Må ta ansvaret for mamman min...

[LilleMika]

For et par år siden gjennomgikk mamma en stor hjerneoperasjon. Etter det ble hun liksom ikke helt seg selv.

Hun er så følsom. Uansett hva jeg sier eller gjør, så er det feil. Vi som bor sammen med henne må hele tiden tenke på hva hun kommer til å reagere. Selv om det ikke egentlig burde angå henne i det hele tatt.

Hvis vi krangler eller diskuterer, eller hun kommenterer noe og jeg avviser det, sier hun bare at "jeg blir så sliten", eller "...da får jeg vel flytte, da". Jeg føler at jeg hele tiden må ta ansvar for hennes følelser. Jeg går med konstant dårlig samvittighet for at hun er sliten eller lei seg...

Det er så frustrerende å måtte føle seg ansvarlig. Hvis hun er lei seg, forventer hun at jeg kommer og trøster henne. Hun klarer ikke å forstå at det blir helt feil at det hele tiden skal være henne det er synd på, at det er henne som hele tiden må få sympati. Det er vel ikke sånn det bør være??

Huff, jeg orker ikke dette lenger. Jeg er så lei av å være omsorgsperson for henne... Vet ikke hvor lenge jeg klarer det. Jeg orker ikke å høre på at hun bare snakker om hva HUN føler, hvor deppa HUN er, og hvor slitsomt det er for HENNE at vi andre bråker (snakker sammen). Jeg blir snart gal av dette her.

Noen gode forslag til hvordan jeg kan ta dette opp uten at hun blir sint eller lei seg (= grine i timevis)???? For sånn her orker jeg ikke å ha det... Ikke faren min heller, tror jeg. Stakkars.

Takk for at dere gadd å lese dette. Ha en fin dag, alle sammen!

[Yatzy]

Dette hørtes forferdelig slitsomt ut for dere. Er det det at hun har vært syk som er problemet, eller kan det være at hun trenger medisinsk hjelp for en depresjon? Det finnes jo hjelp å få - hos lege. Har dere prøvd å foreslå noe sånt?

[LilleMika]

Jeg tror det er det at hun har vært syk som er problemet. Hun ble altfor vant til å få det som hun ville hele tiden...

Hun er rett og slett egoistisk. Alt skal tilpasses henne for enhver pris. Hun er ikke interessert i å få hjelp, heller. Vi prøvde familieterapi fordi hun ville det. Fordi hun mener at det er vi andre som er problemet. Men det funka jo ikke...

Frustrerende fordi det er så lite å gjøre med. Man kan jo ikke fortsette å føye seg resten av livet, heller.

[Gjest Kinga]

Lille-Mika!

Kjenner meg litt igjen i innlegget ditt, selv om mamma ikke har vært fysisk (eller psykisk) syk direkte.

Hun har i mange år brukt meg som sin personlige psykolog, klagemur og rådgiver(!) til tider.

Jeg fikk til slutt nok og gav blanke! Bestemte meg for ikke å føle meg ansvarlig for hennes lykke, eller la meg knuges av dårlig samvittighet fordi hun hadde det fælt.

Jeg fant fram noen bøker i psykologi som gikk på foreldre-barn forhold og leste høyt for henne. Bl.a. om hvordan foreldre ikke skal belaste sine barn med personlige problemer og klagetaler over sitt påståtte miserable liv. Inkludert hvilke uheldige konsekvenser dette kunne ha for meg senere i relasjon til andre nære mennesker.

"Sånn driver du på av og til" - det avsluttet jeg med.

Mulig jeg var fryktelg brutal, men effekten har ikke uteblitt. Jeg får legge til at hun hadde en "god periode" da jeg kom med dette.

Nå føler jeg meg mye friere i forhold til mamma og det er mer opp til meg hva jeg ønsker å vite om hennes problemer.

Jeg henviste henne til venninner eller eventuelt psykolog (det siste ønket hun ikke selv) og ellers øvrige familie (f.eks hennes egen mor eller far). Og ellers ta opp sine problemer med de personene det gjaldt.

Jeg har hele tiden oppfordret henne til å dyrke sine hobby'er og interesser, og sørge for å ha et godt nettverk av venner rundt seg.

Får legge til at jeg har verdens beste mamma og at vi har et veldig godt forhold! Klage må hun gjerne gjøre den dag i dag også, men jeg føler meg ihvertfall ikke personlig ansvarlig for det hun måtte klage for.12

[Gjest Anonymous]

Jeg kjenner meg igjen i ditt innlegg. Vi har også en person med "hjerneskade" i fam. I beg. tok alle hensyn og krevde ingenting.

Til slutt må en sette foten ned og sette grenser. Vi klarte det ikke selv.

Pasienten vil ikke selv, men det er vi andre som er idioter.

Med ikke å sette grenser så vi at vi var med å ødelegge istedenfor å bygge opp. De fleste er jo redde for bråk,men en dag måtte det si stopp.

De blir veldig følsomme og til tider engstelig.

Familien skal ikke være helsepersonell,men familien og du skal være datter.

Det din mor trenger er faglig hjelp.Fag.folk på netopp slike skader din mor har.

Om dere ikke gjør noe så vil dere slite dere ut. da har din mor ikke noe nytte av dere.