Hvorfor kuttet du ut kontakten med foreldrene dine?

[Gjest MissBella]

I det siste har det vært mange tråder om noen som vil eller kommer til å kutte med foreldrene sine. Jeg har lest mange av disse trådene. Litt fordi jeg har hatt problemer med mine foreldrene det siste året. Eller egentlig nesten siden jeg flyttet ut hjemmeifra. Pga dette så lurer jeg på om jeg skal kutte dem ut.

Lurer på hvorfor dere har kuttet ut kontakten? Angrer du på det?

[Gjest MissBella]

*dytter*

[Gjest AnonymBruker]

Min mor er alkoholiker. Truet med å kutte all kontakt om ting ikke skjerpes. Jobber med å få tilbake et "normalt" forhold. Men var et år hvor jeg kun pratet med pappa

[Gjest Gjest]

Fordi hun er selvsentrert og kritisk og negativ til alt og alle. Jeg har det bedre uten henne i livet mitt.

[Gjest Huffsa]

Kuttet kontakten med henne fordi hun gjør meg mer vondt enn godt, og tenker kun på seg selv. Hun gjorde det hun kunne for å ødelegge livet mitt og var en millimeter fra å lykkes. Hun ødela meg totalt psykisk og jeg har gått til psykolog de siste 5årene hovedsak pga henne.

Jeg har det best uten mamma i livet mitt. Og jeg har aldri angret på det.

(Må nevnes at vi smått har kontakt innimellom pga jeg passer den gamle familiehunden. Men da er det 3 setninger om bikkja. )

[Gjest Trajan]

Hadde jeg kunnet så hadde jeg nok kuttet all kontakt med min far. Men siden mine foreldre fremdels er gift og jeg ser han når jeg kommer drar på besøk der rundt 2 ganger i året. Men det er de 2 eneste gangenene jeg snakker med han, Ellers har jeg liten eller ingen kontakt med han.

[Gjest AnonymBruker]

Ikke så "grusomme" grunner her i huset (som alkoholisme, psykiatri etc), men har likevel kuttet ut kontakten med min mor.

Hun er veldig egosentrisk, lever og nærer av å ta på seg offerrollen. Jeg var i mange år drittlei av å høre på henne syte og klage over ALT fra vektproblemer til innvandrere - hele verden dreide seg om henne. Det toppet seg etter en episode tidligere i år hvor jeg bare fikk nok. Hun har prøvd å be om unnskyldning, men jeg har bare latt være å svare på telefoner og sms. Unnskyldningene viste bare nok en gang at alt dreide seg om henne...hvor vondt hun hadde det og at hun var så lei seg og deprimert.

[Gjest AnonymBruker]

min mor er et selvsentrert, tåpelig menneske, som det bor omtrent bare vondt i. hun gjør forskjell på barna sine, og jeg er ikke blant dem hun er glad i av sine tre barn. Hun lyver, hun manipulerer, og hun er regelrett slem.

[Jordbæra]

Jeg kuttet ut kontakten med moren min, hadde ingen kontakt på ett halvt år. Bortsett fra at hun stadig ringte meg og pappa for å klage på det at jeg ikke ville prate med henne. Hun ringte også for å true meg med litt forskjellig. Etter det hadde gått ett halvt år da, så hadde jeg så dårlig samvittighet, så nå prøver jeg så godt jeg kan (selv hvor mye det sliter på psyken min) å ha kontakt med henne.

Hun eier meg, rett og slett. Hun vet akkurat hva hun skal si for å få meg til å gjøre slik hun vil. Manipulerende! Og når jeg ikke gjør som hun vil kan det fort bli slag. Hvis jeg ikke ryddet opp etter meg som liten, mistet en tallerken i gulvet uten vilje og slike ting fikk jeg høre hvor dum, teit, drittsekk og jævelig jeg var. Når jeg setter grenser for hva jeg kan tåle, gir hun meg dårlig samvittighet. Noe jeg ikke vet hva jeg skal gjøre for.

Lett å si for andre at jeg bare kan kutte ut å høre på henne, men det er noe som heter hjernevasking. Jeg ser det ikke selv, når det har skjedd at mamma har snudd hode mitt opp ned, men jeg har en kjæreste som legger merke til det med en gang.

En gang som femtenåring spurte jeg om hjelp, jeg sleit mye psykisk, og hun ville ikke hjelpe meg. En gang som sekstenåring spurte jeg om hun ville lytte etter mine problemer, hun ba meg gå til helsesøster. Hun hadde tydeligvis ikke tid til meg. Så hvordan skal man da forholde seg til sånt..

Likevel har jeg tatt opp kontakten med henne igjen. Jeg hadde verdens verste samvittighet, jeg føler det er min feil alt sammen, at jeg overdriver. Så jeg føler meg låst. Jeg unngår dårlig samvittighet om jeg har kontakt med henne. Jeg prater med henne en gang i uka sånn ca. Samtidig er jeg helt forvirra og snudd hver gang jeg har vært på besøk. Det gjør vondt inni meg hver gang jeg får beskjed av kjæresten min at nå har morra di manipulert deg igjen, at hun eier meg såpass mye og at hun vet nøyaktig hva hun skal si for at jeg skal tro henne. Så er det tiden etter besøket hvor jeg må komme tilbake til meg selv igjen, det tar jo litt tid. (alt ettersom hvor lang tid jeg har vært der såklart.)

Dette ble litt av ett innlegg, men det var godt å få luftet.

[Gjest AnonymBruker]

Og når jeg ikke gjør som hun vil kan det fort bli slag. Hvis jeg ikke ryddet opp etter meg som liten, mistet en tallerken i gulvet uten vilje og slike ting fikk jeg høre hvor dum, teit, drittsekk og jævelig jeg var.

Stakkars deg... Husker du hvor gammel du var da disse tingene skjedde? Hvordan reagerte hun når du mistet ting, du skrev "kan det fort bli slag"....

[Jordbæra]

Jeg husker en gang jeg mistet tallerken i gulvet (det har skjedd flere ganger, onkler, tanter osv har sett litt av hvert!) var jeg rundt tidlig barneskole alder. Siste gangen hun slo meg var jeg 13år. Hun og jeg var uenige om en sak, det endte med at hun sto ovenfor meg på andre siden av bordet og smelte til meg midt i ansiktet.

Etterpå løp hun ut til pappa for å få trøst, men han fikk ikke vite om hva hun hadde gjort mot meg.

Ellers har jeg fått høre av flere familie medlemmer at hun tok meg i armene og slengte meg opp og ned (filleriste) og skreik og slang meg inn på rommet. Det har også vært flere ganger hvor faren min har måtte ta tak i mamma og ta en alvorsprat med henne. Men ting var det samme igjen etter pappa dro på jobben.

[Gjest AnonymBruker]

I det siste har det vært mange tråder om noen som vil eller kommer til å kutte med foreldrene sine. Jeg har lest mange av disse trådene. Litt fordi jeg har hatt problemer med mine foreldrene det siste året. Eller egentlig nesten siden jeg flyttet ut hjemmeifra. Pga dette så lurer jeg på om jeg skal kutte dem ut.

Lurer på hvorfor dere har kuttet ut kontakten? Angrer du på det?

Kuttet kontakten pga tyveri, løgn, trakassering og identitetstyveri. Personen er også ute av stand til å se at noe personen gjør er galt. Personen har alkoholproblemer og ingen moralske skrupler.

Enhver form for kontakt oppleves av person som "godkjenning" av ting som er gjort, og at personen starter opp med alt sammen igjen.

Jeg ønsker ikke noe kontakt med personen for min del, og for mine barn og resten av min familie sin del.

[Andrelinoge]

Min søster og meg har ikke så mye med min far å gjøre. Yngste bror har litt. Han drakk mye og var mye sur og tverr. Der eigentlig alt var galt med alle andre og han var verdensmester. Prøvde eigentlig å holde meg mest mulig unna han mens jeg budde hos han.

Min mor og han skulle skilles, og da var han veldig vansklig og han slo meg ned og sa at når mor flytter ut kunne eg og bare pakke meg ut.. Tok ikke mange dager før jeg flyttet ut og hentet med meg litt ting. Følte meg lite velkommen der mer og da jeg senere traff han gnålte han om å hive resten av tinga mine fordi han skulle lage gjesterom.

[Gjest AnonymBruker]

Moren min lar seg kontrollere av alle hun er sammen med. Noe som går utover meg og søstra mi.

Og faren min eier ikke respekt for andre eller sosiale antenner.

[Beauté]

Jeg klarte Aldri å kutte ut min mor. Selv da hun var iskald og gav meg aldri komplimenter. Hun foretrakk min eldre bror og var regelrett stygg med meg. Hun slo meg i fjeset om jeg svarte henne eller gjorde noe hun ikke likte. Hun beskyldte meg for diverse sykdommer og forlot meg om natten med narkomanisert bror. Nektet å tro meg når jeg fortalte hvordan han var.

Likevel elsket jeg henne overalt på jord. Glemmer aldri da vi gikk rundt og shoppet og jeg holdt hennes hånd. Når jeg klemte den, så klemte hun tilbake. Vi sa ikke et ord, men den klemmen var sterk.

Hun døde i fjor og jeg er glad vi fikk så bra forhold i min voksen alder. For den ble bygget opp etter mange år. Vi hjalp henne da hun lå "lam" fra livet og ned, og spydde oppover veggen. Jeg var der når hun trengte meg, og det angrer jeg aldri på.

Skulle bare mangle, hun var jo bare et menneske....

Endret 31. juli 2010 av Beauté

[Gjest Gjest]

Min mor har levd med en alkoholiker i over 30 år. Hun er sterkt preget av det og jeg hører "stemmen hans i hennes munn" Han er et svin av verste sort og jeg vokste opp med "fitte hore udugelig råtten ubrukelig kom deg til helvete ut av mitt hus" daglig i annenhver setning.

Min mor er en "enabler", hun passer på ham, glatter over, sørger for at sirkelen kan fortsette og at alle spiller de rollene de har fått utdelt. Hun er avhengig av ham, og hun misbruker ham igjen på sitt vis, med penger og ting hun vil ha gjort.

Ingen kontakt siden i vinter og jeg er glad og fornøyd med situasjonen.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg husker en gang jeg mistet tallerken i gulvet (det har skjedd flere ganger, onkler, tanter osv har sett litt av hvert!) var jeg rundt tidlig barneskole alder. Siste gangen hun slo meg var jeg 13år. Hun og jeg var uenige om en sak, det endte med at hun sto ovenfor meg på andre siden av bordet og smelte til meg midt i ansiktet.

Etterpå løp hun ut til pappa for å få trøst, men han fikk ikke vite om hva hun hadde gjort mot meg.

Ellers har jeg fått høre av flere familie medlemmer at hun tok meg i armene og slengte meg opp og ned (filleriste) og skreik og slang meg inn på rommet. Det har også vært flere ganger hvor faren min har måtte ta tak i mamma og ta en alvorsprat med henne. Men ting var det samme igjen etter pappa dro på jobben.

Håper du ikke har fått noen problemer i ettertid, men at alt har gått bra med deg. Ønsker deg alt godt!

[Jordbæra]

jeg er blitt ett vrak. Med ett utrolig negativt tankemønster. Du kan jo se i ett emne jeg har om det. "psykiske problemer" - samliv og relasjoner.

[Naxos70]

Jeg har ikke kuttet kontakten med foreldrene mine, men for å være helt ærlig så greier jeg meg veldig godt med å bo langt unna dem. Er bare hjemom noen ganger pr. år og de er så og så aldri på besøk hos meg. Mamma er også den som bare klager på alle andre. I tillegg går det to dager før hun okker og stønner over at det er slitsomt å ha oss på besøk. Joda, da er det like greit å holde seg hjemme da. Pappa er stefaren min, men selv om han har vært der siden like etter at jeg var født så prater vi ikke sammen. Han er bare en tåpelig fyr som sitter der og kommer med dumme kommentarer. Og selvfølgelig kommer det kommentarer på at vi burde spise mindre etc, både til meg og min datter, selv om jeg nærmer meg 40!! Jeg orker bare ikke et slikt liv, så da finner jeg heller andre å være sammen med!

[tineline]

Moren min setter seg selv øverst, selvom hun tror hun setter barna først. Hun blander seg i ting hun ikke har noe med, og kommer med falske anklager som kan ende i rettssaker. Hun har fått faren min satt i varetekt helt uten grunn, og hun har ingen evne til å se at hun ikke kan behandle folk på den måten.

Sist, men ikke minst - jeg har ikke noe ansvar for at hun er lykkelig, selvom hun ser ut til å tro det. Hun er for pokker snart 60. Det er ikke mitt ansvar at hun er en kjerring som skal kontrollere alt og alle. Faktisk ikke. Likevel - det tok meg iallefall 5 år å klare å bryte kontakten, så fort gjort var det ikke. Men nå er jeg så lykkelig! Å ta henne inn igjen, betyr å gi etter for hennes voldsomme og vanvittige krav. Og det er utelukkende i hennes interesse. Slik hun har behandlet faren min (og meg) skylder jeg henne ingenting.