Ekstrem sjenanse eller sosial angst?

[Gjest mor 2 små]

Jeg har en datter på 5 år, som med årene bare har blitt mer og mer sjenert. Hun er ikke sjenert i sammenhenger hvor hun kjenner seg trygg, f eks innad i familien eller sammen med de hun leker mest med i barnehagen. Jeg har tatt henne med på diverse aktiviteter, for å lære henne å møte nye mennesker/nye situasjoner, og opplever det som mer eller mindre totalt håpløst der hvor det er veldig mange nye/fremmede mennesker tilstede(10 stk), mens mindre grupper har fungert bedre, hun klarte etterhvert å slappe av i en barnesanggruppe hvor de bare var 5 personer, så jeg tenker hun må fortsette der etter sommerferien.

Nå er vi på ferie, og jeg ser hvor gjerne hun vil leke med andre barn, på lekerommet på hotellet, ute i parker, på stranden... Overalt møter vi barn, som er aktive og engasjerte, og jenta mi vil så gjerne, men når noen henvender seg til henne, stivner hun, og hvis jeg er rett i nærheten, begynner hun å gråte. Jeg er redd hun har eller står i fare for å utvikle sosial angst, og lurer på hvordan vi voksne kan forebygge det og hjelpe henne å komme over sin ekstreme sjenanse. Jeg har forsøkt å lokke med is og godterier, og true med å avbryte ferien osv, men angrer alltid etterpå, fordi jeg føler det er feil taktikk, tror ikke det hjelper hverken å lokke eller å true. Hun vil jo egentlig innerst inne, men så låser det seg.

Vi har pratet om dette, og hun sier hun vil forsøke å tørre mer, men hun er jo bare nettopp fyllt 5 år, og jeg tenker at hun er for liten til å ha en mental bevissthet som handler om å tørre å snakke og fortrenge sjenanse?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har en datter på 5 år, som med årene bare har blitt mer og mer sjenert. Hun er ikke sjenert i sammenhenger hvor hun kjenner seg trygg, f eks innad i familien eller sammen med de hun leker mest med i barnehagen. Jeg har tatt henne med på diverse aktiviteter, for å lære henne å møte nye mennesker/nye situasjoner, og opplever det som mer eller mindre totalt håpløst der hvor det er veldig mange nye/fremmede mennesker tilstede(10 stk), mens mindre grupper har fungert bedre, hun klarte etterhvert å slappe av i en barnesanggruppe hvor de bare var 5 personer, så jeg tenker hun må fortsette der etter sommerferien.

Nå er vi på ferie, og jeg ser hvor gjerne hun vil leke med andre barn, på lekerommet på hotellet, ute i parker, på stranden... Overalt møter vi barn, som er aktive og engasjerte, og jenta mi vil så gjerne, men når noen henvender seg til henne, stivner hun, og hvis jeg er rett i nærheten, begynner hun å gråte. Jeg er redd hun har eller står i fare for å utvikle sosial angst, og lurer på hvordan vi voksne kan forebygge det og hjelpe henne å komme over sin ekstreme sjenanse. Jeg har forsøkt å lokke med is og godterier, og true med å avbryte ferien osv, men angrer alltid etterpå, fordi jeg føler det er feil taktikk, tror ikke det hjelper hverken å lokke eller å true. Hun vil jo egentlig innerst inne, men så låser det seg.

Vi har pratet om dette, og hun sier hun vil forsøke å tørre mer, men hun er jo bare nettopp fyllt 5 år, og jeg tenker at hun er for liten til å ha en mental bevissthet som handler om å tørre å snakke og fortrenge sjenanse?

Slutt å prat om det og problematister det! Det går an å prøve å hjelpe henne litt i gang, og går det ikke så la det ligge. Du forverrer selvbildet hennes sånn som du holder på. La henne fortsette i sanggruppa. Barn forandrer og utviklier seg hele tiden. Hun blir vel kanskje aldri det sprudlende midtpunktet, men det kan ikke alle være. La henne være i fred og utvikle seg som den hun er. Hun får masse sosil trening i barnehagen og på skolen.

[Gjest AnonymBruker]

Ikke presse henne! men fortsette å ta henne med på aktiviteter hvor hun møter andre barn. La henne være med på å bestemme aktivitetene. Pass på at du er i nærheten og kan hjelpe/støtte henne om det trengs. Dersom hun har en bestevenninne så få henne med på de samme aktivitetene slik at hun har noen der som hun er trygg på. Og til slutt: Ikke press henne, det gjør bare ting værre og skaper en større nederlagsfølelse for henne.

[Gjest Blondie65]

Kan du ikke gjøre det mer bekvemt for henne da uten å fungere som angstforsterker. Før dere går ut på stranden sier du til henne at i dag skal dere dit og hun kan leke med de hun treffer. Siden hun ikke takler mange om gangen (jepp kjenner meg svært godt igjen der ja) så la henne leke på egne premisser og komme tilbake til deg når det blir for skummelt. Ikke løp ilende til bare fordi du ser hun sliter. Det er virkelig bare en måte å kurere dette på og det er å vende seg til å bli kjent med nye. Si til henne at hun trenger verken snakke eller være så aktiv, hun kan jo se på de andre leke først og delta når hun føler at det ikke er så skummelt lenger. Når du prøver å "tvinge opp farten" på situasjonen blir det enda verre.

Det er vel heller ikke usannsynlig at dersom man går til samme strand flere dager på rad så vil man etterhvert kjenne igjen noen av de som går der. Dermed blir det mindre skummelt for hver dag som går.

Et av mine søsken var den rene badenymfen helt til det plutselig var slutt. Det var ikke snakk om å gå i bassenget i svømmehallen. Vi visste ikke om det var vannskrekk eller hva det var. Vi fikk det rådet å gå i svømmehallen som vanlig og ta ungen med men ikke tvinge ungen i vannet, og heller la den sitte trygt på benken og vinke til oss. Det gikk noen måneder. Så plutselig var det ikke farlig mer. Og det verste var at vi snakket og vi snakket og hjelpe meg så vi snakket. Det var ikke skummelt i garderoben. Badetøyet ble tatt på og alt. Helt til vi kom inn i selve svømmehallen. Da var det ikke noe gøy mere og ungen stivnet og ble livredd. Siden vi lot ungen få fred og sitte på sidelinjen og vinke til oss uten å bli tvunget kom barnet selv når det føltes trygt.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, jeg var sånn selv som barn. Det var ingen som pratet om dette, og de voksne tenkte at jeg bare var sånn, og jeg sa ikke hvordan jeg hadde det siden det ikke var noe man pratet om.

Så jeg gikk bare rundt sånn i årevis med mine egne tanker og slet mer og mer for hvert år med det sosiale. Jeg var med på mye sosialt og fritidsakt.fra jeg var ganske liten, men likevel forverret den sosiale delen seg.

Med de jeg kjente godt av venner og familie, var jeg meg selv, men selv da slet meg litt med å prate. Det er kun min mor og min søster jeg er helt avslappet med.

På barneskolen følte jeg med litt tryggere med vennene mine, men med en gang det ble involvert barn jeg ikke kjente ble jeg helt stille og trakk meg unna. Jeg fungerte f.eks mye bedre med få enn med mange barn. Sånn er jeg som voksen også ...

På ungdomsskolen ble situasjonen mye værre, jeg satt bare stille på en pult i 3 år og gjemte meg bort. Når vi skulle ha muntlig presentasjon, klarte jeg å begynne bra, men på slutten av foredraget klarte jeg ikke mer, så fullførte aldri foredragene mine...

Og på vgs var situasjonen den samme. Jeg kunne prate med vennene mine og de jeg kjente godt, men om det kom noen fremmede så stivnet jeg helt og ble stille.

Husker vennene mine reagerte på at jeg var sånn på vgs, men de visste ikke hva de skulle gjøre. For ikke å snakke om muntlige fremføringer på vgs. Det var så ille at når jeg skulle ha muntlig presentasjon på vgs, så stammet jeg og stotret gjennom hver eneste setning. Jeg hadde bare lyst til å sette meg ned å gråte da. Til slutt måtte jeg fremføre på et lite grupperom, der en liten gruppe elever hørte på. Det var veldig ydmykende, og jeg ble så nervøs og jeg stammet så mye at de umulig kunne høre hva jeg sa. Da hadde jeg virkelig lyst til å gi opp. Og jeg skjønner den dag i dag ikke hvorfor noe grep inn, jeg var jo under 18 også ... men da jeg var 18/19 var problemet den samme.

Jeg kom opp i norsk muntlig eksamen i 3.klasse, og selv om jeg kjente faglærer så kjente jeg ikke sensor, så jeg hadde store problemer med å si alt jeg kunne ... fikk 4 da

Jeg ble aldri mobbet, fordi jeg kjente alle i klassen min, og gikk nesten i den samme klassen helt fra barneskolen og ut vgs. Så jeg var heldig med det

Men det ble værre igjen etter vgs, siden jeg skulle møte nye mennesker som ikke kjente meg eller forstod hvordan jeg var.

Så da jeg fortsatte på fhs(jeg dro dit med to venninner) - ble jeg mobbet, og da jeg skulle prøve å studere psykologi(helt alene) - kjente jeg at det ikke gikk lenger. Jeg klarte ikke dette mer! Så jeg begynte å jobbe, uten at jeg forstod hvor stort og alvorlig problemet mitt var. På jobben ble jeg mobbet i noen år, til jeg til slutt gikk til fastlegen og brøt helt sammen. Da ble jeg sykmeldt som 25 åring.

Først som 27 åring, fikk jeg hjelp. Går til psykiater nå, og går i gruppeterapi, og det er en lang tung, vei å gå.

Jeg vil ikke skremme deg, og uansett vet du at hun har dette problemet så da vil hun få god hjelp om det trengs. Derfor kan du håpe hun blir bedre til hun begynner på barneskolen - vokser det av seg? men når hun begynner på skolen og det er det samme problemet, må dere oppsøke hjelp. Håper det er noen observange lærere på skolen også.

Det er en annen jente på min alder, i slekten min, som hadde samme problem. Hun fikk hjelp på barneskolen da dette ble oppdaget av lærere, og har et veldig fint liv idag. Hun er psykolog og er gift og har et barn. Jeg skulle ønske jeg også fikk hjelp på barneskolen eller før ... da hadde jeg kanskje hatt et normalt liv jeg også...

Beklager jeg poster dette som anonym bruker...

[Gjest AnonymBruker]

Min historie ligner litt på den til hun som har skrevet over meg. Jeg var sjenert, likte ikke så godt fremmede, og jeg slet med å få nye venner. Etter hvert som jeg ble eldre og det var naturlig å få flere nye venner, slet jeg mer og mer. Mamma så det og var bekymret (har hun fortalt i etterkant), men verken hun eller pappa gjorde noe. Det har koster meg dyrt, og føler jeg har mistet nesten hele ungdomstiden og den første delen av voksenlivet. Jeg gikk på fritidsaktiviteter, jeg hadde noen få venner, og det var vel lett for folk å tenke at jeg bare var sånn, men selv har jeg alltid visst at det var noe galt. Når man er sjenert bunner det ofte i usikkerhet, og at man ikke helt vet hvordan man skal oppføre seg ovenfor andre.

Når du er på ferie og et barn vil leke med datteren din kan du bli med og holde datteren din i hånden i starten dersom det lar seg gjøre. Blir hun spurt om å bygge sandslott f.eks kan du sette deg ned sammen med de, og selv om samtalen i starten da vil være mellom deg og det andre barnet kan det hende datteren din åpner seg og blir tryggere etter hvert.

Mitt andre råd og det viktigste er å oppsøke profesjonell hjelp. Kanskje er det ikke noe galt, men kanskje er det noe galt og i så fall er det mye lettere å gjøre noe med det nå enn om 15-20 år. Det er dessuten bedre å søke hjelp en gang for mye, enn en gang for lite. Noen over her sier at du ikke skal lage problemer du av det og at det vil gå over av seg selv, Ikke hør på dem, skaden ved å gjøre for lite er så utrolig mye verre enn skaden ved å gjøre for mye! Er nok ikke alle som skjønner hvor store konsekvenser dette kan få.

[Gjest AnonymBruker]

TS

Takk for alle svar:)

Etter å ha lest alle svarinnleggene, er jeg blitt styrket i min overbevisning om at det er bedre å starte tidlig med å snu en negativ utvikling, enn å vente og se. Jeg er bare usikker på hvordan, føler ikke problemet er slik at vi må til barnepsykolog, men det finnes kanskje privatpraktiserende barnepsykologer slik at vi ikke tar plassen fra noen mer trengende barn? Jeg har prøvd å lete på biblioteket etter litteratur om barn og sjenanse, men ikke funnet noe der. Jeg har forsåvidt snakket med de ansatte i b.hagen om dette tidligere, men får ta opp tråden igjen etter ferien. Det er jo mulig de kan hjelpe henne til å tørre å heve stemmen i gruppesamlinger f.eks (i samlingsstunder er hun vel den eneste som aldri åpner munnen).

Jeg prøver å være der og støtte og hjelpe i møte med nye barn, men har inntrykk av at da snakker hun ihvertfall ikke, virker som det er lettere for henne å snakke når jeg ikke er rett ved siden av henne, og det er sikkert fordi jeg har hjulpet henne for mye ved å svare for henne i stedet for å vente på at hun selv skulle svare....

Jeg får fortsette å lete etter litteratur om temaet, sjekke opp muligheten for privat psykolog, og fortsette som vi gjør nå, oppsøke arenaer hvor hun blir eksponert for mindre grupper barn og hvor hun kan tørre å etterhvert å åpne munnen:)

TS

[Gjest AnonymBruker]

TS

Takk for alle svar:)

Etter å ha lest alle svarinnleggene, er jeg blitt styrket i min overbevisning om at det er bedre å starte tidlig med å snu en negativ utvikling, enn å vente og se. Jeg er bare usikker på hvordan, føler ikke problemet er slik at vi må til barnepsykolog, men det finnes kanskje privatpraktiserende barnepsykologer slik at vi ikke tar plassen fra noen mer trengende barn? Jeg har prøvd å lete på biblioteket etter litteratur om barn og sjenanse, men ikke funnet noe der. Jeg har forsåvidt snakket med de ansatte i b.hagen om dette tidligere, men får ta opp tråden igjen etter ferien. Det er jo mulig de kan hjelpe henne til å tørre å heve stemmen i gruppesamlinger f.eks (i samlingsstunder er hun vel den eneste som aldri åpner munnen).

Jeg prøver å være der og støtte og hjelpe i møte med nye barn, men har inntrykk av at da snakker hun ihvertfall ikke, virker som det er lettere for henne å snakke når jeg ikke er rett ved siden av henne, og det er sikkert fordi jeg har hjulpet henne for mye ved å svare for henne i stedet for å vente på at hun selv skulle svare....

Jeg får fortsette å lete etter litteratur om temaet, sjekke opp muligheten for privat psykolog, og fortsette som vi gjør nå, oppsøke arenaer hvor hun blir eksponert for mindre grupper barn og hvor hun kan tørre å etterhvert å åpne munnen:)

TS

Du må ikke være redd for å ta plassen til andre. Sånn må du ikke tenke. Det gjelder jo å ta problemet ved roten før problemet blir for stort. Og som sagt så er det jo ikke sikkert problemet er så alvorlig, men det vet jo helsepersonellet best. Det er sikkert ikke så dumt å oppsøke en slags spesialist heller, problemer som sjenanse blir jo lett avfeiet med at det går over av seg selv og at folk er forskjellige, både av pedagoger og andre som jobber med barn.

[Gjest AnonymBruker]

Det er absolutt viktig at du gjør noe med dette. Men merk at det er en forskjell på at du bevisst gjør noe, og at jentungen MERKER at du gjør noe.

Om jenta merker at du fokuserer veldig på dette, så kan det gjøre vondt værre. Om du derimot prøver å trene henne i sosiale settinger på en diskret måte så er det det beste.

Hilsen 25 åring som hadde selektiv mutisme som barn.

[Gjest laene]

Det var mange gode tips her. Som noen sa tror jeg det er viktig at du ikke lager altfor big deal ut av det. Altså, ikke vis henne at du er 'bekymret'. Om hun prøver å ta kontakt med andre barn og feks. ser bort på deg for å få trygghet, kan du vise at du er der, men ikke bland deg for mye. Da bekrefter du på en måte utryggheten hennes, og det er jo egentlig ikke noe å være redd for? Også er det viktig å vær positiv når barnet ditt kommer med idèer og initativ, eller invitasjon til å leke med deg. Det regner jeg med du er. Oppmuntre henne til å ta kontakt med andre barn, men ikke press henne

[Gjest AnonymBruker]

Også er det viktig å vær positiv når barnet ditt kommer med idèer og initativ, eller invitasjon til å leke med deg.

TS

Tror jeg er positiv til ideer, jeg prøver ihvertfall å ta henne seriøst som menneske, etterspør hennes meninger og slikt, kanskje litt for mye egentlig, som voksen bør man vel også være styrende og bestemmende....?

Men når det gjelder lek: hun vil ikke leke sammen med meg. Hun vil at jeg skal lese for henne, eller fortelle historier, eller se på når hun hopper trampoline, men å leke sammen, f.eks leke med dukker og slikt, det har hun aldri villet (jeg har nemlig forsøkt, fordi jeg tenkte at leking med dukker eller rollespill kunne påvirke henne til å bli mindre sjenert).

Jeg er enig i at det kan virke mot sin hensikt å fokusere åpent på problemet, overfor henne, men samtidig er det vanskelig å la være, rett og slett fordi det er så åpenbart. Når hun nekter å gå uten meg i bursdag til nabojenta, som hun har kjent i flere år, og hvor hun kjenner alle gjestene, så blir det naturlig et tema, også hos nabojenta og foreldrene hennes, og spørsmålet havner jo stadig hos jenta mi; hvorfor vil hun ikke, hvorfor snakker hun ikke, hvorfor gråter hun osv...

I situasjoner hvor det låser seg for henne, får hun et skrekkladet uttrykk i ansiktet, f.eks hvis noen ser litt ekstra lenge på henne, eller at hun føler at noe er galt med klærne, at det er flekker, eller floker i håret eller søle på skoene. Hun er alltid opptatt av hvordan hun ser ut, og at det er viktig å være pen og ren (!). Her har jeg også prøvd å påvirke henne, fått henne til å hoppe i søledammer, bagatellisert flekker på klærne osv, og det hjelper nok litt, tror jeg, men hun er nok en person som er usikker på seg selv og redd for å skille seg negativt ut. Hun tåler f.eks veldig dårlig at jeg ler av henne hvis hun har sagt/gjort noe morsomt uten å mene å være morsom, da kan hun bli fryktelig fortvilet, selv om jeg selvsagt ikke ler en ond latter...

TS

[ViljaH]

Det er jo ikke bare datteren din som kanskje trenger litt hjelp, det er jo du også, hjelp og støtte til hvordan du skal være mot henne for å hjelpe henne best mulig. Hjelp kan være så mye, litt støtte fra noen profesjonelle, noen timer her og der, hvorfor ikke barnepsykolog/psykiatri, det er jo ikke det samme som å bli innlagt på lukket avdeling fordi man er spik spenna gæren.

Jeg vet overhodet ikke hvordan du er mot henne så kan ikke evaluere noe som helst, men det høres lurt ut å avdramatisere når hun begynner å henge seg opp i noe. Enten det er flekker eller blikk eller latter eller lett samtale med nye mennesker. Er du selv en person som er veldig rolig og behagelig i møte med nye folk, eller er du selv lettere anspent? Det vil kunne smitte isåfall. Gir du henne tips om hvordan gå frem for å starte samtale og bli kjent med nye? F.eks. si Se der er det en jente på lekeplassen, kanskje du skal gå bort å si hei, spør hva hun heter? Deretter går det ofte av seg selv med de fleste unger, men kanskje ikke din? Bekrefter du henne at hun er en OK person når du er sammen med henne, eller hun forteller ting som har hendt? Hvis hun er usikker så trenger hun å få vite at hun er helt OK, morsom og fin å være sammen med, så hun trenger ikke være redd for å vise seg selv til andre.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tviler ikke på at TS er en god mor og gjør det hun kan, men det er vel ikke det spørsmålet handler om her, men om hun skal oppsøke profesjonell hjelp eller ikke. Noen her over sier at det er viktig at datteren ikke får vite om det, men det er ærlig talt ikke så farlig, selv om datteren får vite om dette trenger det jo ikke å være hovedfokus til en hver tid. Og man legger det jo fram som " Mamma vil hjelpe deg så du slipper å være så redd for fremmede".

Jeg var hos psykolog en periode, og jeg har vært hos psykiater i forbindelse med en utredning. En gang skulle mamma være med. I forkant hadde jeg fortalt at foreldrene mine bagatelliserte problemet og at de ikke så at noe var galt (jeg var på dette tidspunktet over 20). Når mamma var med til psykiateren viste det seg likevel at hun hadde vært bekymret når jeg var i 11-12 års alderen, men at jeg bare aldri hadde fått vite noe. Dersom hun hadde nevnt noe om at vi måtte oppsøke hjelp på det tidspunktet hadde jeg kanksje nektet for at det var noe galt, og syntes at det var en merkelig i det, men bare 3-4 år senere hadde problemet utviklet seg til å bli større og større. Og er det noe stille og sjenerte barn får for lite av så er det oppmerksomhet. Selv de de hjemmer seg eller begynner å gråte ved mye oppmerksomhet så trenger de det likevel. Når man i utgangspunktet er en sjenert og innesluttet person er man jo ikke den beste til å si i fra om ting heller, så sjansen for at hun holder problemet for seg selv frem til du tar det opp er veldig stor. Ikke bare dette problemet, men andre problemer også. Det er annerledes med utadvendte barn som som roper ut med en gang.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vet ikke om du har lest om The Highly Sensitive Child? Kanskje det kan være noe du kjenner igjen der?

Jeg var et slikt barn, og er en slik voksen. Kan virke sjenert for de som ikke "ser" meg. Folk rundt meg trodde jeg var redd, tilbaketrukket og sjenert. Siden folk rundt meg oppfattet det slik, så ble jeg kanskje også slik? Jeg visste ikke hvem jeg var, og hvordan jeg kunne bruke mine evner.

Ønsker deg og din datter lykke til. Håper dere finner den hjelpen dere trenger til å forstå hverandre.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vet ikke om du har lest om The Highly Sensitive Child? Kanskje det kan være noe du kjenner igjen der?

Jeg var et slikt barn, og er en slik voksen. Kan virke sjenert for de som ikke "ser" meg. Folk rundt meg trodde jeg var redd, tilbaketrukket og sjenert. Siden folk rundt meg oppfattet det slik, så ble jeg kanskje også slik? Jeg visste ikke hvem jeg var, og hvordan jeg kunne bruke mine evner.

Ønsker deg og din datter lykke til. Håper dere finner den hjelpen dere trenger til å forstå hverandre.

Hei

Jeg gikk inn på den siden du foreslo om the higly sensitive child/person, og jeg begynte å gråte når jeg leste det... jeg er altfor følsom, men jeg kjente meg veldig igjen. Jeg er under utredning -er 29, og jeg har slitt hele livet med å fungere i det sosiale uten å få hjelp.

Jeg lurer på hvordan du fikk hjelp? Fungerer du idag?

[mousepad]

Jeg tror jeg hadde tatt det med helsestasjonen . Det kan da umulig skade å få en profesjonell vurdering av det og kanskje råd og innspill til hvordan dere kan hjelpe jenta deres .