Kan noen hjelpe meg?

[Gjest Gjest]

Jeg og samboeren har det så fint sammen. Han er min beste venn og samtalepartner, min turkamerat og elsker. Vi tilbringer mye tid sammen, og har hele tiden gjort det. Jeg elsker ham over alt.

Nå i det siste har han begynt å trekke seg mer unna, han ønsker å gjøre ting alene. Og det tror jeg er sunt, og har oppmuntret til det. Men han har gjort det i "det skjulte", på den måten at han ikke sier det som det er. Det er vanskelig å forklare.

Nå har han lettet sitt hjerte, og når han først gjorde det, så "rant det over" - på den måten at han har grublet på dette alene på en sånn måte at det har gått så langt som at han er usikker på hele forholdet. Han sier han er usikker på om han vil være i stand til å leve sammen med meg så tett som vi har gjort, og han savner sitt gamle liv, hvor han bare hadde seg selv, og ikke såret noen hvis han ville ha tid med seg selv.

Han virket så bestemt når han sa dette, som om det ikke finnes en gylden middelvei. Jeg kan ikke for mitt bare liv tro at han vil kaste bort det fine som vi har. Jeg er helt knust, fordi jeg ikke vet hvor jeg har ham, og hva som skjer videre nå.

Har noen opplevd liknende krise i forholdet, og kommet vel gjennom det?

Noen som har noen råd til meg om hvordan jeg skal forholde meg?

Hjelp meg noen, vær så snill.

[Gjest Arne]

Hei,

Jeg er vel i en lignende situasjon som deg.

Fruen er usikker på følelsene men forskjellen er kanskje at vi har over 10 års samboerskap og 2 barn sammen.

Vi har snakket mye om det og det som er utrolig kjipt er at det er jeg som føler meg usikker på hva hun mener. Jeg analyserer og har hatt det helt forferdelig i over 1 mnd. nå.

Dette slo ned som lyn fra klar himmel hos oss. Etter mye snakk så er begge enige om at vi elsker hverandre, vi er glad i hverandre og at vi skal fortsette sammen. Dvs. vi skal fortsatt forsøke. I mitt hode surrer tankene og jeg kan enda ikke forstå hva hun mener.

Hun er det beste som har hendt meg og jeg vil ikke miste henne eller det fine vi har bygd opp sammen.

Ikke er jeg psykopat eller retarded, jeg er bare snill.

Vi tror vi har gått i den småbarnsfamilie fellen hvor aktiviteter og barn har tatt så mye av tiden at vi har glemt å sette av tid til hverandre.

Dette forsøker vi nå å endre på og sist helg omplasserte vi barna slik at vi fikk en kosehelg på hotell bare for oss selv.

Nå er det ferie og vi kan nyte hverandre igjen...

Jeg har ikke så mange gode råd men slik som jeg tenker er at man må snakke godt ut om det. Når dette er gjort så må man forsøke å komme seg litt videre slik at man ikke blir sittende fast i problemet.

Jeg sliter fælt med tankene men forsøker så godt jeg kan.

Det er en forferdelig følelse å vite at den andre part er usikker. Hva er feil? Strekker jeg ikke til? Hva kan jeg gjøre anderledes? Dette er bare noen av tankene som svirrer inne i hodet mitt.

Uansett så håper jeg det ordner seg for oss