Tråd om bygda.

[Gjest AnonymBruker]

Jammen dere, det tråden handler om er ikke at snasen har issues, men at vi har kulturforskjeller fra de i bygda og de på landet! Det har vi jo, hvorfor er det tabu?

Kulturforskjell?

Lever de i 1850-årene på bygda og i 2010 i byene?

[Gjest AnonymBruker]

Kulturforskjell?

Lever de i 1850-årene på bygda og i 2010 i byene?

1850 årene? Det er faktisk bare du som hinter til noe slikt her i tråden.

Jeg ER fra bygda. Jeg kommer fra et lite sted med inbyggere, og det jeg opplever når jeg drar hjem er baksnakking,ryktebygging og mennesker som kjeder seg.

Jeg BOR i oslo. Min svigerfamilie er fra området, og jeg har veldig mange kollegaer,bekjente og venner fra området. Jeg kjenner også mange utflyttede som deler min erfaring.

Du mener min erfaring bare er tullprat eller? Eller kansje det er noe jeg inbiller meg fordi jeg har problemer!

[Gjest AnonymBruker]

6000 innbyggere skulle det altså stå der !

[Gjest AnonymBruker]

Nå vil jeg bare tilføye at jeg ikke HATER bygda mi, jeg trives på besøk og gud de KAN fyll og fest. Det er trygt og fint der, og det er hyggelig å kjenne alle man treffer på. Men det er ikke lengre stedet for meg fordi jeg trives bedre i noe større byer, men det er da ikke for alle det heller..Folk er forskjellig da, heldigvis!

[Gjest Bianca26]

Jeg har lignende erfaringer som ts, ikke så ekstreme men jeg opplevde å bli uglesett fra første dag på skolen f. eks akkurat som det var skummelt for bygdeungdommen å se en fremmed

Det var masse drittslenging og baksnakking, alle kjente alle og alle sladra om alle

Det var faktisk gutter som syntes det var kult å råne rundt med traktor. Herreguuud så tragisk

De slengte alltid dritt om byfolk. Nei fy byfolk var så snobbete, sikkert ren misunnelse.

Naboer kunne krangle om teite ting, som at noen trær som tilhørte naboen var planta litt innenfor deres egen tomt og sånn.

Grøftefylla på bygdefest hver bidige helg, mange ungdommer som ble så drita at de måtte pumpes, gjaldt helst ungdomsskoleunger da

Og en annen ting. Alle gav f i hva de hadde på seg. collegegensere og joggebukse var liksom mote, og alle gravide, ikke snakk om å skaffe seg fine mamma klær, da brydde de seg enda mindre om antrekket og loffa rundt i svære vide bomseklær.

Ikke alle fra bygda var sånn tragiske, men mange var det opplevde jeg.

[Gundel Gaukeley]

Jammen dere, det tråden handler om er ikke at snasen har issues, men at vi har kulturforskjeller fra de i bygda og de på landet! Det har vi jo, hvorfor er det tabu?

Det var litt vrient å se forbi all sutringen og drittslengingen i HI og finne akkurat den vinklingen.

Men, ok, la oss snakke om kulturforskjeller. Jeg har bodd veldig mange steder. Alt fra i Oslo til bygder som er så små at de nesten ikke er avmerket på kartet. (200 innb.)

Det er umulig å snakke om Oslofolk som én type mennesker, du finner alle slags miljøer og alle slags mennesker. Du finner de samme idiotene der som alle andre steder, men du har jo langt større sjanse til å finne akkurat din type idioter, for å si det sånn.

Jeg opplever på ingen måte at Oslofolk/byfolk er mindre trangsynte, sære og harry enn visse mennesker i bygdene.

Noen bygder har store og dominerende religiøse miljøer, i noen bygder er det festing, hjemmebrent og råning som dominerer, noen bygder har tunge kulturelle og kunstneriske miljøer osv osv.

En liten kommentar til innlegget som omhandlet den fryktelig interessen mange bygdefolk har, nemlig jakt og fiske. (Eller dreping og lemlesting, som noen kaller det.)

Dette er faktisk ikke bare en interesse, men en plikt skogeierne har. Man skal forvalte det man eier på en forsvarlig måte, det betyr at man må høste fornuftig og riktig av alle eiendommens ressurser slik at man bevarer artsmangfoldet og balansen mellom artene.

[Gjest imli]

Greia er vel ofte at Oslo/storbyfolk trur at alle folk som ikkje bur i ein stor by, er av det same slaget Folk er ulike, uansett kor du kjem, sjølv om det sjølvsagt er ein kultur/veremåte som dominerar på alle plassar, som varierar frå sted til sted. Folk er like ulike i bygd A og bygd B, som folk i Oslo vs "resten av landet"

[Kosteskaft]

Ikke lest alle innlegg, men er faktisk enig med Snasen i hennes observasjoner. Skremmende. Derfor bor jeg ikke på "bygda".

[Gjest AnonymBruker]

Når jeg gikk på folkehøgskole opplevde jeg at de med flest fordommer og vrangforestillinger om eget hjemland var "Oslo-folk". De trodde avisene på bygda ble skrevet på dialekt, at folk som bor 90 mil fra hverandre selvfølgelig kjenner hverandre, og at alle bygdefolk hører på samme musikk, går i samme klærne og ikke aner noe om hva som skjer i verden.

Det finnes mange tullinger i byen også, de forsvinner bare lettere i mengden der.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har nå offisielt sett vært bonde i nesten et helt år.

Pga studier flyttet jeg til det største hølet av bondelandet med rundt 5000 innbyggere.

Jeg er nesten traumatisert etter oppholdet.

Jeg har skrevet lignende tråder om min grusomme opplevelse på bondelandet før, men nå siden jeg er tilbake til "storbyen" igjen (Oslo har i hvertfall flere innbyggere, og alle vet ikke alt om alle), har jeg rukket å virkelig merke, og fordøye hvordan det var der.

Man ble selvsagt kjent med folk igjennom studiene, men selve folket i fra bygda. Vel... de var det hardt å komme innpå.

I Oslo så kunne man småprate og tulle med folk, hvorav personene forsto spøken og spøkte med (og hvis de ikke forsto den, så svarte de i det minste). I bygda jeg studerte i fikk de bakoversveis, og rødmet skikkelig hvis man slo an en spøk, eller pratet med de uten grunn (de skjønte virkelig ikke hvorfor man skulle prate med en fremmed). Innen få måneder visste alle hvem jeg og mine studievenner var, hva vi gjorde og hvor vi kom i fra.

Vi hadde null privatliv, og det var skikkelig slitsomt.

F.eks gikk jeg to venninner i butikken og handlet, så ble man alltid overvåket av butikkpersonalet. De var livredde tyver (er det ekstra mye tyverier i bygdene?), og jeg overhøre et par i en helsekost som snakket om at man hele tiden måtte ha et øye på kassen siden det KUNNE komme tyver.

Det var nesten slik at de ØNSKET at et tyveri skulle forekomme. Trolig i mangel på spenning i hverdagen.

I begynnelsen når jeg var der fikk jeg inntrykk av at de fleste var ganske glad-kristene, levde et nøkternt liv, osv, men

etterhvert fant jeg ut at de fleste var uføretrygdede, hadde et stort inntak av tabletter og alkohol (flere av mine

studievenner ble raskt mistenkt for å være misbrukere av tabletter hvis de skulle til legen for noe), og ungdommen der er

bare et helt kapitel for seg selv.

For det første vil jeg oppriktig si at det er synd på dem.

De drakk seg i fra sans og samling mange ganger i uken. De kjørte rundt i bilene sine, hvor de hadde vorspiel, nachspiel og selve festen var og i bilen. Etter som de fikk i seg mer og mer alkohol, ble de galere og galere og siden jeg bodde veldig sentralt fikk jeg ofte med meg slosskamper i mellom ungdommen fra bygda. Spesielt da mellom kjærestepar faktisk. Veldig mange latet til å ha utrolig mye innestengt aggresjon, og mange av slosskampene vi var vitne til var i mellom kjæresteparene da b.l.a guttene ga sin kjæreste en lusing, eller jenta sparket til mennene sine.

Da sto som regel bare vennene og kikket på, og ventet på at det skulle gå over. Å gjøre noe med saken gadd de selvsagt ikke, da det selvsagt var litt gøy også (tragisk).

Det foregikk også store krangler, og misnøye hvis andre ungdommer i fra bygder i nørheten tok turen inn til bygda jeg bodde i.

Til å være et så lite sted så vil jeg påstå at det er mer uro der, enn f.eks i bogsatdveien i oslo. Da mtp innbyggertall, også videre (nei, har ingen dokumentasjon på det, men jeg har jo sett og opplevd litt av stedet nå).

Jeg vil og si at de fleste der var overvektige.

Dette uten å rakke ned på de overvektige, for det var vitterlig meg ikke annet å gjøre der enn å spise.

Jeg la på meg noen kilo selv der. Som sagt, dette forstår jeg virkelig, men syns det er synd.

Det var ikke bare vold, alkoholmisbruk, null privatliv, og fedme jeg la merke til der heller, men jeg la og merke til at store deler av befolkningen hadde så innmari lav selvtillit.

Folk på min alder kunne ofte ha store problemer med å føre en samtale, og jeg m.f mistenkte at mange der led av angst (overhode ikke rart).

Generelt sett var folk også utrolig misunnelige. Personen jeg og flere studenter leide et hus av, han ble vi fortalt masse om av de få personene så evnet å åpne munnen i bygda. Han var dust, sleip, en løgner, og gud vet hva. Selv har vi alle en veldig god erfaring med han.

En gang mistet jeg en buss, og måtte bestille meg en taxi.

Jeg fikk da servert hele bygdas livshistorie fra denne sjåføren. Nå virker det litt selvmotsigende, mtp at jeg sier at de er vanskelig å komme inn på (han var av de få som førte en samtale), og der fikk jeg høre om både skilsmisser, om alle damene som ikke gadd å jobbe, men som heller ble uføretrygdede pga latskap, og visstnok var det massevis av dop i bygda og (det forklarer vel alle raserianfallene vi var vitne til).

Jeg/vi fikk et kultursjokk ved å være der, og lengtet sårt hjem til Oslo, som heller ikke er så stort.

I blandt venner og bekjente i Oslo, så får man klemmer, gode smil og komplimenter. I bygda var dette totalt fraværende. Der skulle man brytes ned, aldri (overhode IKKE) bygges opp. Man kan få seg en ny venn på få strakser ved å bare ta seg en gåtur i Oslo. Her er dette også fraværende. Man ble ofte beskyldt for å være en som prøvde å snike seg til et eller annet (f.eks de studievennene mine som ble mistenkt for å være tablettmisbrukere), og alle var så sabla mistenksomme på et eller annet der.

Hva vil jeg frem til med alt gørret?

For det første så flytter jo ikke folk herfra før det kanskje er "litt for sent". Dette igjen fører til at tankegang osv stagnerer, og slår så rot i deres sinn, som igjen fører til at utviklingen stopper veldig opp.

Det jeg også vil frem til er at på slike steder blir det ingen personlig vekst. Ei heller en kollektiv vekst. Ting bare er, fordi sånn er det...

Mye bunner i (tror jeg) misunnelse, frykten for å skille seg ut (alle gikk nesten likt kledd i mote fra flere år tilbake), og depresjoner (jeg tror faktisk mange var veldig deprimerte der).

Hadde de sluppet seg mer løs i hverdagen tror jeg ikke vi hadde opplevd så mye av den aggresjonen de utøvde under alkoholrus heller. Da igjen stammer jo dette i fra foreldrene igjen. Det virket som om foreldrene satt hjemme med alkoholen sin om kveldene, og barna ble jo skadelidende pga dette igjen, men hva vet jeg egentlig (men 1+1 er ofte 2, da).

Hva slags samfunn er dette?

Jeg er faktisk veldig seriøs når jeg skriver dette her, og ja, innlegget ble langt (jeg kunne skrevet haugevis av sider om et så lite sted). Mentalt ble både jeg og studievenner slitene av å være der. Glad jeg hadde dem, og en samboer jeg kunne reise til i helgene.

Jeg syns faktisk det er synd på mange av dem.

For vil tro og håpe flere flytter derfra innen de er noen og tyve, og da igjen skulle man tro at de la i fra seg denne bygdementaliteten, men jeg vet ikke...??

Er du utflytter i fra ei bygd, hvor du føler du har vokst mtp flytte derfra, eller forblir man som det samfunnet man har vokst opp i?

Og til dere som bor der (og aldri flyttet). Hvorfor søren bor dere på slike steder?

Alle kan selvsagt ikke bo på samme sted, men jeg tror ikke personer i lignende bygder som jeg oppholdt meg i merker hvor tungsinnet de selv er. Det er som å oppleve roboter, og jeg er overrasket over at jeg ikke måtte lenger enn 3,5 time unna Oslo før alt var helt forandret...

Skulle tro du bodde i Spansdalen i Lavangen, Troms

[AnonymBruker]

Skulle tro du bodde i Spansdalen i Lavangen, Troms

hahaha

bor førøvrig også på bygda, og kjenner igjen mye av det som TS skriver

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp på et lite tettsted på med tilsammen ca. 5000 innbyggere. Jeg er sterkt knyttet til gården jeg kommer fra, naturen og familien min. Men aldri i verden om jeg flytter tilbake dit for å starte min egen familie.

Dersom du faller utenfor på et såpass lite sted gjør du det så innmari. Jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen, fysisk og psykisk. Jeg hadde ingen steder å gjemme meg bortsett fra hjemme, og ingen alternative miljøer å søke fellesskap i. De som idylliserer oppvekst og familieliv på bygda har garantert ikke opplevd å ikke passe inn.

Jeg tror ikke nødvendigvis at barn på bygda er ondere enn de i byen, men har alle først fått med seg at du ikke er verdt en dritt så blir dette en oppfatning nær umulig å unngå. Skulle jeg få egne barn en dag skal vi bo på et sted stort nok til at det eventuelle mobbere ikke gjennomsyrer både nabolag, skole og alle tilgjengelige fritidstilbud.