Om å vise sårbarhet i et forhold

[Karry]

Jeg spør, fordi jeg tror jeg er ganske elendig til å våge å være sårbar. Og jeg har litt å lære. Og hvorfor er det viktig? Jeg klarer nemlig ikke sette ord på hva det er i praksis, eksempler. Finne en plass til sårbarhet mellom andre og mer negativt ladete ord som feks å være nærtagende, +++.

Jeg har fått høre det tidligere at jeg nok er for tøff, for lite sårbar. Men det sier meg ingenting, for jeg vet ikke hvordan jeg skal være det. Og da tenker jeg at jeg bare ikke er sånn. Jeg er veldig verbal og følelsesmenneske, men lite flink til å snakke om vanskelige følelser, våge å bli avkledd, våge å bli avvist. Men jeg begynner å skjønne at det ikke i alle sammenhenger er et poeng å være for kjekk og grei, selv om det har blitt min overlevelsesmekanisme på et vis. Som funker på mange områder. Bare ikke alltid i relasjoner til andre.

Hjelp meg med noen erfaringer og innspill....

[-milla j-]

Hm. Jeg er litt som deg. Tøff, klarer meg selv, trenger ikke hjelp fra andre, men også lite flink til å vise hvem jeg er eller når jeg faktisk ER sårbar. For jeg er jo det, bare at jeg er så altfor flink til å skjule det.

Nå har jeg en kjæreste som er veldig støttende og flink til å se meg slik jeg er, og han har sagt til meg det han mener når det har oppstått situasjoner der jeg f.eks. ikke tar imot hjelp når jeg trenger det. "du trenger ikke å være så tøff hele tiden" sier han, men det er jo ikke meningen å være slik.

Jeg hadde få venner i oppveksten, og det har nok gjort litt at jeg synes det er vanskelig å dele "meg" med andre. Selv om jeg nå har gode venner er det en terskel jeg har måttet lære meg å trå over. Det å fortelle om en vanskelig oppvekst, tøft forhold f.eks. har vist seg litt overraskende, alle sier ting som at jeg har virkelig vært gjennom mye og hvordan jeg har klart å leve med alt som har skjedd, jeg må jo ha hatt det kjempetøft. Jeg har kommet frem til at alle faktisk har sårbare områder og mange våger å vise dem. Så hvorfor ikke jeg?

Jeg øver meg. Gir etter litt og litt. Men som du skriver, det er en overlevelsesmekanisme som gjør at jeg glatter over og ikke deler tanker og følelser..

[Gjest AnonymBruker]

Å vise at man ikke alltid har alt på stell gjør en mer menneskelig, og det åpner igjen for at andre føler seg komfortable med å vise den siden av seg selv. Og jo flere sider man kan vise åpent i en relasjon, jo nærmere kommer man hverandre. For å trekke en parallell: Jeg hadde en kjæreste som sjelden snakket om hva han følte, alt var bare bra eller ok. Resultatet ble at jeg ikke snakket om hva jeg følte heller, fordi jeg ikke ble møtt på det, og fordi det føltes så unaturlig å være den eneste som spilte den ballen.

[allover]

Jeg spør, fordi jeg tror jeg er ganske elendig til å våge å være sårbar. Og jeg har litt å lære. Og hvorfor er det viktig? Jeg klarer nemlig ikke sette ord på hva det er i praksis, eksempler. Finne en plass til sårbarhet mellom andre og mer negativt ladete ord som feks å være nærtagende, +++.

Jeg har fått høre det tidligere at jeg nok er for tøff, for lite sårbar. Men det sier meg ingenting, for jeg vet ikke hvordan jeg skal være det. Og da tenker jeg at jeg bare ikke er sånn. Jeg er veldig verbal og følelsesmenneske, men lite flink til å snakke om vanskelige følelser, våge å bli avkledd, våge å bli avvist. Men jeg begynner å skjønne at det ikke i alle sammenhenger er et poeng å være for kjekk og grei, selv om det har blitt min overlevelsesmekanisme på et vis. Som funker på mange områder. Bare ikke alltid i relasjoner til andre.

Hjelp meg med noen erfaringer og innspill....

Når våre foreldre var på vår alder var de mer sårbare enn vi er.

Jeg tror den "gode konen", den omsorgsfulle, ofte hjemmeværende, snille, tålmodige, ydmyke konen og mamman forsvant litt med likestillingen..

Hun forsvant litt da vi "trengte" utenlandsreiser, to biler, stort hus og stor grill på terassen..

Vi ble selvstendige. Vi ville levere (vi også). Vi måtte jo jo jobbe også, for far alene tjente ikke nok til at vi kunne få alt vi ønsket oss..

Vi ville realisere oss selv.. vi ville være fremadstormende...

...og midt oppi dette ble det viktig å ikke vise for mye sårbarhet. Det var viktig å vise hele verden (og aller mest oss selv`?) at vi kunne takle det meste av alt vi visste kunne komme. Vi vokter oss for å ikke grave vår egen grav.. vi forsikrer oss på alle kanter og prøver så godt vi kan å henge med.

Vi vil være effektive på jobben.. gode mødre og helst en fristerinne når vi går til sengs med mannen vår.

Så kommer tidsklemmen.. og alt det mange møter når de har vært igjennom husbygging og småbarn.. Vi møter oss selv i døren.

Ble vi noe lykkeligere enn våre mødre var?

har vi det noe bedre?

Jeg har også tenkt mye på dette med sårbarhet.

Menn vil ikke ha Rambo kvinnen.. de vil ha følelser, godhet og ekte kjærlighet. De vil ha omsorg, hjertevarme og lojalitet.

Akkurat det vi vil ha... men som vi etterhvert ga opp å prøve å gi, for vi kom til kort.

DA kom arrogansen. da våknet Rambo kvinnen. "Ingen skal såre meg!"

Sårbarhet er ingen svakhet. Men det føles sånn.. Det føles vanskelig å gi slipp på kontrollen..

Er det ikke det det handler om da? Å slippe kontrollen litt?

Ut med kontrollen

Inn med sårbarhet?

Er det slik det må være?

Kan man ha kontroll, være fremadstormende og sukksessfull, men samtidig være en "nydelig, god-kone?"..?

Kan det handle om å puste med magen.. lene seg litt tilbake.. slippe taket akkurat så mye, at man ikke har den absolutt fulle kontroll (bare nesten..) og ha rom for at ting kan skjære seg litt.. ha rom for ulikheter på kolleger, venner og familie..

-og ikke minst godta oss selv for den vi er.

Ikke strebe etter den vi ønsker å være..

Sårbarhet handler om mye mer enn å la mannen vise muskler ved å åpne syltetøyglasset....

[Anglofil]

For meg handler sårbarhet om at man tør å være åpen om f.eks vonde opplevelser, at man viser sine sårbare side - dvs. jeg takler f.eks dårlig om noen kommenterer kroppen min, men i stedet for å stenge disse følelsene inni meg og være "sterk", så tør jeg å vise dette for kjæresten min.

I mine øyne handler det mye om å vise at man er menneskelig, at man ikke er perfekt med en tøff og perfekt fasade - at man tør å vise de sidene til sin kjære som kanskje alle andre ikke får se. For meg er det viktig fordi det bygge tillit. Når kjæresten min viser følelser eller snakker om et tema som rører han dypt, så slipper jeg inn under hans fasade, og jeg kjenner meg en gang at tilliten til ham vokser. Han tør å dele med meg.

Men det å tørre å dele sine innerste tanker og meninger, å la "fasaden" falle gjør også at man blotter litt av seg selv, det mennesket man egentlig er, og det er dét jeg legger i ordet "sårbar", ihvertfall ift kjæresten.

Mvh Yvonne

[I.am.me]

Å være sårbar for meg, er at man er villig til å sette seg i en situasjon hvor man kan bli såret, men tar sjansen på grunn av at man vil bli elsket tilbake eller bare for å oppleve noe fint. Jeg er ikke av den sårbare typen selv heller, og gjør meg sjeldent avhengig av folk rundt meg. Jeg har vanskeligheter med å stole fult og helt på folk, og er skeptisk til det meste. Det er ikke fordi jeg er direkte redd for å være sårbar og å kunne bli såret, jeg bare liksom er sånn.

Men jeg blir gradvis bedre. Når kjæresten og jeg hadde vært sammen en stund innså jeg at jeg kunne gjøre meg helt sårbar uten problem, og stole fult og helt på han, samt. bli avhengig av han følelsesmessig. Det er en god følelse også, det gir mye glede.

[MissStiles]

I et forhold er det ofte vanskelig for meg å vise den sårbare siden ved meg selv. I hvert fall i begynnelsen. jeg får alltid høre at jeg bør åpne meg mer. men når man har blitt såret så og så mange ganger i et forhold, så er det ikke alltid at man våger å åpne seg helt før man stoler 100% på personen.

For meg er det viktig å vise at jeg er sterk og at jeg klarer å stå på min egne bein. Men det er ikke så ille å vise følelser av og til. Det kan jeg også lære mer om.

[Gjest navnelapp]

Når våre foreldre var på vår alder var de mer sårbare enn vi er.

Jeg tror den "gode konen", den omsorgsfulle, ofte hjemmeværende, snille, tålmodige, ydmyke konen og mamman forsvant litt med likestillingen..

Hun forsvant litt da vi "trengte" utenlandsreiser, to biler, stort hus og stor grill på terassen..

Vi ble selvstendige. Vi ville levere (vi også). Vi måtte jo jo jobbe også, for far alene tjente ikke nok til at vi kunne få alt vi ønsket oss..

Vi ville realisere oss selv.. vi ville være fremadstormende...

...og midt oppi dette ble det viktig å ikke vise for mye sårbarhet. Det var viktig å vise hele verden (og aller mest oss selv`?) at vi kunne takle det meste av alt vi visste kunne komme. Vi vokter oss for å ikke grave vår egen grav.. vi forsikrer oss på alle kanter og prøver så godt vi kan å henge med.

Vi vil være effektive på jobben.. gode mødre og helst en fristerinne når vi går til sengs med mannen vår.

Så kommer tidsklemmen.. og alt det mange møter når de har vært igjennom husbygging og småbarn.. Vi møter oss selv i døren.

Ble vi noe lykkeligere enn våre mødre var?

har vi det noe bedre?

Jeg har også tenkt mye på dette med sårbarhet.

Menn vil ikke ha Rambo kvinnen.. de vil ha følelser, godhet og ekte kjærlighet. De vil ha omsorg, hjertevarme og lojalitet.

Akkurat det vi vil ha... men som vi etterhvert ga opp å prøve å gi, for vi kom til kort.

DA kom arrogansen. da våknet Rambo kvinnen. "Ingen skal såre meg!"

Sårbarhet er ingen svakhet. Men det føles sånn.. Det føles vanskelig å gi slipp på kontrollen..

Er det ikke det det handler om da? Å slippe kontrollen litt?

Ut med kontrollen

Inn med sårbarhet?

Er det slik det må være?

Kan man ha kontroll, være fremadstormende og sukksessfull, men samtidig være en "nydelig, god-kone?"..?

Kan det handle om å puste med magen.. lene seg litt tilbake.. slippe taket akkurat så mye, at man ikke har den absolutt fulle kontroll (bare nesten..) og ha rom for at ting kan skjære seg litt.. ha rom for ulikheter på kolleger, venner og familie..

-og ikke minst godta oss selv for den vi er.

Ikke strebe etter den vi ønsker å være..

Sårbarhet handler om mye mer enn å la mannen vise muskler ved å åpne syltetøyglasset....

Eg veit det er teit å sitere heile innlegget, men likevel: Er det berre kvinnene som skal vere sårbare, så skal mennene, dei oh så store og sterke, kome og trøste oss? Er ikkje greia at begge partar må våge å vise sine svake sider, vere opne om kva ein slit med og kunne ta imot omsorg?

Eg var saman med ein mann i 16 år som ikkje trengte nokonting, og som aldri "slapp ned guarden". Han vart til og med provosert når andre var sårbare og trengte hjelp eller støtte. Kjempeslitsomt, og veldig lite sjarmerande. Fastlåste roller og forventningar er aldri av det gode.

[Gjest AnonymBruker]

For meg handler sårbarhet om å tørre og vise de svake sidene sine til andre, og å tørre å la ansre trø inn og støtte en når en har behov for dette. Sårbarhet plasseres derfor hos meg på ingen måte sammen med negative ord som ømtålig feks, men handler om å tørre å vise hvem man er også med alle sine svakheter.

Hvorfor det er så viktig å kunne vise at man er sårbar i forhold til andre mennesker? Fordi vi knytter oss til hverandre via å støtte hverandre, stille opp for hverandre og ikke minst ved at andre tør å vise oss hvem de virkelig er. Man er ikke bare venner og kjærester for å dele de sterke sidene, for å dele gledene og for å ha det morro sammen. Vi er venner og kjærester for å være nær andre, for å virkelig knytte oss til andre og for å kjenne at vi har et felles dypt indre bånd. Om man bare har det kjekkt sammen, og aldri lar andre stille opp for en eller aldri lar andre se de svake sidene så er man ikke ordentlige venner, da har man bare vist den overfladiske positive siden av seg selv og det er ikke måten å knytte de dype båndene på. Dette gjelder både for menn og kvinner, kompier knytter mer til hverandre når de har vært gjennom tyngre ting sammen og knyttes da til hverandre på en helt annen måte enn når man tar øl på pubben sammen eller snakker om trivilelle dagligdagse ting. Jenter knyttes sammen når vi tør å la andre komme litt innpå oss, vi forteller andre om våre bekymringer og ber om hjelp når vi er leie oss feks. Dette knytter oss mye mer sammen enn utalige kaffeer og kinoturer. Som partnere og kjærester knyttes vi langt sterkere sammen etter at vi har vært gjennom en tung periode og vi ser at partneren har støttet oss og hjulpet oss. Begge parter knyttes da mye dypere sammen fordi man ser at man kan stole på hverandre, også til å ta vare på en når man har det vanskelig og den andre ser at kjæresten tør å la en få lov til å gjøre akkurat det.

Det å være i en nær relasjon innebærer at man ikke alltid bare viser sin positive side, fordi alle etter hvert skjønner at det da er en fasade og at de ikke får lov til å ta del i det som er under. Samtidig har vi alle mennesker et ønske om å kunne støtte dem rundt oss, og vi liker alle å kjenne at vi er behøvd for den vi er som støtte til dem rundt oss. Hvor god føler ikke du deg med deg selv når du har hjulpet en venn, en venn har grått på din skulder feks? Føler ikke du at du da har mye verdi, fordi du er en god venn som andre kan lene deg til? Det er viktig for oss å kjenne oss behøvd i våre relasjoner, vi trenger å vite at dem rundt oss ønsker å ha nettopp oss der. Mine venner ønsker å vite at jer trenger dem og stoler på dem og at jeg tør å være åpen mot dem. Uten at venner og kjærester vet dette har man bare et overfladisk forhold hvor man bare deler gleder sammen, og det vil til slutt kjennes falskt ut.

Vi ønsker alle å kjenne oss behøvd, men de som er rundt deg får ikke kjenne på dette. Det gjør kanskje at de kjenner seg overflødiske, hva skal du med dem når du klarer å gjøre alt selv? Sårbarhet handler om å tørre og vise hvem man er, å tørre og vise sine svake sider, og tørre og la andre støtte en i hverdagen. Dette er ingen svakhet, men en styrke som gjør at man får sterkere og nærere forhold til dem rundt seg. Det å tørre og gråte foran andre er ingen svakhet men en styrke.

[allover]

Eg veit det er teit å sitere heile innlegget, men likevel: Er det berre kvinnene som skal vere sårbare, så skal mennene, dei oh så store og sterke, kome og trøste oss? Er ikkje greia at begge partar må våge å vise sine svake sider, vere opne om kva ein slit med og kunne ta imot omsorg?

Eg var saman med ein mann i 16 år som ikkje trengte nokonting, og som aldri "slapp ned guarden". Han vart til og med provosert når andre var sårbare og trengte hjelp eller støtte. Kjempeslitsomt, og veldig lite sjarmerande. Fastlåste roller og forventningar er aldri av det gode.

Selvfølgelig handler det om at begge er sårbare, slipper den andre "helt inn".. og viser sidene som man gjerne ikke viser "alle andre".

Men, jeg skriver jo utifra mine erfaringer og betrakninger.. En forutsetning er jo at mannen jeg skal dele livet med nettopp også byr på seg selv.. inviterer meg inn.. og viser de aller godeste sidene.

Men, så har jeg vel vært da.. (i mitt tretten års lange forhold) vært en liten kontrollfreak.

Visst har jeg grint.

Visst har jeg vist frem de fleste sider.. men for hvert år som gikk, ble jeg stadig "strammere".. på en rar måte.. mindre sårbar.

Til sltut ente jeg opp som en "grinete kjerring" der jeg kampet om alt mulig.

Istedet for bare å vise hvordan hans ignoranse..og likegyldighet overfor meg og barna såret meg - skikkelig!

DET skulle jeg ønske jeg hadde gjort anderledes!!

[allover]

For meg handler sårbarhet om å tørre og vise de svake sidene sine til andre, og å tørre å la ansre trø inn og støtte en når en har behov for dette. Sårbarhet plasseres derfor hos meg på ingen måte sammen med negative ord som ømtålig feks, men handler om å tørre å vise hvem man er også med alle sine svakheter.

Hvorfor det er så viktig å kunne vise at man er sårbar i forhold til andre mennesker? Fordi vi knytter oss til hverandre via å støtte hverandre, stille opp for hverandre og ikke minst ved at andre tør å vise oss hvem de virkelig er. Man er ikke bare venner og kjærester for å dele de sterke sidene, for å dele gledene og for å ha det morro sammen. Vi er venner og kjærester for å være nær andre, for å virkelig knytte oss til andre og for å kjenne at vi har et felles dypt indre bånd. Om man bare har det kjekkt sammen, og aldri lar andre stille opp for en eller aldri lar andre se de svake sidene så er man ikke ordentlige venner, da har man bare vist den overfladiske positive siden av seg selv og det er ikke måten å knytte de dype båndene på. Dette gjelder både for menn og kvinner, kompier knytter mer til hverandre når de har vært gjennom tyngre ting sammen og knyttes da til hverandre på en helt annen måte enn når man tar øl på pubben sammen eller snakker om trivilelle dagligdagse ting. Jenter knyttes sammen når vi tør å la andre komme litt innpå oss, vi forteller andre om våre bekymringer og ber om hjelp når vi er leie oss feks. Dette knytter oss mye mer sammen enn utalige kaffeer og kinoturer. Som partnere og kjærester knyttes vi langt sterkere sammen etter at vi har vært gjennom en tung periode og vi ser at partneren har støttet oss og hjulpet oss. Begge parter knyttes da mye dypere sammen fordi man ser at man kan stole på hverandre, også til å ta vare på en når man har det vanskelig og den andre ser at kjæresten tør å la en få lov til å gjøre akkurat det.

Det å være i en nær relasjon innebærer at man ikke alltid bare viser sin positive side, fordi alle etter hvert skjønner at det da er en fasade og at de ikke får lov til å ta del i det som er under. Samtidig har vi alle mennesker et ønske om å kunne støtte dem rundt oss, og vi liker alle å kjenne at vi er behøvd for den vi er som støtte til dem rundt oss. Hvor god føler ikke du deg med deg selv når du har hjulpet en venn, en venn har grått på din skulder feks? Føler ikke du at du da har mye verdi, fordi du er en god venn som andre kan lene deg til? Det er viktig for oss å kjenne oss behøvd i våre relasjoner, vi trenger å vite at dem rundt oss ønsker å ha nettopp oss der. Mine venner ønsker å vite at jer trenger dem og stoler på dem og at jeg tør å være åpen mot dem. Uten at venner og kjærester vet dette har man bare et overfladisk forhold hvor man bare deler gleder sammen, og det vil til slutt kjennes falskt ut.

Vi ønsker alle å kjenne oss behøvd, men de som er rundt deg får ikke kjenne på dette. Det gjør kanskje at de kjenner seg overflødiske, hva skal du med dem når du klarer å gjøre alt selv? Sårbarhet handler om å tørre og vise hvem man er, å tørre og vise sine svake sider, og tørre og la andre støtte en i hverdagen. Dette er ingen svakhet, men en styrke som gjør at man får sterkere og nærere forhold til dem rundt seg. Det å tørre og gråte foran andre er ingen svakhet men en styrke.

Mye klokt her altså

Ja, det handler om å ta hensyn.. og det handler om å skape en ramme rundt ekteskapet (eller forholdet) der man har "kjøreregler" som begge er inneforstått med og (ikke minst) trives med.. Rammen skal inneholde samstemthet.. og de gode samtalene.. respekt og anerkjennelse.

Å kjenne seg behøvd er viktig. Og det er nettopp DER jeg feilet litt.. Jeg skrek etter oppmerskomhet og tid med mannen.. men jeg gjorde det på "rambo-vis".. Hadde jeg turd å vise mine svake sider.. og stille meg sårbar hadde han kanskje oppfattet "gnålet" mitt anderledes?

Mestringsfølelse er viktig! Også i et mann-kone forhold.. og det er jo det vi føler når vi opplever at noen rundt oss trenger oss og vi er til "nytte". Som du sier; hvis en venn åpenbart trenger en skulder å gråte på og vi kan låne bort skulderen vår..; godt for vennen. godt for oss.

Endret 21. juli 2010 av allover

[allover]

Har noen sett "Blind Side" med Sandra Bullock?

Hun spiller en husmor, med full kontroll på mann og barn.. men hun gjør det med et så kjærlig "grep"..

Hun er ikke svak eller patetisk.. og oppfattes ikke som kontrollfreak og herskete..

Hun er søt, god.. kjærlig.. varm, omtenksom og veldig, veldig nydelig.

Syns egentlig hennes rollekarakter er et godt eksempel på det vi diskuterer her.

Noen som er enige?

Karry; du bør se den filmen

[Gjest -L-]

Å være sårbar i denne sammenheng betyr i mine øyne å kunne vise hva en føler til partneren.

Dersom man er lei seg eller deprimert er man ikkje redd for å vise/fortelle det, feks.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg skrek etter oppmerskomhet og tid med mannen.. men jeg gjorde det på "rambo-vis".. Hadde jeg turd å vise mine svake sider.. og stille meg sårbar hadde han kanskje oppfattet "gnålet" mitt anderledes?

Ja, jeg tror du er inne på noe her i forhold til det å være sårbar og det å være hard. Dersom jeg er sint for at jeg opplever at mannen min har gitt meg lite oppmerkosmhet forsøker jeg å si "når du er så mye ute med alle andre enn meg kjennes det ut som om at du mener at jeg er kjedelig og at du ikke ønsker å bruke tid på meg. Det er vondt å kjenne det slik" i stedet for å si "nå skal du være hjemme en kveld, du er alltid ute og aldri sammen med meg" eller en som er virkelig hard ville kanskje tenkt "fuck it" om han ikke vil være med meg kan han bare drite og dra. Dette er kanskje ikke det beste eksempelet, men om TS lurer på hva det er å være sårbar så er det kanskje nyttig å komme med slike litt konkrete og banale eksempler, og jeg tror som deg at det å forandre måten man snakker på i et forhold på denne måten har en veldig stor effekt på hvor nær man kommer seg hverandre.

Jeg tror det er lett for en del kvinner å glemme at mannen i forholdet har et behov for å kjenne seg behøvd. I det tradisjonelle forholdet opplevde kanskje en del menn dette ved å kunne stå for økonomien, skifte dekk etc. I dag gjør vi dette selv, men mannen har enda et behov for å kjenne seg behøvd, på lik linje som vi selv har. Mange menn i dag er også opplært til å være mykere og har kanskje mer kontakt med sine følelser. Det er godt for begge parter i forhodlet å vite at vi kan dekke et emosjonellt behov hos den andre og få høre at den andre trenger oss, men det er av og til mye lettere å kreve at mannen skal stille opp om vi har et behov heller enn å virkelig fortelle og vise hvilket behov vi har ved å gråte og fortelle rett ut hvordan vi har det uten å kjefte.

[allover]

Ja, jeg tror du er inne på noe her i forhold til det å være sårbar og det å være hard. Dersom jeg er sint for at jeg opplever at mannen min har gitt meg lite oppmerkosmhet forsøker jeg å si "når du er så mye ute med alle andre enn meg kjennes det ut som om at du mener at jeg er kjedelig og at du ikke ønsker å bruke tid på meg. Det er vondt å kjenne det slik" i stedet for å si "nå skal du være hjemme en kveld, du er alltid ute og aldri sammen med meg" eller en som er virkelig hard ville kanskje tenkt "fuck it" om han ikke vil være med meg kan han bare drite og dra. Dette er kanskje ikke det beste eksempelet, men om TS lurer på hva det er å være sårbar så er det kanskje nyttig å komme med slike litt konkrete og banale eksempler, og jeg tror som deg at det å forandre måten man snakker på i et forhold på denne måten har en veldig stor effekt på hvor nær man kommer seg hverandre.

Jeg tror det er lett for en del kvinner å glemme at mannen i forholdet har et behov for å kjenne seg behøvd. I det tradisjonelle forholdet opplevde kanskje en del menn dette ved å kunne stå for økonomien, skifte dekk etc. I dag gjør vi dette selv, men mannen har enda et behov for å kjenne seg behøvd, på lik linje som vi selv har. Mange menn i dag er også opplært til å være mykere og har kanskje mer kontakt med sine følelser. Det er godt for begge parter i forhodlet å vite at vi kan dekke et emosjonellt behov hos den andre og få høre at den andre trenger oss, men det er av og til mye lettere å kreve at mannen skal stille opp om vi har et behov heller enn å virkelig fortelle og vise hvilket behov vi har ved å gråte og fortelle rett ut hvordan vi har det uten å kjefte.

Nettopp! Du har mye rett her altså.

[huleboer]

Jeg spør, fordi jeg tror jeg er ganske elendig til å våge å være sårbar. Og jeg har litt å lære. Og hvorfor er det viktig? Jeg klarer nemlig ikke sette ord på hva det er i praksis, eksempler. Finne en plass til sårbarhet mellom andre og mer negativt ladete ord som feks å være nærtagende, +++.

Jeg har fått høre det tidligere at jeg nok er for tøff, for lite sårbar. Men det sier meg ingenting, for jeg vet ikke hvordan jeg skal være det. Og da tenker jeg at jeg bare ikke er sånn. Jeg er veldig verbal og følelsesmenneske, men lite flink til å snakke om vanskelige følelser, våge å bli avkledd, våge å bli avvist. Men jeg begynner å skjønne at det ikke i alle sammenhenger er et poeng å være for kjekk og grei, selv om det har blitt min overlevelsesmekanisme på et vis. Som funker på mange områder. Bare ikke alltid i relasjoner til andre.

Hjelp meg med noen erfaringer og innspill....

Ved å vise sårbarhet viser du tillit til personen. Tillit er en av di viktigste elementene for nære vennskap og for parforhold.En måte å visse sårbarhet er å fortelle om et problem eller noe du ikke snakker med så mange om.Feks når en vennine fortalte meg at hun hadde hatt psykiske problemer. vVste hun meg tillit til at jeg ikke skulle fortelle dette videre.

[Karry]

Hmmm. Jeg har lest og tenkt. Å vise at man er sårbar, det ligger vel i ordet at man ikke er gjort av stål og går i rustning. For min del kan jeg nok se at jeg har måttet hente mye indre styrke i livet for å komme igjennom de utfordringene jeg har møtt. På mange måter har jeg vært nødt til å si til meg selv at jeg fikser "alt" og kan klare det jeg selv vil. Fortsatt synes jeg at det er en grei innstilling til livet, for jeg får jo til mer og har det bedre med den innstillingen. For meg så er det ingen fasade.

Men det betyr ikke at jeg ikke er sårbar. Jeg har bare kanskje ikke vært best i det siste på å vise det, det hang nok sammen med at det var noe som måtte fortrenges litt i en bruddfase.

Så jeg får tygge litt på det da, hvor er jeg sårbar, hva er sårbarhet for meg. Jeg har ingen problemer med åpenhet eller snakke om ting som er vanskelig. Men jeg ble sprø av å være gift med en som hovedsaklig er opptatt av ting som er vondt og vanskelig. Jeg ble kanskje til slutt en motpol og et oppkomme av optimisme av ren og skjær nødvendighet.

Men jeg synes ikke sårbarhet skal forveksles med andre ting som omsorg, det å vise og snakke om følelser osv osv. Det er for meg noe annet.