meg et eget mål og noe JEG skal fokusere på og drive med mens han er borte. Jeg skal inn på fengselsskolen og risikerer selv å bli sendt langt bort, både på aspirant år, og senere på pliktår. Føler liksom ikke at jeg har rett til å si noe på hans år i militæret lenger.

Tror bare det er viktig å ha noe å fokusere på selv mens han er borte, ellers blir det fort stusselig. Tror vi damene er flinke til å sette oss i "den som sitter hjemme og ikke har nor å gjøre og bare savner" situasjonen, mens gutta er i militæret og opplever ting hele tiden.

Finn deg en hobby eller meld deg inn i en forening som jobber for noe du brenner for. Begynn på skole og gå i dybden på noe DU vil vite mer om Da vil nok året gå unna (selvfølgelig med mye savn fra begge sider) mye fortere enn det hadde gjort hvis du setter deg i en "hjelpeløs kvinne rolle".

Lykke til med det forestående året, og pass på å nyte tiden dere har sammen før han drar så mye som mulig!

[Gjest AnonymBruker]

Synes det du skriver her vitner om personer med slappe holdninger. Hadde alle tenkt som disse, ville det stått dårlig til med Forsvaret.

Det står allerede dårlig til med forsvaret, fordi menn som vil inn til førstegangstjenesten ikke får lov fordi vi ikke har bruk for dem, mens andre menn som absolutt ikke vil, tvinges. Et forsvar basert på tvang vil alltid være dårligere enn et forsvar basert på frivillighet, og det er grenser for hvor stort forsvar norge trenger for å delta i USA sine kriger uansett. Vi hadde klart oss mer enn nok med de som deltar frivillig.

[Gjest Camilla]

Kjæresten min dimmet nettopp fra Garden, etter ett år der. I starten følte jeg akkurat som deg. Gruet meg skikkelig til han skulle inn, ville ikke at han skulle dra i det hele tatt.

Skulle jeg overleve ett år uten han, det føltes ut som en evighet.

Synes de første månedene var verst jeg, men etterhvert blir det lettere. Ett år er jo egentlig ikke så lenge. Når jeg tenker tilbake så har det gått utrolig fort.

Følelsen jeg fikk når han kom hjem på perm første gang var amazing

Savnet var helt enormt til tider, men vi pratet mye på telefonen, så føltes mye bedre da.

Forholdet vårt ble absolutt styrket etter dette året, handler mye om tillit, og det fikk vi testet dette året.

Også er det gardeball på slutten av året, en helt fantastisk opplevelse Det kan du glede deg til!

[Gjest Atanih2]

Kjæresten min dimmet nettopp fra Garden, etter ett år der. I starten følte jeg akkurat som deg. Gruet meg skikkelig til han skulle inn, ville ikke at han skulle dra i det hele tatt.

Skulle jeg overleve ett år uten han, det føltes ut som en evighet.

Synes de første månedene var verst jeg, men etterhvert blir det lettere. Ett år er jo egentlig ikke så lenge. Når jeg tenker tilbake så har det gått utrolig fort.

Følelsen jeg fikk når han kom hjem på perm første gang var amazing

Savnet var helt enormt til tider, men vi pratet mye på telefonen, så føltes mye bedre da.

Forholdet vårt ble absolutt styrket etter dette året, handler mye om tillit, og det fikk vi testet dette året.

Også er det gardeball på slutten av året, en helt fantastisk opplevelse Det kan du glede deg til!

Ja, egentlig vet jeg jo at det kommer til å gå bedre etterhvert, men jeg liker å forberede meg litt Jeg gleder meg jo masse på hans vegne. Men føler det blir lettere etter mange fine innlegg og kommentarer fra andre i samme situasjon Får bare nyte de siste dagene før han reiser