Jeg kan ikke leve uten ham!

[Gjest AnonymBruker]

Min kjære vil ha en liten pause fra meg. Han sier han trenger å tenke. Enn så videre er vi sammen. Det er jeg som har skyld i dette, fordi jeg har behandlet ham dårlig og såret ham innimellom (ikke utroskap). Han sier at han elsker meg og vil ikke ha noen annen jente, men problemet er at han vet ikke om det er verdt det.. Jeg har visst for vanskelig personlighet.

Jeg har sagt at jeg skal forbedre meg bare han gir meg en sjanse, og det mener jeg. Men akkurat nå er jeg livredd for at han skal gjøre det slutt, for det kan jeg ikke takle. Jeg elsker ham så utrolig høyt. Han er ikke bare en stor del av livet mitt, han ER livet mitt. Mister jeg ham, mister jeg absolutt alt. Jeg kommer nok til å ta livet mitt hvis han gjør det slutt.

Jeg så ikke dette komme altså. Jeg tror boblen til slutt bare sprakk. Men i følge det han forteller er det ikke kjærligheten det er noe i veien med. Jeg hater meg selv så ekstremt mye, som har ødelagt det beste som noengang har skjedd meg. Da vi møttes var det kjærlighet ved første blikk.. Det skjer ikke hver dag. Og for bare en uke siden hadde vi det helt fantastisk sammen.

Jeg har ingen venner, så hvis jeg blir singel igjen har jeg ingenting å falle tilbake på. Jeg har ingen penger, så jeg kan ikke reise noe sted. Jeg har ingen hobbyer. Så hva er da livet mitt uten denne gutten? Hva skal jeg gjøre?

[aline]

Jeg forstår faktisk at det kan føles vanskelig å være i ett forhold til en som er så totalt avhengig av seg som du er av kjæresten din!!

Selv hadde jeg blitt livredd for å være ærlig, jeg har EN gang vært i ett forhold med en som var så avhengig av meg at han knakk totalt sammen dersom jeg prøvde å gå (forholdet ødela meg fullstendig, og jeg MÅTTE ut, ikke fordi jeg ikke elsket ham, men fordi hans måte å være på knuste meg og min psyke).

Selvsagt forstår jeg at det føles helt opprivende ut å engang tenke tanken på å være uten ham, men du KAN ikke være så avhengig av en kjæreste at du faktisk MENER at du tenker tanker om selvmord dersom han går!!! DET er urettferdig det, ovenfor HAM!!

Kan du tenke deg hva det gjør med ett annet menneske? Jeg kan love deg at dersom du engang ytrer di tankene til ham, så knuser du ham!

Du sier du elsker ham og at han elsker deg, men at noe ved deg er vanskelig å leve med. Og slik du fremlegger det dersom brudd, så vil jeg tro du har noen problemer du MÅ jobbe med. Ikke bare for å beholde ham, men for å få det bra med deg selv!

Livet KAN ikke være avhengig av andre, for du er aldri garantert andre, du er kun garantert deg selv.

Han eller en annen kjær person, MÅ få være bonusen, plusset, det som topper ett ellers fungerende og fint liv.

Selvsagt skjønner jeg at man blir avhengig, på en måte. Men jobb med det at du faktisk bare har ham, det er virkelig ikke sunt verken for deg eller ham. Skaff deg hobbyer, gjør ting, bli kjent med andre, skaff deg bekjente (venner tar litt tid ofte, men start med bekjente) som du kan bruke tid sammen med. Finn en måte å skaffe livet ditt verdi utenom bare den bobla der det er du og ham.

DET kan gjøre det lettere for ham også, å være i ett forhold til deg. Og du må begynne NÅ, du kan ikke vente til han har fått tenkt seg om, for det kan ikke være bare for ham, det må være for deg også.

kom deg ut og at grep om ditt eget liv, du vet du har deg selv, vær din egen beste venn og behandle deg selv slik du vil behandle en du elsker. Føler du deg ensom, gjør noe med det, føler du at du kjeder deg, gjør noe med det!

Om det ligger psykiske årsaker bak, skaff deg hjelp! gjør noe med DET.

Tror det er den beste måten du kan gjøre noe som helst for å få ham til å være en del av livet ditt, ved å ta grep om ditt liv selv, ikke legg ditt liv på hans skuldre, det blir både tungt og urettferdig for ham og jeg skjønner ham godt om han ikke orker.