Jeg kan ikke leve uten ham!

[Gjest AnonymBruker]

Min kjære vil ha en liten pause fra meg. Han sier han trenger å tenke. Enn så videre er vi sammen. Det er jeg som har skyld i dette, fordi jeg har behandlet ham dårlig og såret ham innimellom (ikke utroskap). Han sier at han elsker meg og vil ikke ha noen annen jente, men problemet er at han vet ikke om det er verdt det.. Jeg har visst for vanskelig personlighet.

Jeg har sagt at jeg skal forbedre meg bare han gir meg en sjanse, og det mener jeg. Men akkurat nå er jeg livredd for at han skal gjøre det slutt, for det kan jeg ikke takle. Jeg elsker ham så utrolig høyt. Han er ikke bare en stor del av livet mitt, han ER livet mitt. Mister jeg ham, mister jeg absolutt alt. Jeg kommer nok til å ta livet mitt hvis han gjør det slutt.

Jeg så ikke dette komme altså. Jeg tror boblen til slutt bare sprakk. Men i følge det han forteller er det ikke kjærligheten det er noe i veien med. Jeg hater meg selv så ekstremt mye, som har ødelagt det beste som noengang har skjedd meg. Da vi møttes var det kjærlighet ved første blikk.. Det skjer ikke hver dag. Og for bare en uke siden hadde vi det helt fantastisk sammen.

Jeg har ingen venner, så hvis jeg blir singel igjen har jeg ingenting å falle tilbake på. Jeg har ingen penger, så jeg kan ikke reise noe sted. Jeg har ingen hobbyer. Så hva er da livet mitt uten denne gutten? Hva skal jeg gjøre?

[aline]

Jeg forstår faktisk at det kan føles vanskelig å være i ett forhold til en som er så totalt avhengig av seg som du er av kjæresten din!!

Selv hadde jeg blitt livredd for å være ærlig, jeg har EN gang vært i ett forhold med en som var så avhengig av meg at han knakk totalt sammen dersom jeg prøvde å gå (forholdet ødela meg fullstendig, og jeg MÅTTE ut, ikke fordi jeg ikke elsket ham, men fordi hans måte å være på knuste meg og min psyke).

Selvsagt forstår jeg at det føles helt opprivende ut å engang tenke tanken på å være uten ham, men du KAN ikke være så avhengig av en kjæreste at du faktisk MENER at du tenker tanker om selvmord dersom han går!!! DET er urettferdig det, ovenfor HAM!!

Kan du tenke deg hva det gjør med ett annet menneske? Jeg kan love deg at dersom du engang ytrer di tankene til ham, så knuser du ham!

Du sier du elsker ham og at han elsker deg, men at noe ved deg er vanskelig å leve med. Og slik du fremlegger det dersom brudd, så vil jeg tro du har noen problemer du MÅ jobbe med. Ikke bare for å beholde ham, men for å få det bra med deg selv!

Livet KAN ikke være avhengig av andre, for du er aldri garantert andre, du er kun garantert deg selv.

Han eller en annen kjær person, MÅ få være bonusen, plusset, det som topper ett ellers fungerende og fint liv.

Selvsagt skjønner jeg at man blir avhengig, på en måte. Men jobb med det at du faktisk bare har ham, det er virkelig ikke sunt verken for deg eller ham. Skaff deg hobbyer, gjør ting, bli kjent med andre, skaff deg bekjente (venner tar litt tid ofte, men start med bekjente) som du kan bruke tid sammen med. Finn en måte å skaffe livet ditt verdi utenom bare den bobla der det er du og ham.

DET kan gjøre det lettere for ham også, å være i ett forhold til deg. Og du må begynne NÅ, du kan ikke vente til han har fått tenkt seg om, for det kan ikke være bare for ham, det må være for deg også.

kom deg ut og at grep om ditt eget liv, du vet du har deg selv, vær din egen beste venn og behandle deg selv slik du vil behandle en du elsker. Føler du deg ensom, gjør noe med det, føler du at du kjeder deg, gjør noe med det!

Om det ligger psykiske årsaker bak, skaff deg hjelp! gjør noe med DET.

Tror det er den beste måten du kan gjøre noe som helst for å få ham til å være en del av livet ditt, ved å ta grep om ditt liv selv, ikke legg ditt liv på hans skuldre, det blir både tungt og urettferdig for ham og jeg skjønner ham godt om han ikke orker.

[-milla j-]

Signerer!

Det er ikke sunt å basere hele livet sitt på en eneste person! Han har vel oppfattet at det er slik situasjonen er, og føler seg litt kvalt av det og det kan jeg forstå. Vær mer selvstendig, gjør ting på egen hånd, få en hobby som gjør at du kommer deg ut og møter andre mennesker. La ham se hvem du er når du ikke er med ham!

[VitaSana]

Jeg skjønner du har det vanskelig, og jeg håper det snart ser litt lysere ut!

Det er ikke noe du har lyst til å drive på med da? Kanskje lære deg noe nytt og få en hobby?

Jeg vet jo ikke hvordan du har såret ham, men for meg er det å si at livet ikke har noen verdi uten at han er der en veldig tung bør å legge på ham. Og et feil fokus for deg. Jeg tror du kan vise ham at du kan "forbedre deg" som du sier blant annet ved å bruke energi på også andre ting. Fordi det gir litt mer pusterom mellom to mennesker.

Jeg vet som sagt ikke hva som har skjedd mellom dere, og derfor svarer jeg utifra mine erfaringer.

Og de er nok litt skjeve, men jeg ønsker å ha en kjæreste som beriker mitt liv, og å være en kjæreste som beriker hans. Det å få totalt ansvar for at hans liv er bra, han sier han lever for å gjøre meg lykkelig, er noe som stjeler enormt mye energi fra meg. Han gir meg skyldfølelse for ikke å snakke nok, le nok, smile nok - som alle "normale" damer gjør. Slik jeg ser det er det en overføring på meg, han vil føle seg vellykket - og jeg har værsegod å speile at han er det. Og jeg er utakknemmelig om jeg ikke setter pris på alt han gjør for meg.

Det blir for meg et stadig krav, og jeg setter pris på hvert øyeblikk jeg kan puste for meg selv. Det kan hende det er helt annerledes for dere, men varselklokkene mine ringer voldsomt når du sier du ikke har noe annet i livet ditt.

Vet ikke om jeg klarer å forklare hva jeg mener?

Alt godt til deg, jeg håper du finner verdi og glede i deg selv og kanskje en hobby du kan ha glede av

[Rosalie]

Hva gjorde du med livet ditt før du ble sammen med han, da? Du må da ha noen andre enn han å omgås? Eller er du sammen med han døgnet rundt med unntak av når dere er på jobb/skole?

[Rumohra]

DU er livet ditt, ikke ham. Slutt å vær så svak og totalt avhengig av et annet menneske. Skaff deg ditt eget liv og vær trygg og selvstendig, både psykisk, økonomisk osv. Så kan du begynne å tenke på forhold. Enig i det meste over her også.

[O'hara]

Få deg ditt eget liv. Som aline her sier, det at du bygger ditt liv bare rundt han er overhodet ikke sunt og kan føles svært så kvelende for han.

Og ja, du greier å leve uten han, garantert!!

[Gjest AnonymBruker]

TS her.

Jeg hadde ikke noe bra liv før jeg møtte ham. Jeg var mye lei meg og ensom. Da jeg møtte ham ble alt så mye bedre, og jeg har vært så glad for at han kom og "reddet" meg. Hvis ikke vi møttes, hadde jeg nok ikke levd i dag. Jeg angrer så voldsomt på at jeg ikke har klart å ta vare på ham slik han fortjener. For han er verdens beste gutt på alle måter, tvers igjennom snill og vakker. Hvis jeg blir singel nå, går jeg bare tilbake til scratch. Da må jeg begynne helt på nytt og kommer sikkert til å få et enda mer tragisk liv enn jeg hadde før han kom inn i livet mitt. Jeg klarer ikke å leve med slik smerte og lidelse.

Vi har hatt det så fantastisk sammen, større kjærlighet finnes ikke. Jeg orker ikke tanken på å finne meg en ny, for ingen er bedre enn denne gutten uansett. Jeg håper at det ikke er for sent! For hvis han gir meg en eneste sjanse, skal jeg snu alle steiner og virkelig gjøre en forandring som varer livet ut. Alt ligger i hans hender, og jeg føler meg så hjelpesløs. Han sier at det er vanskelig for ham også. Per dags dato aner han visst ikke hva han skal gjøre.. Vi skal ikke se hverandre på et par uker. Han skal på fisketur og klarne tankene sier han.

[aline]

LES innleggene du får!!!

Du KAN ikke legge alt ansvar i hans armer, det er å skyve ham fra deg!

DU må lage livet ditt bedre, og ved å gjøre det, SÅ vil du øke sjansen for at han klarer å være en del av livet ditt!!

SØK HJELP!

Gjør noe med livet ditt, slik kan du gjøre det mulig for ham å være EN DEL av livet ditt, ikke HELE livet ditt. Ingen kan være hele livet til sin partner slik du krever av ham!

[O'hara]

Støtter aline her.

Om du ikke får til dette alene, så søk hjelp.

Du er selv ansvarlig for ditt eget liv, du kan ikke bli reddet av andre, det er du som må ta tak i det! Nei, det er ikke alltid enkelt, og muligens trenger du hjelp fra en psykolog eller noe slikt.

Synes ikke det du beskriver her i dine innlegg høres spesielt sunt ut.

Masse lykke til!!

Og garantert, det finnes mange flotte mennesker der ute som vil kunne være en flott partner for deg, men du må stå på egne ben først.

[VitaSana]

Kanskje du kan gå på biblioteket og låne boken "tenk deg glad" av David Burns? Det kan hende den kan hjelpe deg å få et nytt perspektiv. Jeg tror ikke en bok kan løse alle problemene våre, men det hjelper noen ganger å tenke nye tanker. Det er en bok som blir anbefalt av flere psykologer, og det er mange som har fått hjelp av den.

Det å få være en del av livet til noen (som skrevet så godt over her) er en enorm tillitserklæring, det å være hele livet til noen er om ikke umulig, så tror jeg uansett ikke det er til å leve godt med for mange.

Fortsatt lykke til.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg var i et slikt forhold en gang. Han var totalt avhengig av meg. Han var deprimert, hadde ingen venner, ingen hobbier og ingen jobb. Vi bodde på forskjellige steder, men det endte jo selvfølgelig opp med at han nærmest flyttet inn til meg. Jeg hadde jobb og barn, venner og et liv uavhengig av ham og var fornøyd med livet mitt som det var før han kom inn i bildet.

Det jeg trodde skulle være en berikelse i livet mitt, ble en enorm belastning og bare et irritasjonsmoment! Han sto ikke opp om morgenen. Jeg leverte barn i barnehagen og gikk på jobb. Når jeg kom hjem satt han apatisk i sofaen. Jeg spurte hva han hadde gjort den dagen. "Ikke noe. Sett på tv. Vært på butikken og kjøpt røyk" var standardsvaret. Han hadde ikke støvsugd, tatt oppvasken, eller gjort noe annet i huset. Jeg måtte til og med vaske HANS klær! Han hadde bare en liten arbeidsledighetstrygd, mens jeg var aleneforsørger med full jobb. Han brukte alle pengene sine på seg selv. Han foreslo aldri å betale litt av husleien eller strømmen. Jeg følte meg mer som støttekontakt, hobbypsykolog og mor for ham, enn som en likeverdig partner. Jeg følte meg brukt og utnyttet.

Til slutt orket jeg ikke mer. Jeg måtte bare gjøre det slutt. Da klikket det for ham, og han gikk inn i psykose. Han sprang rundt i leiligheten min og lette etter piller og kniver og skulle ta livet av seg. Jeg var helt fortvilet, og hindret ham i å komme inn på kjøkkenet. Han stakk av. Jeg hadde barna hjemme, som heldigvis sov. Jeg hadde ingen mulighet til å springe etter ham. Jeg ringte til politiet og forklarte at en suicidal og psykotisk person hadde dratt fra min adresse. Mer kunne jeg ikke gjøre, og jeg orket ikke gjøre noe heller. Så kynisk var jeg blitt i forhold til ham. Jeg måtte tenke på mine barn, meg selv og leve mitt liv.

I ettertid har jeg hørt at han har et godt liv. Han har jobb, kjæreste og de har fått et barn sammen.

Jeg vet ikke om min historie vil få deg på nye tanker, men du MÅ begynne å leve ditt eget liv! Vis at du ikke er avhengig av ham, og at du kan ha det godt helt for deg selv. At du uten hans hjelp og støtte klarer å ha et rikt liv som du fyller med DINE ting og interesser. Venner er ikke lett å få, det er sant, men begynn med deg selv. Gå på en hobbybutikk og se om det ikke er noe der som du kan henge fingrene i. Lær deg å strikke. Dersom du har ti tommeltotter kan du begynne å lese bøker. Det er også gratis all den tid du har et bibliotek i nærheten. Det er faktisk kjekt å lese bøker!

Kjæresten din elsker deg, nå, men kanskje en dag er han lei av å være støttekontakt, hobbypsykolog og en far for deg. Da kan han miste alle de gode følelsene han har for deg, og det kan virke som om han er på vei ned den gaten allerede. I et forhold må man være to likeverdige mennesker. Man må ha egne interesser, og begge må bidra like mye, både fysisk og psykisk, for at det skal være et levedyktig og godt forhold.

HUSK: En partner skal være en berikelse i ens liv, ikke en belastning...

Jeg ønsker deg all lykke til på veien!

[Gjest Gjest]

Min kjære vil ha en liten pause fra meg. Han sier han trenger å tenke. Enn så videre er vi sammen. Det er jeg som har skyld i dette, fordi jeg har behandlet ham dårlig og såret ham innimellom (ikke utroskap). Han sier at han elsker meg og vil ikke ha noen annen jente, men problemet er at han vet ikke om det er verdt det.. Jeg har visst for vanskelig personlighet.

Jeg har sagt at jeg skal forbedre meg bare han gir meg en sjanse, og det mener jeg. Men akkurat nå er jeg livredd for at han skal gjøre det slutt, for det kan jeg ikke takle. Jeg elsker ham så utrolig høyt. Han er ikke bare en stor del av livet mitt, han ER livet mitt. Mister jeg ham, mister jeg absolutt alt. Jeg kommer nok til å ta livet mitt hvis han gjør det slutt.

Jeg så ikke dette komme altså. Jeg tror boblen til slutt bare sprakk. Men i følge det han forteller er det ikke kjærligheten det er noe i veien med. Jeg hater meg selv så ekstremt mye, som har ødelagt det beste som noengang har skjedd meg. Da vi møttes var det kjærlighet ved første blikk.. Det skjer ikke hver dag. Og for bare en uke siden hadde vi det helt fantastisk sammen.

Jeg har ingen venner, så hvis jeg blir singel igjen har jeg ingenting å falle tilbake på. Jeg har ingen penger, så jeg kan ikke reise noe sted. Jeg har ingen hobbyer. Så hva er da livet mitt uten denne gutten? Hva skal jeg gjøre?

om jeg var sammen med noen som var så uselvstendige som deg så tror jeg at jeg også hadde løpt min vei. om du ikke har noe annet å leve for enn kjæresten da burde du strengt tatt ikke hatt kjæreste i utgangspunktet før du får skikk på dine egne tanker og liv. blir for skremmende at livet til en annen skal ligge i mine hender fordi personen er et følelsesmessig vrak. neitakk, et slikt forhold ville jeg ikke vært i.

jeg har selv en psykisk diagnose. men jeg har i det minste litt selvinnsikt til å vite at jeg ikke legger sjebnen min i andres hender. derfor forble jeg heller singel fram til jeg fikk orden på meg selv. den dagen jeg følte jeg hadde det bra med meg selv, kunne takle livets utfordringer og trivdes i mitt eget selskap, den dagen åpna jeg døra opp for et forhold. og jeg har et strålende forhold nå som jeg ikke vil miste. men å ta livet av meg om han går fra meg?? herregud, ta deg i sammen. seriøst. jeg blir bare provosert av slik lesing.

[Gjest Gjest]

TS her.

Jeg hadde ikke noe bra liv før jeg møtte ham. Jeg var mye lei meg og ensom. Da jeg møtte ham ble alt så mye bedre, og jeg har vært så glad for at han kom og "reddet" meg. Hvis ikke vi møttes, hadde jeg nok ikke levd i dag. Jeg angrer så voldsomt på at jeg ikke har klart å ta vare på ham slik han fortjener. For han er verdens beste gutt på alle måter, tvers igjennom snill og vakker. Hvis jeg blir singel nå, går jeg bare tilbake til scratch. Da må jeg begynne helt på nytt og kommer sikkert til å få et enda mer tragisk liv enn jeg hadde før han kom inn i livet mitt. Jeg klarer ikke å leve med slik smerte og lidelse.

Vi har hatt det så fantastisk sammen, større kjærlighet finnes ikke. Jeg orker ikke tanken på å finne meg en ny, for ingen er bedre enn denne gutten uansett. Jeg håper at det ikke er for sent! For hvis han gir meg en eneste sjanse, skal jeg snu alle steiner og virkelig gjøre en forandring som varer livet ut. Alt ligger i hans hender, og jeg føler meg så hjelpesløs. Han sier at det er vanskelig for ham også. Per dags dato aner han visst ikke hva han skal gjøre.. Vi skal ikke se hverandre på et par uker. Han skal på fisketur og klarne tankene sier han.

når du ikke kan ta vare på deg selv så kan du ikke ta vare på andre heller.

og selvfølgelig orker du ikke tanken på en ny. tror ikke det er mange som blir dumpa som tenker " ååh nå finner jeg meg en ny". det er naturlig å sørge en stund og ikke ønske annet enn det man hadde.

alt ligger i hans hender?? det er faktisk i dine hender det ligger. om ikke du har det bra med deg selv så kan ikke andre ha det bra med deg heller. få orden på deg selv og livet ditt før du involverer en evnt kjæreste i det. forstår godt at han vil ha en pause. hadde heller ikke orka å være sammen med noen som var så avhengig av meg. når jeg er i et forhold så vil jeg være en kjæreste og ikke en mamma

[CeeCee]

Enig med de andre her. For å kunne være glad i noen andre, må man først og fremst være glad i seg selv! Man er ens egen beste venn. Du må bygge deg opp, få orden på livet ditt og ha det godt med deg selv, før du er klar til å ønske en mann velkommen i livet ditt.

Du kan ikke basere livet ditt på at andre skal komme og "redde" deg. Du har selv ansvar for ditt eget liv. Å true med å ta livet ditt hvis han går fra deg er direkte ondskapsfullt! Vil du virkelig ha en som er sammen med deg kun på grunn av medlidenhet?

Jeg er enig med Gjest #13 som sier at dersom man har psykiske problemer er det spesielt viktig å erfare at man kan takle livets utfordringer alene, før man går inn i et forhold. Jeg har erfaring med å ha mennesker med psykiske lidelser tett innpå meg. De som "sliter meg mest ut" er de som dårlig takler utfordringer, og er avhengige av at andre ordner opp i problemene sine.

På meg høres det ut som om du har spøkelser fra fortiden, dvs. ting du har slitt med lenge. Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med fastlegen din og få noen proffesjonelle du kan snakke med. Vis kjæresten din at du TAR ansvar og ønsker å gjøre noe med situasjonen din. Vis at du forstår at du ikke lenger kan legge ting på hans skuldre ved at du aktivt gjør noe for å endre livet ditt, uavhengig av han.

Håper ting ordner seg for deg!